Fra embedsmannsstat til ettpartistat

"Den låste situasjonen" er det Ap forsøker å oppnå. Det kan det ikke være noen tvil om etter denne vårens vedtak om "ti tusen syrere" på toppen av dem som allerede slipper inn hvert eneste år. Og i tilegg en åpenbar omlegging av partiets innvandringspolitikk med tanke på ytterligere opptrapping for å nå et "point of no return". Og dermed en tilsvarende destruering av den norske nasjonen som det svenske folket har blitt utsatt for i Sverige. 

Denne beslutningen var ikke noe resultat av en tilfeldig stemningsbølge på årets landsmøte i april. Det dreier seg om opptrapping av en regelrett forræderisk strategi som Ap i tiltagende grad har fulgt helt siden slutten av 1980-tallet. Alt på den tiden begynte det å bli tydelig at svært mange av dem som tidligere hadde stemt på Arbeiderpartiet begynte å bli såpass velstående at de sa takk og farvel til dette klientforholdet. Ap-ledelsen lot seg derfor i stigende grad friste av den muligheten som masseinnvandringen representerte. 

Den samme strategien må også i siste instans sees mot bakgrunn av at Ap er underlagt den Sosialistiske Internasjonalen og dermed langsiktig strategisk arbeider for den samme globale agendaen hvor det nasjonalstatlige demokratiet forsøkes avviklet. Det er jo forsåvidt heller ikke noe nytt. Det har alltid vært slik at for Ap så står partiet, og i siste instans samarbeidet med tilsvarende andre partier i andre land, over troskapet til nasjonen og det norske folket. 

Selvsagt har man gått forsiktig frem til å begynne med. Det handler nettopp om å nå et "point of no return" uten å utløse et folkelig opprør som kunne hindre partiet i å nå sitt mål. Etterhvert som man nærmer seg dette "point of no return" kommer også sannheten om forræderiet frem. 

Allerede historikeren Jens Arup Seip advarte mot denne tendensen hos Ap-ledelsen til å sette partiet over nasjonen og folkets frihet. Med partiets vedtak nå i vår, ikke bare om disse "ti tusen syrerne", men om å avskaffe sin egen "strenge" innvandringspolitikk og istedet trappe opp masseinnvandringen, har det desverre bare vist seg at Seip i den grad hadde rett. Det dreier seg om den aller verste form for svik.

Foredraget var ment som et angrep på Arbeiderpartiets statsskikk. Friheten var i følge Seip innskrenket under «Arbeiderpartiets cæsarisme». I motsetning til sosialdemokratiske historikere som Sverre Steen så Seip Gerhardsens sosialdemokrati som en pervertering av det frie Norge. Wikipedia/Fra_embedsmannsstat_til_ettpartistat

På 70- og 80-tallet så var det ikke helt uvanlig å bruke utrykket "ørnen blant partiene" om Ap. Det skriver seg altså fra Jens Arup Seips essay fra 1963. Men det er selvsagt typisk at de mer eller mindre Ap-dominerte mediene stort sett har sørget for å undertrykke det aller meste av den kritikken Seip reiste mot partiveldet. Skjønt også uttrykket "ørnen blant partiene" bærer også med seg uhyggelige assossiasjoner. Uttrykket må forståes mot bakgrunn av Seips beskrivelse av partiledelsens tendens til å se seg selv som hevet over nasjonen. Ørnen er jo generelt et symbol for flere av de europeiske nasjonene. 

Men en viktig grunn til at Seip sjelden nevnes er nok også at det i kritikken mot Ap lå en en generell kritikk mot parti- og pampeveldet, noe tilsvarende det amerikanerne kaller "The Political Machine"

Seip beskriver et politisk maskineri som i prinsippet ikke skiller seg stort fra måten det sovjetiske kommunistpartiet fungerte på under Stalin. Den største forskjellen i beste fall at man har flere slike "politiske maskiner" å velge mellom og som kjemper om (enevolds)makten. Han kalte da også nettopp Aps partimaskineri for "stalinistisk" og hevdet at det i dette henseende skilte seg ut blant "vestlige" partier. Sverige skiller seg jo også ut på akkurat dette punktet ved et tilsvarende ettpartistyre som det Norge hadde de første par tiårene etter krigen. Der varte det like fra 1932 til 1976. 

At resultatet faktisk var en pervertering av disse landenes statsskikk, akkurat slik Seip påpekte, det understrekes i grunn bare av at de samme partiene nå aktivt og ganske åpenlyst går inn for å undergrave nasjonen. Seips foredrag er tilgjengelig på nett hos Nasjonalbiblioteket. Skal man forstå mentaliteten som stadig preger disse partiene og de fleste av velgerne deres så kan det være vel verdt å lese Seips essay. Forholdene som utviklet seg under Aps ettpartistyre, og bakgrunnen for det, tar han for seg fra og med kap.4, side 20.

Den nye statsskikk vi da står ovenfor betyr en ny situasjon også for historikerne. Ikke vår såkalte statsforfatning har interesse, men partienes forfatning, -- ikke det politiske liv i stortinget, men partiets liv. Men hva vet vi om livet i partiet, hva vet en utenforstående, hva vet et alminnelig partimedlem ? Intet. Mindre enn intet: Det han tror han vet er galt. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, s. 22.

Steinadler

Kommentarer