Mange kristne føler seg ofte litt i villrede når det gjelder Loven og Nåden. Skal vi som troende fortsatt forholde oss til Loven, eller kan vi se helt bort ifra den? La oss se litt nærmere på dette spørsmålet:
De fleste er sikkert klar over at Bibelen er inndelt i 2 hoveddeler som vi kaller for "Det gamle testamente" (GT) og "Det nye testamente" (NT). Skal vi være pirkete, er det riktigere å kalle det for "Den gamle pakt" og "Den nye pakt".
I "Det gamle testamente" (GT) finner vi det som kalles for "Jødedommen".
I "Det nye testamente" (NT) finner vi det som kalles for "Kristendommen".
Det er veldig viktig at vi er klar over disse forskjellene når vi diskuterer det som vi gjerne kaller for "Kristendom", fordi "Jødedommen" og "Kristendommen" representerer og forkynner egentlig to vidt forskjellige lærer. Likevel er begge disse to lærene uløselig knyttet sammen. Det skal vi komme litt tilbake til senere.
Det vi også skal være klar over, er at Bibelen hele tiden taler til 3 forskjellige mennesketyper. Det er:
a) "Guds folk", representert som Israel i GT, og Menigheten i NT.
b) "Hedninger", representert som alle utenom Israel i GT, og alle utenom Menigheten i NT.
c) "De lunkne", som representerer de passive. De som ikke bryr seg om å kjenne Gud.
Når det gjelder "Loven", så er dette noe vi finner i GT - altså i "Jødedommen".
Når det gjelder "Nåden", så er dette noe vi finner i NT - altså i "Kristendommen".
Uttrykket "Loven" nyttes i Bibelen i flere forskjellige betydninger. En enkel betydning av "Loven" er at den kan betegne samtlige av de 10 bud som Moses fikk av Herren på Sinai berg. I videre forstand betegner det de fem Mosebøkene. Disse utgjør den første av de tre delene, som jødene pleide å inndele GT i (Se f.eks. Luk 24, 44 og Apg gj. 13, 15). I andre sammenhenger betegner "Loven" hele GT (Se f.eks. Joh 10, 34; 15, 25 og 1Kor 14, 21). Paulus bruker også ordet "Lov" i overført betydning, f.eks. i Rom 3, 27 ("troens lov"); 8, 2 ("Åndens lov") og Gal 6, 2 ("Kristi lov"). Her betegner Loven en regulerende, herskende makt.
Loven er Guds hellighets krav på menneskene. Dette krav var på en forberedende måte åpenbart i GT, men på fullkommen vis møter det oss først i NT. Den gammeltestamentlige lov er avskaffet, Rom. 10, 4; Gal. 3, 21-26; Kol. 2, 14.
"Moses er bare gitt til det jødiske folk og angår ikke oss hedninger og kristne.", sa Luther. Men isteden har vi gjennom Kristus fått den fullkomne lov. Den er uttrykt i det dobbelte kjærlighetsbudet: "Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu," og: "Du skal elske din neste som deg selv," Matt. 22, 37.
Jesus kom for å oppfylle loven, Matt 5, 17 altså for å gjøre det fullkomment klart hva Guds hellighet krever av menneskene. Han har forkynt dette ikke bare med ord, men først og sist gjennom sitt liv i fullkommen hellighet. Loven er bare et uttrykk for hva Gud selv er, og er altså uforanderlig. "Jahve" betyr den evig værende, den uforanderlige. Dermed lar han oss forstå, at hans lov aldri i tiden skal forandres, enn ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel.
Det er verdt å legge merke til at selve grunnen for Guds hellige lov ikke egentlig er noen fri, tilfeldig vilje hos Gud, men selve hans eget vesen og natur. For hvis noen spør: "Hvorfor vi skal være hellige?", da sier Gud selv. "Vær hellige, for Jeg er hellig." Han sier ikke: "Fordi jeg vil det", men han sier: "fordi JEG er hellig."
Da nå grunnen til den hellige lov ligger i Guds eget vesen, forstår vi hvorfor den umulig noensinne kan forandres, for da ville Gud selv bli forandret. Derfor kan det heller aldri i tid og evighet bli lovlig, det som Gud i sin lov har forbudt. Gud kan således aldri oppheve lovens krav og bære over med dem som har brutt den. En forsoning må derfor skje, før Gud kan tilgi.
Det ugjenfødte menneske kan ikke holde loven. Dette uttrykker Paulus utførlig både i Rom. og Gal. Loven skal hos det ugjenfødte menneske virke til syndserkjennelse, Rom. 3, 20. Den er en tuktemester (skolemester) til Kristus, dvs. driver ærlige sjeler TIL Kristus, Gal. 3, 24. For streben etter i egen kraft å holde Guds lov kan bare føre menneskene ned i den dypeste fortvilelse. Dog må mennesket oppleve denne fortvilelsen, før det kan ta sin tilflukt til Kristus.
Denne fortvilelsen opplever mennesket ved å ta Guds lov alvorlig og gjøre sitt ytterste for å holde den. Vil du lære syndens fordervelse rett å kjenne, da skal du forsøke bare èn gang med alvor å legge av og motstå all synd og ugudelighet. Prøv å lev trofast etter alle Guds bud, så vil du snart lære mer om ditt syndeforderv enn du noen gang vil ønske å fortelle.
