Folkekirken – valget 2015

Av Martin Roa

Det nærmer seg kirkevalget 2015. Jeg har fått en konvolutt om det i posten, men har ikke åpnet den før nå. Har i grunnen vært veldig i tvil om jeg skal stemme eller ikke. På baksiden av konvolutten står det at «du kan være med på å skape framtidas kirke», og inni er det fakta om kirkevalget og de kandidatene man kan stemme på til bispedømmerådet og menighetsrådet. Og det er det som skaper min tvil, for det har vært veldig mye i pressen, radio og TV om at nå må man stemme slik at man får inn riktige personer. Jeg oppfatter det nesten som at det har vært en kampanje for å få folk til å stemme på lista til Åpen folkekirke, under dekke av et demokratisk sinnelag på vegne av DNK. Angivelig for å få flere homofile inn i kirkens styrende organer og stillinger slik at det blir slutt på diskrimineringen av dem. Og jeg kjenner ikke mange av de som står på listene, langt mindre deres holdninger til hva DNK skal være i framtida.

Da skremmer det meg også når det i valgbrosjyren som kom i posten siteres fra kirkens preses om at «Kirken er fellesskapet av alle døpte. Sammen skal vi fortelle om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus. Jeg tror på fellesskap, og jeg tror på fellesskapet med andre. La oss være kirke sammen». Ja det stemmer sikkert det, og hvis det er det eneste formålet med kirken skjønner jeg at man vil ha inn dit hvem som helst og med hvilken som helst bakgrunn og lære. Da kan man sammen skape den læren som passer for medlemmene, skape «framtidas kirke». Dessverre! Fellesskap blir det sikkert, men det blir neppe det en kristendom som er bygget på egenrettferdighet.

Når man leser katekismen og den tredje trosartikkel går det klart fram at det vi tror på er den Hellige Ånd, og at den Hellige Ånd helliggjør meg og andre. Hvordan? Jo, ved den kristelige kirke, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Kirken er ikke annet enn forsamlingen av hellige mennesker, de helliges samfunn. Kirken er den mor som føder og bærer enhver kristen ved Guds ord som Ånden åpenbarer og preker for oss. Og det ordet er ikke om annet enn Guds nåde og syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld slik at vi ved legemets oppstandelse kan gå inn til det evige liv og glede i himmelen hos Gud, Jesus og den Hellige Ånd.

Dette Guds ord forkynner Bibelen fra begynnelse til slutt. Det har vart ved fra verdens skapelse til nå. Kirken har alltid vært åpen for alle mennesker, uansett hvem de er eller hvordan de er – selv om det nok har vært mye uforstand fra oss som kaller seg kristne i møtet med andre. Vi er imidlertid alle syndere som trenger tilgivelse og Guds nåde. Intet unntak! Det eneste som kan hjelpe mot synden er det forkynte Guds ord, slik det står i Bibelen. Det kan ikke endres på, heller ikke ved å skape «framtidas kirke» som nå kommer til å omfavne Sodomas og Gomorras styggedom til fulle. Det eneste man oppnår er å støte ut de som virkelig er kristne mennesker, de arme syndere som må be med synderen i tempelet, at «Gud vær meg synder nådig!». Og som framover antakelig må se seg om etter andre alternativ, andre steder for sitt kristendomsfellesskap.

Akk Fader, la ditt ord, din Ånd dog rett få overhånd!
Og se hvor full din urtegård av torn og tidsel står!
Din vekst du har vel her, men akk hvor tynn den er!
Hvor lite er dog kraften kjent av ord og sakrament!

O Jesus, Jesus, kom dog snart å se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led,
når vi ei står mot Satans verk i troen frisk og sterk?

O Helligånd, for deg vår skatt, vi gråte dag og natt.
Kom gi oss samme lys og kraft våre formenn før har hatt
da kristendommen sto som tre med sterkest rot
og krone full av frukters sne og purpur! La det skje!