Hvordan måles tiden? Et kort innblikk i vitenskapens dateringsmetoder

Av Spikeren

Her kommer noe som jeg skrev i 2003, tror jeg det var. Det handler om hvordan vitenskapen måler tiden når de så kjekt og arrogant snakker til oss om millioner og milliarder av år.

Mange mennesker tror at vitenskapens moderne dateringsmetoder en gang for alle har bevist at Bibelen ikke er til å stole på. Dette tror man ikke fordi man forstår vitenskapen, men fordi man har en blind tro på det man mener er vitenskap. Vitenskapen har i løpet av de siste 90 år kommet opp med over 100 dateringsmetoder, hvorav de fleste ikke samstemmer med hverandre. Noen av disse metodene indikerer dessuten kortere tidsaldre enn det vi til vanlig leser om i media. Hvilken av de over 100 dateringsmetodene som blir brukt til enhver tid varierer kraftig, men de usikre antakelsesmomentene som følger med hver enkelt metode, er relativt like.

La oss først slå fast at vitenskap i seg selv er en god ting. God og seriøs vitenskap fastslår nemlig igjen og igjen at Bibelen faktisk har rett, selv om man i første omgang kanskje var litt skeptisk til Bibelens utsagn. Gang på gang har vitenskapen måttet innrømme at ”Jo sannelig, Bibelen hadde rett likevel”.

For lettere å forstå hvordan dateringsmetodene virker, skal vi først se litt på hvordan vi bruker det gamle og velkjente timeglasset. Før vi snur og tar i bruk timeglasset vårt, kontrollerer vi alltid at den øverste halvdelen av glasset er helt tom, og at all sanden ligger i den nederste halvdelen. Når vi først har gjort det, kan vi med sikkerhet si at vi vet hvordan utgangspunktet er. Derfor kaller vi dette for et ”sikkert” antakelsesmoment.

Videre antar vi at ingenting kommer til å lekke ut av eller inn i timeglasset i løpet av den tiden det tar for sanden å renne gjennom. Og siden vi er tilstede og kan kontrollere hele prosessen, er også dette et ”sikkert” antakelsesmoment.

Vi antar også at sanden i timeglasset er tørr, og at den forblir like tørr, inntil den har runnet ned i den nederste halvdelen av timeglasset. Dette kan vi forutsi siden vi har brukt det samme timeglasset til å måle den samme tidsperiode utallige ganger før. Dermed skulle også det være et ”sikkert” antakelsesmoment.

La oss nå, med timeglasset i friskt minne, gå over til å se på hvordan en vitenskapelig dateringsprosess foregår i dag. Vi begynner med den mest kjente metoden, som kalles ”radiokarbon datering”, eller ”C14” metoden. Her er det for det første interessant å nevne at selv de mest innbitte tilhengerne av C14 metoden setter en ”troverdighetsgrense” på cirka 70.000 år på grunn av alle de usikre antakelsesmomentene som er involvert i denne metoden. Disse usikre antakelsesmomentene, som vi nå skal ta for oss, vil være gjeldende også for alle de andre dateringsmetodene. Alle dateringsmetoder gjør nemlig bruk av en rekke usikre antakelsesmomenter. La oss derfor se litt nærmere på dette:

Når vi skal måle hvor gammelt et gitt materiale er, må vi først vite hvor mye ”start materiale” vi har. Vi må også vite hvilken struktur dette start materiale har (og har hatt gjennom hele tidsperioden), akkurat som i eksempelet med timeglasset vårt. Her har vi allerede to usikre antakelsesmomenter, med mindre vi er så uvøren og full av stolthet med hensyn til egen visdom og vitenskapelig forståelse, at vi hevder å vite alle fakta om et materiale som sies å være tusener, millioner eller milliarder av år gammelt.

I tillegg til dette, må vi forutsette at ingenting har ”lekket” inn eller ut av vårt gitte materiale i løpet av den samme tidsperioden på tusener, millioner eller milliarder av år. Om vårt materiale for eksempel antas å komme fra et tørt klima, er ikke det ensbetydende med det at klimaet rundt materialet bestandig har vært like tørt. Derfor er også dette et usikkert antakelsesmoment.

