Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
3.2 - Å bygge en sunn naturvitenskap
Av Udo Middelmann.
Tittelen "Å bygge en sunn naturvitenskap" kan være fornærmende for en vitenskapsmann, fordi den kan tolkes som en kritikk av naturvitenskapen. Hvis vitenskapsmannen søker å uttrykke en årsakssammenheng ut fra det konkrete samspill han ser i et eksperiment, så vil det å snakke om en sunn naturvitenskap være meningsløst. En kan ikke beskrive naturkreftene som sunne eller usunne. Vitenskapsmannen som ved eksperimenter søker å avdekke virkelighetens "hvordan", vil i sine observasjoner av hva som virkelig er der være "sunn" hvis han holder seg til de fakta han observerer, og ikke går ut over disse. Dette arbeidet vil være fri for moral. Man kan kalle det nøytralt, for det er kun et forsøk på å beskrive hva som skjer, og hva som kan gjøres med de årsakssammenhenger vi finner i universet rundt oss. Det er alltid "sunt" å observere hva som skjer og nå fram til sann innsikt om den virkelighet vi er satt inn i. Denne form for naturvitenskap beskjeftiger seg med det som er gitt. Det er en skapende aktivitet og den menneskelige tanke har på denne måten bl. a. ved matematiske beregninger klart å oppdage, katalogisere, forklare og nyttiggjøre mye viten. Mye av det vi tar for gitt i dagliglivet, har sin bakgrunn i vitenskapelige oppdagelser.
Så langt angår altså dette bare samspillet i materien. Verden rundt oss fungerer fornuftig og logisk og er i stor grad forutsigbar. Denne materie er i sin egenart nøytral og upersonlig. Vi kan ikke si at noe er galt såfremt det stemmer med virkeligheten. Det fins ingen mulighet til å si at materien burde vært annerledes. Vi kan bare stadfeste hva som er, og har ingen mulighet til å avmerke fenomener som gode eller dårlige.
En sunn naturvitenskap vil da være knyttet til materien rundt oss og underlagt naturens egne lover. Naturvitenskapen må være underlagt de eksperimentelle fakta og den logikk som er innebygget i vår tankes mulighet til å registrere og formidle disse. Den eneste grense vitenskapsmannen har i sin observasjon av fakta, blir satt av hvor nøyaktig hans måleinstrumenter er. Det som kan bli gjort, kan bli gjort.
Så lenge det er med virkeligheten vitenskapsmannen arbeider, er ingen kritikk mulig. Det er en sunn naturvitenskap. Den naturvitenskap som ikke dreier seg om virkeligheten omkring oss, er ingen naturvitenskap. Det ville være fantasi, spekulasjoner eller "teologi". Noe som er fullstendig uten sammenheng med virkeligheten omkring oss, er noe som utelukkende eksisterer i det menneskelige sinn. Men den vitenskapsmann som observerer virkeligheten, er bare begrenset av det som kan gjøres, og ikke av noe annet. Faren ligger i at vitenskapsmannen i sitt sinn gradvis blir en som mer og mer arbeider utfra spekulasjoner og etter sine egne ønsker frigjør seg fra virkelighetens kontroll.
Nå er det slik at når temaet "Å bygge en sunn naturvitenskap" er gitt, så har det sammenheng med en grunnleggende uro som mange av oss føler når det gjelder bruken av den naturvitenskapelige kunnskap. Dette er mer en uro ovenfor vitenskapsmannens moralske standard, enn hans evner som forsker. Vårt dagligliv stiller oss overfor de uhyrlige grusomheter vi er i stand til å begå med den innsikten vi har oppnådd: Forurensningen av vannet, av lufta, av ozonlaget og av det menneskelige sinn; støyen, stanken og den sadistiske tortur av sinn og legeme som foregår. Det er her spørsmålet om et grunnlag for en sunn vitenskap reiser seg.
Naturvitenskapens sunnhet er besørget gjennom lovene i det virkelige univers - de regelmessige mønstre som kan observeres i den materielle virkelighet. Vurderingen sunn/usunn oppstår når vi ser på vitenskapsmannen selv. Han er den problematiske faktor i vår diskusjon. Hva skal vi gjøre med de kunnskaper vi har kommet fram til? Hvilke moralske prinsipper har vi å handle etter og hvilken moralsk kontroll har vi for å forhindre feilaktig bruk av innsikten? Hva for vurderingsgrunnlag skal vi egentlig følge? Hvilket ansvar har vitenskapsmannen som menneske og som vitenskapsmann? Hvilket verdigrunnlag bruker han for å kontrollere bruken av egen innsikt? Hvilke valg gjør vi, og hvorfor? Er det bare en subjektiv og følelsesbestemt vurdering, eller er det et objektivt grunnlag som gjør at begrensningen "hva jeg kan gjøre" utfylles med begrensningene "hva jeg bør gjøre" og "hva jeg ikke bør gjøre"? Hvilken referanseramme handler vi etter?
