Jeg sitter her med TV2 som sender fra OL i Sotshi i bakgrunnen. Selv om jeg har lyden på lavt, trenger det stadig gjennom med engasjert brøling fra de som sitter og kommenterer. Nå kan vi nok en gang slå oss på brystet hevde at VI ER VERDENS BESTE. (For det er jo typisk norsk å være god, må vite.)Nå gikk det riktignok ikke helt som forventet i stafetten idag. Etter det jeg forstår, har det såkalte "smøre-teamet" store problemer med å få sakene på gli. Kanskje noen titalls millioner kroner i "smørings-tillegg" hadde gjort susen? Nå sitter man ihvertfall og diskuterer opp og i mente hva som gikk galt og hvorfor disse såkalte "smørings ekspertene" ikke får det til å klaffe.
Alt dette er greit nok. Også det at veldig mange er brennende og ivrig engasjert i all den spennende sportslige aktiviteten som skjer i disse OL-dager. Jeg følger jo også litt med på dette og synes det er spennende når Norge klarer å hevde seg i toppen av internasjonal idrett.
Likevel synes jeg dette med sport har fått etslags religiøst preg over seg, der "heltene" løftes frem nærmest som "guder". Skijentene Bjørgen og Johaug fremstilles som "svette kraftkjemper" i reklame på TV der kropps og idoldyrkelsen blir temmelig nærliggende.
Vet du hva en avgud kalles på gresk? Det kalles for en "Eidolon".
Tar man bort den første E'en og de siste to bokstavene i det greske ordet, sitter vi igjen med et IDOL.
- Kanskje noe å tenke litt på i disse OL tider?
Kommentarer
Legg inn en kommentar