Hvem er frelst og ikke frelst, hvem er
kristen? Hvordan stiller frelsen seg i det gamle og nye Testamentet?
Husker godt at dette var spørsmål jeg
sleit med sjøl i de første årene jeg var en troende, dvs. fra de
tidlige ungdomsårene. For det første er det greit å ha klart for
seg at Gud er 100% rettferdig. Det er forsåvidt en enkel tankegang,
men med en liten hake: Jeg tror de fleste av oss (inkludert meg
selv) har en tendens til å tenke jeg/vi og de andre. Mao., vi har en
tendens til å tenke høyt om vår egen rettferdighet, og lavt om
andres urettferdighet. Husk at selv om Gud er en kjærlig gud, så er
Han også en streng dommer. Hvordan vil Han egentlig dømme DEG? Husk
Han vil dømme 100% rettferdig.
Men for å begynne et sted, hva med dem
som aldri har hørt om kristendommen? Hva med stammer langt inne i
jungelen f.eks eller andre avsides steder som aldri har hørt om
Jesus eller Gud? Hva med dem i det gamle testamentet (den gamle
pakt?)
Vel, er det nå slik? Troen på Gud var
ikke noe som kom med kristendommen egentlig. Det finnes mange mange
eksempler i GT på forskjellen mellom rettferdige og urettferdige. Å
være rettferdig i Guds øyne kan sidestilles med det å tro og ha
fått nåde siden ingen mennesker er ufeilbarlige. Å være
rettferdig er egentlig et bedre ord for det å være kristen etter
min mening. Ikke fordi vi er rettferdige i oss selv, men pga. Jesu
sonoffer er vi blitt rettferdige i Guds øyne. Dette er et
kjempestort emne, og, jeg kan ikke ta med alle skriftstedene, men her
er et:
1.Mos 18, 22-23
22 Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men
Herren ble fremdeles stående hos Abraham. 23 Abraham trådte
nærmere og sa: Vil du virkelig rive bort de rettferdige
sammen med de ugudelige?
Her ser vi tydelig at det
motsatte av ugudelig er rettferdig! Og tydeligvis var det
endel rettferdige som trodde på Gud og holdt Hans bud i
Sodoma også.
Samtidig står det et annet sted at
fordi Abraham trodde Gud, så ble han erklært rettferdig.
|
1.Mos. 15
4 Då kom Herrens ord til Abram, og det lydde så: Nei, han
skal ikkje arva deg, men din eigen son skal verta arvingen
din. 5 Så tok Herren han med seg ut og sa til han: Sjå opp
mot himmelen og tel stjernene, om du kan! Så tallaus skal
ætta di verta. Abram trudde Herren, og difor rekna
Herren han for rettferdig.
Galaterbrevet 3 i NT sier: 5 Han som gjev dykk Anden og gjer under mellom dykk, gjer han det på grunn av lovgjerningar eller fordi de høyrer bodskapen og trur? 6 Om Abraham heiter det: Han trudde Gud, og difor rekna Gud han for rettferdig. 7 Så skjønar de at det er dei som trur, som er Abrahams born. 8 Skrifta såg føreåt at Gud ville rettferdiggjera heidningane ved tru, og føreåt forkynte ho denne gode bodskapen for Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignast. 9 Difor vert dei som trur, velsigna saman med den truande Abraham. 10 Men dei som held seg til lovgjerningar, er under forbanning. For det står skrive: Forbanna er kvar den som ikkje held fast på alt det som står skrive i lovboka, og gjer etter det. 11 At ingen vert rettferdig for Gud ved lova, det er klårt, for det står skrive: Den rettferdige, ved tru skal han leva. 12 I lova spørst det ikkje om tru; der heiter det: Den som held boda, skal leva ved dei. 13Men Kristus kjøpte oss fri frå forbanninga av lova då han kom under forbanning for vår skuld. Troen er ikke noe som kom med Jesus og den nye pakt. Den har vært der fra menneskets skapelse. Troen gjaldt like mye i den gamle pakt som i den nye. |
Hebreerbrevet forklarer dette i
kapittel 10.
1 Lova har berre ein skugge av
dei gode ting som skulle koma, ikkje tinga sjølve som dei
verkeleg er. År etter år vert det bore fram offer som
støtt er dei same, men med dei kan ikkje lova gjera dei
som ofrar, fullkomne. 2 Elles hadde dei vel halde opp med å
ofra? For hadde dei som er med i gudstenesta, vorte reinsa
éin gong for alle, hadde dei ikkje lenger vore medvitne
om synd. 3 Men offera er kvart år ei påminning om
synd. 4 For blod av oksar og bukkar kan umogeleg ta
bort synder.
Her ser en at ofringene bare var en
påminning om synd, ikke for å ta bort synd.