Er referanserammen en slik hvor "nytteprinsippet" regjerer, dvs. hvis vi kan oppnå en personlig fordel for oss selv eller samfunnet, så gjør vi det? Vil våre prinsipper styres av flertallskravet i et demokratisk samfunn? Eller har vi en referanseramme som inneholder begge disse, men som er større enn dem for å få med hele virkeligheten, fordi vi innser at vi lever i et univers hvor det ikke bare er spørsmål om kunnskap, men også om moral?
Det som faktisk trengs for å bygge en sunn vitenskap, er en virkelighetsforståelse som rommer hele virkeligheten, og ikke bare omfatter det som kan måles. - En virkelighetsforståelse eller livssyn som ikke bare forklarer universets form, men også mennesket og dets vilje.
Spørsmålet blir altså: Hvilken modell eller virkelighetsforståelse er det som ikke bare gjør rede for årsakssammenhengene i det materielle univers, men også for selve mennesket og dets frie valg?
Når man stiller dette spørsmålet, slipper man fort opp for mulige svar. Går man i dybden, ser man at det bare er to egentlige muligheter. Enten lever vi i et upersonlig univers, og det ville være et som var fullstendig styrt av årsak/virkning, eller så lever vi i et personlig univers hvor valg faktisk er mulig.
3.2.1 - I et upersonlig univers
I det upersonlige univers må vi avfinne oss med hva som enn skulle komme til å skje. Det er ikke gitt noen mulighet for å skille mellom godt og ondt. Alt skjer av nødvendighet og intet kan skje på noen annen måte. Måten ting forholder seg på overfor hverandre er etter årsak-virkning prinsippet det at hvert fenomen skyldes en forutgående årsak. Å trekke inn moralske vurderinger her, er å trekke inn et verdigrunnlag som man ikke kan se i virkeligheten omkring seg. Statistisk sett er det omtrent like mange dødsfall som fødsler. Å si at liv er bedre enn død, og at en skulle gå inn i den medisinske vitenskap for å forbedre noens liv eller forlenge det, er faktisk å trekke inn et verdisystem som ikke har sine røtter i den observerbare virkelighet. Denne forteller oss bare at det er like mange dødsfall som fødsler.
I det upersonlige univers blir derfor alle moralske valg bare subjektive følelser, drømmer og fantasiprodukter - ja, de mest uvitenskapelige tilnærmelser til virkeligheten.
Det å si at universet dypest sett er noe materielt, er faktisk å si at kunstneren ikke eksisterer som kunstner. Det er å si at Michelangelos David-figur var nødt til å lages fordi forholdene var slik at han var tvunget til å lage den. I så fall kan ikke Michelangelo lenger æres som kunstner, og hvis du fremdeles fastholder at du vil ære han, blir din ros meningsløs. Den er ikke lenger et uttrykk for at du setter pris på arbeidet, idéene, tankene, svetten og tårene som er lagt ned i kunststykket, men bare uttrykk for dine kjemiske reaksjoner på et ytre fenomen.
Å se på verden som en stor kosmisk maskin, vil også være å si at universet må være slik det er uten mulighet for særlige forandringer. Vitenskapelig forskning blir ikke lenger verdifull i seg selv, men den blir et nødvendig tidsfordriv. Den kan ikke være den dype lengsel fra et moralsk vesen, som på den ene siden ser det forferdelige i å være uvitende, og på den andre det forferdelige i at virkeligheten omkring oss ikke er slik vi ønsker den bør være. Nødvendighet, økonomiske krefter, sosiale forhold er alle ord som refererer til et upersonlig univers hvor alt er redusert til årsakskjeder. Men det å si at noe bør være annerledes, krever et grunnlag som er forskjellig fra den materialisme som framsettes av så mange i dag.
I parentes kan jeg nevne at når ideologier i dag blir framstilt som "vitenskapelige" slik som den dialektiske materialisme, så må vi utfordre dem på deres eget grunnlag. Dialektisk materialisme er nemlig ikke materialistisk fordi den har framsatt idéer uten sammenheng med hva man kan observere i vårt omkringliggende univers.
I Østen og dens mystikk har tankegangen om et upersonlig univers vært praktisert i årtusener. Den har i stor grad ført til en skjebnetro, som har gjort en forbedring av menneskenes liv umulig.