Vi må også forutsette at materialet vårt forfaller med en jevn og konstant hastighet (akkurat som sanden renner med en jevn og konstant hastighet i timeglasset). Er dette en fornuftig antakelse? Kan vi for eksempel med sikkerhet si hvilken hastighet materialet vårt forfalt med for tusener, millioner eller milliarder av år siden? Selvfølgelig kan vi ikke det! Vi har bare sikre observerte målinger som går 90 år tilbake i tid. Her har vi derfor enda et usikkert antakelsesmoment. I denne forbindelse er det tankevekkende å nevne at ingen dateringslaboratorium vil ta imot et materiale til datering, uten at de først får vite hvilket jordlag materialet kommer fra. Med andre ord kan man mistenke dateringslaboratoriene for å operere med ”forutinntatte” holdninger med hensyn til fastsettelse av materialets alder, alt etter hvilket jordlag det kommer fra.

En slik pseudo (uekte, falsk, oppdiktet) lære har ikke sine røtter i vitenskap, men i filosofi. Denne filosofien blir kalt for ”uniformitarianisme”, som på folkelig norsk betyr ”ensartet”. I praksis vil det for eksempel si at en forfallsprosess må ha gått med en jevn og konstant hastighet helt siden tidenes begynnelse, og at den gjennom hele tiden har vært akkurat lik, slik vi ser den i dag. Sann vitenskap vet imidlertid at dette er tull. Vi vet at det opp gjennom hele historien har vært store naturkatastrofer i form av oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, branner, meteor nedfall, og mange andre former for naturkatastrofer. Sannsynligheten er dessuten stor for at det har vært strålingsprosesser av forskjellige arter med en styrke som vi ikke opplever i dag. Dateringsmetoder som baserer seg på ”uniformiske” (ensartete) forfallsprosesser, er derfor dårlige momenter sett imot de historiske arkiver som vi har idag. Det er helt klart at miljøet rundt materialene har gått gjennom store og skiftende omveltninger, og at dette kan ha hatt store innvirkninger på forfallsprosessene. Hvis vi leser 2 Peter 3,4, vil man faktisk finne forhistorien til ”uniformitarianismen” (som i sin tur førte til den moderne utviklingslæren). Det er nemlig bare spotterne som sier: "For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens begynnelse av."

Men la oss nå nevne noen få dateringsprosesser, og kort se på hvordan disse virker.

Radiokarbon – C14 datering

Først har vi ”radiokarbon” eller ”C14” prosessen som vi allerede har nevnt. Denne dateringsmetoden sammenligner mengden av normalt karbon med mengden av radioaktivt karbon i et materiale. Et normalt karbonatom har 6 protoner og 6 elektroner. Det vil si at det har en atommasse på 12. Dette er et såkalt ”C12” atom (”C” står for ”karbon” og ”12” står for ”atommassen”). Dette blir også kalt for et stabilt atom, siden det ikke vil endre sin atommasse under normale forhold. Det radioaktive karbonatomet har imidlertid 6 protoner og 8 elektroner. Det vil si at det har en atommasse på 14. Dette er et såkalt ”C14” atom. Dette blir kalt for et ”ikke stabilt” atom og vil derfor brytes ned. Det er altså dette ustabile, radioaktive atomet som kalles for et ”radiokarbon” – altså et ”radioaktivt karbon atom”.

Radioaktivt karbon blir dannet i den øverste delen av atmosfæren, som et biprodukt av kosmisk stråling. Kosmiske strålinger består av positivt ladde atomer som kommer fra verdensrommet med en enorm hastighet inn i vår atmosfære. Når disse atomene kolliderer med vanlige atomer i den øverste delen av atmosfæren, blir de slått i stykker. På denne måten produseres det elektroner (negativ ladd atompartikler) av fragmentene.

