Tekst: STEIN SOLBERG, prest og evangelist.
Jeg kan forstå debattrøttheten. Det er bare det at ingen av oss
kommer unna de militante homo-organisasjoners kampvilje. Ingen kommer heller
unna de mange anonyme homofile som banker på dørene til våre
kirkefellesskap og ber om hjelp og frihet i sin indre kamp. Vi unngår
ikke saken fordi den handler om et av de mest avgjørende emner innen
vestens kristenhet. Den griper inn i en mengde etiske områder, særlig
familie. og seksualetikken. Den handler om synet på Bibelen, skapelsen
og synden. Ja, synet på Gud selv. Dessuten griper den inn i forståelsen
av kjønnene, identitetsproblematikken, og ikke minst i synet på
selve helligjørelses- og gjenopprettelsesdimensjonen.
Isolert sett er homoseksualitet ikke en stor sak i Guds ord. Bare det at saken ikke kan isoleres. Vi er nærsynte om vi ikke ser sammenhengen mellom homoseksualitet og andre helt sentrale felter. Min tjeneste og mitt kall de senere årene har vært å hjelpe og støtte homofile i deres lengsel etter frihet og forandring. I andre land har tusenvis av tidligere homofile stått fram med en ny identitet i Kristus. Jeg ber, venter og tror at Herren vil reise opp mange her i landet også. Og det forundrer meg ikke om det ikke blir vekkelse i våre hjemlige homofile miljøer. (Slik som i New-Age miljøene). Noen har erfart gjenopprettelse også her i Norge. Få ting har grepet meg mer. Det er vidunderlig rikt å få se brødre og søstre komme ut av dyp fortrenging, erfare frihet fra synd, legedom for indre sår og personlig oppstandelse med Kristus. Det å være med i prosessene til disse dyrebare medmennesker, er noe av det fineste og rikeste jeg har vært med på. Jeg skulle gjerne tatt med mange inn i det som her skjer. Foreløpig er dette vanskelig på grunn av blant annet media- og familiepresset som mange av disse søsken føler sterkt på.
I det følgende skal jeg forsøke å være guide, ikke inn i visse Oslomiljøer. Vi skal et annet sted, til noen personer som også er meget sentrale. Til Adam og Eva og deres paradis. Hvis tiden tillot det kunne vi gjerne tatt en vandring gjennom hele Bibelen og se nærmere på hva den sier om homoseksualitet. Her vil jeg nøye meg med en liten (bibel)kommentar over noen hovedsteder, særlig i Gamle Testamentet. Og dele noen tanker om Jesu forkynnelse av kjærligheten i Nye Testamentet. Disse steder handler faktisk ikke direkte om homoseksualitet. Likevel kaster de et hovedlys over dette tema og andre.
Før jeg går videre må jeg ennå en gang understreke: Jeg er inderlig glad i de mennesker jeg får lov til å arbeide med. Noen sliter med homofili på følelsesplanet, andre med følgene av et aktivt homoseksuelt liv. Dette forhindrer meg ikke fra å skrive i klartekst om hva som er rett og sant. Tvert imot kan jeg bevitne at nettopp disse medkjempere er dypt såret over for eksempel Rosemarie Køhns aksept og Oslo bymisjons «sjelesorgtilbud» for homofile. Og på den annen side har de samme brødre og søstre nylig delt sin glede med meg over den anglikanske kirke (under deres nylig avholdte Lambeth-konferansen) som tonet flagg og hevder at homoseksuell praksis er uforenlig med Guds Ord. Mange brødre og søstre som strir med sine homofile tilbøyeligheter, ønsker rett og slett rammer, trygghet og sannhet. Samtidig må vi møte dem med stor nåde og kjærlighet. Forholdet med Rom 1 og 2 kan illustrere dette. I Rom 1 leser vi at homoseksualitet er et av oppørene mot Guds skapervilje. I Rom 2 advares vi mot å tro at noen av oss andre er uten unnskyldning. Rom 1 er rettet blant annet mot homoseksuelle. Rom 2 taler til deres kritikere.
