Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
4.1 - Halvsannheter om mennesket - og deres følger
Av professor Dr. A. E. Wilder-Smith.
I USA og Europa er nå den åndelige atmosfære blitt annerledes enn tidligere. Den forrige generasjon sto generelt for en tankegang som sjelden kolliderte med den fremherskende materialisme. Religion, mysterier og Østens mystikk hadde et lite vitenskapelig ry. De syntes ikke å bidra til særlig fremgang for de folkeslag som praktiserte sin religion. Den vestlige materialisme derimot, høynet den fysiske levestandard så meget at hele verden var rede til å anta denne filosofien, som hadde frembrakt en slik revolusjon. Den revolusjonære filosofi het: "Vitenskapelig materialisme."
4.1.1 - Annerledes tankegang
Den samme vitenskapelige materialisme som hadde gitt den høye levestandarden i vesten, var på samme tid opphav til atombomben, H-bomben, napalm, computerkrigføring og ikke minst miljøforurensning, som truer menneskets eksistens på jorden og hele den menneskelige kultur.
Disse virkningene av den tekniske materialisme har idag dempet noe av begeistringen for den materialistiske naturvitenskapelige filosofi. De unge leter nå etter årsakene til de onde frukter på det naturvitenskapelig-materialistiske treet. De er åpne for alternativer.
4.1.2 - Den forrige generasjons tro
Den forrige generasjon var overbevist om at de hadde to alternativer å velge mellom. Begge var, i alle fall på overflaten, materialistiske.
a) Mennesket er en kropp full av reflekser som er styrt av genetiske lover. Pawlow begynte arbeidet på dette området, B. F. Skinner i USA og Konrad Lorentz i Europa utviklet og bearbeidet teorien, og Hans Jürgen Eysenck ga sitt bidrag i samme retning. Etter disse forskere er den genetiske koden som menneskets kromosomer inneholder, bestemmende for menneskets handlingsmønster.
I Graz, i anledning av "Die steirische Woche 1976", sa Eysenck at menneskets handlinger i 80% var bestemt av genene. Det vil si at mennesket er 80% forutbestemt. Konsekvensene av en slik overbevisning er viktige. Etter dette kan f. eks. en kriminell bare sies å være 20% ansvarlig for sine handlinger. Genene bestemmer i 80% oppførselen, og den kriminelle har jo ikke selv valgt sine gener. Han er altså fanget i sin genetiske status. Ved arv er han forutbestemt til sine handlinger, og han bærer selv omtrent ingen skyld for disse. Dermed kan heller ingen straffe ham, - genene må bære det meste av ansvaret. Barns handlinger er også bestemt ut fra deres gener, så heller ikke de kan lastes for sin oppførsel.
Følgene er selvsagt: Straff og straffeanstalter skal man avskaffe. I stedet skal man bygge psykiatriske klinikker, som skal få mennesker til å handle annerledes, da deres genetikk tillater en viss omforming. Det som må til er dermed terapeutisk behandling og ikke straffetiltak. Dette er løsningen for "verhaltens" - (behaviorister) forskere og psykologer når det gjelder kriminalitetsproblemer. Sakførere, domstoler, straffer og straffeanstalter tilhører en forgangen tidsalder. Genetikken bestemmer 80% av væremåten. Ved kondisjonering kan man forandre på 20%, men det kan ikke gjøres særlig mye for kriminelle mennesker.
b) Marxistene og materialistene har "funnet" en noe annerledes løsning på dette problemet. Etter deres overbevisning formes mennesket etter sin omgang med omgivelsene. Kommunistene lærer at miljøet gir målestokk for alt. Fjerner man f. eks. religion fra miljøet, vil mennesket bli ateistisk. Religionen vil dø ut når kirkene lukkes og prester og forkynnere sendes i konsentrasjonsleire. Med andre ord: Miljøet betinger menneskets atferd. Det faktum at Russland opplever en stor åndelig vekkelse, praktisk talt uten kirker og prester, viser at dette åpenbart ikke er tilfelle. Omverdenen som den ateistiske stat skapte for mer enn to generasjoner siden, er gudløs, men mange av innbyggerne er imidlertid blitt dypt religiøse.
Følgene av den marxistiske lære er alvorlige, likeså følgene av behavioristene.
Hvis mennesket er et produkt av miljøet, med miljøet som den totalt styrende faktor, blir det forutbestemt, med den konsekvens at det ikke lenger bærer ansvaret for sine handlinger. Mennesket kan ikke lastes for alt det som går på skjeve her i verden, men miljøet har all skyld.
Hos behavioristene var det genetikken som fikk skylden.
Nettoresultatet av begge systemer gir seg selv: Menneskets ansvar for sine handlinger nedvurderes. Predestinasjon - genetisk eller miljømessig - avsvekker det menneskelige ansvar og også bevisstheten om skyld. Slik frigjøres mennesket fra seg selv og sitt ansvar. Det blir en marionett styrt av miljø eller genetikk.
For en tid siden holdt jeg et vitenskapelig foredrag i forbindelse med "Die steirische Woche" i Graz, samtidig med professor Eysenck. Hovedtema var: Er mennesket miljømessig eller biologisk styrt? Blir vi dirigert av våre kromosomer eller av omverdenen?
Behavioristene røk i tottene på sosiologene og marxistene. Fra der hvor jeg satt og betraktet skuespillet, tenkte jeg at også her kunne en kjenne treet igjen på fruktene. Hvis begge teorier skulle ha slik frukt som uhøflighet m. m., måtte begge to være temmelig råtne.
