Aftenposten:
Det er ikke Jensen som er farlig. Det er Fjordman som er det, den mørke profeten, mannen som mener at myndighetene består av forrædere, at samfunnet har brutt sammen, at demokratiet ikke er et fungerende verktøy, at rasekrigen kommer, at den vil føre til en renselse.
Slik sett er en av de beste beskrivelsene som er gitt av Fjordmans ideologi gitt i en annen sammenheng, om mennesker som forfektet et annet hat, lenge før Jensen ble født. I Weimar-republikkens siste dager skrev Carl von Ossietzky, den radikale tyske pasifisten som ble dømt for landssvik i 1931 og fikk Nobels Fredspris i 1936 en tekst om de han kallet litterære antisemitter:
«De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passe seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. [...] Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå ihjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen med sin velsignede kraft».
Den gode nyheten er at det er skrevet i en annen tid. En tid der demokratiet stod svakere. En tid der den biologiske rasismen ble lyttet til. Man skal vokte seg for alarmismen. Vi er ikke i Weimar-republikkens siste år. Det opplagte er imidlertid at de litterære antisemittene, professortypene, de intellektuelle, idealistene, hadde ansvar for det de selv sa og skrev. Og det er også Fjordmans ansvar.
Hun har nok rett – den eldre kvinnen som intervjues til sist i Sætres bok, kvinnen Fjordman leide hos. Hun som forteller om den snille og høflige mannen, og som avsluttet: «Han gikk nok mye og tenkte og grublet. Han drømte seg vel bort».
Men i møtet med drømmende idealisme må man spørre: Hvilke drømmer? Hvilke idealer?
Det er ikke Jensen som er farlig. Det er Fjordman som er det, den mørke profeten, mannen som mener at myndighetene består av forrædere, at samfunnet har brutt sammen, at demokratiet ikke er et fungerende verktøy, at rasekrigen kommer, at den vil føre til en renselse.
Slik sett er en av de beste beskrivelsene som er gitt av Fjordmans ideologi gitt i en annen sammenheng, om mennesker som forfektet et annet hat, lenge før Jensen ble født. I Weimar-republikkens siste dager skrev Carl von Ossietzky, den radikale tyske pasifisten som ble dømt for landssvik i 1931 og fikk Nobels Fredspris i 1936 en tekst om de han kallet litterære antisemitter:
«De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passe seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. [...] Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå ihjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen med sin velsignede kraft».
Den gode nyheten er at det er skrevet i en annen tid. En tid der demokratiet stod svakere. En tid der den biologiske rasismen ble lyttet til. Man skal vokte seg for alarmismen. Vi er ikke i Weimar-republikkens siste år. Det opplagte er imidlertid at de litterære antisemittene, professortypene, de intellektuelle, idealistene, hadde ansvar for det de selv sa og skrev. Og det er også Fjordmans ansvar.
Hun har nok rett – den eldre kvinnen som intervjues til sist i Sætres bok, kvinnen Fjordman leide hos. Hun som forteller om den snille og høflige mannen, og som avsluttet: «Han gikk nok mye og tenkte og grublet. Han drømte seg vel bort».
Men i møtet med drømmende idealisme må man spørre: Hvilke drømmer? Hvilke idealer?
Kommentarer
Legg inn en kommentar