Men også i den troendes liv har loven en oppgave. For loven skal nemlig oppfylles i den troende, Rom. 8, 4. Det vil si at loven være rettesnoren for hans liv. Han er pliktig til å vandre som Jesus vandret, 1 Joh. 2, 6. Dette skjer dog under stadig kamp. Dessuten hjelper loven den troende til å prøve hva som er Guds vilje, Rom. 12, 2; Hebr. 5, 14. Loven er nemlig ikke bare noe utvortes. Den er også skrevet i hans hjerte og sinn, Hebr. 8, 10; 1 Joh. 2, 27.
Med alt dette sagt, skal vi nå se på endel bibelvers som jeg håper vil gi oss et klarere bilde av den kristnes forhold til Loven i GT og Nåden i NT.
Vi starter i gammel-testamentlig tid, før det fantes noen lov i det hele tatt:
Rom 5,13-14 Også i tiden før loven var det synd i verden, men synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov -, likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet i likhet med overtredelsen til Adam, han som er et forbilde på Ham som skulle komme.
Når Adam syndet, da skjedde det ved at han overtrådte det eneste bud som Gud hadde gitt: 1 Mos 2,16-17 Og Herren Gud gav mannen dette bud: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.»
Dette budet ble gitt til Adam før kvinnen ble skapt, og som vi ser, så gjaldt det bare for mannen Adam. Vi ser ingen steder at kvinnen Eva fikk noe som helst forbud eller påbud fra Gud. Dette i seg selv er veldig interessant, men vi skal ikke komme innpå det her.
Nå skal vi bare slå fast at den første Adam falt på grunn av overtredelse av Guds bud. Dermed kom synden og døden inn i verden, og alle som senere ble født ut fra denne første Adam, bar arvesynden i seg. Men siden det syndige menneske ennå ikke hadde noen guddommelig lov å forholde seg til, er det bare rettferdig av Gud å ikke tilregne disse deres synder.
I denne perioden var det bokstavelig talt lovløse tilstander, der syndige mennesker kunne gjøre som de ville uten at Gud kunne stille dem til ansvar, for det fantes jo ingen lov å dømme dem etter. Men "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang", står det i 1 Mos 6,5.
Det som kalles for "Moseloven" kom ikke før 1.494 år etter Adams død. Så kan man spørre: Hvorfor kom denne loven? Trengte vi den og var det godt at den kom? Her gir Paulus oss et klart og tydelig svar på hvorfor Moseloven kom:
Gal 3,19 "Hvorfor ble så loven gitt? Den ble gitt som et tillegg for å gjøre klart hva lovbrudd er, inntil den ætt kom som løftet gjaldt."
Legg merke til at det står loven ble gitt som et "tillegg", og vi spør; et tillegg til hva?
Svaret er at loven ble gitt som et tillegg til ondskapen. Loven ble nemlig ikke gitt for at den skulle frelse noen, men for at den skulle sette fokus på synden og slik gjøre det klart for oss hva lovbrudd er.
Vi ser også at loven har en endepunkt; "inntil den ætt kom som løftet gjaldt." - Hvilket løfte? Jo, løftet om Messias!
Derfor står det slik i Joh 1,17: "Loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus."
Det Johannes forteller oss her, er at Loven i GT ble gitt av Moses - og "Moseloven" gjaldt kun for Israelsfolket.
Men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus - og den fører til frelse for ALLE som tror.
Så kommer Jesus og sier følgende i Matt 5,17: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle."
Jesus kom altså ikke for å oppheve den gamle loven og profetene. For loven har ennå til hensikt å sette fokus på synden og slik gjøre det klart for oss hva lovbrudd er. Og profetene har fortsatt et budskap å bringe til oss.
Så hvorfor kom Jesus? - Han kom for å oppfylle noe - for oss! Smak litt på akkurat det... For oss!
Deretter leser du nedenforstående vers. Egentlig er de nokså selvforklarende, så her trengs det liten eller ingen "tolkning". Det eneste man behøver å gjøre er å tenke litt nøye over hva ordene faktisk forteller oss.
Gal 3,23-24 Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen.
Joh 1,12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Rom 4,15 Loven fremkaller Guds vrede, men hvor det ikke er lov, er det heller ikke noe lovbrudd.
Rom 5,13 For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet.
Jak 1,22-27 Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil: Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning. Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, han bedrar seg selv, og hans gudstjeneste er uten verdi. En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.
Jeg har lyst å kommentere litt på dette som står i Jak 1,22-27, for her har vi et utrolig viktig budskap som ofte blir oversett og misforstått.
Guds Ord blir her sammenlignet med et speil som viser oss hvordan vi ser ut. Hva forteller så dette speilet om oss? Jo, det forteller bl.a. følgende om alle dem som har tatt imot og tror på Jesus:
Kol 3,3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.
Ef 1,4-5 I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus.
Ef 1,7 I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde.
Ef 1,11 I ham har vi også fått del i arven, vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett, han som gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje.
Ef 1,13-14 I ham er også dere kommet til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet.
Fil 3,21 Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.
Legg også merke til at det snakkes om "frihetens fullkommne lov" - hva er det? Det er den nye pakt - det nye testamente. La oss derfor speile oss i dette Ordet hver dag, og la oss aldri glemme hvordan Gud selv ser på alle dem som tror.
1 Kor 13,12 Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Jak 2,12 Tal da slik, og gjør slik, som de som skal bli dømt etter frihetens lov.
Rom 8,1 Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
Spikeren