4.1.2 - Vurdering av begge tankesystemer
Hvordan skal man kunne vurdere dem? Hvordan kan det bli slik at fornuftige vitenskapsmenn fremlegger fakta så helt forskjellig? Jeg siterer noen vitenskapelige funn og eksempler og vil forsøke å tolke dem.
Eks. 1. Tar man visse genetisk like fiskeegg, og slipper halvparten av disse opp i vanlig sjøvann, får man normale fisker med normale øyne. Lar man resten vokse opp i sjøvann tilsatt et lite overskudd av magnesiumioner, får man samme fiskerase, men med et cyklopeøye midt i pannen.
Genetisk informasjon for utvikling av normale fiskeøyne fantes i begge grupper. Likevel påvirket omverdenen denne informasjonen slik at det ene eksperimentet ga fisk med to øyne, det andre fisk med ett.
Altså er hverken genetisk informasjon eller miljø den eneste målestokk for fiskenes egenskaper. Et dialektisk samspill mellom begge disse faktorene er det avgjørende. Miljøet skaper ikke genetikken, men det utvikler og realiserer den genetiske informasjon som er tilstede. Uten tilstrekkelig genetisk informasjon kan miljøet gjøre lite. En fullkommen genetikk kan på den annen side ikke realiseres uten et passende miljø. Det utslagsgivende blir samspillet mellom disse to. Begge påvirker hverandre dialektisk, - som en enhetlig mekanisme.
Eks. 2. Man kan befrukte egg fra mennesker i reagensglass, - en fullkommen zygote oppstår. Denne har det fullkomne menneskes genetiske informasjon fordelt på 46 kromosomer.
Lar man zygoten utvikle seg i reagensglasset ved 37 grader C, får man ingen baby, men en klump udifferensierte, menneskelige celler. Utvikles zygoten i en menneskelig livmor, får man en normal baby. I begge tilfelle stemte genetikken. I det ene utviklet en baby seg, i det andre en celleklump. Reagensglassmiljøet var altså ugunstig for virkeliggjørelsen av informasjonen på de 46 kromosomene. Livmormiljøet pluss en normal zygote, produserte en livskraftig baby. Miljø uten zygote ga ingen ting. Uten samspillet mellom genetikk og miljø kommer en ingen steds hen.
4.1.3 - Vitenskapelige halvsannheter og deres følger
Så kommer vi til det resultatet at hverken behavioristene eller materialistene har 100% rett. Miljøet betinger ikke alt, heller ikke genetikken. Begge disse forsker- og politikergrupper står for halvsannheter og begge halvsannheter setter menneskets situasjon i et fullstendig falskt lys: De gjør menneskene til predestinerte marionetter som ikke bærer ansvar. Menneskets frie vilje innskrenkes. Hvis mennesket ikke er ansvarlig for sin være- og handlemåte, vil den menneskelige sivilisasjon fort gå ad undas. Ansvarsløshet fører til ødeleggelse av kulturen og til nihilisme, - til sist fører halvsannhetene til menneskets undergang.
Ett faktum viser hvor feil de forskere har, som hevder at alt avhenger av genetikken. I USA og i de vestlige land stiger kriminaliteten stadig. Hos primitive folkeslag som for eksempel buskmennene i Afrika, holder den seg stabil. Hvis genetikken omtrent alene skal være utslagsgivende for kriminaliteten, måtte man forklare den stadige stigningen med et foranderlig genetisk apparat, og den stabile med uforandret genetisk informasjon. Dette ville selvsagt ingen genetiker gå med på! Hvorfor skulle amerikanerne ha en vekslende, og buskmennene en stabil genetikk?
Kriminalitetstallene viser selvsagt at menneskene har en tendens til kriminalitet, men at denne tendensen er av ulik rekkevidde hos de forskjellige. Miljøet utløser handlingene lettere hos enkelte enn hos andre. Ettersom presset fra miljøet blir sterkere og sterkere, gir mennesket mer og mer etter for dette. Ved et svakere miljøpress vil få lokkes ut i lovløse handlinger. Miljøet i USA og Vesten forleder altså stadig flere til kriminelle handlinger. Miljøet i seg selv er sannsynligvis betinget av de to siste generasjoners voksende materialisme. Det materielle miljøet blir stadig mer kriminelt. Resultatet av dialektikken mellom arv og miljø forskyves i retning av økt kriminalitet.
Den yngre generasjon begynner å forstå situasjonen. De vil høre de supplerende fakta som gjør halvsannheter til sannheter. Den vitenskapelige materialisme utgjør en halvsannhet. Halvsannheter hindrer oss, gjør oss til slaver til uansvarlige marionetter, til halvmennesker. Hele sannheten, derimot, gjør oss fri, slavebinder ikke, men frigjør, fordi den viser oss vår frihet og dermed vårt ansvar.
Enda noe viktig dukker opp her:
Lamarek mente at miljøet kunne trenge inn i cellen for å produsere nye egenskaper. Vi vet idag at dette ikke er tilfelle. Miljøet skaper ikke genetikk, - det realiserer det som alt er tilstede. Hardt hagearbeid virker for eksempel inn på min genetikk slik at jeg får hard hud i hendene. Uten denne genetikken ville jeg ikke få denne harde huden, men huden ville tvert imot bli slitt av. Uten arbeidet ville den harde huden ikke oppstått, - impulsen til hardt arbeid var nødvendig for utviklingen av genetikken i hornhuden. Miljøet alene, uten genetikk, lager ingen hard hud. Dialektikken miljø-genetikk skaper den. Denne dialektikken finner man igjen i hele den levende verden. Naturvitenskapsmennene overbetoner den ene siden av samspillet på bekostning av den andre. Denne ensidigheten fører med seg feilslutninger innen de ulike standpunkter.