HOMOSEKSUALITET - FRA GUDS SKAPERHÅND?
I diskusjonen om homoseksualitet blir omtrent alle bibelavsnitt som handler om homofili anfektet og problematisert. Slik er det ikke uten videre i forbindelse med de første kapitler i Bibelen. Både folk med et liberalt og et konservativt utgangspunkt søker tilflukt i skapelsesberetningen. Men står det noe om homoseksualitet her? I 1Mos 1,26-27 leser vi: «Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse..... Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
Når vi snakker om Guds bilde kan vi definere dette som 1) «vår enestående relasjon til Skaperen». At vi eier 2) «Guds herlighet, rettferdighet og sannhet.» Jeg har ikke mulighet til å utdype disse to sider her. I stedet vil jeg konsentrere meg om en tredje side som vi ofte glemmer, men som er høyst aktuell for temaet og saken. Guds bilde har også 3) med mann, kvinne og relasjoner å gjøre. Det angår mer enn mennesket som sådant og dets kvaliteter. Hva leste vi? Jo, både mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde. Ikke bare mannen, men like mye kvinnen. Det betyr at begge kjønn avspeiler Gud. Både hver for seg og sammen reflekterer vi noe vesentlig i Gud. Guds bilde har følgelig noe med det mannlige og kvinnelige å gjøre og dessuten med relasjonen mellom mann og kvinne.
Vers 27b blir vanligvis oversatt: «til mann og kvinne skapte han dem». På hebraisk står det mer presist «til mannlig (zaqar) og kvinnelig (neqeva) skapte han dem». Eller, om man vil «til hankjønn og hunkjønn skapte han dem». Dette kan bare bety at det både er en mannlig og en kvinnelig, eller bedre en maskulin og feminin dimensjon i Gud. Det betyr ikke at Gud er kjønn. Eller at han er en Mann-Kvinne. Men at Gud rommer de to genus (eng.gender): maskulinitet og femininitet. Det ene genus, for eksempel det maskuline kan ikke åpenbare Gud alene. (For selv om Han åpenbarer seg mest i Skriften i maskuline former som Far og Han, har han også en feminin dimensjon og morskjærlighet.) Fylden av Guds bilde avspeiles derfor i foreningen mellom det feminine og maskuline menneske. Ikke i to mannlige eller to kvinnelige mennesker, men i enheten mellom de to kjønn. Dette innebærer altså at det maskuline menneske (eller to av samme kjønn) ikke kan åpenbare Guds helhet alene uten sin feminine motsvarighet. En annen side av helheten ser vi tydelig ved skapelsen av Eva.
BLIR VI HELE GJENNOM DET SAMME ELLER DET ANDRE KJØNN?
I 1 Mos 2,18ff leser vi at det å eie Guds bilde driver oss til ikke å være alene. Gudsbildet driver oss til Gud og hverandre. Gud så at det langt fra var godt for mennesket å være alene. Derfor skapte Han «en medhjelp som er Hans like». En medhjelp betyr «en som utfyller og kompletterer, gjør hel». Hverken «nedover» i dyreverdenen eller oppover i Gude-verdenen, fant Gud noen som mettet Adams savn etter «en annen». Hverken dyr eller mennesker og heller ikke Gud kunne erstatte kvinnen.
Selve skapelsen av Eva er full av rike sannheter. Hun er tatt av Adams side. Hva betyr det? Kvinnen er ikke tatt av jorden, men av mannen. Det ble etterlatt et tomrom i Adam. Som bare Eva kunne fylle! Ikke et dyr og ikke en person av samme kjønn lik Adam kunne mette hans lengsel. Bare Eva «passet inn» i gapet av Hans indre. Eva ble tatt ut av Adam for så å vende tilbake til ham og utfylle ham. Det samme tomrom ble bygd inn i Evas sjel og kropp. Bare mannen, Adam kunne utfylle henne.