3.2.2 - I et spaltet univers
I dag har mange grepet til en annen mulighet, nemlig å splitte sin virkelighetsforståelse mellom de nøyaktige laboratorievitenskapene hvor ting observeres, måles, gjentas og klassifiseres; og livet utenfor "labben". Straks "labben" er stengt og frakken hengt opp, blir en annerledes livsførsel praktisert. Det er faktisk å si at mennesket må leve med den ene foten i én virkelighet og den andre i en annen, og at virkeligheten ikke lar seg fange inn av et felles sett prinsipper. Dermed er mennesket, i motsetning til alle andre skapninger, tvunget til å leve i to verdener. Dette er den samme slutning som Nietzsche kom fram til. Han kom til at det materielle univers ved en tilfeldighet hadde "spyttet ut" et fenomen med lengsler, håp og verdier, som det materielle univers omkring ikke var i stand til å tilfredsstille. Derfor måtte vi finne tilfredsstillelsen i det rent subjektive og i fantasien.
Denne virkelighetsforståelsen er heller ikke sjelden i dag, - den er svært vanlig. Man velger å dele opp virkeligheten i det som er underlagt nøyaktige observasjoner og nøyaktig granskning, og den del av livet som er uten sammenheng med den objektive virkelighet og som dermed ikke kan gjentas og verifiseres. Det siste er så subjektivt at det er ingen mulighet for å avgjøre om det er en erfaring av noe fra den ytre verden eller bare en erfaring innen mitt eget hode. Gjennom denne ikke-fornuftsmessige delen av livet håper den enkelte å komme fram til en mening med livet. Det kan ta alle slags former. Dypest sett er det en framvekst av Østens mystiske idéer. Det er en virkelighetsflukt gjennom narkotika, "religion" eller bestemte "lys". Følgen er at mennesket blir "schizofrent" intellektuelt sett og deretter ofte også i praksis.
Dette skjer når en oppdager at den materialisme som blir undervist i dag som den eneste objektive sannhet om virkeligheten, bare leder til en meningsløs menneskelig tilværelse. Den reduserer alt til det som har materielle årsaker og dermed er nødvendige. og den etterlater intet grunnlag for en menneskelig og verdipreget virkelighet. Alt blir bare deler av en stor, kosmisk maskin hvor årsaker frambringer virkning som igjen frambringer videre virkninger. I dag finner vi mange som kan leve slik som vitenskapsmenn så lenge de befinner seg på "labben", men så snart de forlater denne så lukker de seg selv inn i en drømmeverden.
Resultatet er spaltede personer som har grepet til "religion", meditasjon, politiske ideologier eller narkotika for å finne noe som kan gi mening i en ellers meningsløs tilværelse. Men i virkeligheten begås dermed et intellektuelt selvmord. Det som subjektivt sett blir ansett som virkelig, ville aldri overlevd en grundig laboratoriekontroll enn si kunne forbedre vår tilværelse med alle dens sår og smerter. Det kan heller ikke løse det moderne menneskets problemer som forurensning av sinn og miljø. Grunnen til dette er at det er totalt subjektivt og står utenfor enhver objektiv referanseramme.
En fare ved en slik splittet verden, er at vitenskapsmannen fort vil miste sin tillit som vitenskapsmann, dvs. som en som det antas er interessert i den objektive virkelighet og sannhet, og i å bruke fornuftig tenkning for å oppdage denne sannhet. Videre vil vitenskapsmannen som lever i og omfavner en splittet virkelighetsforståelse, i fravær av en enhetlig og altomfattende virkelighetsforståelse, stå svært åpen for manipulering fra dagens manipulatorer. Dette trenger ikke nødvendigvis være Østens guruer, men kan lett også bli staten og regjeringenes ideologi. Denne kan bli brukt til å påvirke vitenskapsmannen og hans innsikt i politisk øyemed.
Dette er ikke utenkelig, for den makt mange regjeringer i dag har gjennom sine finanser, er enorm. Såfremt vi ikke har et livssyn som gir oss et solid feste for en moral i direkte forbindelse med virkeligheten rundt oss, - framfor en moral bygget på subjektive oppfatninger - vil vi ha svært liten mulighet for kontroll over den bruk av makt som kan bli gjort overfor vitenskapen og vitenskapsmennene. Faktisk var fraværet av en absolutt referanseramme for moral det som tillot Hitler å bruke sin tids vitenskapelige innsikt og vitenskapsmenn. Dersom vi ikke har en enhetlig virkelighetsforståelse, er det ingen mulig måte vitenskapsmannens innsikt ikke vil kunne misbrukes på i ideologisk hensikt mot menneskeheten.
