 |
| Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Bilde: Wikimedia Commons. |
Ytringsfriheten er en forutsetning for demokratisk styreform. Hos oss er den fastsatt i Grunnlovens § 100, hvor det bl.a. står:
«Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap medmindre det lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser.»
I
Ved lov er det gjort en del begrensninger i ytringsfriheten. Straffelovens kapittel 23 har bestemmelser om ærekrenkelser. I kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet står forbudet mot ”hatefulle ytringer” i § 185:
«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel i inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres;
a) Hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b) Religion eller livssyn,
c) Homofile orientering, eller
d) nedsatt funksjonsevne.»
Forbudet mot hatefulle ytringer (”rasismeparagrafen”) sto også i den gamle straffeloven, § 135 a med en noe annen ordlyd. Bestemmelsen ble vedtatt i 1970 som følge av at Norge da ratifiserte FN-konvensjonen av 21/12 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.
Bestemmelsen og fortolkningen av den har vært meget omstridt. I 1997 kom den såkalte Kjuus-saken opp for Høyesterett. Kjuus var leder for det politiske partiet Hvit Valgallianse. Partiets program var å stoppe innvandringen og som hovedregel å «få de fremmede hjem». Noen grupper, bl.a. adoptivbarn, kunne forbli i Norge forutsatt at de lot seg sterilisere.
I Oslo byrett ble Kjuus dømt til 60 dagers betinget fengsel og en bot på kr. 20 000,-. Han anket til Høyesterett, som behandlet saken i plenum. 12 dommere forkastet anken. 5 stemte for frifinnelse.
Mindretallet viste til at friheten til å formulere politiske meninger er det sentrale innhold i Grl. § 100. Straff i et tilfelle som det foreliggende er bruk av tvangsmakt mot borgernes meninger. Man er her innenfor selve kjerneområdet for ytringsfriheten, og § 100 vil da begrense rekkevidden av straffeloven § 135 a.
Professor Johs. Andenæs gav en grundig analyse av dommen i Aftenposten 19/12- 97. Hans personlige oppfatning var i samsvar med mindretallets.
I NOU 1999:27 skriver Ytringsfrihetskommisjonen at hatefulle ytringer er av de vanskeligste og mest kontroversielle områder i forbindelse med ytringsfrihetens grenser. Kommisjonene foreslo noen endringer i § 135 a og forutsatte at den blir tolket innskrenkende.
II.
I tillegg til de lovbestemte begrensninger i ytringsfriheten er det en del forhold som faktisk hemmer en fri og opplyst offentlig debatt:
1. Massemedienes rolle er sentral. De skal opplyse allmenheten slik at den får et godt grunnlag for å ta standpunkt til viktige samfunnsspørsmål. Journalistenes samfunnsoppdrag er å bringe frem relevante fakta på en objektiv måte.
Dagsavisene har oftest en lederartikkel hvor redaktøren gir uttrykk for sine subjektive oppfatninger. Det er vel og bra. Men når flere av avisens journalister bruker mye av spalteplassen til ”kommentarer”, får vi en uheldig blanding av fakta og personlige oppfatninger. Da kan leseren komme i tvil om alle relevante fakta er tatt med og fremstilt på en objektiv måte. Dette er ekstra problematisk fordi journaliststandens politiske oppfatninger har vist seg å være mindre differensiert enn hos befolkningen generelt. Dette har kommet klart til uttrykk i innvandringssaker.
Arnt Folgerø, som selv er journalist, skrev en kronikk i Aftenposten 4/4-13: ”Journalister ser bare ofre”. Han påstår her at det ofte skjer brudd på det journalistiske grunnprinsippet som sier at man skal ha med de elementene som er viktige for en saklig fremstilling av et emne. ”Men slike brudd på den journalistiske grunnregelen manifesteres daglig i norske medier med den største selvfølgelighet på områder som har å gjøre med asylpolitikk, bistandspolitikk, innvandringspolitikk og samfunnsøkonomi. Dette er områder der den politiske korrektheten har skaffet seg et moralsk monopol ved å avfeie kritikk med beskyldninger om inhumanitet, fascisme og rasisme.”
FNs organisasjon for overvåking av rasisme har henstilt til mediene å gå aktivt inn for å skape multikulturelle samfunn. De bør ikke innskrenke seg til å rapportere hva som faktisk skjer. Det kan ikke utelukkes at denne propagandaen har fått noen til å svikte de journalistiske prinsipper.
Det kan vanskelig benektes at det finnes et stort forbedringspotensial når det gjelder medienes oppfyllelse av sitt samfunnsoppdrag.
2. Mediene bør la personer med ulike synspunkter komme til orde på lik fot, dvs. uten å foreta noen ”siling” som prioriterer innlegg som er i tråd med redaksjonens egne oppfatninger.
På dette punkt har det gjennom mange år vært reist sterk kritikk mot flere aviser. Mange som sender innvandringskritiske innlegg til Aftenposten, opplever å bli avvist med henvisning til plassmangel. Når avisen gjennom mange år redaksjonelt har vist en meget positiv innstilling til innvandring og til dels sterk kritikk av motstanderne, er det nærliggende å mistenke at det foregår en siling.
Påstand om siling er også kommet fra personer som ikke har fått publisert innlegg med kritikk av NATO og norsk utenrikspolitikk.