Noen av disse negativt ladde atompartiklene (elektronene) kolliderer i sin tur med nitrogen atomer. Denne kollisjonen er imidlertid ikke så ødeleggende som den første. Derfor blir vanligvis bare ett proton (positiv ladd atompartikkel) slått ut av nitrogenatomet. Dette blir så erstattet med ett elektron (negativ ladd atompartikkel).

Nitrogenatomet, som begynte med 7 protoner og 7 elektroner, sitter dermed igjen med 6 protoner og 8 elektroner. Fordi det er protonantallet som bestemmer atomets kjemiske natur, oppfører det tidligere nitrogen atomet seg nå som et karbon atom, fordi dette atomet nå har for mange elektroner (8) i forhold til protoner (6). Det er dermed blitt et ”ikke stabilt” atom som med tiden vil brytes ned.

Man mener å ha regnet seg fram til at for hvert 5.700 år, vil cirka halvparten av all den radioaktive karbonen som blir til på denne måten omdanne seg selv tilbake til nitrogen. Derfor sier man at et radiokarbon atom har en halveringstid på 5.700 år.
Som du sikkert vil gjette, er et radiokarbon atom (C14 atom) svært sjeldent. Bare ett ut av en trillion karbonatomer er et C14 atom. Likevel er C14 tilstede i alle levende organismer. Den radioaktive karbonen som blir dannet i den øverste delen av atmosfæren binder seg sammen med oksygen, slik at den blir til karbondioksyd. Denne karbondioksyden blir så tatt opp av planter, plantene blir i sin tur spist av dyr, og slik fører det til at alt som lever på jorden blir forurenset med radioaktivt karbon.

Når en organisme dør, slutter den å ta opp radiokarbon. Og ettersom tiden går, vil radiokarbonen som finnes i den døde organismen begynne å omdanne seg tilbake til nitrogen. Dersom vi nå visste hvor mye C14 og C12 det var i organismen når den døde, og var helt sikker på at den ikke var blitt forurenset med annet karbon siden den døde, da kunne vi ha regnet oss frem til når denne organismen døde ved å sammenligne mengden av C14 med mengden av C12. Men i praksis vet vi verken hva originalmengden av C14 og C12 var, eller om den gjennom tiden har blitt forurenset. Dermed er vi nødt til å ty til det vi mener og tror må være logiske verdier. Det er altså snakk om TRO også på dette felt…

Med en så liten mengde av C14, og den relativt korte halveringstiden på 5.700 år, samt muligheten av hvor lett det er for en organisme å bli forurenset, gjør karbondatering av organismer som er eldre enn 60 til 70.000 år meningsløs. Dette er akseptert av nærmest alle som driver med karbondatering. Regelen er faktisk at jo eldre en dateringen er, selv innenfor denne grensen på 60 til 70.000 år, dess større er tvilen på om dateringen er rett.

Selv om Radiokarbon datering kanskje er den mest brukte metoden, finnes det også andre dateringsmetoder som bygger på de samme prinsipper. Forskjellen er bare at de bruker andre atomer enn karbon. Disse atomene har dessuten andre (og mye lengre) halveringstider enn radiokarbon atomet. Vi skal ikke gå så nøye innpå disse, men bare kort nevne noen av dem.

"Potassium-Argon" metoden brukes for å måle alder på stein, og gjør bruk av "Potassium-40" og "Argon-40" atomet, som man mener har en halveringstid på 1,26 milliarder år. Denne metoden tar utgangspunkt i at når stein smelter, så vil steinmassen gi fra seg argon atomer. Når den smeltede steinmassen kjølner og blir hard igjen, vil argon atomene som ble produsert av "Potassium" atomene igjen bli fanget inne i steinmassen. Ved å sammenligne mengden av potassium-40 atomer med mengden av argon-40 atomer, mener man å kunne regne seg frem til når steinen ble dannet.

"Argon-Argon" metoden er nesten det samme som "Potassium-Argon", men sies å være mer eksakt. Denne mener man også har en halveringstid på 1,26 milliarder år.