Ja, faktisk er det slik at dersom vi ikke har noe felles fornuftig verdisystem, vil den eneste årsak til at vi foretar oss noe, være at dette er vårt arbeid. Dermed trengs betaling, og slik vil markedsbetingelsene - hvorvidt produktet kan selges - bestemme om videre forskning skal gjøres. Markedsforholdene vil avgjøre hva vitenskapsmannen bør gjøre, framfor den moralske virkelighetsforståelse bygget på kunnskapen om en enhetlig og fornuftig virkelighet.
3.2.3 - I et personlig univers
Den tredje muligheten er den vi har påpekt gjentatte ganger i denne forelesningsserien og gjennom diskusjonene. Det finnes, i motsetning til den materielle virkelighetsforståelse som ikke gir noe rom for mennesket som moralsk vesen, og i motsetning til den spaltede virkelighetsforståelse, et referansesystem som er enhetlig, altomfattende, fornuftig og som strekker seg fra tingene selv til det moralske. Det er ikke bare en ideologi, men en forklaring av virkeligheten. Her finner du deg selv både som vitenskapsmann og som menneske, både som en som observerer og en som 24 timer i døgnet er tvunget til å foreta moralske avgjørelser. Denne virkelighetsforståelse er den samme som den som frambrakte den moderne naturvitenskap ved sin understrekning av at universet var fornuftig fordi det var skapt av en fornuftig Gud. Bruk av den menneskelige tanke, og også selve menneskeverdet, var noe som var gitt, fordi vi var skapt i bildet av en personlig Gud - kristendommens Gud. Ikke bare som en ideologi, selv om det er en ideologi i den forstand at det er et helt referansesystem, men også som noe praktisk, fordi Gud ikke bare eksisterer gjennom troen, men først som selve universets Skaper. Gud er der ikke bare som frelser, men har steget inn i vår jordiske virkelighet i personen Jesus Kristus. Han har kommet til oss i rommets og tidens dimensjon. Han var en person som ble stilt spørsmål og ga svar.
Her snakker vi ikke lenger om enda et sett luftige regler, prinsipper eller filosofiske idéer. Isteden er spørsmålet langt dypere og mer omfattende: Må vi innse at enten eksisterer intet annet enn et upersonlig univers - et univers som dypest sett er meningsløst for mennesket -, eller lever vi i et personlig univers hvor en personlig, evig og uskapt Gud har skapt det konkrete univers og mennesket i sitt eget bilde?
Dette personlige univers er slik Bibelen beskriver det og slik Jesus levde i det. Jesus kom for å gi oss informasjon, slik Paulus sier: "Han som er blitt vår visdom fra Gud. vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning". Men Jesus kom også som en som tok seg av vårt problem med hensyn til våre moralske vurderinger. Også dette at vi så ofte gjør feilaktige vurderinger og virkelig trenger tilgivelse.
Vi lever altså i et referansesystem som er skapt av en person. Han har gitt universet bestemte begrensninger i hva vitenskapsmannen kan gjøre. Men fordi vi også står ansikt til ansikt med Kristus, har vi også et annet sett begrensninger. Disse er av en mer personlig karakter og består i hva vi bør og hva vi ikke bør gjøre. Her har vi vår basis for verdiene.
Med den informasjon Skriften gir oss om at vi lever i en fallen verden, trenger vi ikke avfinne oss med det som skjer, men vi har et moralsk grunnlag for å forbedre det som omgir oss. Vi kan forske og reparere med bakgrunn i sann moral. Vi har en definisjon av mennesket som ikke bare gjør det til en del av en maskin, men til et enestående fenomen skapt i Guds bilde.
I denne referanserammen er det en basis for intellektuell ærlighet, og jeg trenger ikke å splitte virkeligheten mellom fakta og verdier uten sammenheng med hverandre. Det er en referanseramme som er praktisk, realistisk og som svarer til dagliglivets verden. Den er også personlig sann i den forstand at den er sann i sin beskrivelse av de dype, grunnleggende følelser som karakteriserer oss som individer.
Til slutt blir altså dette ikke bare et spørsmål om idéer, selv om det også er det. Men spørsmålet er dypere og mer avgjørende. Vi spørres om å innse at vi lever i det skaperverk Gud har gjort, og i det han har åpnet for oss ved sitt Ord og gjennom Kristi gjerning, for å lære denne Gud og oss selv å kjenne. Da blir vi også i stand til å leve som sunne mennesker og som sunne vitenskapsmenn i et materielt univers med en moralsk referanseramme.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
3.2 - Å bygge en sunn naturvitenskapAv Udo Middelmann.
