«Hvem har jeg ellers i himmelen?» Salm. 73, 25.
Kjære kristen, du har ikke bare en far og en frelser, du har også en trøstermann i himmelen. Trøsteren, husvaleren, det var Jesu løfte til sine da han forlot dem.
En trøster! Hvor trenger ikke vi mennesker en slik.
Det kan nok være tider da vi ikke trenger trøst. Tider da vi er sterke og frimodige og alt føyer seg for oss.
Men disse tider forsvinner. Vi er ikke lenger den modige løve, vi er bare det usle kryp.
Den sterkeste kristen har tider av dyp fortvilelse og motløshet. Da han ikke vet verken ut eller inn. Da han synes å ha glemt alt det herlige han visste om Gud og hans makt og hans godhet. Da hans munn er lukket og bønnens himmelvinger er brutt.
I slike tider er det godt at det er en trøster i himmelen. En som har den dype forståelse, det milde ord og den ømme hånd. En som kan tolke ens innerste trang og gi den ord.
Å, et menneskes sorger er uten tall. Og i regelen er det slik at når sorgen blir riktig dyp og stor, da blir sjelen alene. Men med en slik trøster i himmelen blir den likevel ikke alene. Åndens milde ord trenger gjennom all tomhet og smerte, og lyset tennes, og sukket løses og den sørgende sjel fatter mot påny. Og etterpå så forstår vi at det var en hos oss som holdt oss oppe og ledet oss gjennom natten. En som trøstet kjærligere enn en mor trøster.
Kommentarer
Legg inn en kommentar