Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde. 2. Kor. 6,1.
En embetsmann får avskjed i nåde. Det betyr ikke at han egentlig skulle settes fast, men får slippe straffen. Tvert imot betyr det at han går av med myndighetenes velbehag over seg.
En forbryter blir benådet. Han er idømt straff, men straffen blir ettergitt. I begge tilfelle er det tale om nåde. Ordet har nemlig en dobbel betydning. Det kan oversettes med yndest eller velbehag og det betyr «gratis».
For Gud er vi alle forbrytere. Vi har syndet. Å ta imot Guds nåde vil da si at vi får eie hans yndest, hans velbehag, eie det som hans kjære barn, uten å ha fortjent det eller være verdige til det. Vi blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
En slik gave må ikke tas imot forgjeves. Den muligheten er der nemlig, ellers ville ikke formaningen i teksten vår stå der. Den som ikke nærer seg ved Ordet og bønnen, så han holder seg i live, han er forgjeves kommet til troen. (1. Kor. 15,2). Og den som bare vil ha trøsten av Guds nåde uten å gå inn under nådens opptuktelse, han tar nåden forgjeves. Du har vel sett udyrket mark med myrpytter og unyttig kratt ved siden av frodig åker og eng. Det ene stykket er under kultur, det andre får skjøtte seg selv. Hvordan er det med «Ditt stykke»? Er det lagt under nådens kultur?
Det er godt og vel å ha Guds nåde som en livsforsikring mot fortapelse. Men det er ikke bare til det den er gitt. «Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet» – sier apostelen. «Dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg».
Slik må det også være med meg og deg. Vi må la Guds nåde få makt over oss, så vi ikke tar imot den forgjeves.
Kommentarer
Legg inn en kommentar