Jeg hadde gleden av å se programmet på NRK 2 søndag kveld og reprisen mandag - med den store italienske sangeren Andrea Bochelli. Jeg tror at de senere årenes varierte sammensetninger av diverse tenorer har vært med på å fremme interessen for klassisk musikk OG populærmusikk av beste kvalitet. I en tid med dunk og vræl i alle retninger, er det den rene medisinen å sitte og lytte til slike programmer - og samtidig få med seg den matchende nydelige idyllen omkring programmet fra den italienske pittoreske småbyen Portofino. En bedre ramme kunne ikke settes rundt programmet.Det som er en flott side både ved Andrea Bochelli og de andre velkjente tenorene, er deres allsidighet. Når noen hører ordet "operasanger" blir det gjerne forbundet med tunge arier. Men disse vår tids tenorer har evnen og viljen til å henvende seg til den jevne lytter - til mennesker som kanskje i første rekke liker å lytte til melodiøs musikk, og som med glede lytter til litt tidligere tiders eviggrønne melodier som har overlevd all verdens nyere pop-skrot i likhet med hva den klassiske musikken også har gjort.
Den melodiøse populærmusikkens tidsalder må vel sies å ha hatt sin hovedtyngde - rundt regnet - mellom 1880-årene og 1970-årene +/-.
Men hvorfor kalles klassisk musikk for SERIØS musikk? All musikk som er basert på musikkens tre hovedelementer, melodi, harmoni og rytme, må vel egentlig sies å være seriøs musikk. Så har man det litt nedsettende begrepet SVISKER. Det bør man kanskje ikke nødvendigvis oppfatte som nedsettende. Svisker er både godt og sundt, og jeg tror de fleste - uansett hvilken musikk de hovedsakelig lytter til - også hygger seg med det man med et felles og litt upresist ord gjerne kaller evergreens.
Det er en tankevekker hvorfor så mange i dag - spesielt de yngre generasjoner - flirer av gode melodier, og foretrekker støyende, hard og følelsesløs musikk?
Her har nok mange meninger, og hansken er hermed kastet.
WiWala
Kommentarer
Legg inn en kommentar