Aftenposten
Av Emma Tollersrud
– Det er ikke lett å være ungdom i Groruddalen, sier Ronny Ramberg. For ham er historier om ran på åpen gate blitt hverdagskost. Uteseksjonen mener de har for lite informasjon om etnisitet til å konkludere.
Forrige lørdag skjedde ran nummer fire i familien Ramberg, bosatt på Tonsenhagen i Oslo. Klokken hadde nettopp passert midnatt, og Ronny Rambergs egen sønn på 16 år, samboerens sønn og to venner skulle møte noen andre gutter. På bussholdeplassen ble de stoppet av en eldre ungdomsgjeng på fire, som kom veldig nær, spurte etter røyk og ba om å få håndhilse. Snart ble de mer aggressive i tonen.
De tok i samboerens sønn, presset ham fra en kant, dyttet ham fra en annen. En i gjengen tok hånden i lomma og truet med å trekke opp en kniv. Så tok de mobiltelefonen hans og stakk fra stedet.
Etter hendelsen ønsket faren Ronny Ramberg å rope ut om et større problem. Han sendte et innlegg til Aftenposten, og dagen etter er han blitt nedringt med støtteerklæringer. Han er ikke alene.
Aftenposten har tidligere omtalt hvordan 20 tenåringer, hovedsakelig fra Groruddalen, er siktet for 25 barneran de siste seks ukene. De er i aldersgruppen 15–19 år og av ulik etnisk opprinnelse, også norsk. To 18-åringer de mener er hovedmenn, sitter i varetekt, og det er etablert en egen innsatsgruppe i nærmiljøet.
– Fremmedfrykten vokser
Hendelsen den lørdagsnatten ble en del av politiets pågående etterforskning, og de fornærmede guttene ble kalt inn til avhør. Hverken denne eller de andre sønnene ønsker å fortelle om hendelsene selv, av frykt for represalier.
I familien har de snakket mye sammen. Faren har merket at tonen blant sønnene er annerledes. De er blitt stadig mer frustrerte, forteller han, og legger ikke skjul på hvem det er rettet mot.
– De er sinte på de store innvandrergjengene. Hver gang de dukker opp, kjenner sønnene et snev av frykt, og de vegrer seg for å være på samme sted. Gjentatte hendelser som dette skaper en fremmedfrykt, forteller han.
Han mener etableringen av ungdomsgjenger, og mangel på kontakt på tvers av grupper, er hovedproblemet.
– Det har dannet seg to grupper av ungdommer i Groruddalen, dem som er etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn, og det finnes ingen kontakt på tvers av dem. Innvandrerungdom kommer ikke inn i de norske miljøene og motsatt, sier han.
Tør ikke anmelde
Uflaksen, eller en lang rekke typiske hendelser, som Ramberg kaller dem, begynte sommeren 2011. Ronnys 20 år gamle sønn var sammen med en kompisgjeng på Aker Brygge. Midt foran Rådhuset ble guttegjengen truet med en pistol av to kraftige, eldre menn av ikke-vestlig opprinnelse. Guttene ble fortalt at de må holde seg borte fra «deres område», før de ble ledet opp mot Nationaltheatret, og frastjålet mobiltelefonene.
Etterpå kommer sønnen kommer hjem og vekker faren, oppskaket av det som er skjedd.
– Selv om det der og da ikke nødvendigvis opplevdes som noen stor, fryktelig opplevelse for ham, har han tenkt mye på det i ettertid, sier Ramberg, som var så fortvilet etter hendelsen at han også den gangen valgte å skrive til Aftenposten.
Men hendelsen ble ikke anmeldt. Til det var guttegjengen for bekymret, og de ble enige om ikke å gå ut med noe.
Tas på med silkehansker
Ramberg er bekymret for en utvikling der ran på åpen gate etter hans syn er blitt dagligdags. Han mener vi må våge å si at innvandrerungdommene som står bak majoriteten av dem.
– Hva med faren for å generalisere, når man omtaler en så stor og sammensatt gruppe på den måten?
– Klart den er der, men hva skal vi gjøre? Så å si alle som blir ranet, forteller at innvandrerungdommer sto bak. Likevel er folk livredde for å si noe. Temaet blir tatt på med silkehansker, og Oslo-politikerne snakker om Groruddalen og integrering som om det var en dans på roser. Men det må være mulig å kalle en spade for en spade. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre, vi er rett og slett bekymret for det som skjer, sier Ramberg.
Han mener først og fremst foreldre, men også politikere har et ansvar. Selv har han vært aktivt involvert i fritidstilbud for ungdom. Skeid fotballklubb, Kjelsås langrennsforening, skiaktiviteter i skolesammenheng. Det som foregår i små grupper, har store ringvirkninger, og det er ganske små tiltak som skal til for å føre ungdommene sammen, mener Ramberg. Men han savner at det satses mer penger.
Les mer HER...
