Tabernaklets telt, også kalt sammenkomstens telt, var et 30x10 alen ('ammâh) rammeverk, uten tak og frontvegg. Søylene som ble brukt til rammeverket var laget av akasietre og kledd med gull.
Teltet bestod av to kamre som var skilt fra hverandre med et forheng. Det østlige kammeret var Det hellige. Det vestlige kammeret, bak forhenget, var Det aller helligste med paktens ark, der Gud møtte ypperstepresten én gang i året, på den store forsoningsdagen.
Strukturen til kamrene ble dekket av fire ulike lag av tepper av tøy og hud. Dette utgjorde teltets ”tak”.
Det første dekket var et teppe satt sammen av ti
stykker fint, vevd lin og blått-, purpur- og karmosinfarget garn med
vevde kjeruber på dem.
Over dette var et dekke av geitehår (eller geiteskinn), deretter et dekke av rødfargede værskinn, og øverst et dekke av takasskinn (heb. tachash), et slags lær som også ble brukt til å lage fottøy.
Det siste, tachash, dekket hele sammenkomstens telt og beskyttet helligdommen mot regn og uvær. Etter syndefallet gjorde Gud kapper av dyreskinn (lær) til Adam og hans hustru, og dekket deres legemer.
Over dette var et dekke av geitehår (eller geiteskinn), deretter et dekke av rødfargede værskinn, og øverst et dekke av takasskinn (heb. tachash), et slags lær som også ble brukt til å lage fottøy.
Det siste, tachash, dekket hele sammenkomstens telt og beskyttet helligdommen mot regn og uvær. Etter syndefallet gjorde Gud kapper av dyreskinn (lær) til Adam og hans hustru, og dekket deres legemer.
Det første dekkets indre skjønnhet, med
kjerubene mellom de gullkledde søylene i rammeverket i den gylne
menoraens lys, avbildet den indre skjønnhet i Guds menighet av sanne
kristne, og det Kristus-sentrerte liv i Herren Jesu Kristi menighet -
kirken.
Blått er himmelens farge, rødt er jordens farge,
purpur er både blått og rødt – Guds og menneskets, Kongens og
Menneskesønnens farge.
Karmosinrødt er blodets, soningens og
forløsningens farge. Det rød-fargede (karmosin) værskinnet dekket
hele tabernaklets telt. Jesu frelsende blod ”dekker” den troende
og beskytter mot det onde (2Mos 12:3-13).
For å komme inn i forgården
og til tabernaklet måtte en gå gjennom porten, slik Herren hadde
anvist. Den som ville komme inn ved å stige over gjerdet, var en tyv
og en røver (Joh 10:1). Der går ingen vei utenom Golgatas kors.
Kobberalteret var det første
en møtte etter å ha gått inn gjennom porten til tabernaklets
forgård. Det var laget av akasietre ikledd kobber
(dommens metall). Tre er bilde på
menneske og forgjengelighet.
Akasietre er et
hardtre som finnes i ørken og vannfattige områder. Treet har en
svært lang nedbrytningstid. Brukt i tabernaklet symboliserer det
Jesu menneskelighet. Når akasietreet ble dekket med gull
symboliserte det Jesu guddommelighet. Jesaia beskriver Jesus som en
kvist som skjøt opp for Herrens åsyn – som et rotskudd av tørr
jord (Jes 53:2)
Kobberalteret
peker mot Guds dom som rammet Jesus. Kristus var fullt menneske og
det var i hans menneskelig styrke at han holdt ut torturen og til
slutt døden på korset. Men han var også guddommelig og kunne ikke
nedbrytes og se tilinetgjørelse i graven (Sal 16:10).
I hvert hjørne av kobberalteret var det et horn. I Bibelen er horn et symbol på kraft. Akasietre og kobber illustrerer Jesu guddommelighet, som utholdt Guds vredes ild over synd, Guds dom, og tilintetgjørelsen i graven (Sal 16:10).
På kobberalteret ofret prestene offer for sine egne og for folkets synder.
I tabernaklets dager, og senere templets, ble hebreernes fellesskap med Gud kontinuerlig gjenopprettet ved å ofre soningsblod på alteret.
Offerdyret ble undersøkt og måtte være uten lyte, det aller sunneste og beste som de kunne finne. Dette peker mot Jesus, som ble forhørt av Pilatus den dagen den fullkomne Kristus ble korsfestet. Pilatus sa: ”Jeg finner ingen skyld hos ham”.