4.1.4 - Dialektikk miljø-biologi er ikke alt
Hvis samspillet mellom miljø og genetikk eller biologi var det eneste som påvirket oss, var vi virkelig fattige vesener: vårt miljø blir stadig dårligere, og heller ikke vår genetikk forbedres. Vi har alle mange recessive gener som vil få alvorlige følger hvis de realiseres. Dertil kommer også det faktum at vårt miljø, i følge de termodynamiske lover i fysikken, kommer til å dø. Vi går mot den termodynamiske død. Sikkert vil også de fleste av oss i fysikalsk forstand miste vår genetiske informasjon i døden. Er nå begge sider av ovennevnte dialektikk i ferd med å dø ut, vil mennesket en dag utraderes. Mennesket og alt liv ellers ville virkelig ikke ha gode utsikter til en bedre fremtid, hvis samspillet miljø-biologi var alt som angikk oss.
I de senere år er noen naturvitere kommet til det resultat at mennesket virkelig påvirkes av en annen faktor, at samspillet miljø-biologi ikke er alt. Man fant nemlig ut at mennesket har en psyke, et ego eller en sjel, som står over dialektikken miljø biologi. De nyere forskningsresultater ved prof. Sperry von Caltek, USA og ved prof. Wilder Penfield har bragt mange materialister til denne slutning.
Wilder Penfield arbeidet med den åpne, ikke-narkotiserte, levende, menneskelige hjerne. Han forsøkte å hjelpe epileptiske pasienter som ikke kunne hjelpes på annen måte. Han åpnet hjernen og la mikroelektroder inn i temporallappene, og stimulerte kontaktstedene med elektrosjokk mens pasientene var ved full bevissthet. Denslags stimulering forårsaket "flash-backs" hos pasientene, dvs. at de plutselig så for seg klare og tydelige bilder fra sin egen fortid. Eller pasientene husket situasjoner de hadde vært i sammen med venner i ungdommen, - så fjell og enger klart og plastisk. Man kunne få frem disse bildene ved hvert eneste sjokk, man kunne gjenta dem og pasientene levet i dem. Visse steder i hjernen ga alltid de samme bildene.
Det viste seg at pasientene hele tiden var klar over at de ikke befant seg i fortiden. Ett eller annet tok ut bildene fra det oppsamlede i hjernen og oppfattet dem. Dette ett eller annet stod over hjernen og dens "flash backs". Wilder Penfield trakk så den slutning at dette "noe" ikke kunne påvirkes av sjokkene. Det stod som et "legislativ" (noe overordnet) overfor den biologiske hjernen, som forholdt seg som et eksekutiv (noe utøvende). Hjernespesialistene tror at dette legislative er "transmaterielt" idet det oppfatter og vurderer bildene fra hjernen. Det avleser ganske enkelt det som blir frigjort ved sjokkterapien, men påvirkes ikke selv av terapien.
Åpenbart står det legislative og det eksekutive i et dialektisk forhold til hverandre. Gir vi kroppen visse hormoner, påvirkes det legislative av dem: Kvinnelige kjønnshormoner tenderer til å forme det legislative eller psyken i kvinnelig retning. Er dette legislative eller ego disharmonisk, kan det gjøre kroppen direkte syk. Vi vet alle hva psykosomatiske sykdommer kan bringe med seg; magesår osv.
Det finnes altså et samspill mellom psyken og kroppen. Det ene lar seg ikke behandle uten at en samtidig tar seg av det andre. Mennesket må behandles som en helhet, ikke bare som kropp, eller som sjel. Dette var også Jesu Kristi innstilling. Han helbredet det legislative såvel som det eksekutive, - han gjorde menneskene helt friske.
Var det dialektikk bare mellom miljø-biologi og biologi-psyke, ville vi fremdeles vært temmelig fattige. For legemlig er vi tungt belastet. I tillegg er vi mennesker syke på sjelen tretter, skilsmisse osv. - viser det. Den som ikke vil tro det, burde kikke litt på utgiftene til opprustning, vannstoffbomber, napalm, og mekanisert krigføring. Visse land bruker mer enn halvparten av sin produksjon på våpen for total ødeleggelse. Vi kan ved hjelp av kjernefysiske våpen ødelegge verden mer enn hundre ganger. Begge sider vet dette, og begge sider fortsetter opprustningen. Finnes det overhodet et bedre bevis for menneskehetens psykiske sykdom? Hittil har ingen kunnet foreslå en virkningsfull, troverdig terapi for helbredelse av denne sykdommen. Siden ødeleggelsesvåpnene nå engang er for handen, vil menneskene også en dag gjøre bruk av dem. For investeringer, også i våpen, må lønne seg og gi resultater.
4.1.5 - En tredje dialektikk
Hva skal man gjøre?
Heldigvis finnes det en dialektikk som nettopp er den terapien mennesket trenger for sin helbredelse.
Da mennesket var blitt skapt, pleiet det en dialektikk, en dialog mellom seg og sin Skaper. Han vandret, heter det, med Gud. Mellom Gud og hans skaperverk Adam besto en vekselvirkning, en dialektikk. Gud snakket til Adam, Adam reagerte, og omvendt. Så kom den dagen da Adam snudde ryggen til Gud og skilte seg fra ham ved synd, dvs. ved overtredelse av Guds bud. Fra det øyeblikket opphørte den dialektiske vekselvirkningen mellom Gud og mennesket. Adam svarte ikke Gud. Med tiden svarte heller ikke Gud Adam.