Skapelsen av Eva forkynner det vi kaller komplementariteten i Guds bilde. Det vil si den gjensidige utfylling mellom kjønnene. Enheten mellom mann og kvinne avspeiler ikke alene det guddommelige bilde. Enheten er også grunnleggende menneskelig.
To ting erfarer Adam i møte med Eva:
En av de største teologer i vårt århundre, Karl Barth (1886-1968) skriver i sin dogmatikk: «Hvis Eva bare var som han (Adam), en tallmessig mangfoldiggjørelse, ville ikke hans ensomhet bli fjernet. Et slikt vesen ville ikke stå for ham som en annen. Han ville bare gjenkjenne seg selv i det».
Identitet skapes ikke i møte med og enhet med «den samme»=homo, men i møte med «den andre»=hetero. Vi oppdager vår sanne menneskelighet først når vi blir kjent av det motsatte kjønn. Adam kjente sin egen mannlighet først i møte med Evas kvinnelighet. Vi forstår vår unikhet bare når vi ser hvor forskjellige vi er. Da blir vi tatt med inn i en Gud-villet oppdagelsesreise inn i den andre og inn i oss selv. Vi får kjønnsidentitet, som mann og kvinne, ikke bare personlig identitet.
Den jødekristne psykiater og filosof Karl Stern skriver om ulikheten mellom menn og kvinners anatomi og kjønnsorganer: «Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi her utfyller hverandre på, ikke begrenser seg til det fysiske, men avspeiles også i mannens og kvinnens karakter.» Og et annet sted sier han: «Bare komplementaritet (det utfyllende forhold mellom mann og kvinne) kan gjøre oss uselviske. Selvet kan bare mistes i en annen (det andre kjønn).» Dette kan jeg ikke gå nærmere inn på her, men utsagnet bevitner at mannens og kvinnens kropp og sjel komplementer hverandre. Bare «den andre» kan mette min sjel. Skapelsen forkynner at vi alle er skapt heterogent, uensartet. Ikke homogent. Vi, Mann og Kvinne, trenger hverandre inderlig. Selve forskjellen mellom oss er gudvillet og nødvendig.
I et høyere perspektiv avspeiler forskjellen mellom mann og kvinne også forskjellen mellom Gud og mennesket. Bare en enhet med den andre (og den Andre=Gud) gjør oss hele. Homoseksualitet låser mennesket fast i det ufullstendige og brutte.
Det hebraiske ordet «zaqar» i 1,27 som vi har oversatt mann betyr noe «skarpt, som trenger igjennom utenfra.» «Neqeva», kvinne(lig) kan også oversettes fordypning, og har sammenheng med en hule (med verdifulle stener). Bare selve ordene viser hvor finstemt vår samhørighet er. Polariteten mellom mann-kvinne og framfor alt det maskuline og feminine er i Guds Ord som hånd i hanske i forhold til hverandre. Eller som høyre- og venstrehånden. La oss takke Herren for at vi ikke er født med to høyre- eller to venstrehender! Enheten mellom mann og kvinne er bare mye dypere, finere og rikere enn hender. Ve dem som tror de kan forbedre Guds skapelse.
Noen tenker kanskje etter dette at bare ekteskapet realiserer helheten og alle sider av Gudsbildet. Ekteskapet realiserer den seksuelle helhet mellom kjønnene. Og andre ting. Men alle menn og kvinner som forenes i Åndens tjeneste og fellesskap, åpenbarer også Guds bilde på jord. Komplementariteten skal og kan avdekkes også utenfor ekteskapet.
I en sum: Gud skapte ikke mennesket homoseksuelt, biseksuelt, pedofilt (seksuelt forhold til barn), zoofilt (seksuelt forhold til dyr), nekrofilt (til døde) osv. Selve homoseksualiteten er ikke utgått fra Guds skaperhånd. (Noe naturligvis den homoseksuelle person er.) Men er en fordreining av den Gudvillede skapelse. Bare et heteroforhold mellom mann og kvinne forkynnes før fallet og bekreftes etter fallet.
HVA MED KJÆRLIGHETEN?
Når vi skriver og taler om homoseksualitet må vi alltid se dette i lys av at 1 Mos 1 og Jesus har en kraftig forkynnelse av kjærligheten. Så sterk at mange har falt i den synd å forvrenge den. «Bibelen kjenner ingen seksualetikk, bare en kjærlighetsetikk.» uttalte James B.Nelson. Dette er nonsens. Det Nelson og mange liberale etikere gjør er at de prøver å bruke Jesu ord om kjærlighet til å undergrave hans egne ord om ekteskapets unike status. De forsøker å sprenge Jesu rammer for seksuallivet med Jesu ord om kjærlighet! Når Jesus taler så sterkt som Han gjør om «å elske sin neste som seg selv» (og tilsvarende utsagn), er dette noe som kreves av oss alle. Men man kan ikke begrunne erotisk-seksuell kjærlighet mellom to mennesker ut fra det dobbelte kjærlighetsbud. Begrunne det spesielle i det allmenne. Visstnok er agapekjærligheten, også mellom venner, par og ektepar grunnleggende, men denne kjærlighet gjelder for barn og voksne, enslige og gifte. Agape-kjærligheten kan ikke begrunne og legitimere eros-kjærligheten. Da ville det hete: «Bare vi elsker hverandre, kan vi ligge med hverandre»! Som om det var en kjærlighetsparole hentet fra Jesus! Den erotisk-seksuelle kjærlighet hører ekteskapet til. Og Skriften har egne bibelavsnitt om dette. Men ikke noe sted blir agapekjærligheten brukt for å legitimere seksuelt samliv. Da kan det argumenteres for mangt og meget. For eksempel et forhold mellom en gift og ugift eller forhold over ekteskapsgrensen. Ser vi ikke dette, er vi stokk blinde. Det er ingen spenning mellom kjærligheten og Herrens øvrige vilje. Forholdet mellom kjærligheten og budene, uttrykker Jesus slik: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud». Joh 14,15.
NOEN KONSEKVENSER
Homoseksualitet er en fordreining av Guds vilje og Guds bilde. Å legitimere dette vil derfor få store konsekvenser:
Diskusjonen
om homoseksualitet har vært intens i vestlige og amerikanske kirker. Mange med meg frykter at uenigheten er i ferd med å
splitte hele kristenheten. Status i dag er riktignok den at kirkesamfunnene
har dreid noe til støtte for den klassisk-konservative teologi. Men
vinden er svært ustabil på dette område. Beroligende er
det heller ikke at mange troende sier de er «lei hele greia» og
«ikke lenger gidder å bruke mer ressurser på saken».
Isolert sett er homoseksualitet ikke en stor sak i Guds ord. Bare det at saken ikke kan isoleres. Vi er nærsynte om vi ikke ser sammenhengen mellom homoseksualitet og andre helt sentrale felter. Min tjeneste og mitt kall de senere årene har vært å hjelpe og støtte homofile i deres lengsel etter frihet og forandring. I andre land har tusenvis av tidligere homofile stått fram med en ny identitet i Kristus. Jeg ber, venter og tror at Herren vil reise opp mange her i landet også. Og det forundrer meg ikke om det ikke blir vekkelse i våre hjemlige homofile miljøer. (Slik som i New-Age miljøene). Noen har erfart gjenopprettelse også her i Norge. Få ting har grepet meg mer. Det er vidunderlig rikt å få se brødre og søstre komme ut av dyp fortrenging, erfare frihet fra synd, legedom for indre sår og personlig oppstandelse med Kristus. Det å være med i prosessene til disse dyrebare medmennesker, er noe av det fineste og rikeste jeg har vært med på. Jeg skulle gjerne tatt med mange inn i det som her skjer. Foreløpig er dette vanskelig på grunn av blant annet media- og familiepresset som mange av disse søsken føler sterkt på.
