Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse.
1. Tess. 4,7.
Læren om helliggjørelsen er meget viktig. Nest etter læren om Kristi forsoning og om hvordan en mottar frelsen ved troen, er den det viktigste og mest uunnværlige for at vårt åndelige liv skal bli bevart. Eller rettere sagt: Det åndelige livet, ja, det evige livet, er avhengig av disse to hovedstykker: Kristi rettferdighet for oss og Åndens helliggjørelse i oss. Det liv som er skapt, skal også bli opprettholdt.
Tusenvis av sjeler som «begynte i Ånden, har fullendt i kjødet», bare fordi de ikke la dette alvorlig nok på hjertet. De gav ikke tilstrekkelig akt på Herrens ord og Herrens Ånd, når han ville helliggjøre dem.
Hør her hvordan det går til: Et menneske blir vakt og begynner med bekymring å søke sin frelse. Vanligvis kommer han da først under lovtrelldommen og prøver ved eget strev å opprette sin egen rettferdighet. Han søker å forberede seg selv og avlegge sine synder. Han våker og ber og kjemper imot dem. Når dette omsider vil lykkes, da skal han ta imot nåde og trøst i Kristus. Men som oftest lykkes det aldri. Synden er for sterk for ham. Han faller, reiser seg vel igjen, men faller på ny. Han gjør det som han før har skydd. Han blir så sikker, hard og lettsindig at han blir ganske forferdet og fortvilet. Kort sagt: «Synden blir stor.»
I denne ulykkelige tilstand får han høre evangeliet. Han får høre at Kristus er kommet for å frelse syndere, for å gjøre ugudelige rettferdige, at vi blir rettferdiggjort uforskyldt, uten gjerninger, uten hjelp av loven, av nåde, ved tro alene.
Her får han liv. Her blir han frelst. I dette nådens ord finner han sin forløsning, sin trøst, sitt himmerike på jorden. Og nå begynner han i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet. For «den som Sønnen får frigjort, blir virkelig fri».
Med dette troens liv følger det straks et nytt, hellig sinn, som er villig til alle gode gjerninger. Mennesket får nå en ny kraft til å følge Kristus. Og på denne måten er den rette helliggjørelsen virkelig begynt. Nå er han plantet på det rette stedet, «lik et tre, plantet ved rinnende bekker,» han er innpodet i Kristus.
Hvem skulle tro at den giftige orm nettopp skulle avles opp her, under denne liflige vårblomstring, her som evangeliets ord fikk gi den åndelige veksten? Hvem skulle tro at denne skjønne planten så snart skulle gjøres til intet? Likevel skjer dette så bedrøvelig ofte. Og på hvilken måte?
Jo, for eksempel på følgende måte: Først kommer den gamle slangen som bedrog Eva med sin sluhet, den arge Satan. Når han ikke kunne forville og holde et menneske fast ved loven, prøver han den motsatte veg. Han gir mennesket en trøst som Ordet aldri har gitt det. Han sier at når en er fri fra syndens skyld og straff, fra lovens forbannelse, fra dødens og djevelens vold, så er en også fri for all fare, så har en ikke noe å frykte mer. Da kan en slå seg fullstendig til ro.
Men dette er likeså skadelig som det er farlig. For den rettferdiggjorte sjelen er ikke fri for all fare. Og faren er dobbelt stor og nær når en ikke frykter den.
Det rettferdiggjorte menneske er visstnok fri for syndens skyld og straff og forbannelse. Men det har en annen fiende tilbake, som lett kan gjøre at en mister den skatt en har vunnet. En har det syndige kjødet som til enhver tid er ferdig til å slutte pakt med djevelen og verden. Denne indre synd kan ikke tilreknes deg og ikke fordømme deg så lenge du blir i Kristus. Men den kan skade deg, hvis den ikke ved en daglig omvendelse blir korsfestet og dødet. Ja, den kan skade deg så forferdelig at den kveler og dreper ditt åndelige liv, slik som Kristus sa om de tornene som vokste opp sammen med den gode sæden og kvalte den. Og da har du jo mistet skatten, om du aldri så meget hadde vunnet den.
Men også andre midler kan Satan bruke for å forville et menneske. I Guds ord står det alvorlige formaninger om ikke på ny å la seg fange under trelldommens åk. Vi skal stå fast i den frihet vi har vunnet i Kristus. Av denne gode læren trekker en den falske slutningen at en ikke skal bry seg stort om det ordet som krever noe av oss. En skal utelukkende holde seg til det liflige evangeliet. Når det gjelder friheten fra loven, sammenblander en samvittigheten med kjødet, rettferdigheten for Gud med livet på jorden. Og så drar en friheten inn på disse vidt forskjellige områder.
Ja, dessverre! Det gir vel kjødet og livet langt større frihet enn samvittigheten. For den sykelige trangen ligger i naturen vår, at vi med vår samvittighet vil være under lov og trelldom, mens kjødet og livet skal være frie og lovløse. Siden, når Ordet taler om frihet fra loven, kan det lett skje at mennesket «bruker friheten til leilighet for kjødet» og misbruker Guds nåde til skamløshet, hvis en ikke omhyggelig skiller mellom det som skal være fritt og det som skal være bundet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar