- Hent link
- X
- E-post
- Andre apper
Aftenposten
Av Kathrine Aspaas.
Vi søker visdom, dybde og tilstedeværelse. Døren blir høyere, porten videre – og før du freser over utsagnet i tittelen: Det kommer fra erkebiskop Desmond Tutu.
Presten Silje Trym Matiassen står på kirketrappen til Stavangers gamle St. Petri kirke, midt i byen. Hun er barbent, iført en fargerik kjole og blomster i håret. I hendene holder hun en tibetansk syngebolle.
"Det er klart jeg har møtt kritikk", sier hun. "Folk i Stavanger har spurt meg: Skal dette være den nye presten? Men jeg har hele tiden fått støtte av biskop Erling Pettersen, som har sagt at det ikke bare er plass til sånne som meg, men behov for sånne som meg. Da stoler jeg på det."
Mathiassen er den nyutdannede presten som skapte rabalder i oljebyen da hun inviterte prinsesse Märtha Louise til engleseminar. Det er skribent og forfatter Cecilie Enger som forteller. Hennes seks siders sak i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin føyer seg inn i den mosaikken av religiøst og åndelig stoff som for tiden fargelegger samfunnsdebatten.
Sogneprest Trygve Rø kaller det "en stille revolusjon", og har selv åpnet for møter med meditasjonsprester, healere og Snåsamannen i Høvik kirke utenfor Oslo.
Spirituell megatrend
Mange fremtidsforskere har de siste årene fortalt oss at spiritualitet er en megatrend. Hva kjennes meningsfullt for oss? Som søster? Som kjæreste? I yrkeslivet? Som venn? Hva er hellige størrelser for oss?
En av vår tids største fremtidsforskere, amerikanske John Naisbitt, sier det slik: "Vi må lære å balansere de materielle miraklene fra teknologien med de spirituelle behovene hos menneskeheten."
Naisbitt ser ut som arketypen på en bestefar, har femten professorater, fyller digre saler av toppledere verden rundt, og snakker altså om det spirituelle som en megatrend.
"Vi drukner i informasjon og tørster etter visdom", er hans opplevelse av samtiden.
Men hva er spiritualitet? Det finnes sannsynligvis like mange definisjoner som det finnes mennesker. Jeg foretrekker definisjonen fra den engelske utgaven av Wikipedia: Spiritualitet er troen på at det finnes en immateriell virkelighet; en indre vei som gjør det mulig for en person å oppdage essensen av hans eller hennes væren – de dypeste verdiene og meningene i et menneskes liv.
På sabbatsskolen
Min egen spirituelle reise startet med mormor på sabbatsskole i Sandefjord på 1970-tallet. Flanellografen med Josef, Maria og jesusbarnet spilte hovedrollen, sammen med den lille boken der jeg fikk klistremerker for fremmøtet. Favoritten var små fisker som ble klistret fast i garnet.
Deretter levde jeg et helt vanlig kristent barneliv som medlem av statskirken. Jeg søkte meg også mot en gospelgruppe. De sang fine popsanger med bassgitar og piano, og det var veldig pene gutter der.
Så gikk det mange år med et normalt statskirkeliv, helt til jeg tok mot til meg og meldte meg ut for fem år siden, midt i homofilidebatten. Det ble for vanskelig å være medlem av en organisasjon jeg til slutt ikke klarte å forsvare.
Nå bekjenner jeg meg til en større spiritualitet. Jeg erkjenner at det finnes en immateriell virkelighet som appellerer til mine dypeste verdier og trossystemer, og jeg tenker at nettopp ansvaret for egen tro vil spille en hovedrolle i vår spirituelle søken fremover.
Hvilke ledere velger vi å lytte til, for eksempel? Velger vi de som innbyr til konflikt og splittelse, eller våger vi å følge dem som søker kontakt og forsoning?
En felles guddom
Erkebiskop Desmond Tutu tilhører sistnevnte gruppe. Gjennom sin seneste bok Gud er ikke Kristen – og andre provokasjoner, oppfordrer han oss til å lete etter det som forener – ikke det som skiller.
Hans påstand er at geografien i stor grad bestemmer hva slags tro vi får. Tutu oppfordrer oss derfor til å lære av hverandre uten å påstå at vi alene innehar sannheten, eller at det er vi som eier den ene sanne Gud.
