Kronikk av Martin Roa.
Av og til kan man se program på TV der
patriarken Abraham og hans hustruer og barn omtales. Disse personene
bør være velkjent for de fleste fra bibelhistorien, og man finner
dem da også mange ganger nevnt i kronikker, blogger, innlegg på
nettsteder og så videre. Vanligvis skjer omtale av dem kun på et
verdslig nivå. Man sitter derfor igjen med inntrykk av at mange ikke
vet hva historiene om Abraham og hans hustruer og to sønner egentlig
dreier seg om.
Både muslimer og jøder mener Abraham
er deres stamfar gjennom sønnene Ismael (muslimer) og Isak (jøder).
Om den kjødelige avstammingen fra Abraham er historisk korrekt eller
ikke kan det nok stilles spørsmål ved, i hvert fall for muslimenes
vedkommende. Sikkert er det imidlertid at begge parter med henvisning
til Koranen og Bibelen «skryter» av å være Abrahams barn,
formodentlig i et forsøk på å definere seg selv som de eneste
rette Allahs og Guds folk – med enerett til landet Israel. Men hvis
muslimer og jøder begge er Abrahams barn, betyr jo det at de er i
familie med hverandre. Hvorfor er muslimene da så hatefulle overfor
jødene? Burde ikke de to folkegruppene heller hjelpe hverandre?
Selve historien om Abraham, Ismael og
Isak kan man lese i Det Gamle Testamentet (GT) i Bibelen, i 1.
Mosebok kapittel 16, 21 og 22. I tillegg er den berørt i Det Nye
Testamentet (NT), i Romerbrevet kapittel 4 og i Galaterbrevet
kapittel 3 og 4. Etter grundig lesing av disse tekstene er det all
mulig grunn til å spørre:
- Hvem er egentlig Abrahams barn?
- Hva betyr det at man stammer fra de to sønnene?
- Hva betyr det for oss i dag?
Kort oppsummering av historien:
Abraham hadde fått løfte fra Gud om
at i en av hans etterkommere skulle alle jordens slekter velsignes
(1. Mos. 12,3), og at det fra hans liv skulle oppstå en arving og en
tallrik ætt (1. Mos. 15,4). Men tiden gikk og Abraham og hans kone
Sara ble gamle. Sara begynte derfor å tvile på om hun kom til å få
egne barn, og hun tillot slavekvinnen Hagar å bli gravid med Abraham
slik at han skulle få en arving. Da Hagar så at hun var med barn,
begynte hun å forakte Sara. Dette tålte ikke Sara som behandlet
Hagar så hårdt at hun rømte.
Men en engel fra Gud fant Hagar i
ørkenen, og befalte henne om å dra tilbake og bøye seg for Sara.
Samtidig lovet engelen Hagars sønn en tallrik ætt, men at gutten
skulle bli et vill-asen av et menneske og at hans hånd skulle være
mot alle og alles hånd mot han. Og Hagar fødte Ismael da Abraham
var 86 år gammel. 13 år senere lovte Gud Abraham at han og Sara
skulle få en egen sønn som de skulle kalle Isak, og at Guds løfte
skulle oppfylles gjennom Isak. Og det gikk slik Gud hadde lovet. Sara
fødte Isak da hun var 90 år og Abraham 100 år gammel.
Men
Ismael ble hovmodig og stolt og ville selv ha førstefødselsretten.
Han begynte derfor å plage og forfølge den yngre broren sin. Dette
kunne ikke Sara tåle, så hun ba Abraham om å drive både
slavekvinnen Hagar og sønnen Ismael ut av huset slik at han ikke
skulle arve noe sammen med Isak. Abraham likte ikke dette, men Gud ba
han om å gjøre som Sara sa. De fikk litt mat og vann og dro
deretter ut i ørkenen, hvor de gikk seg vill. Etter at alt vannet
var drukket opp kastet Hagar Ismael fra seg under en busk, og gikk
litt unna slik at hun skulle slippe å se han dø. Men Gud hørte
guttens gråt, og sendte en engel som talte med henne, bekreftet
guttens løfte om en stor ætt, og viste Hagar hvor de kunne finne
vann. De bosatte seg deretter i ørkenen.
Når man leser Bibelen må man ha to
ting klart for seg:
- Historiene som fortelles i GT er ikke bare beretninger på et ytre plan om slektskapsforhold, hvordan det gikk til den gangen osv. Hele Bibelen taler egentlig om Guds sønn Jesus Kristus, og hvordan vi mennesker skal komme i et rett forhold til Han. Historiene har derfor en åndelig betydning som vi må finne fram til.
- Mange historier i GT er forklart i NT. For å forstå hva den åndelige betydningen er av denne historien om Abraham, Ismael og Isak, må vi sammenholde teksten i GT med NT.