Tittelen "Å bygge en sunn naturvitenskap" kan være fornærmende for en vitenskapsmann, fordi den kan tolkes som en kritikk av naturvitenskapen. Hvis vitenskapsmannen søker å uttrykke en årsakssammenheng ut fra det konkrete samspill han ser i et eksperiment, så vil det å snakke om en sunn naturvitenskap være meningsløst. En kan ikke beskrive naturkreftene som sunne eller usunne. Vitenskapsmannen som ved eksperimenter søker å avdekke virkelighetens "hvordan", vil i sine observasjoner av hva som virkelig er der være "sunn" hvis han holder seg til de fakta han observerer, og ikke går ut over disse. Dette arbeidet vil være fri for moral. Man kan kalle det nøytralt, for det er kun et forsøk på å beskrive hva som skjer, og hva som kan gjøres med de årsakssammenhenger vi finner i universet rundt oss. Det er alltid "sunt" å observere hva som skjer og nå fram til sann innsikt om den virkelighet vi er satt inn i. Denne form for naturvitenskap beskjeftiger seg med det som er gitt. Det er en skapende aktivitet og den menneskelige tanke har på denne måten bl. a. ved matematiske beregninger klart å oppdage, katalogisere, forklare og nyttiggjøre mye viten. Mye av det vi tar for gitt i dagliglivet, har sin bakgrunn i vitenskapelige oppdagelser.
Så langt angår altså dette bare samspillet i materien. Verden rundt oss fungerer fornuftig og logisk og er i stor grad forutsigbar. Denne materie er i sin egenart nøytral og upersonlig. Vi kan ikke si at noe er galt såfremt det stemmer med virkeligheten. Det fins ingen mulighet til å si at materien burde vært annerledes. Vi kan bare stadfeste hva som er, og har ingen mulighet til å avmerke fenomener som gode eller dårlige.
En sunn naturvitenskap vil da være knyttet til materien rundt oss og underlagt naturens egne lover. Naturvitenskapen må være underlagt de eksperimentelle fakta og den logikk som er innebygget i vår tankes mulighet til å registrere og formidle disse. Den eneste grense vitenskapsmannen har i sin observasjon av fakta, blir satt av hvor nøyaktig hans måleinstrumenter er. Det som kan bli gjort, kan bli gjort.
Så lenge det er med virkeligheten vitenskapsmannen arbeider, er ingen kritikk mulig. Det er en sunn naturvitenskap. Den naturvitenskap som ikke dreier seg om virkeligheten omkring oss, er ingen naturvitenskap. Det ville være fantasi, spekulasjoner eller "teologi". Noe som er fullstendig uten sammenheng med virkeligheten omkring oss, er noe som utelukkende eksisterer i det menneskelige sinn. Men den vitenskapsmann som observerer virkeligheten, er bare begrenset av det som kan gjøres, og ikke av noe annet. Faren ligger i at vitenskapsmannen i sitt sinn gradvis blir en som mer og mer arbeider utfra spekulasjoner og etter sine egne ønsker frigjør seg fra virkelighetens kontroll.
Nå er det slik at når temaet "Å bygge en sunn naturvitenskap" er gitt, så har det sammenheng med en grunnleggende uro som mange av oss føler når det gjelder bruken av den naturvitenskapelige kunnskap. Dette er mer en uro ovenfor vitenskapsmannens moralske standard, enn hans evner som forsker. Vårt dagligliv stiller oss overfor de uhyrlige grusomheter vi er i stand til å begå med den innsikten vi har oppnådd: Forurensningen av vannet, av lufta, av ozonlaget og av det menneskelige sinn; støyen, stanken og den sadistiske tortur av sinn og legeme som foregår. Det er her spørsmålet om et grunnlag for en sunn vitenskap reiser seg.
Naturvitenskapens sunnhet er besørget gjennom lovene i det virkelige univers - de regelmessige mønstre som kan observeres i den materielle virkelighet. Vurderingen sunn/usunn oppstår når vi ser på vitenskapsmannen selv. Han er den problematiske faktor i vår diskusjon. Hva skal vi gjøre med de kunnskaper vi har kommet fram til? Hvilke moralske prinsipper har vi å handle etter og hvilken moralsk kontroll har vi for å forhindre feilaktig bruk av innsikten? Hva for vurderingsgrunnlag skal vi egentlig følge? Hvilket ansvar har vitenskapsmannen som menneske og som vitenskapsmann? Hvilket verdigrunnlag bruker han for å kontrollere bruken av egen innsikt? Hvilke valg gjør vi, og hvorfor? Er det bare en subjektiv og følelsesbestemt vurdering, eller er det et objektivt grunnlag som gjør at begrensningen "hva jeg kan gjøre" utfylles med begrensningene "hva jeg bør gjøre" og "hva jeg ikke bør gjøre"? Hvilken referanseramme handler vi etter?