I det følgende skal jeg forsøke å være guide, ikke inn i visse Oslomiljøer. Vi skal et annet sted, til noen personer som også er meget sentrale. Til Adam og Eva og deres paradis. Hvis tiden tillot det kunne vi gjerne tatt en vandring gjennom hele Bibelen og se nærmere på hva den sier om homoseksualitet. Her vil jeg nøye meg med en liten (bibel)kommentar over noen hovedsteder, særlig i Gamle Testamentet. Og dele noen tanker om Jesu forkynnelse av kjærligheten i Nye Testamentet. Disse steder handler faktisk ikke direkte om homoseksualitet. Likevel kaster de et hovedlys over dette tema og andre.
Før jeg går videre må jeg ennå en gang understreke: Jeg er inderlig glad i de mennesker jeg får lov til å arbeide med. Noen sliter med homofili på følelsesplanet, andre med følgene av et aktivt homoseksuelt liv. Dette forhindrer meg ikke fra å skrive i klartekst om hva som er rett og sant. Tvert imot kan jeg bevitne at nettopp disse medkjempere er dypt såret over for eksempel Rosemarie Køhns aksept og Oslo bymisjons «sjelesorgtilbud» for homofile. Og på den annen side har de samme brødre og søstre nylig delt sin glede med meg over den anglikanske kirke (under deres nylig avholdte Lambeth-konferansen) som tonet flagg og hevder at homoseksuell praksis er uforenlig med Guds Ord. Mange brødre og søstre som strir med sine homofile tilbøyeligheter, ønsker rett og slett rammer, trygghet og sannhet. Samtidig må vi møte dem med stor nåde og kjærlighet. Forholdet med Rom 1 og 2 kan illustrere dette. I Rom 1 leser vi at homoseksualitet er et av oppørene mot Guds skapervilje. I Rom 2 advares vi mot å tro at noen av oss andre er uten unnskyldning. Rom 1 er rettet blant annet mot homoseksuelle. Rom 2 taler til deres kritikere.
HOMOSEKSUALITET - FRA GUDS SKAPERHÅND?
I diskusjonen om homoseksualitet blir omtrent alle bibelavsnitt som handler om homofili anfektet og problematisert. Slik er det ikke uten videre i forbindelse med de første kapitler i Bibelen. Både folk med et liberalt og et konservativt utgangspunkt søker tilflukt i skapelsesberetningen. Men står det noe om homoseksualitet her? I 1Mos 1,26-27 leser vi: «Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse..... Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
Når vi snakker om Guds bilde kan vi definere dette som 1) «vår enestående relasjon til Skaperen». At vi eier 2) «Guds herlighet, rettferdighet og sannhet.» Jeg har ikke mulighet til å utdype disse to sider her. I stedet vil jeg konsentrere meg om en tredje side som vi ofte glemmer, men som er høyst aktuell for temaet og saken. Guds bilde har også 3) med mann, kvinne og relasjoner å gjøre. Det angår mer enn mennesket som sådant og dets kvaliteter. Hva leste vi? Jo, både mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde. Ikke bare mannen, men like mye kvinnen. Det betyr at begge kjønn avspeiler Gud. Både hver for seg og sammen reflekterer vi noe vesentlig i Gud. Guds bilde har følgelig noe med det mannlige og kvinnelige å gjøre og dessuten med relasjonen mellom mann og kvinne.