Hvem er egentlig Abrahams barn?
Løftet som ble gitt Abraham fra Gud
var at hele verden skulle velsignes i en av hans etterkommere,
gjennom Isak (1. Mos. 17,19). Denne etterkommeren er Jesus Kristus
(Gal. 3,16), sann Gud og sant menneske. Ved sin komme til verden, sin
lidelse, korsfestelse, død og oppstandelse fra de døde har han
gjort opp for alle menneskers synder. Abraham trodde det løfte som
Gud ga om Jesus Kristus, og nettopp det at han trodde løftet ble
regnet han til rettferdighet (1. Mos. 15,6, Rom. 4,3). Abraham har
ganske visst forkynt både for Sara, sine husfolk inkludert Hagar, og
andre som bodde rundt omkring om Jesus Kristus som skulle komme. Han
har framholdt for dem troen på Jesus Kristus som eneste vei til
salighet. Så når f.eks. Koranen sier at alle som forkaster Abrahams
religion er en dåre (sure II, vers 130) og samtidig selv forkaster
Jesus som frelser/Gud - noe som vitterlig er Abrahams religion, er
det betegnende for innholdet i den boken.
Abraham var et sant Guds barn og
rettferdig for Gud. Vi skal merke oss at dette skjedde lenge før
loven ble gitt på Sinai berg, og flere år før omskjæring ble gitt
som et tegn på den rettferdigheten han allerede hadde (1. Mos.
17,11). Omskjæring gjaldt dessuten bare barn eldre enn 8 dager og
menn tilhørende Abrahams slekt/hus. Verken kvinner eller noen
utenfor Abrahams slekt/hus trengte å omskjæres. Abraham regnes
derfor som stamfar til de – omskårne og uomskårne – som tror på
Jesus Kristus som sann Gud og frelser (Rom. 4,11-12). I og med at
Jesus Kristus har kommet til verden slik det læres i julens
evangelium, betyr det dessuten at omskjæring som tegn ikke lenger er
nødvendig. De som derfor holder fast ved omskjæring som
nødvendighet for frelse, tar feil enten de nå er kristne, jøder
eller muslimer, og er slik sett ikke Abrahams (og heller ikke Guds)
barn.
Åndelig sett er det derfor bare de som
tror på Jesus Kristus som sin Gud og frelser, som er Abrahams barn
(Gal. 3,7). Det nytter verken for jøder eller muslimer å påberope
seg å være av Abrahams ætt, enten det nå er gjennom Isak eller
Ismael. Så lenge de ikke har Abrahams tro, dvs. at om de ikke tror
på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus er de heller ikke
Abrahams barn. Ved å ikke tro på Jesus Kristus stiller de seg selv
utenfor Guds løfte og må på dommens dag høre Gud si til dem: «Gå
bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt
djevelen og hans engler» (Matt. 25,41).
Hva betyr det at man stammer fra de to
sønnene?
Abraham hadde to sønner, som begge var
hans egne barn. Men det var en betydelig forskjell mellom dem. Før
Hagar ble gravid og fødte Ismael forelå det intet Guds ord eller
løfte om at så skulle skje. Det gjorde det derimot da Sara ble
gravid og fødte Isak. Ismael er derfor en slavesønn, mens Isak er
en fri sønn. Dette tyder på noe mer enn bare en historie om to
gutter til en patriark for lang tid tilbake, og krav om
slektskapsbånd med den ene eller den andre like til vår tid fra
jøder og muslimer – noe som vi har sett egentlig ikke gjelder dem.
Bibelen og Galaterbrevets kapittel 4 gir hjelp for forståelse av
historien.
Abraham er her et bilde på Gud. De to
kvinnene som fødte Ismael og Isak er to pakter (eller kirker) som
føder to sønner, dvs. to folk:
- Hagar er lovens pakt, eller de ti bud gitt på Sinai berg (også kalt Hagar berg) og alle andre lover. Hagar omfatter også det jordiske Jerusalem, der loven hersker. Hun er den falske kirke på jorden som står imot den sanne kirke, og Hagar føder barn som er lovens slaver. Til lovens pakt har ikke Gud gitt noen løfter om Jesus Kristus, men kun sagt at de som gjør disse ting skal leve ved dem (3. Mos. 18,5). Loven stiller dessuten krav som ingen mennesker klarer å holde (Rom. 3,10-12). På samme måte som Hagar fødte slavesønnen Ismael som ikke kan være arving til Abraham, kan heller ingen som slaver under loven være arvinger til Guds rike, selv om de gjør all verdens gode gjerninger.Deres samvittighet vil av loven aldri få visshet om Guds nåde i Jesus Kristus, det vil alltid være tvil hos dem om de har gjort nok. Det vil si at ingen som påberoper seg loven eller lovens gjerninger som grunnlag for sin rettferdighet overfor Gud, kan være Guds barn. Sagt på en annen måte: Ingen av dem som på dommedag sier til Gud at han eller hun har holdt alle Guds lover og at nå er Gud skyldig å slippe dem inn i himmelriket, vil oppnå det.