En av de viktigste dialektiske reaksjoner som mennesket kjente, sluttet dermed å fungere. Forbindelsen mellom Gud og mennesket døde ut. Men fordi mennesket levde av denne forbindelsen med livets Gud, døde Adam. Slik kom sykdom, synd og død til mennesket ved det ene mennesket Adam. Dermed ble den tredje dialektikken mellom miljø og biologi ødelagt.
Nå er vi istand til å erkjenne hvilken grunnleggende terapi vi trenger for å kunne helbrede menneske og miljø. Synd skilte Adam fra Gud og gjorde ham og skapelsen ellers syk. Syndstilgivelse gjenoppretter nettopp dialektikken. Mennesket, dvs. du - hvis du til nå har levd uten levende forbindelse med din Skaper. fordi du ikke har fått del i tilgivelsen for dine synder, kan vende deg til Jesus Kristus i ditt hjerte, - til han som tilbyr deg tilgivelse for dine synder ved Golgatakorset. Det er det første skrittet til gjenopprettelsen av dialektikken mellom Gud og mennesket. Og dette skrittet innleder en allmen helbredelsesprosess i psyke og legeme. Det som omgir meg, preger meg. Mitt yrke preger meg, likesom ditt preger deg. Paulus sier at vi er kloke hvis vi omgir oss med det som er vakkert og har godt ry. (Fil. 4, 8.) Kjenner vi til noe vakkert, kan vi tenke på dette. For omgangen med det vakre, dialektikken med det, "farger av". Pleier vi omgang med Skaperen i Jesus Kristus vil noe fra denne omgangen henge fast ved oss. Bibelen kaller dette "helliggjørelse". Den dialektiske dialog med Gud i syndstilgivelsen og renselsen av livsveiene gjør mennesket "helt". Man kan ikke dele disse to sannhetene. Blir man kristen ved syndstilgivelsen kan man ikke lenger leve for seg selv. Kontakt med Kristus i tilgivelsen betyr også kontakt og dialog med Ham i livets helbredelse. Her kan man ikke dele sannheter. Den bibelske terapi er en helhetsterapi. Forsøk på å tale halvsannheter slavebinder og ender i løgn. En kristen som prøver å basere sitt liv på halvsannheter, vil bare oppleve slavebinding av sitt indre liv. Friheten og frimodigheten kommer når man først - i alle ting - søker Guds rike.
På den annen side gir dialogen med det heslige, urene og syndige en motsatt virkning på hele mennesket. Hvis jeg hengir mitt "eksekutiv" til fri sex, blir jeg så forurenset i mitt indre at jeg, etter hva Bibelen sier ikke kan ha del i Guds rike. Sex er i seg selv noe vakkert, men det må være en helhet i legemet, - både sjel og ånd må være med. Det er vakkert hvis det billedliggjør den indre dialektikken mellom to mennesker. Likevel er sex en dårlig ting hvis den utøves atskilt og halvt, - bare i legemet. Galaterne 5 gir oss en innsikt i dette. Lever mennesket i løgner blir dets "legislativ" forkrøplet. For å kunne helbrede dette trenges først skaperens grundige tilgivelse gjennom Jesus Kristus, og så den fortsatte helliggjørelse som skjer ved omgangen med Skaperen i Ordet og alt vakkert. Tilgivelsen og helliggjørelsen får sin plass ved dialogen med Skaperen, og slik blir mennesket helt.
Det finnes imidlertid andre aspekter ved dialektikken mellom oss og vår Skaper, som vi kan sette opp som et "halvsannhetens problem".
4.1.6 - Faren ved bibelske halvsannheter
Det som gjelder på det naturvitenskapelige området, gjelder også i kristenlivet. Den som søker hele sannheten i Bibelen og som prøver å praktisere den, er det menneske som kalles til frihet som Guds barn. Alle halvsannheter, også bibelske, er farlige, fordi de slavebinder. Forsøker en å vike unna denne eller hin sannhet, vil en aldri oppleve Guds Ånds kraft. Man vil tvert imot oppleve halvsannhetens slaveri. For hele den Hellige Skrifts ord er ånd. Vi skal leve i en dialektikk Gud-oss. Ved ikke å ta deler av Guds ord alvorlig eller ikke personlig, det være seg bergprekenen eller skapelsesberetningen, vil en tåkelegge Guds Hellige Ånd, og avsvekke Hans kraft i oss. Vekselvirkningen "Hans ord vår praksis" bindes.
Ikke bare naturvitenskapen står i fare for ensidig vurdering av sannheter. Den samme faren lurer på alle områder av den menneskelige viten og erkjennelse, faren ved den slavebundne ensidighet og hemmede dialektikk. Man finner f. eks. dette i de forskjelligste kristne trosretninger. De fleste begynner godt, men ender imidlertid i loviskhetens bundethet og maktesløshet. Luther begynte med den herlige erkjennelse av at troen på Jesus Kristus er det eneste som redder oss. Men siden "trodde" mange av hans tilhengere - og levde - slik de hadde lyst. Ved denne halvsannheten, tro uten tilsvarende verk, har mange mistet sin opprinnelige kraft. Den levende dialektikken er borte. Man hadde glemt å tilføye til trosbekjennelsen den store dialektiske sannheten at "tro uten gjerninger er en død tro" (Jak. 2, 17). En halvsannhet (tro - uten gjerning) er farlig, også på dette området.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
4.1 - Halvsannheter om mennesket - og deres følgerAv professor Dr. A. E. Wilder-Smith.