Er referanserammen en slik hvor "nytteprinsippet" regjerer, dvs. hvis vi kan oppnå en personlig fordel for oss selv eller samfunnet, så gjør vi det? Vil våre prinsipper styres av flertallskravet i et demokratisk samfunn? Eller har vi en referanseramme som inneholder begge disse, men som er større enn dem for å få med hele virkeligheten, fordi vi innser at vi lever i et univers hvor det ikke bare er spørsmål om kunnskap, men også om moral?
Det som faktisk trengs for å bygge en sunn vitenskap, er en virkelighetsforståelse som rommer hele virkeligheten, og ikke bare omfatter det som kan måles. - En virkelighetsforståelse eller livssyn som ikke bare forklarer universets form, men også mennesket og dets vilje.
Spørsmålet blir altså: Hvilken modell eller virkelighetsforståelse er det som ikke bare gjør rede for årsakssammenhengene i det materielle univers, men også for selve mennesket og dets frie valg?
Når man stiller dette spørsmålet, slipper man fort opp for mulige svar. Går man i dybden, ser man at det bare er to egentlige muligheter. Enten lever vi i et upersonlig univers, og det ville være et som var fullstendig styrt av årsak/virkning, eller så lever vi i et personlig univers hvor valg faktisk er mulig.
3.2.1 - I et upersonlig univers
I det upersonlige univers må vi avfinne oss med hva som enn skulle komme til å skje. Det er ikke gitt noen mulighet for å skille mellom godt og ondt. Alt skjer av nødvendighet og intet kan skje på noen annen måte. Måten ting forholder seg på overfor hverandre er etter årsak-virkning prinsippet det at hvert fenomen skyldes en forutgående årsak. Å trekke inn moralske vurderinger her, er å trekke inn et verdigrunnlag som man ikke kan se i virkeligheten omkring seg. Statistisk sett er det omtrent like mange dødsfall som fødsler. Å si at liv er bedre enn død, og at en skulle gå inn i den medisinske vitenskap for å forbedre noens liv eller forlenge det, er faktisk å trekke inn et verdisystem som ikke har sine røtter i den observerbare virkelighet. Denne forteller oss bare at det er like mange dødsfall som fødsler.
I det upersonlige univers blir derfor alle moralske valg bare subjektive følelser, drømmer og fantasiprodukter - ja, de mest uvitenskapelige tilnærmelser til virkeligheten.
Det å si at universet dypest sett er noe materielt, er faktisk å si at kunstneren ikke eksisterer som kunstner. Det er å si at Michelangelos David-figur var nødt til å lages fordi forholdene var slik at han var tvunget til å lage den. I så fall kan ikke Michelangelo lenger æres som kunstner, og hvis du fremdeles fastholder at du vil ære han, blir din ros meningsløs. Den er ikke lenger et uttrykk for at du setter pris på arbeidet, idéene, tankene, svetten og tårene som er lagt ned i kunststykket, men bare uttrykk for dine kjemiske reaksjoner på et ytre fenomen.
Å se på verden som en stor kosmisk maskin, vil også være å si at universet må være slik det er uten mulighet for særlige forandringer. Vitenskapelig forskning blir ikke lenger verdifull i seg selv, men den blir et nødvendig tidsfordriv. Den kan ikke være den dype lengsel fra et moralsk vesen, som på den ene siden ser det forferdelige i å være uvitende, og på den andre det forferdelige i at virkeligheten omkring oss ikke er slik vi ønsker den bør være. Nødvendighet, økonomiske krefter, sosiale forhold er alle ord som refererer til et upersonlig univers hvor alt er redusert til årsakskjeder. Men det å si at noe bør være annerledes, krever et grunnlag som er forskjellig fra den materialisme som framsettes av så mange i dag.
I parentes kan jeg nevne at når ideologier i dag blir framstilt som "vitenskapelige" slik som den dialektiske materialisme, så må vi utfordre dem på deres eget grunnlag. Dialektisk materialisme er nemlig ikke materialistisk fordi den har framsatt idéer uten sammenheng med hva man kan observere i vårt omkringliggende univers.
I Østen og dens mystikk har tankegangen om et upersonlig univers vært praktisert i årtusener. Den har i stor grad ført til en skjebnetro, som har gjort en forbedring av menneskenes liv umulig.
