Populærmusikken
har i løpet av vår generasjon endret seg enormt i både stil og
innhold. Man kan mene hva man vil (og det gjør man nok også) –
når det gjelder tekster og annet. Men det har vært uttalt fra
mange hold at populærmusikkens «melodi-år» var primært i tiden
1920-1950, men fortsatt med mye bra i så måte fremover til
1960-70-årene, og stadig ytterligere avtagende frem til vår tid.
Nå
kan man selvsagt snakke litt nedlatende om «søtladent» og
«svisker» for en del av melodienes vedkommende, men hvorfor kan man
ikke tåle litt romantisk og «søtt» også? Det er jo tross alt
disse iørefallende melodiene som huskes av mennesker som har levd en
stund, og de dukker fortsatt opp blant annet i radio,- og svært
mange av dem er blitt gjenutgitt på CD-plater i løpet av de siste
10-20 årene – og selger fortsatt. Der finnes i dag CD-serier med
årgangsmelodier – med hvert tiår oppover helt tilbake fra år
1900.
Jeg
tviler sterkt på om f.eks. de siste 20-30-årenes Grand Prix
melodier huskes stort lenger enn noen uker eller måneder etter at de
ble presentert. Stort lenger levedyktige er de neppe. Og dagens
«dunk-dunk» låter (!) kan vel ikke så lett skilles ut fra
hverandre at de gjenkjennes særlig lenge heller. Bra de kalles
«låter» og ikke melodier. Musikk er som kjent basert på de tre
grunnprinsippene melodi, harmoni og rytme.
Det
har den siste tiden vært svært gledelig og interessant å følge
med i en rekke TV-oppsett hvor unge talenter har deltatt både med
symfoniorkestre og som solister. Det har vært så vel
strykeinstrumenter, blåseinstrumenter, piano og sang. De kalles
gjerne – og med rette – fremtidens stjerner. De har ofte vært i
alderen 10-20 år. Fantastisk at så mange talenter finnes og kommer
frem. Vi får bare håpe på enda mange flere.
Der
har også de siste rundt 30 årene vært reagert sterkt på at tidens
tecno- og rockerytmer (o.a.) har fått holde sitt inntog også i
kristne forsamlinger. Prester og forstandere synes å ha resignert –
hvis de da ikke bevisst støtter denne sørgelige utviklingen. Her
også opplever man jo at gamle kjente og kjære sanger blir
«opp-popet» og at nye sang/salmebøker får hva man kan kalle
profane innslag. Og en del kirker og andre kristne
forsamlingslokaler tillater oppsett av øredøvende elektronisk
utstyr,- dels under argumentet at «de unge må jo få ha sitt!»
Hvis det er det beste «argumentet», så er det jo egentlig en
fallitterklæring fra de respektive prester og forstandere. De «må»
altså innføre tidsmessig pop-musikk for å holde på ungdommene.
Ja det har vært uttalt flere ganger. Det er jo egentlig også
mangel på ansvarsfølelse fra lederhold.
Wiwala
Kommentarer
Legg inn en kommentar