I USA og Europa er nå den åndelige atmosfære blitt annerledes enn tidligere. Den forrige generasjon sto generelt for en tankegang som sjelden kolliderte med den fremherskende materialisme. Religion, mysterier og Østens mystikk hadde et lite vitenskapelig ry. De syntes ikke å bidra til særlig fremgang for de folkeslag som praktiserte sin religion. Den vestlige materialisme derimot, høynet den fysiske levestandard så meget at hele verden var rede til å anta denne filosofien, som hadde frembrakt en slik revolusjon. Den revolusjonære filosofi het: "Vitenskapelig materialisme."
4.1.1 - Annerledes tankegang
Den samme vitenskapelige materialisme som hadde gitt den høye levestandarden i vesten, var på samme tid opphav til atombomben, H-bomben, napalm, computerkrigføring og ikke minst miljøforurensning, som truer menneskets eksistens på jorden og hele den menneskelige kultur.
Disse virkningene av den tekniske materialisme har idag dempet noe av begeistringen for den materialistiske naturvitenskapelige filosofi. De unge leter nå etter årsakene til de onde frukter på det naturvitenskapelig-materialistiske treet. De er åpne for alternativer.
4.1.2 - Den forrige generasjons tro
Den forrige generasjon var overbevist om at de hadde to alternativer å velge mellom. Begge var, i alle fall på overflaten, materialistiske.
a) Mennesket er en kropp full av reflekser som er styrt av genetiske lover. Pawlow begynte arbeidet på dette området, B. F. Skinner i USA og Konrad Lorentz i Europa utviklet og bearbeidet teorien, og Hans Jürgen Eysenck ga sitt bidrag i samme retning. Etter disse forskere er den genetiske koden som menneskets kromosomer inneholder, bestemmende for menneskets handlingsmønster.
I Graz, i anledning av "Die steirische Woche 1976", sa Eysenck at menneskets handlinger i 80% var bestemt av genene. Det vil si at mennesket er 80% forutbestemt. Konsekvensene av en slik overbevisning er viktige. Etter dette kan f. eks. en kriminell bare sies å være 20% ansvarlig for sine handlinger. Genene bestemmer i 80% oppførselen, og den kriminelle har jo ikke selv valgt sine gener. Han er altså fanget i sin genetiske status. Ved arv er han forutbestemt til sine handlinger, og han bærer selv omtrent ingen skyld for disse. Dermed kan heller ingen straffe ham, - genene må bære det meste av ansvaret. Barns handlinger er også bestemt ut fra deres gener, så heller ikke de kan lastes for sin oppførsel.
Følgene er selvsagt: Straff og straffeanstalter skal man avskaffe. I stedet skal man bygge psykiatriske klinikker, som skal få mennesker til å handle annerledes, da deres genetikk tillater en viss omforming. Det som må til er dermed terapeutisk behandling og ikke straffetiltak. Dette er løsningen for "verhaltens" - (behaviorister) forskere og psykologer når det gjelder kriminalitetsproblemer. Sakførere, domstoler, straffer og straffeanstalter tilhører en forgangen tidsalder. Genetikken bestemmer 80% av væremåten. Ved kondisjonering kan man forandre på 20%, men det kan ikke gjøres særlig mye for kriminelle mennesker.
b) Marxistene og materialistene har "funnet" en noe annerledes løsning på dette problemet. Etter deres overbevisning formes mennesket etter sin omgang med omgivelsene. Kommunistene lærer at miljøet gir målestokk for alt. Fjerner man f. eks. religion fra miljøet, vil mennesket bli ateistisk. Religionen vil dø ut når kirkene lukkes og prester og forkynnere sendes i konsentrasjonsleire. Med andre ord: Miljøet betinger menneskets atferd. Det faktum at Russland opplever en stor åndelig vekkelse, praktisk talt uten kirker og prester, viser at dette åpenbart ikke er tilfelle. Omverdenen som den ateistiske stat skapte for mer enn to generasjoner siden, er gudløs, men mange av innbyggerne er imidlertid blitt dypt religiøse.
Følgene av den marxistiske lære er alvorlige, likeså følgene av behavioristene.
Hvis mennesket er et produkt av miljøet, med miljøet som den totalt styrende faktor, blir det forutbestemt, med den konsekvens at det ikke lenger bærer ansvaret for sine handlinger. Mennesket kan ikke lastes for alt det som går på skjeve her i verden, men miljøet har all skyld.
Hos behavioristene var det genetikken som fikk skylden.
Nettoresultatet av begge systemer gir seg selv: Menneskets ansvar for sine handlinger nedvurderes. Predestinasjon - genetisk eller miljømessig - avsvekker det menneskelige ansvar og også bevisstheten om skyld. Slik frigjøres mennesket fra seg selv og sitt ansvar. Det blir en marionett styrt av miljø eller genetikk.
For en tid siden holdt jeg et vitenskapelig foredrag i forbindelse med "Die steirische Woche" i Graz, samtidig med professor Eysenck. Hovedtema var: Er mennesket miljømessig eller biologisk styrt? Blir vi dirigert av våre kromosomer eller av omverdenen?
Behavioristene røk i tottene på sosiologene og marxistene. Fra der hvor jeg satt og betraktet skuespillet, tenkte jeg at også her kunne en kjenne treet igjen på fruktene. Hvis begge teorier skulle ha slik frukt som uhøflighet m. m., måtte begge to være temmelig råtne.