3.2.2 - I et spaltet univers
I dag har mange grepet til en annen mulighet, nemlig å splitte sin virkelighetsforståelse mellom de nøyaktige laboratorievitenskapene hvor ting observeres, måles, gjentas og klassifiseres; og livet utenfor "labben". Straks "labben" er stengt og frakken hengt opp, blir en annerledes livsførsel praktisert. Det er faktisk å si at mennesket må leve med den ene foten i én virkelighet og den andre i en annen, og at virkeligheten ikke lar seg fange inn av et felles sett prinsipper. Dermed er mennesket, i motsetning til alle andre skapninger, tvunget til å leve i to verdener. Dette er den samme slutning som Nietzsche kom fram til. Han kom til at det materielle univers ved en tilfeldighet hadde "spyttet ut" et fenomen med lengsler, håp og verdier, som det materielle univers omkring ikke var i stand til å tilfredsstille. Derfor måtte vi finne tilfredsstillelsen i det rent subjektive og i fantasien.
Denne virkelighetsforståelsen er heller ikke sjelden i dag, - den er svært vanlig. Man velger å dele opp virkeligheten i det som er underlagt nøyaktige observasjoner og nøyaktig granskning, og den del av livet som er uten sammenheng med den objektive virkelighet og som dermed ikke kan gjentas og verifiseres. Det siste er så subjektivt at det er ingen mulighet for å avgjøre om det er en erfaring av noe fra den ytre verden eller bare en erfaring innen mitt eget hode. Gjennom denne ikke-fornuftsmessige delen av livet håper den enkelte å komme fram til en mening med livet. Det kan ta alle slags former. Dypest sett er det en framvekst av Østens mystiske idéer. Det er en virkelighetsflukt gjennom narkotika, "religion" eller bestemte "lys". Følgen er at mennesket blir "schizofrent" intellektuelt sett og deretter ofte også i praksis.
Dette skjer når en oppdager at den materialisme som blir undervist i dag som den eneste objektive sannhet om virkeligheten, bare leder til en meningsløs menneskelig tilværelse. Den reduserer alt til det som har materielle årsaker og dermed er nødvendige. og den etterlater intet grunnlag for en menneskelig og verdipreget virkelighet. Alt blir bare deler av en stor, kosmisk maskin hvor årsaker frambringer virkning som igjen frambringer videre virkninger. I dag finner vi mange som kan leve slik som vitenskapsmenn så lenge de befinner seg på "labben", men så snart de forlater denne så lukker de seg selv inn i en drømmeverden.
Resultatet er spaltede personer som har grepet til "religion", meditasjon, politiske ideologier eller narkotika for å finne noe som kan gi mening i en ellers meningsløs tilværelse. Men i virkeligheten begås dermed et intellektuelt selvmord. Det som subjektivt sett blir ansett som virkelig, ville aldri overlevd en grundig laboratoriekontroll enn si kunne forbedre vår tilværelse med alle dens sår og smerter. Det kan heller ikke løse det moderne menneskets problemer som forurensning av sinn og miljø. Grunnen til dette er at det er totalt subjektivt og står utenfor enhver objektiv referanseramme.
En fare ved en slik splittet verden, er at vitenskapsmannen fort vil miste sin tillit som vitenskapsmann, dvs. som en som det antas er interessert i den objektive virkelighet og sannhet, og i å bruke fornuftig tenkning for å oppdage denne sannhet. Videre vil vitenskapsmannen som lever i og omfavner en splittet virkelighetsforståelse, i fravær av en enhetlig og altomfattende virkelighetsforståelse, stå svært åpen for manipulering fra dagens manipulatorer. Dette trenger ikke nødvendigvis være Østens guruer, men kan lett også bli staten og regjeringenes ideologi. Denne kan bli brukt til å påvirke vitenskapsmannen og hans innsikt i politisk øyemed.
Dette er ikke utenkelig, for den makt mange regjeringer i dag har gjennom sine finanser, er enorm. Såfremt vi ikke har et livssyn som gir oss et solid feste for en moral i direkte forbindelse med virkeligheten rundt oss, - framfor en moral bygget på subjektive oppfatninger - vil vi ha svært liten mulighet for kontroll over den bruk av makt som kan bli gjort overfor vitenskapen og vitenskapsmennene. Faktisk var fraværet av en absolutt referanseramme for moral det som tillot Hitler å bruke sin tids vitenskapelige innsikt og vitenskapsmenn. Dersom vi ikke har en enhetlig virkelighetsforståelse, er det ingen mulig måte vitenskapsmannens innsikt ikke vil kunne misbrukes på i ideologisk hensikt mot menneskeheten.