Hvis man går til Romerbrevet kapittel
2, står det endel interessante ting som binder sammen det gamle og
nye Testamente. Dette blir litt langt, men det er nødvendig å
gjengi mye av kapittel 2 for å forklare hva jeg mener. Jeg har
understreket de viktigste versene i denne sammenhengen.
Romerne 2, 5-16
Vers 12 er kanskje litt vanskelig, men
jeg tror det må sees i sammenheng med vers 14. Alle hedninger som
ikke har hatt loven (vi snakker her om den skrevne loven, de ti bud),
har likevel loven i hjertene sine! De vet hva som er rett og galt! Og
alle dem som i den gamle pakt var under loven (de ti bud) skal dømmes
etter den. I dette kapitlet (Romerne 2) forklarer Paulus hvordan Gud
vil dømme dem som ikke har loven skrevet i den gamle pakt, men som
har den skrevet i hjertene, og hvordan han vil dømme dem som har
loven skrevet. Den store feilen fariseerne gjorde, var ikke at de
ikke prøvde å holde loven (som de likevel ikke kunne oppfylle fullt
ut), men at de fordømte andre og opphøyde seg selv! Fariseerne
hadde utad mange gode gjerninger, men de dømte andre.
Dette begynner kanskje å høres ut som
gjerningsreligion. Men det er ikke slik. Det er troen på Gud som
gjør at gjerningene våre blir virksomme. Den som frykter Gud, vil
holde Hans bud (etter beste evne) fordi han tror på Gud. Loven er
der for å vise oss forskjellen på rett og galt, som Paulus skriver
i romerbrevet kap. 7,7 "Men uten loven ville jeg ikke visst hva
synd er. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom ikke loven
sa: Du skal ikke begjære."
Loven er i virkeligheten kunnskap om
godt og ondt.
14 Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, 16 og en av dere sier til dem: Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? 17 Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.
(Ære)frykten for, og troen på Gud
gjør at gode gjerninger blir virksomme. Den som tror på den ene
sanne Gud vil gjøre gode gjerninger. En som ikke tror på den sanne
Gud, men dyrker avguder vil ikke ha de samme gjerningene, selv om
også han/hun er i stand til å gjøre gode gjerninger av og til
selvsagt. Et rike kan ikke ligge i strid med seg selv sier Jesus. Er
det noe(n) som bærer dårlig frukt, er det ikke av Guds rike. Og som
Jesus sier i Matteus 7, så vet selv de onde å gi sine barn gode
gaver!
Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarta og av heile di sjel og av alt ditt vit. 38 Dette er det største og fyrste bodet. 39 Men det er eit anna som er like stort: Du skal elska nesten din som deg sjølv. 40 På desse to boda kviler heile lova og profetane.
Dette er tegnet på dem som tror og er rettferdige, i den gamle og den nye pakt og til alle tider: At de elsker Gud av all sin forstand, og at de elsker sin neste som seg selv!
Man kan ikke elske Gud
uten å tro på Ham. En hedning som levde i gammeltestamentlig
tid og trodde på (den sanne) Gud, ville også la denne troen
komme til uttrykk ved gode gjerninger mot sin neste. Tenk på
den barmhjertige samaritan f.eks. Det gjelder også for en
hedning i dag som ikke har hørt budskapet om Jesus og Hans
offer.
I vår tid er befolkningsveksten enorm.
Et flertall av alle mennesker som noengang har levd, lever faktisk i
dag. På Jesu tid var det anslagsvis 2-300 millioner mennesker i hele
verden. Hvert år blir det ca. 80 millioner nye mennesker. Mao.,
hvert tredje år omtrent fødes det like mange som det levde dengang.
|
Vi lever i endens tid, og Guds advarsel
til endetidsmenigheten (Laodikea) er klar i Åpenbaringen 3. Den er
lunken, og hverken kald eller varm. Gud skiller mellom gode og
dårlige troende, dvs. de som har gjerninger som følger troen og de
som har lite av det. Mange troende vil til sin overraskelse se at de
vil måtte gjennomgå den store trengsel når den kommer over jorda,
for å bli lutret og tvettet som Bibelen (Åpenbaringen) kaller det.
Døm ikke andre så du ikke selv skal
bli dømt sier Paulus! Se bjelken i ditt eget øye! Men det store
flertallet av dem som skal få et evig liv med Gud i Hans rike har
ennå ikke blitt født, fordi de vil bli født i tusenårsriket, en
periode med fred og velstand for hele jorda før det endelige, evige
gudsriket. I tusenårsriket kommer det til å bli født mange titalls
milliarder mennesker, og de fleste av disse vil komme inn i Guds
endelige rike, selv om det også da vil finnes noen urettferdige som
gjør opprør mot Gud, men det er en annen historie. Vi som lever i
dag og er rettferdige (vi får håpe vi er blant dem), er egentlig
bare en liten forhøst på alle dem som skal komme, og det er ganske
fint å tenke på synes jeg...
LarsEven
Kommentarer
Legg inn en kommentar