4.1.2 - Vurdering av begge tankesystemer
Hvordan skal man kunne vurdere dem? Hvordan kan det bli slik at fornuftige vitenskapsmenn fremlegger fakta så helt forskjellig? Jeg siterer noen vitenskapelige funn og eksempler og vil forsøke å tolke dem.
Eks. 1. Tar man visse genetisk like fiskeegg, og slipper halvparten av disse opp i vanlig sjøvann, får man normale fisker med normale øyne. Lar man resten vokse opp i sjøvann tilsatt et lite overskudd av magnesiumioner, får man samme fiskerase, men med et cyklopeøye midt i pannen.
Genetisk informasjon for utvikling av normale fiskeøyne fantes i begge grupper. Likevel påvirket omverdenen denne informasjonen slik at det ene eksperimentet ga fisk med to øyne, det andre fisk med ett.
Altså er hverken genetisk informasjon eller miljø den eneste målestokk for fiskenes egenskaper. Et dialektisk samspill mellom begge disse faktorene er det avgjørende. Miljøet skaper ikke genetikken, men det utvikler og realiserer den genetiske informasjon som er tilstede. Uten tilstrekkelig genetisk informasjon kan miljøet gjøre lite. En fullkommen genetikk kan på den annen side ikke realiseres uten et passende miljø. Det utslagsgivende blir samspillet mellom disse to. Begge påvirker hverandre dialektisk, - som en enhetlig mekanisme.
Eks. 2. Man kan befrukte egg fra mennesker i reagensglass, - en fullkommen zygote oppstår. Denne har det fullkomne menneskes genetiske informasjon fordelt på 46 kromosomer.
Lar man zygoten utvikle seg i reagensglasset ved 37 grader C, får man ingen baby, men en klump udifferensierte, menneskelige celler. Utvikles zygoten i en menneskelig livmor, får man en normal baby. I begge tilfelle stemte genetikken. I det ene utviklet en baby seg, i det andre en celleklump. Reagensglassmiljøet var altså ugunstig for virkeliggjørelsen av informasjonen på de 46 kromosomene. Livmormiljøet pluss en normal zygote, produserte en livskraftig baby. Miljø uten zygote ga ingen ting. Uten samspillet mellom genetikk og miljø kommer en ingen steds hen.
4.1.3 - Vitenskapelige halvsannheter og deres følger
Så kommer vi til det resultatet at hverken behavioristene eller materialistene har 100% rett. Miljøet betinger ikke alt, heller ikke genetikken. Begge disse forsker- og politikergrupper står for halvsannheter og begge halvsannheter setter menneskets situasjon i et fullstendig falskt lys: De gjør menneskene til predestinerte marionetter som ikke bærer ansvar. Menneskets frie vilje innskrenkes. Hvis mennesket ikke er ansvarlig for sin være- og handlemåte, vil den menneskelige sivilisasjon fort gå ad undas. Ansvarsløshet fører til ødeleggelse av kulturen og til nihilisme, - til sist fører halvsannhetene til menneskets undergang.
Ett faktum viser hvor feil de forskere har, som hevder at alt avhenger av genetikken. I USA og i de vestlige land stiger kriminaliteten stadig. Hos primitive folkeslag som for eksempel buskmennene i Afrika, holder den seg stabil. Hvis genetikken omtrent alene skal være utslagsgivende for kriminaliteten, måtte man forklare den stadige stigningen med et foranderlig genetisk apparat, og den stabile med uforandret genetisk informasjon. Dette ville selvsagt ingen genetiker gå med på! Hvorfor skulle amerikanerne ha en vekslende, og buskmennene en stabil genetikk?
Kriminalitetstallene viser selvsagt at menneskene har en tendens til kriminalitet, men at denne tendensen er av ulik rekkevidde hos de forskjellige. Miljøet utløser handlingene lettere hos enkelte enn hos andre. Ettersom presset fra miljøet blir sterkere og sterkere, gir mennesket mer og mer etter for dette. Ved et svakere miljøpress vil få lokkes ut i lovløse handlinger. Miljøet i USA og Vesten forleder altså stadig flere til kriminelle handlinger. Miljøet i seg selv er sannsynligvis betinget av de to siste generasjoners voksende materialisme. Det materielle miljøet blir stadig mer kriminelt. Resultatet av dialektikken mellom arv og miljø forskyves i retning av økt kriminalitet.
Den yngre generasjon begynner å forstå situasjonen. De vil høre de supplerende fakta som gjør halvsannheter til sannheter. Den vitenskapelige materialisme utgjør en halvsannhet. Halvsannheter hindrer oss, gjør oss til slaver til uansvarlige marionetter, til halvmennesker. Hele sannheten, derimot, gjør oss fri, slavebinder ikke, men frigjør, fordi den viser oss vår frihet og dermed vårt ansvar.
Enda noe viktig dukker opp her:
Lamarek mente at miljøet kunne trenge inn i cellen for å produsere nye egenskaper. Vi vet idag at dette ikke er tilfelle. Miljøet skaper ikke genetikk, - det realiserer det som alt er tilstede. Hardt hagearbeid virker for eksempel inn på min genetikk slik at jeg får hard hud i hendene. Uten denne genetikken ville jeg ikke få denne harde huden, men huden ville tvert imot bli slitt av. Uten arbeidet ville den harde huden ikke oppstått, - impulsen til hardt arbeid var nødvendig for utviklingen av genetikken i hornhuden. Miljøet alene, uten genetikk, lager ingen hard hud. Dialektikken miljø-genetikk skaper den. Denne dialektikken finner man igjen i hele den levende verden. Naturvitenskapsmennene overbetoner den ene siden av samspillet på bekostning av den andre. Denne ensidigheten fører med seg feilslutninger innen de ulike standpunkter.