Selv om ingen av lovens slaver har noen velsignelse om nåden i Jesus Kristus, har de likevel et «løfte» om å bli mange, noe historien tydelig viser. Det er dessverre så altfor mange som blir lovens slaver og dermed vantro mennesker, både jøder, muslimer og andre. På samme måte som Hagar og Ismael ble drevet ut av Abrahams hus, vil disse bli vist bort av Gud på dommens dag (Matt. 25,41). - Sara er den frie kvinne som har fått løftet fra Gud. Hun er den sanne kirke på jorden, som føder barn til frihet gjennom det forkynte evangeliet om Jesus Kristus. Disse barna er de troende, en hellig, kristelig kirke, forsamlingen av hellige mennesker hvor hen de enn finnes i verden. De har ett evangelium, en tro på Jesus Kristus som sin Gud og frelser, en helligånd og samme sakramenter (dåp og nattverd), og er løst fra loven, synden, døden og har en nådig Gud. De har en glad samvittighet, og er helt sikre på at Gud er dem nådig.
Dessverre er det få mennesker som blir sanne Guds barn. Lovgjerninger har gjerne større glans i menneskers øyne enn evangeliet om Jesus Kristus. I tillegg forfølger hele tiden de vantro og lovens gjørere de sanne kristne, noe som også historien viser så altfor tydelig og som man så tydelig erfarer nå for tiden. Men den frie kvinnes barn er de som vil få høre Gud si på dommens dag: «Kom hit, dere min Faders velsignede! Arv det riket som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt. 25,34).
Oppsummert kan vi derfor si at bare de
frie barna stammer fra Isak. Dette er de som er sanne kristne
mennesker. Slavebarna - de som forveksler sann kristendom med lovens
gjerninger - enten de er jøder, muslimer, såkalte «kristne» eller
andre, stammer fra Ismael. De har ingen del i Guds rike!
Hva betyr det for oss i dag?
Historien om Abraham, Ismael og Isak er
altså ikke først og fremst en jordisk historie om hvem som stammer
fra hvem, eller hvem som har fått lovnad om land. Nei, historien
forteller oss at:
- Guds sønn, Jesus Kristus, skulle fødes i Isaks slektslinje. Dette var løftet til Abraham, og løftet er oppfylt.
- Alle som tror på Jesus Kristus er rettferdige mennesker, og har Guds nåde.
- De som setter sin lit til gjerninger som grunnlag for rettferdighet, verken har eller vil få Guds nåde.
- Evangeliet om Jesus Kristus forkynnes i Guds sanne kirke, i menighetene rundt omkring, og mange mennesker kommer til tro og blir kristne. De fødes til Guds rike.
- Den falske kirke føder mennesker som mener de blir rettferdig av gjerninger, noe de ikke blir. De vil alltid stå Guds ord og de kristne i mot.
I Bibelen sies det at man skal prøve
åndene om de er av Gud (1. Joh. 4,1). Det må derfor tydelig advares
mot enhver lære som strider mot Bibelens hellige evangelium, et
evangelium som tydelig framgår av Abrahams, Ismaels og Isaks
historie. Enhver «ideologi» som lærer at lovgjerninger er grunnlag
for rettferdighet for Gud, lærer falskt. Den som framholder at troen
på Jesus Kristus er grunnlag for rettferdighet for Gud, lærer sant.
Derfor må jødene omvende seg og tro
på Jesus Kristus som sin frelser, i stedet for å pukke på loven
(Torah’en). Derfor må muslimene omvende seg og tro på Jesus
Kristus som sin frelser, i stedet for å tilbe sin avgud Allah
(Koranen). Derfor må alle som påstår at de er kristne, men som
holder fast ved lovens gjerninger som rettferdighet for Gud, omvende
seg og tro på Jesus Kristus som sin frelser. Derfor må Den Norske
Kirke slutte med alt det tøyset den holder på med, og i stedet
forkynne Guds ord slik Bibelen virkelig lærer det.
Dette må Guds sanne kirke, de kristne
menneskene, framholde for alle. For «hver den som nekter Sønnen har
heller ikke Faderen, den som bekjenner Sønnen har og Faderen» (1.
Joh. 2,23).
Martin Roa.
Kommentarer
Legg inn en kommentar