«Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» Rom. 10,17.
Er jeg i tvil om en mann er redelig, nytter det lite at jeg sier til meg selv: Du skal tro ham! Troen er ikke skapt med det. Naturligvis kan jeg, om det er en bestemt sak det gjelder, ta risikoen, vise ham tillit, late som jeg tror, og handle som om jeg trodde ham. Men tvilen er jeg ikke kvitt, før jeg er blitt overbevist om at han er å stole på. En kan ikke tvinge seg til å tro, for «tvang til tro er dårers tale». Dette gjelder også den frelsende troen. Vi skaper den ikke selv.
Hvorvidt Gud er å stole på, er jo i teorien aldri noe problem for den som tror at Gud er til. Men hvordan stiller han seg til meg som har syndet imot ham? Er han meg nådig? Får jeg høre ham til? Tilgir han meg mine synder, eller lar han sin vrede ramme meg, slik som jeg har fortjent det?
Vil jeg ha rede på dette, da nytter det ikke å lage meg noen tro. Heller ikke nytter det å lete etter troen i mitt eget hjerte eller akte på mine skiftende følelser og stemninger. Og slett ikke skal jeg sette meg til å vente på at troen som en gave fra Gud skal komme dalende ned fra himmelen og plutselig være å finne i mitt hjerte.
Det er Gud som skaper troen. Men det gjør han ikke umiddelbart. Han skaper den ved det samme middel som han har skapt alt annet med: Hans levende, allmektige ord.
Den som vil eie troen som gjør en synder rettferdig og gir ham evig liv, har derfor en ting å gjøre. Og denne ene ting er å høre Kristi ord. Høre det flittig med bønn om den Hellige Ånds opplysning. Den som det gjør, skal få erfare at troen kommer. Ordet skaper den.
Kommentarer
Legg inn en kommentar