«Med for mange ord følger dårlig tale,» Pred. 5,2.
Den vise Salomo har mye å si om å bruke for mange ord. En av årsakene til at det er best å være fåmælt, er at Gud er i himmelen og vi på jorden (vers 1). En del tror at de kan imponere andre ved sitt ordbruk, og iblant lykkes de vel også. Det er dem som faller for ordgytere. Men aldri Gud. Han lar seg aldri overbevise av verbale argumenter. Jesus advarte mot den tankegang som kommer til uttrykk blant hedningene, nemlig at hvis man ber med mange ord, blir man bønnhørt. Selv om en bønn består av språkets vakreste gloser, om den er formfullendt og en nytelse for øret, behøver den ikke å være det den utgir seg for. Bønn er nemlig ikke bare ord, det er egentlig noe helt annet. Det er hjertets innstilling.
Der det er mange ord, er det også megen tomhet, understreker den samme Salomo (vers 6). Snakkesalige mennesker har ofte ikke den fulle dekningen for det de bringer til torgs. Det kan godt hende de kommer med nyheter, men det er ikke alle nyheter som er gode. Det er ikke alle som skal markedsføres engang. I svært mange tilfeller er det gull å tie. Pratmakerne har det så travelt med andre mennesker, og de står i skade for å bli baktalere. Derfor er det farlig å tale for mye. Baktalere skal som kjent ikke arve Guds rike.
Med for mange ord følger dårlig tale (vers 2). Det ser ut som det er vanskelig å holde styr på tungen når den først kommer i gang. Dårlig tale kan være så mye. Det kan være råttent snakk, som Bibelen advarer mot, det kan være spydige bemerkninger og arrogante svar. Det kan være nedsettende uttalelser om andre og dumme overdrivelser om egen fortreffelighet. I alle tilfeller er det dårlig tale og tomme ord.
Om du taler det som er godt, må du gjerne bruke din tunge. Har du ikke så mye godt å si, er det bedre å tie stille.
Kommentarer
Legg inn en kommentar