4.1.4 - Dialektikk miljø-biologi er ikke alt
Hvis samspillet mellom miljø og genetikk eller biologi var det eneste som påvirket oss, var vi virkelig fattige vesener: vårt miljø blir stadig dårligere, og heller ikke vår genetikk forbedres. Vi har alle mange recessive gener som vil få alvorlige følger hvis de realiseres. Dertil kommer også det faktum at vårt miljø, i følge de termodynamiske lover i fysikken, kommer til å dø. Vi går mot den termodynamiske død. Sikkert vil også de fleste av oss i fysikalsk forstand miste vår genetiske informasjon i døden. Er nå begge sider av ovennevnte dialektikk i ferd med å dø ut, vil mennesket en dag utraderes. Mennesket og alt liv ellers ville virkelig ikke ha gode utsikter til en bedre fremtid, hvis samspillet miljø-biologi var alt som angikk oss.
I de senere år er noen naturvitere kommet til det resultat at mennesket virkelig påvirkes av en annen faktor, at samspillet miljø-biologi ikke er alt. Man fant nemlig ut at mennesket har en psyke, et ego eller en sjel, som står over dialektikken miljø biologi. De nyere forskningsresultater ved prof. Sperry von Caltek, USA og ved prof. Wilder Penfield har bragt mange materialister til denne slutning.
Wilder Penfield arbeidet med den åpne, ikke-narkotiserte, levende, menneskelige hjerne. Han forsøkte å hjelpe epileptiske pasienter som ikke kunne hjelpes på annen måte. Han åpnet hjernen og la mikroelektroder inn i temporallappene, og stimulerte kontaktstedene med elektrosjokk mens pasientene var ved full bevissthet. Denslags stimulering forårsaket "flash-backs" hos pasientene, dvs. at de plutselig så for seg klare og tydelige bilder fra sin egen fortid. Eller pasientene husket situasjoner de hadde vært i sammen med venner i ungdommen, - så fjell og enger klart og plastisk. Man kunne få frem disse bildene ved hvert eneste sjokk, man kunne gjenta dem og pasientene levet i dem. Visse steder i hjernen ga alltid de samme bildene.
Det viste seg at pasientene hele tiden var klar over at de ikke befant seg i fortiden. Ett eller annet tok ut bildene fra det oppsamlede i hjernen og oppfattet dem. Dette ett eller annet stod over hjernen og dens "flash backs". Wilder Penfield trakk så den slutning at dette "noe" ikke kunne påvirkes av sjokkene. Det stod som et "legislativ" (noe overordnet) overfor den biologiske hjernen, som forholdt seg som et eksekutiv (noe utøvende). Hjernespesialistene tror at dette legislative er "transmaterielt" idet det oppfatter og vurderer bildene fra hjernen. Det avleser ganske enkelt det som blir frigjort ved sjokkterapien, men påvirkes ikke selv av terapien.
Åpenbart står det legislative og det eksekutive i et dialektisk forhold til hverandre. Gir vi kroppen visse hormoner, påvirkes det legislative av dem: Kvinnelige kjønnshormoner tenderer til å forme det legislative eller psyken i kvinnelig retning. Er dette legislative eller ego disharmonisk, kan det gjøre kroppen direkte syk. Vi vet alle hva psykosomatiske sykdommer kan bringe med seg; magesår osv.
Det finnes altså et samspill mellom psyken og kroppen. Det ene lar seg ikke behandle uten at en samtidig tar seg av det andre. Mennesket må behandles som en helhet, ikke bare som kropp, eller som sjel. Dette var også Jesu Kristi innstilling. Han helbredet det legislative såvel som det eksekutive, - han gjorde menneskene helt friske.
Var det dialektikk bare mellom miljø-biologi og biologi-psyke, ville vi fremdeles vært temmelig fattige. For legemlig er vi tungt belastet. I tillegg er vi mennesker syke på sjelen tretter, skilsmisse osv. - viser det. Den som ikke vil tro det, burde kikke litt på utgiftene til opprustning, vannstoffbomber, napalm, og mekanisert krigføring. Visse land bruker mer enn halvparten av sin produksjon på våpen for total ødeleggelse. Vi kan ved hjelp av kjernefysiske våpen ødelegge verden mer enn hundre ganger. Begge sider vet dette, og begge sider fortsetter opprustningen. Finnes det overhodet et bedre bevis for menneskehetens psykiske sykdom? Hittil har ingen kunnet foreslå en virkningsfull, troverdig terapi for helbredelse av denne sykdommen. Siden ødeleggelsesvåpnene nå engang er for handen, vil menneskene også en dag gjøre bruk av dem. For investeringer, også i våpen, må lønne seg og gi resultater.
4.1.5 - En tredje dialektikk
Hva skal man gjøre?
Heldigvis finnes det en dialektikk som nettopp er den terapien mennesket trenger for sin helbredelse.
Da mennesket var blitt skapt, pleiet det en dialektikk, en dialog mellom seg og sin Skaper. Han vandret, heter det, med Gud. Mellom Gud og hans skaperverk Adam besto en vekselvirkning, en dialektikk. Gud snakket til Adam, Adam reagerte, og omvendt. Så kom den dagen da Adam snudde ryggen til Gud og skilte seg fra ham ved synd, dvs. ved overtredelse av Guds bud. Fra det øyeblikket opphørte den dialektiske vekselvirkningen mellom Gud og mennesket. Adam svarte ikke Gud. Med tiden svarte heller ikke Gud Adam.
