Idag har jeg lyst til å gi dere et vers som viser hvordan Gud handler med oss om vi søker Ham og lytter til det Han har å si til oss. Du finner verset i 1Mos 15,5 og det lyder slik:
Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem.» Så sa Han til ham: «Slik skal din ætt bli.»
Verset er hentet fra historien om Abram som en natt lå inne i teltet sitt under den beksvarte ørkenen-himmelen og ikke fikk sove. Han var lei seg og lurte på hva det ville bli av ham. Han som hadde forlatt både familie, venner og landet sitt for å følge den Gud som han trodde på og satte sin lit til.
Men svært lite hadde skjedd iløpet av de årene som var gått og nå nærmet han seg 100 år. Han hadde ikke engang fått en sønn som kunne bære slektsnavnet videre. Så mens han ligger der i sin ensomme fortvilelse, skjer det plutselig noe underlig:
1 Mos 15,1-5 Herrens ord kom til Abram i et syn, og det lød slik: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold, din lønn skal være meget stor.» Men Abram sa: «Herre Gud, hva vil Du gi meg? Du ser at jeg går barnløs bort, og det blir Elieser fra Damaskus som overtar mitt hus.» Så sa Abram: «Se, Du har ikke gitt meg barn. En som hører til i mitt hus, skal arve meg.» Og se, Herrens ord kom til ham, og det lød slik: «Han skal ikke arve deg, men en som skal komme fra ditt eget liv, skal arve deg.» Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem.» Så sa Han til ham: «Slik skal din ætt bli.»
Gud tar altså Abram med utenfor og sier til ham, "Se nå opp mot himmelen". Hva tror du Abram så der ute i nattemørket? Han så akkurat det samme som du og jeg ser hver gang vi trår utenfor titter opp mot den svarte nattehimmelen.
Det første du ser er en uendelig mørk og svart himmel som bakgrunnsteppe. Ja, den er kanskje like mørk som våre egne liv var, dengang vi var uten Gud og uten håp i denne verden.
Men så begynner vi etterhvert å skimte stjernene. En her og en der. Så en klase her og en enda større klase der. Snart ser vi millioner av stjerner der oppe. Wow, for et syn! Det er som det strømmer guddommelig ærefrykt gjennom oss.
Men hva var det Gud sa? - "Slik skal din ætt bli." - Hvordan er det å forstå?
"Dere er verdens lys!", sier Jesus til disiplene sine i Matt 5,14.
Som kristne skal vi være som lysende stjerner i en verden som befinner seg i det dypeste mørke. Men samtidig skal vi huske på at stjernene lyser ikke av seg selv. De bare reflekterer det lyset som kommer fra en kilde utenom dem selv. Det er nemlig ikke slik som mange hevder, at vi må søke inn i oss selv og finne vårt "indre lys". For det finnes ikke noe "lys" inni oss. Der er det bare mørke og elendighet.
Men Gud kjenner hver eneste en av oss. "For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv." står det i Sal 103,14. Og i Jes 40,26 kan du lese hvordan Gud kjenner og kaller alle stjernene ved navn. På samme måte kjenner og kaller han oss ved navn. Han vet både hvem vi er og hvor vi er. Ikke en eneste av oss er glemt av Gud!
Stjernene har dessuten sin faste plass i Guds univers. Det samme gjelder også for oss mennesker. Gud har plassert oss akkurat der vi var ment å være, og han har gjort det både med plan og med hensikt. Vi er slett ikke et resultat av noen tilfeldig utvikling. Nei, hver og en av oss er villet, ønsket og elsket, og vi er usigelig verdifulle for Gud. For han har gitt hver og èn av oss en guddommelig oppgave på denne jord. Ef 2,10 sier det slik: "For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem."
Og på samme måte som stjernene opptrer i klaser og galakser, slik opptrer også vi som kristne i forsamlinger og menigheter. Noen er store, andre er små. - Javisst kan de harselere og le av oss. De kan forfølge oss, ja de kan til og med ta livet av oss. Men akkurat som stjernene, befinner vi oss høyt oppe på Guds himmel. Derfor er vi uangripelige overfor verden og ingen kan slokke det guddommelige lyset som vi reflekterer.
Og akkurat som stjernene, vil det være noen av oss som er store og noen av oss som er små. Noen av oss skinner sterkt mens andre skinner svakt. Noen av oss skinner kanskje ikke i det hele tatt - men vi er der oppe likefullt - trygt utenfor verdens rekkevidde.
Men så begynner det å skje noe flott i denne nattsvarte verden:
Når alt ser som mørkest ut, da begynner det å lysne mot dag. Og etterhvert som dagslyset skrider frem, begynner stjernene å svinne henn. Til slutt vil det bare være èn stjerne som står igjen på himmelen: Den klare morgenstjernen - Det er Jesus! - I Johannes Åpenbaring 22,16 står det nemlig slik: "Jeg, Jesus, har sendt Min engel for å vitne for dere om disse ting i menighetene. Jeg er Davids Rotskudd og Ætling, Den strålende Morgenstjernen."
Og så skjer der noe enda flottere: Solen stiger opp - GUD kommer til syne - Lysenes Far!
Da vil det gå i oppfyllelse, det som står i Rom 14,11: "For det står skrevet: Så sant Jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud."
La meg bare avslutte med å si at Abraham FIKK den sønnen som Gud hadde lovet ham, selv om alt håp var ute, sett med verdens øyne. På samme måte fikk også VI den Sønnen som Gud hadde lovet, selv om alt håp var ute, også for oss!
Derfor står det slik i Matt 4,16-17: "Det folket som satt i mørke, har sett et stort lys, og over dem som satt i dødens land og skygge, har lyset gått opp. Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær.»"
La oss følge Jesus og være lysende stjerner for mennesker som sitter i mørke. For som Gud sa: "SLIK skal din ætt bli."
Spikeren
INFO
Mandag 30 mai klokka 19.00 skal Jan Hårstad holde foredrag om islam og globalisme i Josefine gt. 12, Oslo.
Mandag 30 mai klokka 19.00 skal Jan Hårstad holde foredrag om islam og globalisme i Josefine gt. 12, Oslo.