"Rubidium-Strontium" metoden virker på en måte som når et timeglass blir snudd før all sanden har falt ned i den nederste halvdelen av glasset. Man kan tenke seg flere måter å utrette dette på, for eksempel ved at man setter en strek utenpå timeglasset der sanden startet, for deretter å regne seg frem til hvor lang tid all sanden trenger for å renne gjennom timeglasset. Metoden gjør bruk av "Rubdium-87" og "Strontium-87" atomet, som man mener har en halveringstid på 48,8 milliarder år.

Så har vi:
"Samarium-Neodymium" (Halveringstid: 106 milliarder år)
"Lutetiu-Hafnium" (Halveringstid: 38 milliarder år)
"Rhenium-Osmium" (Halveringstid: 42 milliarder år)

Alle disse tre metodene virker temmelig likt "Rubidium-Strontium" metoden, men de gjør altså bruk av andre atomer med andre halveringstider.

"Uranium-Lead" metoden er den som har vært lengst i bruk. Den var første gang brukt i 1907. Dette er en mer komplisert metode enn de vi tidligere har nevnt, og består egentlig av flere dateringsmetoder som er satt sammen til en. Å kort forklare hvordan denne metoden virker, lar seg ikke gjøre, men den sies å være mer usikker enn de andre metodene. For øvrig kan vi nevne at denne metoden opererer med en halveringstid på 4,5 milliarder år.

Tanker om tiden

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg personlig føler meg ikke spesielt trygg på at vitenskapen kan ha alt hundre prosent rett her. Når man tenker på at den moderne vitenskap bare har en fartstid på cirka 200 år, hvorav 90 av disse er innenfor dette med tidsforskning, og samtidig opererer man med halveringstider på opp til 106 milliarder (106000000000) år, da må jeg si at jeg har store vanskeligheter med å kunne svelge alt som sies uten en viss porsjon skepsis.

Når man i tillegg til dette tar i betraktning alle de usikre antakelsesmomentene som er involvert her, blir skepsisen bare enda større. At man med sikkerhet hevder å kunne tidfeste alderen kanskje 2 – 3 tusen år tilbake i tid, ja det skulle da nesten bare mangle når man opererer med tidsrammer på titalls milliarder av år. Men jeg er langt ifra overbevist. Selv ikke når det gjelder de såkalt "sikre" dateringer som det vises til. Jeg tenker faktisk mer på det som står i Job 38,4: "Hvor var du da Jeg la grunnvollene for jorden?". Ingen av oss var tilstede, verken i "begynnelsen", eller "gjennom tiden", slik at vi kunne følge og kontrollere hva som skjedde eller ikke skjedde opp gjennom de forskjellige tidsperiodene. Veldig mye av det som vitenskapen forholder seg til, dreier seg faktisk om usikre antakelsesmomenter – altså en usikker TRO – som bidrar til å gjøre mennesker blinde for det åndelige.

Når vi i tillegg til dette ser at vitenskapen gang på gang må innrømme at Bibelen hadde rett, og vi i dag faktisk er vitner til at den ene profetien etter den andre går i oppfyllelse, da burde det ikke være særlig vanskelig å velge hva som er det beste og mest logiske å satse på. Det er Bibelen, uten tvil.

Vi må ikke la menneskelig stolthet og en innbilt, overdreven kunnskap få hindre oss i å se sannheten og lure oss bort fra Gud og Hans ord. Vi må ikke la den gamle slangen igjen få forføre oss ved "kunnskapens tre". Det kan nok med det første synes å være et godt tre å "ete" av, og det kan ofte være ”en lyst for øyet”, ja det kan til og med se ut til å kunne gi oss "god forstand" – men du kommer til å gå fortapt hvis du satser livet ditt på det.

Selvfølgelig skal vi være åpne og takknemlig for ny kunnskap, men vi må ikke la kunnskapen forblinde oss slik at vi faller bort fra Gud i den tro at vi ikke trenger Ham. For enten du tror på Gud eller ikke, så ligger din sjel og din framtid i Hans hender, og du vil uansett stå ansikt til ansikt med Ham en dag. ”Han har hver levende sjel i Sin hånd, og ånden i alle menneskers kjød.”, står det i Job 12,10.

Spikeren