Vaskekaret var laget av kobber. Det var kobberspeil på innsiden (sml. 1Kor 13:12). Karet var fylt med vann og plassert foran inngangen (”døren”) til tabernaklets telt. Det ble brukt av prestene til å vaske hender og føtter etter blodsutgytelse ved ofringen, før de gikk inn i tabernaklets telt. De skulle være rene for Herren når de nærmet seg helligdommen, "forat de ikke skal dø."
”Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.” Joh 13:8
”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig og tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet." 1Joh 1:9
Vi blir daglig renset gjennom de ord Jesus taler til oss (Joh15:3). Om vi synder, har vi en talsmann hos Gud, Jesus Kristus, den rettferdige.
Den syvarmede lampeholderen, eller Menoraen, var
plassert på sørsiden i Det hellige i sammenkomstens telt.
Menoraen hadde en midtstamme med seks grener og
var hamret av ett talent (cirka 30kg) stykke rent gull.
Hver av de seks grenene hadde tre beger formet som
mandler, hver med en knopp og en blomst (calyx) for hvert beger.
Midtstammen hadde fire beger, hver med knopp og
blomst.
Mandelen er det frøbærende stadium av planten.
Frø, plante og blomst taler
om stadier av åndelig vekst, Guds rikes skjønnhet i hans menighet,
og åndelig modning og frukt ved Jesu Kristi nåde.
Midstammen, eller hovedstammen, og de seks grenene taler om Kristus og hans menighet, de troendes forsamling, kirken, som er Kristi legeme.
På toppen av grenene var syv lamper med brennende
olivenolje. Presten renset daglig lampens skåler for slagg, for å
sikre en åpen flyt av olje, og holde flammen vedlike (Luk 2:23f; Mat
25:1-13).
Oljen viste til Den Hellige Ånds virksomhet i Jesu Kristi forsamling.
Gullet representerte Kristi guddom-menighet, den
brennende oljen er Ordets lys og den kristne forsamling som Kristi
lys i det åndelige mørket i denne syndige og falne verden (1Mos
3:17-19).
De
syv grener viser også til de syv ånder som er for Guds trone (Åp
1:4).
Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og
forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og
frykt for Herren. Jes 11:2
Kirken er menoraen, kalt til å skinne i verdens åndelige mørke, for at mennesker skal komme til tro på evangeliet.
Ordets lys er Guds frelsende nærvær, og dersom det sanne evangelium ikke forkynnes, eller et annet evangelium blir forkynt, da vil Kristus ta menoraens lys, Den Hellige Ånd, bort fra menigheten (Åp 2:5).
Skuebrødsbordet stod
i Det Hellige, tabernaklets østlige kammer, på nord-siden. Det var
laget av akasietre kledd med rent gull. På bordet var tolv usyrede
brød bakt av knust, fint mel. De representerte Israels tolv stammer
og viste mot de tolv apostlers evangelium og lære.
Brødene skulle spises kun av prestene, i Det hellige. Hver sabbat ble nye brød lagt fram for Herrens åsyn. De var fra israels barn – som en evig pakt (3Mos 24:5-9). Når prestene spiste skue-brødene, stod de for Guds åsyn. På hebraisk heter disse brødene khalloth, som betyr perforert brød (Young’s Concordance). De talte om Kristus, som ble gjennomstunget (”perforert”) da han ble naglet til korset på Golgata. Prestenes måltid ved skuebrødsbordet i Det hellige, er analogisk med nattverden i dag, hvor vi har fellesskap med hverandre for Guds hellige åsyn og minnes Herrens offer og forkynner hans død inntil han kommer.
Røkofferalteret stod
foran forhenget som skilte Det aller
helligste fra Det hellige. Det var et lite alter av akasietre, kledd
med gull.
Prestene brente røkelse på alteret hver morgen
og kveld. Røkelse ble brent på biter av glør fra offeralteret i
tabernaklets forgård. Det glødende kullet måtte komme fra
offeralteret. Hvis det kom fra noe annet sted, ble det kalt fremmed
ild. Det førte til døden (3Mos 10:1-5).
Røkelsen, sammen med det glødende kullet, skapte røyken - ”en velbehagelig duft” for Herren.
Røyken var et forbilde på de kristnes bønner.
En kristens bønn kan bare gå så langt som forhenget. Vi trenger
noen som kan ta bønnen gjennom forhenget og inn til Det aller
helligste og nådens trone. Det er Kristus, vår rettferdighet.
Og røyken fra røkelsen, som kom sammen med de
helliges bønner, steg opp for Gud fra engelens hånd. Åp 8:4
Odd S. Beverfjord