En grundig fin analyse av Ole Jørgen Anfindsens siste bokutgivelse, så takk; Per Steinar Runde! - Dette er et veldig omfattende tema, så bare noen få ord fra meg om dette.
Ole Jørgen Anfindsen har mange poeng som i høyeste grad er verd at filosofere over, og er i så måte lesverdig ut i fra det Per Steinar Runde her beskriver ved sin særs grundige anmeldelse av boken; «Fundamentalistiske favntak».
Men, visse kjensgjerninger består: Vi kan ikke basere vår poitikk på at et presumptivt «reformert» islam skal kunne integrere fremmedkulturelle muhammedanere her i Europa i en slags sammensmeltet «paradisisk forsoning» for sameksistens. Dette er en livsfarlig illusjon, som kun vil kunne brukes for en fortsatt innvandring fra dagens livsfornektende multikulturalister. Det er synd at Anfindsen lar sin personlige kristentro komme i veien for den politisk rasjonelle tenkningen han før sto fast på som en klippe* (=Du er Peter* og på deg skal jeg bygge min Kirke, og helvetes porter skal aldri kunne innta den :)!
Som jeg har skrevet før her på Document, så burde Anfindsen heller ha konvertert til den den ortodokse- eller katolske tro for at «fylle et kristen-religiøst tvils-tomrom», enn å ta en religiøs spagat som en umulig øvelse;
Innvandringen må stoppes uansett, for den flodbølge vi nu opplever vil fortsette å utarte, og vold og kaos vil eskalere de neste år - hvilket jo Anfindsen selv redegjør for også i sin nye bok. Men løsningen er ikke inter-religiøs dialog eller andre former for vestlig-liberal defaitisme som kun forverrer situasjonen for oss alle.
Så la oss derfor slå det fast: Muhamedanismen kan aldri modereres eller «moderniseres» rent teologisk, da den fysisk-verdslige Koranen er en himmel-sendt jordisk kopi av originalen Allah selv besitter. Som et resultat av dette fundamentale budskap fra oven, så må faktisk et muslimsk samfunn styres enten via sharia innenfor et religiøst-fundamentalt teokratisk regime (som eksempelvis Saudi-Arabia og lign.) eller alternativt for den mere «liberale» styringsvariant; gjennom militær-sekulære regimer innenfor den muhammedanske kulturkrets, som det var i Irak, Libya, Egypt, Tyrkia osv. Dette nettopp for å holde den teokratisk-ideologiske fundamental-islamisme stangen; altså under en form for autoritær-sivilisert kontroll. - Her i Europa vil vi få det samme valget, om dagens selvmordspolitikk fortsetter. (Ole Jørgen Anfindsen har forøvrig selv på en ypperlig måte beskrevet det pk-europeiske dilemma ved sin godt velskrevne bok «Selvmordsparadigmet!», som forøvrig i dag bør være høyaktuell lesning for alle samfunnsinteresserte.)
Det er dette, som Ole Jørgen Anfindsen ikke helt forstår/innser rekkevidden av. Og videre, Kristendommen var et oppgjør med jødenes gammeltestamentlige Gud, hvor «Jesu komme» var for å fortelle oss om «virkelighetens Gud» slik han selv var en del av denne hellige treenighet; « I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn; Amen». Muhammedanismen, derimot, gikk noen skritt tilbake til den gammeltestamentlige trospraksis, da man forkastet Jesus som Guds sønn og frelser, og nedprioriterte ham til en «profet» blant mange - hvor Muhammed selv skulle være den fremste og siste profet utgått fra Gud selv. - Intet kan forandre dette, uansett hvor søkende religiøst-velmenende man skulle være i utgangpunktet. Tvert om - og dermed «dessverre» - ikke minst til Ole Jørgen Anfindsen selv, som oppriktig prøver at finne en tro i overensstemmelse med sin egen ånd og samvittighet. Så jeg håper at han fremdeles er på «vandring», slik at han finner hjem hvor kristendommen i såfall står seg – helt alene, som en del av vår rike kultureuropeiske tradisjon.
Pluto