Har de politisk ukorrekte blitt annenrangs borgere?

Fra SMA's webside:
 

Denne uken merker vi oss først og fremst tre saker som har stått i medienes fokus: I Israel er hele folket og forsvaret mobilisert i arbeidet med å redde de tre bibelskoleelevene som ble kidnappet og bortført av terrorister fra Hamas for en uke siden.  I Norge har en privat pengeinnsamling enda en gang reddet en nordmann som var forulykket i utlandet, samtidig som hele den politiske venstresiden er mobilisert i en kampanje for å fordømme kronprinsparets beslutning om å la deres barn også få dra nytte av tilbudet fra våre privatskoler.  I utgangspunktet har disse sakene ingenting med hverandre å gjøre, men ved nærmere ettertanke finner vi likevel noe som bør skape refleksjon.

Israel har siden staten ble gjenopprettet, og det jødiske folk har i uminnelige tider, vært truet med terror og utslettelse.  Jødene og Israel lever kontinuerlig i en eksistensiell kamp hvor konsentrasjonen hele tiden er rettet mot det å overleve i en fiendtlig verden.  Jødene har lært at et sterkt samhold i et samfunn som kompromissløst tar vare både på individene og det sosiale mangfoldet er en nødvendighet for å overleve som land og folk.  Derfor blir ingen offentlige ressurser spart i innsatsen for å redde medborgere i nød. 

I Norge opplevde vi nettopp at en alvorlig syk nordmann endelig ble hentet hjem fra Thailand.  Men det skjedde ikke før venner forbarmet seg over mannen og samlet inn de pengene det kostet.  Dette er ikke et enestående tilfelle.  Det er faktisk mange nordmenn som av ulike grunner er blitt etterlatt i utlandet i forkommen tilstand uten at norske myndigheter griper inn.  De føler intet ansvar for oss når ulykken rammer utenfor landets grenser.  Kan vi ikke betale for oss får vi seile vår egen sjø, mener Utenriksdepartementet.  Vi tilhører da ikke lenger fellesskapet og må eventuelt stole på et privat initiativ.  Dette forholdet, som ikke lar seg bortforklare, dokumenterer en dyptgående forskjell mellom det israelske og det norske samfunnet, i hvert fall hva myndighetenes omsorg for oss mennesker angår, og denne forskjellen setter Utenriksdepartementets og norske mediers vedvarende og usaklige kritikk av Israel i et grelt lys.

Men det er ikke bare nordmenn som forulykker i utlandet og mangler penger til behandling og hjemreise som defineres ut av samfunnet.  Nå har vi også opplevd at barn som begynner på privatskoler her i landet nærmest stemples som desertører fra fellesskapet.  Den politiske stormen som blåste opp rundt kronprinsparets melding om at de fra høsten av vil flytte barna sine til private skoler overgår det meste av hva vi hadde fryktet fra norske politikere. 

Vi merker oss blant andre Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som med aggressiv retorikk setter et skille mellom de som går på privatskole og folket.  Dermed er hundretusentalls nordmenn som går og gjennom tidene har gått på for eksempel Steinerskolen, Montesorriskolen, St. Sunniva og Danielsen-skolene ansett for å være en slags annenrangs borgere som ikke på ordentlig tilhører folket.  For den jødiske minoriteten i Norge som ofte må sende barn på privatskole for å unngå mobbing i offentlig skole, reiser dette spørsmål om hva vi som innvandrerminoritet kan vente oss av landets politiske ledere som av ideologiske grunner ekskluderer store deler av sin egen befolkning fra fellesskapet? Kan jødene vente seg en vennligere behandling, og er ikke det vi nå ser et eksempel på en utvikling vi har opplevd tidligere?

Vi ønsker dere alle en god helg!

Fra oss i SMA-redaksjonen.