Av Emma Tollersrud
– Det er ikke lett å være ungdom i Groruddalen, sier Ronny Ramberg. For ham er historier om ran på åpen gate blitt hverdagskost. Uteseksjonen mener de har for lite informasjon om etnisitet til å konkludere.
Forrige lørdag skjedde ran nummer fire i familien Ramberg, bosatt på Tonsenhagen i Oslo. Klokken hadde nettopp passert midnatt, og Ronny Rambergs egen sønn på 16 år, samboerens sønn og to venner skulle møte noen andre gutter. På bussholdeplassen ble de stoppet av en eldre ungdomsgjeng på fire, som kom veldig nær, spurte etter røyk og ba om å få håndhilse. Snart ble de mer aggressive i tonen.
De tok i samboerens sønn, presset ham fra en kant, dyttet ham fra en annen. En i gjengen tok hånden i lomma og truet med å trekke opp en kniv. Så tok de mobiltelefonen hans og stakk fra stedet.
Etter hendelsen ønsket faren Ronny Ramberg å rope ut om et større problem. Han sendte et innlegg til Aftenposten, og dagen etter er han blitt nedringt med støtteerklæringer. Han er ikke alene.
Aftenposten har tidligere omtalt hvordan 20 tenåringer, hovedsakelig fra Groruddalen, er siktet for 25 barneran de siste seks ukene. De er i aldersgruppen 15–19 år og av ulik etnisk opprinnelse, også norsk. To 18-åringer de mener er hovedmenn, sitter i varetekt, og det er etablert en egen innsatsgruppe i nærmiljøet.
– Fremmedfrykten vokser
Hendelsen den lørdagsnatten ble en del av politiets pågående etterforskning, og de fornærmede guttene ble kalt inn til avhør. Hverken denne eller de andre sønnene ønsker å fortelle om hendelsene selv, av frykt for represalier.
I familien har de snakket mye sammen. Faren har merket at tonen blant sønnene er annerledes. De er blitt stadig mer frustrerte, forteller han, og legger ikke skjul på hvem det er rettet mot.
– De er sinte på de store innvandrergjengene. Hver gang de dukker opp, kjenner sønnene et snev av frykt, og de vegrer seg for å være på samme sted. Gjentatte hendelser som dette skaper en fremmedfrykt, forteller han.
Han mener etableringen av ungdomsgjenger, og mangel på kontakt på tvers av grupper, er hovedproblemet.
– Det har dannet seg to grupper av ungdommer i Groruddalen, dem som er etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn, og det finnes ingen kontakt på tvers av dem. Innvandrerungdom kommer ikke inn i de norske miljøene og motsatt, sier han.
Tør ikke anmelde
Uflaksen, eller en lang rekke typiske hendelser, som Ramberg kaller dem, begynte sommeren 2011. Ronnys 20 år gamle sønn var sammen med en kompisgjeng på Aker Brygge. Midt foran Rådhuset ble guttegjengen truet med en pistol av to kraftige, eldre menn av ikke-vestlig opprinnelse. Guttene ble fortalt at de må holde seg borte fra «deres område», før de ble ledet opp mot Nationaltheatret, og frastjålet mobiltelefonene.
Etterpå kommer sønnen kommer hjem og vekker faren, oppskaket av det som er skjedd.
– Selv om det der og da ikke nødvendigvis opplevdes som noen stor, fryktelig opplevelse for ham, har han tenkt mye på det i ettertid, sier Ramberg, som var så fortvilet etter hendelsen at han også den gangen valgte å skrive til Aftenposten.
Men hendelsen ble ikke anmeldt. Til det var guttegjengen for bekymret, og de ble enige om ikke å gå ut med noe.
Tas på med silkehansker
Ramberg er bekymret for en utvikling der ran på åpen gate etter hans syn er blitt dagligdags. Han mener vi må våge å si at innvandrerungdommene som står bak majoriteten av dem.
– Hva med faren for å generalisere, når man omtaler en så stor og sammensatt gruppe på den måten?
– Klart den er der, men hva skal vi gjøre? Så å si alle som blir ranet, forteller at innvandrerungdommer sto bak. Likevel er folk livredde for å si noe. Temaet blir tatt på med silkehansker, og Oslo-politikerne snakker om Groruddalen og integrering som om det var en dans på roser. Men det må være mulig å kalle en spade for en spade. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre, vi er rett og slett bekymret for det som skjer, sier Ramberg.
Han mener først og fremst foreldre, men også politikere har et ansvar. Selv har han vært aktivt involvert i fritidstilbud for ungdom. Skeid fotballklubb, Kjelsås langrennsforening, skiaktiviteter i skolesammenheng. Det som foregår i små grupper, har store ringvirkninger, og det er ganske små tiltak som skal til for å føre ungdommene sammen, mener Ramberg. Men han savner at det satses mer penger.
Les mer HER...
Kommentarer
Legg inn en kommentar