Når vi leser de klassiske religiøse skriftene og ser på tradisjonene med bønn, meditasjon og mystisisme, finner vi dessuten store fellestrekk. I stedet for å gi etter for kreftene som skiller oss, la oss feire det som forener oss, skriver den tidligere erkebiskopen og mottager av Nobels fredspris.
Gunnar Stålsett har en nydelig historie som viser oss hvordan dette kan gjøres i praksis. Den tidligere Oslo-biskopen hadde et møte med Dalai Lama, der de to religiøse lederne skulle snakke om sin tro. Den tibetanske munken startet med et enkelt spørsmål: Hva finner du aller vakrest ved min tro?
Stålsett ble slått av storheten i det enkle spørsmålet, som er en åpen invitasjon til et møte i kjærlighet og fellesskap – ikke i forakt og mistillit. Samtalen mellom de to lederne tok utgangspunkt i den delen av religionen som forener, i stedet for det som skremmer og provoserer.
Allahu Akbar
Takket være den pågående medierevolusjonen, finnes det utallige steder å følge den globale, spirituelle megatrenden. Den amerikanske bloggavisen The Huffington Post har sitt eget, utmerkede religionsmagasin, der ledere som Desmond Tutu skriver jevnlig.
Al Jazeeras nettutgave er også et spennende sted å være. "Hva er galt med islam i dag?" spurte den arabiske nyhetstjenesten tilforlatelig denne uken, og innbød til bred debatt med utgangspunkt i boken Allah, Liberty and Love – om behovet for å reformere islam, skrevet av den kanadiske forfatteren Irshad Manji, som også leder The Moral Courage Project.
Over hele verden driver spørrende og undrende mennesker på med å utvikle fremtidens praktiske og spirituelle liv. Det myldrer av initiativer og debatter, også langt utenfor de etablerte kirkesamfunnene. Vi søker visdom, dybde og tilstedeværelse, og vi søker den der den er å finne: i kirkerom, i naturen, hos hverandre og i oss selv.
Kanskje kan vi ta skrittet videre fra Desmond Tutu og si at Gud er ikke kristen – hun er spirituell.
Presten Silje Trym Matiassen står på kirketrappen til Stavangers gamle St. Petri kirke, midt i byen. Hun er barbent, iført en fargerik kjole og blomster i håret. I hendene holder hun en tibetansk syngebolle.
"Det er klart jeg har møtt kritikk", sier hun. "Folk i Stavanger har spurt meg: Skal dette være den nye presten? Men jeg har hele tiden fått støtte av biskop Erling Pettersen, som har sagt at det ikke bare er plass til sånne som meg, men behov for sånne som meg. Da stoler jeg på det."
Mathiassen er den nyutdannede presten som skapte rabalder i oljebyen da hun inviterte prinsesse Märtha Louise til engleseminar. Det er skribent og forfatter Cecilie Enger som forteller. Hennes seks siders sak i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin føyer seg inn i den mosaikken av religiøst og åndelig stoff som for tiden fargelegger samfunnsdebatten.
Sogneprest Trygve Rø kaller det "en stille revolusjon", og har selv åpnet for møter med meditasjonsprester, healere og Snåsamannen i Høvik kirke utenfor Oslo.
Spirituell megatrend
Mange fremtidsforskere har de siste årene fortalt oss at spiritualitet er en megatrend. Hva kjennes meningsfullt for oss? Som søster? Som kjæreste? I yrkeslivet? Som venn? Hva er hellige størrelser for oss?
En av vår tids største fremtidsforskere, amerikanske John Naisbitt, sier det slik: "Vi må lære å balansere de materielle miraklene fra teknologien med de spirituelle behovene hos menneskeheten."
Naisbitt ser ut som arketypen på en bestefar, har femten professorater, fyller digre saler av toppledere verden rundt, og snakker altså om det spirituelle som en megatrend.
"Vi drukner i informasjon og tørster etter visdom", er hans opplevelse av samtiden.