Det vil kanskje hjelpe om avisen redegjør for hvilke kriterier som legges til grunn når innlegg velges ut for publisering.
3. Særlig viktig for samfunnsdebatten er hvordan meningsmotstandere møter hverandre. Hvis argumenter ikke blir møtt med motargumenter, men med verbale personangrep, kan dette i praksis innskrenke ytringsfriheten. Det er dette som i utstrakt grad har skjedd i innvandringsdebatten.
Innvandringsmotstandere er blitt omtalt som rasister og beskyldt for å mangle medfølelse med mennesker som trenger hjelp. ”Meningsterror” og ”godhetstyranni” er treffende beskrivelser av de mest ytterliggående utslag vi har sett. Dette har fått vidtgående følger. Mange kunnskapsrike og samfunnsengasjerte mennesker holder seg vekk fra debatten.
I pamfletten ”Oppdra folket” (2014) skrev forfatteren Bjørn Stærk – med henvisning til svenske forhold – ”Men også i Norge er det påfallende hvor få tunge fagfolk og forskere som bidrar til å belyse innvandring kritisk. Snakker du med dem på tomannshånd, innrømmer flere at de er redde for å delta.”
I Aftenposten 10/11-15 skriver Elin Ørjasæter om hvorfor hun og flere andre innvandringskritikere sier nei til å stille opp i NRK-debatter og lignende og tilføyer: ”For hver ny runde av moralsk fordømming av en innvandringsskeptiker forsvinner 10 mer moderate debattanter inn i skyggenes dal. De ser jo hva man kan risikere.”
Ørjasæter nevner at også innvandringstilhengere rammes av det harde debattklimaet: ”Jeg har to gode venner som med jevne mellomrom må oppdateres av PST om sin egen sikkerhet. De står på hver sin side i innvandringsdebatten og er begge både demokrater og ikkevoldelige. Begge vurderer nå med jevne mellomrom om de skal orke mer og om de setter barna sine i fare. Så tøft er det blitt.”
Sjikane og trusler er åpenbart til stor skade for nødvendig debatt. Samtidig påføres de personer som rammes, en helt urimelig belastning. Særlig gjelder det nå trusselen er så alvorlig at politibeskyttelse er nødvendig. Noen av de berørte er innvandrere som forfølges av sin egne.
At en del mennesker i vårt land må leve med kontinuerlig politivakt på grunn av sine ytringer, er et alarmerende sykdomstegn.
Noen har opplevet å miste oppdrag eller verv på grunn av sine meninger om innvandring. Her kan det dreie seg om misbruk av arbeids- eller oppdragsgivers makt, hvor den som rammes, påføres økonomisk tap.
4. I Aftenposten 13/12-14 skrev Arnt Folgerø om den nylig avgitte rapport Status for ytringsfriheten i Norge. Han oppsummerte slik: ” Det å undertrykke egne meninger i form av selvsensur er blitt så utbredt her i landet at det svekker demokratiet.
III.
Stiftelsen Fritt Ord startet våren 2013 et samarbeid med flere institusjoner for å kartlegge ”Status for Ytringsfriheten i Norge”. Den rapporten som kom høsten 2014, viste at ytringsfriheten ofte må vike for andre hensyn, for eksempel hensynet til minoriteter.
62 pst. av et representativt utvalg av befolkningen mente at journalister i stor eller ganske stor grad favoriserer kilder som mener det samme som dem selv.
En ny rapport ”Ytringsfrihetens grenser: Sosiale normer og politisk toleranse” ble lansert 26. januar i år. Ny befolkningsundersøkelse viser at 70 pst. mener at krenkende ytringer bør aksepteres eller kan fremsettes uten at det får konsekvenser.
Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås er spaltist i Aftenposten og skriver 24/1.-16: ”Vi ser økt tilslutning (prinsipielt, men ikke alltid i praksis) til et videst mulig ytringsrom. Samtidig ser vi at økende frykt og snikende selvsensur preger deler av norsk ytringskultur og offentlighet.”
IV.
Det fremsettes av og til forslag om nye begrensninger i ytringsfriheten, for eksempel forbud mot krenkende ytringer, verbal aksept av terrorhandlinger og lignende. Både prinsipielle og praktiske grunner taler imot. Lovforbud vil sannsynligvis gjøre mer skade enn gavn.
Det harde debattklimaet vi har fått i Norge og i andre vesteuropeiske land, er del av et større bilde: økende sosial uro og vold, mer overvåkning og andre frihetsinnskrenkninger. Det liberale demokrati er i ferd med å forvitre som følge av fremmedkulturell masseinnvandring. Stadig flere mennesker står opp for å bevare og forsvare det samfunnet de er vokst opp i. Mange går fra ord til handling.
Utviklingen skyldes at man helt har ignorert århundrers erfaring fra verdens mange flerkulturelle stater. Disse har vært og er preget av sosial uro, vold og mangel på demokrati.
Frankrikes statsminister sa i november at Europa ikke kan ta imot flere flyktninger. Han har rett.
Fra et humanistisk synspunkt bør Europa i stedet bruke ressursene på å bedre livsvilkårene for mennesker i Afrika og Asia. FN s humanitære hjelpearbeid for 87 millioner mennesker i 37 land går tregt på grunn av for små bidrag fra medlemslandene.
Bjørn Wichstrøm
Oslo, 13.2.16
Denne artikkelen ble første gang publisert på FMI, 14.02.2016.