Vers 27b blir vanligvis oversatt: «til mann og kvinne skapte han dem». På hebraisk står det mer presist «til mannlig (zaqar) og kvinnelig (neqeva) skapte han dem». Eller, om man vil «til hankjønn og hunkjønn skapte han dem». Dette kan bare bety at det både er en mannlig og en kvinnelig, eller bedre en maskulin og feminin dimensjon i Gud. Det betyr ikke at Gud er kjønn. Eller at han er en Mann-Kvinne. Men at Gud rommer de to genus (eng.gender): maskulinitet og femininitet. Det ene genus, for eksempel det maskuline kan ikke åpenbare Gud alene. (For selv om Han åpenbarer seg mest i Skriften i maskuline former som Far og Han, har han også en feminin dimensjon og morskjærlighet.) Fylden av Guds bilde avspeiles derfor i foreningen mellom det feminine og maskuline menneske. Ikke i to mannlige eller to kvinnelige mennesker, men i enheten mellom de to kjønn. Dette innebærer altså at det maskuline menneske (eller to av samme kjønn) ikke kan åpenbare Guds helhet alene uten sin feminine motsvarighet. En annen side av helheten ser vi tydelig ved skapelsen av Eva.
BLIR VI HELE GJENNOM DET SAMME ELLER DET ANDRE KJØNN?
I 1 Mos 2,18ff leser vi at det å eie Guds bilde driver oss til ikke å være alene. Gudsbildet driver oss til Gud og hverandre. Gud så at det langt fra var godt for mennesket å være alene. Derfor skapte Han «en medhjelp som er Hans like». En medhjelp betyr «en som utfyller og kompletterer, gjør hel». Hverken «nedover» i dyreverdenen eller oppover i Gude-verdenen, fant Gud noen som mettet Adams savn etter «en annen». Hverken dyr eller mennesker og heller ikke Gud kunne erstatte kvinnen.
Selve skapelsen av Eva er full av rike sannheter. Hun er tatt av Adams side. Hva betyr det? Kvinnen er ikke tatt av jorden, men av mannen. Det ble etterlatt et tomrom i Adam. Som bare Eva kunne fylle! Ikke et dyr og ikke en person av samme kjønn lik Adam kunne mette hans lengsel. Bare Eva «passet inn» i gapet av Hans indre. Eva ble tatt ut av Adam for så å vende tilbake til ham og utfylle ham. Det samme tomrom ble bygd inn i Evas sjel og kropp. Bare mannen, Adam kunne utfylle henne.
Skapelsen av Eva forkynner det vi kaller komplementariteten i Guds bilde. Det vil si den gjensidige utfylling mellom kjønnene. Enheten mellom mann og kvinne avspeiler ikke alene det guddommelige bilde. Enheten er også grunnleggende menneskelig.
To ting erfarer Adam i møte med Eva:
- Hans ensomhetsbehov fylles.
- Han får identitet.
En av de største teologer i vårt århundre, Karl Barth (1886-1968) skriver i sin dogmatikk: «Hvis Eva bare var som han (Adam), en tallmessig mangfoldiggjørelse, ville ikke hans ensomhet bli fjernet. Et slikt vesen ville ikke stå for ham som en annen. Han ville bare gjenkjenne seg selv i det».
Identitet skapes ikke i møte med og enhet med «den samme»=homo, men i møte med «den andre»=hetero. Vi oppdager vår sanne menneskelighet først når vi blir kjent av det motsatte kjønn. Adam kjente sin egen mannlighet først i møte med Evas kvinnelighet. Vi forstår vår unikhet bare når vi ser hvor forskjellige vi er. Da blir vi tatt med inn i en Gud-villet oppdagelsesreise inn i den andre og inn i oss selv. Vi får kjønnsidentitet, som mann og kvinne, ikke bare personlig identitet.