Men hva er spiritualitet? Det finnes sannsynligvis like mange definisjoner som det finnes mennesker. Jeg foretrekker definisjonen fra den engelske utgaven av Wikipedia: Spiritualitet er troen på at det finnes en immateriell virkelighet; en indre vei som gjør det mulig for en person å oppdage essensen av hans eller hennes væren – de dypeste verdiene og meningene i et menneskes liv.
På sabbatsskolen
Min egen spirituelle reise startet med mormor på sabbatsskole i Sandefjord på 1970-tallet. Flanellografen med Josef, Maria og jesusbarnet spilte hovedrollen, sammen med den lille boken der jeg fikk klistremerker for fremmøtet. Favoritten var små fisker som ble klistret fast i garnet.
Deretter levde jeg et helt vanlig kristent barneliv som medlem av statskirken. Jeg søkte meg også mot en gospelgruppe. De sang fine popsanger med bassgitar og piano, og det var veldig pene gutter der.
Så gikk det mange år med et normalt statskirkeliv, helt til jeg tok mot til meg og meldte meg ut for fem år siden, midt i homofilidebatten. Det ble for vanskelig å være medlem av en organisasjon jeg til slutt ikke klarte å forsvare.
Nå bekjenner jeg meg til en større spiritualitet. Jeg erkjenner at det finnes en immateriell virkelighet som appellerer til mine dypeste verdier og trossystemer, og jeg tenker at nettopp ansvaret for egen tro vil spille en hovedrolle i vår spirituelle søken fremover.
Hvilke ledere velger vi å lytte til, for eksempel? Velger vi de som innbyr til konflikt og splittelse, eller våger vi å følge dem som søker kontakt og forsoning?
En felles guddom
Erkebiskop Desmond Tutu tilhører sistnevnte gruppe. Gjennom sin seneste bok Gud er ikke Kristen – og andre provokasjoner, oppfordrer han oss til å lete etter det som forener – ikke det som skiller.
Hans påstand er at geografien i stor grad bestemmer hva slags tro vi får. Tutu oppfordrer oss derfor til å lære av hverandre uten å påstå at vi alene innehar sannheten, eller at det er vi som eier den ene sanne Gud.
Når vi leser de klassiske religiøse skriftene og ser på tradisjonene med bønn, meditasjon og mystisisme, finner vi dessuten store fellestrekk. I stedet for å gi etter for kreftene som skiller oss, la oss feire det som forener oss, skriver den tidligere erkebiskopen og mottager av Nobels fredspris.
Gunnar Stålsett har en nydelig historie som viser oss hvordan dette kan gjøres i praksis. Den tidligere Oslo-biskopen hadde et møte med Dalai Lama, der de to religiøse lederne skulle snakke om sin tro. Den tibetanske munken startet med et enkelt spørsmål: Hva finner du aller vakrest ved min tro?
Stålsett ble slått av storheten i det enkle spørsmålet, som er en åpen invitasjon til et møte i kjærlighet og fellesskap – ikke i forakt og mistillit. Samtalen mellom de to lederne tok utgangspunkt i den delen av religionen som forener, i stedet for det som skremmer og provoserer.
Allahu Akbar
Takket være den pågående medierevolusjonen, finnes det utallige steder å følge den globale, spirituelle megatrenden. Den amerikanske bloggavisen The Huffington Post har sitt eget, utmerkede religionsmagasin, der ledere som Desmond Tutu skriver jevnlig.
Al Jazeeras nettutgave er også et spennende sted å være. "Hva er galt med islam i dag?" spurte den arabiske nyhetstjenesten tilforlatelig denne uken, og innbød til bred debatt med utgangspunkt i boken Allah, Liberty and Love – om behovet for å reformere islam, skrevet av den kanadiske forfatteren Irshad Manji, som også leder The Moral Courage Project.
Over hele verden driver spørrende og undrende mennesker på med å utvikle fremtidens praktiske og spirituelle liv. Det myldrer av initiativer og debatter, også langt utenfor de etablerte kirkesamfunnene. Vi søker visdom, dybde og tilstedeværelse, og vi søker den der den er å finne: i kirkerom, i naturen, hos hverandre og i oss selv.
Kanskje kan vi ta skrittet videre fra Desmond Tutu og si at Gud er ikke kristen – hun er spirituell.
- Hent link
- X
- E-post
- Andre apper
Kommentarer
Legg inn en kommentar