Ja, faktisk er det slik at dersom vi ikke har noe felles fornuftig verdisystem, vil den eneste årsak til at vi foretar oss noe, være at dette er vårt arbeid. Dermed trengs betaling, og slik vil markedsbetingelsene - hvorvidt produktet kan selges - bestemme om videre forskning skal gjøres. Markedsforholdene vil avgjøre hva vitenskapsmannen bør gjøre, framfor den moralske virkelighetsforståelse bygget på kunnskapen om en enhetlig og fornuftig virkelighet.
3.2.3 - I et personlig univers
Den tredje muligheten er den vi har påpekt gjentatte ganger i denne forelesningsserien og gjennom diskusjonene. Det finnes, i motsetning til den materielle virkelighetsforståelse som ikke gir noe rom for mennesket som moralsk vesen, og i motsetning til den spaltede virkelighetsforståelse, et referansesystem som er enhetlig, altomfattende, fornuftig og som strekker seg fra tingene selv til det moralske. Det er ikke bare en ideologi, men en forklaring av virkeligheten. Her finner du deg selv både som vitenskapsmann og som menneske, både som en som observerer og en som 24 timer i døgnet er tvunget til å foreta moralske avgjørelser. Denne virkelighetsforståelse er den samme som den som frambrakte den moderne naturvitenskap ved sin understrekning av at universet var fornuftig fordi det var skapt av en fornuftig Gud. Bruk av den menneskelige tanke, og også selve menneskeverdet, var noe som var gitt, fordi vi var skapt i bildet av en personlig Gud - kristendommens Gud. Ikke bare som en ideologi, selv om det er en ideologi i den forstand at det er et helt referansesystem, men også som noe praktisk, fordi Gud ikke bare eksisterer gjennom troen, men først som selve universets Skaper. Gud er der ikke bare som frelser, men har steget inn i vår jordiske virkelighet i personen Jesus Kristus. Han har kommet til oss i rommets og tidens dimensjon. Han var en person som ble stilt spørsmål og ga svar.
Her snakker vi ikke lenger om enda et sett luftige regler, prinsipper eller filosofiske idéer. Isteden er spørsmålet langt dypere og mer omfattende: Må vi innse at enten eksisterer intet annet enn et upersonlig univers - et univers som dypest sett er meningsløst for mennesket -, eller lever vi i et personlig univers hvor en personlig, evig og uskapt Gud har skapt det konkrete univers og mennesket i sitt eget bilde?
Dette personlige univers er slik Bibelen beskriver det og slik Jesus levde i det. Jesus kom for å gi oss informasjon, slik Paulus sier: "Han som er blitt vår visdom fra Gud. vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning". Men Jesus kom også som en som tok seg av vårt problem med hensyn til våre moralske vurderinger. Også dette at vi så ofte gjør feilaktige vurderinger og virkelig trenger tilgivelse.
Vi lever altså i et referansesystem som er skapt av en person. Han har gitt universet bestemte begrensninger i hva vitenskapsmannen kan gjøre. Men fordi vi også står ansikt til ansikt med Kristus, har vi også et annet sett begrensninger. Disse er av en mer personlig karakter og består i hva vi bør og hva vi ikke bør gjøre. Her har vi vår basis for verdiene.
Med den informasjon Skriften gir oss om at vi lever i en fallen verden, trenger vi ikke avfinne oss med det som skjer, men vi har et moralsk grunnlag for å forbedre det som omgir oss. Vi kan forske og reparere med bakgrunn i sann moral. Vi har en definisjon av mennesket som ikke bare gjør det til en del av en maskin, men til et enestående fenomen skapt i Guds bilde.
I denne referanserammen er det en basis for intellektuell ærlighet, og jeg trenger ikke å splitte virkeligheten mellom fakta og verdier uten sammenheng med hverandre. Det er en referanseramme som er praktisk, realistisk og som svarer til dagliglivets verden. Den er også personlig sann i den forstand at den er sann i sin beskrivelse av de dype, grunnleggende følelser som karakteriserer oss som individer.
Til slutt blir altså dette ikke bare et spørsmål om idéer, selv om det også er det. Men spørsmålet er dypere og mer avgjørende. Vi spørres om å innse at vi lever i det skaperverk Gud har gjort, og i det han har åpnet for oss ved sitt Ord og gjennom Kristi gjerning, for å lære denne Gud og oss selv å kjenne. Da blir vi også i stand til å leve som sunne mennesker og som sunne vitenskapsmenn i et materielt univers med en moralsk referanseramme.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
Kommentarer
Legg inn en kommentar