Den jødekristne psykiater og filosof Karl Stern skriver om ulikheten mellom menn og kvinners anatomi og kjønnsorganer: «Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi her utfyller hverandre på, ikke begrenser seg til det fysiske, men avspeiles også i mannens og kvinnens karakter.» Og et annet sted sier han: «Bare komplementaritet (det utfyllende forhold mellom mann og kvinne) kan gjøre oss uselviske. Selvet kan bare mistes i en annen (det andre kjønn).» Dette kan jeg ikke gå nærmere inn på her, men utsagnet bevitner at mannens og kvinnens kropp og sjel komplementer hverandre. Bare «den andre» kan mette min sjel. Skapelsen forkynner at vi alle er skapt heterogent, uensartet. Ikke homogent. Vi, Mann og Kvinne, trenger hverandre inderlig. Selve forskjellen mellom oss er gudvillet og nødvendig.
I et høyere perspektiv avspeiler forskjellen mellom mann og kvinne også forskjellen mellom Gud og mennesket. Bare en enhet med den andre (og den Andre=Gud) gjør oss hele. Homoseksualitet låser mennesket fast i det ufullstendige og brutte.
Det hebraiske ordet «zaqar» i 1,27 som vi har oversatt mann betyr noe «skarpt, som trenger igjennom utenfra.» «Neqeva», kvinne(lig) kan også oversettes fordypning, og har sammenheng med en hule (med verdifulle stener). Bare selve ordene viser hvor finstemt vår samhørighet er. Polariteten mellom mann-kvinne og framfor alt det maskuline og feminine er i Guds Ord som hånd i hanske i forhold til hverandre. Eller som høyre- og venstrehånden. La oss takke Herren for at vi ikke er født med to høyre- eller to venstrehender! Enheten mellom mann og kvinne er bare mye dypere, finere og rikere enn hender. Ve dem som tror de kan forbedre Guds skapelse.
Noen tenker kanskje etter dette at bare ekteskapet realiserer helheten og alle sider av Gudsbildet. Ekteskapet realiserer den seksuelle helhet mellom kjønnene. Og andre ting. Men alle menn og kvinner som forenes i Åndens tjeneste og fellesskap, åpenbarer også Guds bilde på jord. Komplementariteten skal og kan avdekkes også utenfor ekteskapet.
I en sum: Gud skapte ikke mennesket homoseksuelt, biseksuelt, pedofilt (seksuelt forhold til barn), zoofilt (seksuelt forhold til dyr), nekrofilt (til døde) osv. Selve homoseksualiteten er ikke utgått fra Guds skaperhånd. (Noe naturligvis den homoseksuelle person er.) Men er en fordreining av den Gudvillede skapelse. Bare et heteroforhold mellom mann og kvinne forkynnes før fallet og bekreftes etter fallet.
HVA MED KJÆRLIGHETEN?
Når vi skriver og taler om homoseksualitet må vi alltid se dette i lys av at 1 Mos 1 og Jesus har en kraftig forkynnelse av kjærligheten. Så sterk at mange har falt i den synd å forvrenge den. «Bibelen kjenner ingen seksualetikk, bare en kjærlighetsetikk.» uttalte James B.Nelson. Dette er nonsens. Det Nelson og mange liberale etikere gjør er at de prøver å bruke Jesu ord om kjærlighet til å undergrave hans egne ord om ekteskapets unike status. De forsøker å sprenge Jesu rammer for seksuallivet med Jesu ord om kjærlighet! Når Jesus taler så sterkt som Han gjør om «å elske sin neste som seg selv» (og tilsvarende utsagn), er dette noe som kreves av oss alle. Men man kan ikke begrunne erotisk-seksuell kjærlighet mellom to mennesker ut fra det dobbelte kjærlighetsbud. Begrunne det spesielle i det allmenne. Visstnok er agapekjærligheten, også mellom venner, par og ektepar grunnleggende, men denne kjærlighet gjelder for barn og voksne, enslige og gifte. Agape-kjærligheten kan ikke begrunne og legitimere eros-kjærligheten. Da ville det hete: «Bare vi elsker hverandre, kan vi ligge med hverandre»! Som om det var en kjærlighetsparole hentet fra Jesus! Den erotisk-seksuelle kjærlighet hører ekteskapet til. Og Skriften har egne bibelavsnitt om dette. Men ikke noe sted blir agapekjærligheten brukt for å legitimere seksuelt samliv. Da kan det argumenteres for mangt og meget. For eksempel et forhold mellom en gift og ugift eller forhold over ekteskapsgrensen. Ser vi ikke dette, er vi stokk blinde. Det er ingen spenning mellom kjærligheten og Herrens øvrige vilje. Forholdet mellom kjærligheten og budene, uttrykker Jesus slik: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud». Joh 14,15.