En av de viktigste dialektiske reaksjoner som mennesket kjente, sluttet dermed å fungere. Forbindelsen mellom Gud og mennesket døde ut. Men fordi mennesket levde av denne forbindelsen med livets Gud, døde Adam. Slik kom sykdom, synd og død til mennesket ved det ene mennesket Adam. Dermed ble den tredje dialektikken mellom miljø og biologi ødelagt.
Nå er vi istand til å erkjenne hvilken grunnleggende terapi vi trenger for å kunne helbrede menneske og miljø. Synd skilte Adam fra Gud og gjorde ham og skapelsen ellers syk. Syndstilgivelse gjenoppretter nettopp dialektikken. Mennesket, dvs. du - hvis du til nå har levd uten levende forbindelse med din Skaper. fordi du ikke har fått del i tilgivelsen for dine synder, kan vende deg til Jesus Kristus i ditt hjerte, - til han som tilbyr deg tilgivelse for dine synder ved Golgatakorset. Det er det første skrittet til gjenopprettelsen av dialektikken mellom Gud og mennesket. Og dette skrittet innleder en allmen helbredelsesprosess i psyke og legeme. Det som omgir meg, preger meg. Mitt yrke preger meg, likesom ditt preger deg. Paulus sier at vi er kloke hvis vi omgir oss med det som er vakkert og har godt ry. (Fil. 4, 8.) Kjenner vi til noe vakkert, kan vi tenke på dette. For omgangen med det vakre, dialektikken med det, "farger av". Pleier vi omgang med Skaperen i Jesus Kristus vil noe fra denne omgangen henge fast ved oss. Bibelen kaller dette "helliggjørelse". Den dialektiske dialog med Gud i syndstilgivelsen og renselsen av livsveiene gjør mennesket "helt". Man kan ikke dele disse to sannhetene. Blir man kristen ved syndstilgivelsen kan man ikke lenger leve for seg selv. Kontakt med Kristus i tilgivelsen betyr også kontakt og dialog med Ham i livets helbredelse. Her kan man ikke dele sannheter. Den bibelske terapi er en helhetsterapi. Forsøk på å tale halvsannheter slavebinder og ender i løgn. En kristen som prøver å basere sitt liv på halvsannheter, vil bare oppleve slavebinding av sitt indre liv. Friheten og frimodigheten kommer når man først - i alle ting - søker Guds rike.
På den annen side gir dialogen med det heslige, urene og syndige en motsatt virkning på hele mennesket. Hvis jeg hengir mitt "eksekutiv" til fri sex, blir jeg så forurenset i mitt indre at jeg, etter hva Bibelen sier ikke kan ha del i Guds rike. Sex er i seg selv noe vakkert, men det må være en helhet i legemet, - både sjel og ånd må være med. Det er vakkert hvis det billedliggjør den indre dialektikken mellom to mennesker. Likevel er sex en dårlig ting hvis den utøves atskilt og halvt, - bare i legemet. Galaterne 5 gir oss en innsikt i dette. Lever mennesket i løgner blir dets "legislativ" forkrøplet. For å kunne helbrede dette trenges først skaperens grundige tilgivelse gjennom Jesus Kristus, og så den fortsatte helliggjørelse som skjer ved omgangen med Skaperen i Ordet og alt vakkert. Tilgivelsen og helliggjørelsen får sin plass ved dialogen med Skaperen, og slik blir mennesket helt.
Det finnes imidlertid andre aspekter ved dialektikken mellom oss og vår Skaper, som vi kan sette opp som et "halvsannhetens problem".
4.1.6 - Faren ved bibelske halvsannheter
Det som gjelder på det naturvitenskapelige området, gjelder også i kristenlivet. Den som søker hele sannheten i Bibelen og som prøver å praktisere den, er det menneske som kalles til frihet som Guds barn. Alle halvsannheter, også bibelske, er farlige, fordi de slavebinder. Forsøker en å vike unna denne eller hin sannhet, vil en aldri oppleve Guds Ånds kraft. Man vil tvert imot oppleve halvsannhetens slaveri. For hele den Hellige Skrifts ord er ånd. Vi skal leve i en dialektikk Gud-oss. Ved ikke å ta deler av Guds ord alvorlig eller ikke personlig, det være seg bergprekenen eller skapelsesberetningen, vil en tåkelegge Guds Hellige Ånd, og avsvekke Hans kraft i oss. Vekselvirkningen "Hans ord vår praksis" bindes.
Ikke bare naturvitenskapen står i fare for ensidig vurdering av sannheter. Den samme faren lurer på alle områder av den menneskelige viten og erkjennelse, faren ved den slavebundne ensidighet og hemmede dialektikk. Man finner f. eks. dette i de forskjelligste kristne trosretninger. De fleste begynner godt, men ender imidlertid i loviskhetens bundethet og maktesløshet. Luther begynte med den herlige erkjennelse av at troen på Jesus Kristus er det eneste som redder oss. Men siden "trodde" mange av hans tilhengere - og levde - slik de hadde lyst. Ved denne halvsannheten, tro uten tilsvarende verk, har mange mistet sin opprinnelige kraft. Den levende dialektikken er borte. Man hadde glemt å tilføye til trosbekjennelsen den store dialektiske sannheten at "tro uten gjerninger er en død tro" (Jak. 2, 17). En halvsannhet (tro - uten gjerning) er farlig, også på dette området.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
Kommentarer
Legg inn en kommentar