Vårt Land
av Britt Rogstad britt.rogstad@vl.no
Gro Nylander gjemte skjørtet bak en stein, og snek seg til søndagsskolen uten at hennes strenge ateistfar merket det.
– Faktisk er det kanskje mitt religiøse opprør som barn, svarer Gro Nylander. Spørsmålet hun svarer på er hvilken hendelse har formet deg mest?
Feministen og legen har stått på barrikadene og kjempet for kvinners rettigheter i flere tiår. Å få mødre verden over til å amme barna sine, er en annen fanesak. Nå er Gro Nylander (71) pensjonist, men det glødende engasjementet for alt som angår kvinner og barns helse og velferd, er intakt.
Dratt mot søndagsskolen. I Vårt Land fredag forteller hun at hennes to ateistiske foreldre dro til Mehamn i Finnmark i 1945 for å bidra til gjenreisningen. Med i bagasjen hadde de to døtre, hun selv var da to år gammel. I fem år ble familien boende i det nedbrente og forblåste fiskeværet. Om vinteren, i mørketiden, blusset det ofte opp religiøse vekkelser, og misjonsskipet Elieser gjestet havna. Folk i bygda gikk mann av huse, og ombord var det sang og sviskegrøt.
– Men størst inntrykk gjorde søndagsskolen. Jeg fikk ikke lov til å gå dit. «Doktorungan» skulle være ute å leke i kjeledress, også på søndager. Jeg visste råd, gjemte et foldeskjørt bak en stein, skiftet der og snek meg av gårde, for man måtte være pent kledd på søndagsskolen. Der lærte jeg at det var viktig å være modig, ja ofre sitt liv, om så var, for det som var rett. «Lytt nu til, jeg vil fortelle om en liten sped martyr», sang vi. Småpiken i sangen ble vel slått i hjel av sin fordrukne far, om jeg husker rett. Ikke desto mindre stilte jeg meg opp foran mor og far da de tok seg en drink en kveld. Iført lys nattkjole bredde jeg armene ut som en engel og ropte gråtkvalt: – Dokker får ikkje drikke dokker fulle!
Hun forteller at foreldrene bare lo av henne, men at hun opplevde seg selv som veldig modig.
– Denne følelsen av plikt til å vise mot og stille opp for det jeg tror på, selv om det medfører ubehag, har jeg båret med meg fra barneårene i Finnmark.
Les mer i Vårt Land
av Britt Rogstad britt.rogstad@vl.no
Gro Nylander gjemte skjørtet bak en stein, og snek seg til søndagsskolen uten at hennes strenge ateistfar merket det.– Faktisk er det kanskje mitt religiøse opprør som barn, svarer Gro Nylander. Spørsmålet hun svarer på er hvilken hendelse har formet deg mest?
Feministen og legen har stått på barrikadene og kjempet for kvinners rettigheter i flere tiår. Å få mødre verden over til å amme barna sine, er en annen fanesak. Nå er Gro Nylander (71) pensjonist, men det glødende engasjementet for alt som angår kvinner og barns helse og velferd, er intakt.
Dratt mot søndagsskolen. I Vårt Land fredag forteller hun at hennes to ateistiske foreldre dro til Mehamn i Finnmark i 1945 for å bidra til gjenreisningen. Med i bagasjen hadde de to døtre, hun selv var da to år gammel. I fem år ble familien boende i det nedbrente og forblåste fiskeværet. Om vinteren, i mørketiden, blusset det ofte opp religiøse vekkelser, og misjonsskipet Elieser gjestet havna. Folk i bygda gikk mann av huse, og ombord var det sang og sviskegrøt.
– Men størst inntrykk gjorde søndagsskolen. Jeg fikk ikke lov til å gå dit. «Doktorungan» skulle være ute å leke i kjeledress, også på søndager. Jeg visste råd, gjemte et foldeskjørt bak en stein, skiftet der og snek meg av gårde, for man måtte være pent kledd på søndagsskolen. Der lærte jeg at det var viktig å være modig, ja ofre sitt liv, om så var, for det som var rett. «Lytt nu til, jeg vil fortelle om en liten sped martyr», sang vi. Småpiken i sangen ble vel slått i hjel av sin fordrukne far, om jeg husker rett. Ikke desto mindre stilte jeg meg opp foran mor og far da de tok seg en drink en kveld. Iført lys nattkjole bredde jeg armene ut som en engel og ropte gråtkvalt: – Dokker får ikkje drikke dokker fulle!
Hun forteller at foreldrene bare lo av henne, men at hun opplevde seg selv som veldig modig.
– Denne følelsen av plikt til å vise mot og stille opp for det jeg tror på, selv om det medfører ubehag, har jeg båret med meg fra barneårene i Finnmark.
Les mer i Vårt Land
Kommentarer
Legg inn en kommentar