NOEN KONSEKVENSER
Homoseksualitet er en fordreining av Guds vilje og Guds bilde. Å legitimere dette vil derfor få store konsekvenser:
- Homoseksuell aksept vil åpne opp for mange former for seksuelt og såkalt «trofast» samliv utenfor ekteskapet. Polygami og avtalt utroskap (for eksempel ektefeller seg imellom), kan bli en naturlig følge. For ikke å snakke om samboerskap i ulike varianter. Så lenge ingen «krenkes». Homoseksuell aksept er et forsøk på å uthule og fjerne det 6.bud fra den kristne kirke.
- Hvis Guds bilde inkluderer både «hetero-, homo og biseksualitet», da må vi også spørre om Kristus reflekterte alt dette som Gud-menneske. Han er jo Gud og samtidig et helt menneske. Som rommer hele fylden av Guds bilde. Hvis Han er Gud og det absolutte og mest helhetlige uttrykk for Guds bilde, da er Han vel også både heterofil og homofil? Men våger noen å påstå det? Kanskje man frykter beskyldninger om blasfemi?
- En legitimering vil etterhvert også påvirke og forandre hele vårt Gudssyn. Det høres kanskje fremmed ut, men jeg er overbevist om at en homo-liberal menighet vil gli inn i et «homosyn» på Kristusforholdet. I 2000 år har menigheten oppfattet seg selv som mor og brud. Allerede nå ser vi klare tendenser til også å gjøre Gud feminin. Kalle ham «Moder». Når Gud blir «Moder» og menigheten er mor/brud, da oppheves forskjellen mellom Gud og menighet. Vi begynner å dyrke det skapte og ser ikke forskjellen på Gud, oss og Moder Jord.
- Likestilling mellom hetero- og homoseksualitet vil også innebære at nyskapelsen og det nye jeg i oss (det nye Gudsbildet) inkluderer homoseksuelle utslag. Åndens gjerning skulle da være å forløse troende til homoseksualitet. Denne form for seksualitet er jo et legitimt uttrykk for Guds bilde, heter det! Til det vil jeg si med ettertrykk: Legitimering av homoseksualitet gjør vold på vår Gudskapte personlighet som i sitt sanne jeg er heterofilt og ikke homofilt.
- Ut fra det som tidligere er skrevet vil kjønnsidentiteten forbli uklar og menneskets dype ur-ensomhet aldri bli møtt hvis vi normaliserer homoseksuelt samliv.
- De forråder selve sannheten, for sannheten kan aldri sidestilles med en totalt avvikende sannhet.
- De forråder selve kjærligheten, for kjærligheten kan ikke forenes med et liv i strid med Guds øvrige bud og vilje, et liv som «står på krava», et liv etter sine lyster og utenfor Guds ramme for seksuallivet som er ekteskapet.
- De forråder selve skapelsen og vårt sanne jeg som er heterogent og heterofilt.
- De forråder Åndens gjenopprettende gjerning, Han som fornyer vår heterofile sjel, forener oss med en Kristus som er annerledes enn oss og føyer oss inn i den vidunderlige komplementaritet mellom mann og kvinne.
- Homoseksuell legitimering er framfor alt et forræderi mot de mange som kjemper med sine homofile følelser, som opplever disse krefter, fristelser og fall som noe alt annet enn en Guds velsignelse.
Kommentarer
Legg inn en kommentar