Demonutdrivelse

Dr. C. Fred Dickason, professor i teologi, var inntil 1995 leder av den teologiske avdeling ved Moody Bible Institutt (MBI) i Chicago. Han har også vært brukt som foreleser ved pastorkonferanser, ungdomsgrupper og menigheter i emnet ”Angelology and the Spirit World”, og har skrevet bl.a. ”Angels: Elect and Evil” og den noe omdiskuterte ”Demon Possession and the Christian” (ISBN 0-8024-2125-3; Moody Press, Chicago).

I sin tjeneste har Dr. Dickason vært sjelesørger og foretatt demonutrivelser. I boken, ”Demon Possession and the Christian” beskriver han flere møter (Case Studies) med demoniserte personer hvor demonutdrivelse har skjedd. Nedenfor er et utdrag fra kapitel 11, historien om Carla, som jeg har oversatt til norsk. Denne og flere andre konfrontasjoner med demoner som Dickason gjengir i boken, tok Dickason opp på lydbånd. Dokumentasjonen er tilgjengelig for den som ønsker det. MBI vil sikkert være behjelpelig med kontaktinfo til Dickason.

Det er verdt å merke seg at også demoner bekjenner at Kristus er Herre. Djevelen ikke bare tror, han VET at evangeliet er sannhet – at Jesus døde for våre synder og gjenoppstod til vår rettferdiggjørelse. Han vet at Jesus er verdens Frelser. Som den urene ånd i synagogen i Kapernaum sa, ”Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige!” (Mar 1:24) Djevelen var den som fikk høre den første messianske profetien (1Mos 3:15) og han var vitne til korsfestelsen, døden og oppstandelsen. Djevelen VET at Jesus er dødens seierherre og vår Frelser.

Odd S. Beverfjord.

Case 3: Forvirrende tunge for Carla

Carla kom til Bibelskolen [ved Moody Bible Institute] som en forvirret ikke-troende. I løpet av sitt første år kom hun til å forstå evangeliet og satte sin lit til Kristus. Så begynte hun å oppleve mental og seksuell trakassering fra en eller annen usynlig kraft når hun lå i sengen om natten. Dette vekket henne ofte og overmannet henne. Det var like før hun overga seg til denne dominerende kraften.

Hun var uroet og oppsøkte meg etter råd fra en nær venn. Vi fant ut at det var en pakt med djevelen i hennes [familie-]bakrunn. Vi brøt den pakten i Jesu navn, han som hadde kjøpt henne og overvunnet djevelen. Under konfrontasjonen, som hun ønsket, kom en ånd som kalte seg Stolthet til overflaten. Han bekjente at Kristus var hans seierherre, slik Bibelen sier. Han bekjente også at Carla var hans seierherre i Kristus. Han sa han ville adlyde og dra når Herren Jesus og Carla samtykket. Men der var nøling og motstand i en gjenstridig taushet.

Jeg underviste henne om bibelske sannheter som angikk hennes situasjon, idet jeg brukte Skriftens ord som ”Åndens sverd”. Hun begynte å vokse med stormskritt. Det var tydelig at hennes felleskap med Herren påvirket hele hennes liv og hennes forhold til venner og bekjente, og mange la merke til hennes fremgang. Men hun opplevde fortsatt noen trakasseringer. Hun kom tilbake flere ganger for oppmuntring og undervisning.

I et annet konfrontasjonsmøte, befalte jeg igjen ånden Stolthet å svare meg og forklare meg hvorfor han ikke hadde forlatt henne. Jeg befalte ham å si meg grunnen til hans fortsatte opphold. Hennes [Carlas] kjever strammet seg og musklene ble spent. Idet hun lenet seg fremover som om hun skulle falle ned av stolen, husket jeg at hun hadde fortalt meg om hånsdpåleggelse av eldste i en karismatisk luthersk menighet. Straks fikk jeg mistanke om at en tungetaleånd (original: tongues spirit) var over Stolthet og tvang ham til stillhet og ikke dra.

“Stolte ånd, Stolthet, er en tungeånd over deg?”

Der kom et nikk med hodet til svar.

“Hva skal jeg kalle ham? Tunger?”

Enda et nikk med hodet.

“Hva er hans rang?” spurte jeg.

“Fyrstemakt.” Svaret kom gjennom Carlas lepper. Demonen brukte hennes stemme, men med en helt annen personlighet og holdning. Hun hadde vandret med Herren og gledet seg over hans fellesskap. Denne bedragerske ånden som gjorde slik motstand var ikke et uttrykk for Carlas personlighet og sinnelag.

Jeg befalte, “Tungeånd, se på meg. Er du lederen innenfor? Slapp av i kjeven, åpne munnen, bruk tungen, snakk til meg. ’Hvert kne skal bøye seg. . .’”

En knyttet neve ble løftet opp mot meg.

“Nei, det gjør du bare ikke,” sa jeg. ”Ta ned hånden. ’Hvert kne skal bøye seg og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.’ Tungeånd, du bekjenner. Skriften sier, ’Prøv åndene om de er av Gud.’ Og vi vet at du ikke er av Gud, fordi du ikke ærer Jesus Kristus, og du står imot Guds tjener. Du har ingen makt. Bare slapp av hendene hennes.”

Den knyttede neven slappet av. ”Legg hendene på fanget hennes og la dem ligge der.”

Demonen adlød.

Jeg fortsatte, “Tungeånd, du er den som kom inn i den menigheten?”

“Ja,” kom det fremtvungne, klare svaret.

“Hvordan ble du for det første en slik leder-ånd? Du var en leder for Gud en gang? Og så ble du fordervet og ble en leder for Satan. Er det riktig? Tilstå og si det ut høyt!”

“Ja, du har rett,” innrømmet han med tydelig irritasjon.

“Du har virkelig mislykket, har du ikke? Satan brukte sine kommunikasjonsknep til å tale til en masse engler. Du bruker kommunikasjonsknep for å bedra mennesker, ikke sant? Du kom inn for å gi Carla det hun ønsket, gjorde du ikke?

“Ja,” kom det pysete svaret.

“Hva var det hun ønsket den gangen? Si meg det!”

Det ble en pause. Så bekreftet ånden, “Hun ønsket en virkelig opplevelse med Gud.”

“Hvordan søkte hun den?” spurte jeg.

Enda en pause. “Ved åndsdåp.”

“Hvem la hendene på henne?”

“Menighetens menn.”

“Hva var det de lovte henne gjennom håndspåleggelse? Hva var det de sa hun ville få?”

“At hun ville få et rikt liv med Herren,” sa han.

“Hva skulle så beviset for dette være?”

“Tale i tunger,” kom svaret.

“Var det der du--?”

“Men de fortalte det ikke til henne,” avbrøt demonen.

“De fortalte henne ikke det,” klargjorde jeg. ”Men du kom inn.”

“Ja,” innrømmet han.

“Hvorfor kom du inn?”

“Det var en anledning for meg.”

Jeg forlangte å få vite mer, “Hva var det du så hadde tenkt å gjøre med hennes liv?”

“Lede henne til det punkt hvor hun ga seg selv over til Satan.”

“Og du klarte nesten å fullføre det, gjorde du ikke?” svarte jeg. ”Men hun har forsaket alt det, ikke sant?”

“Ja,” kom det nedslåtte svaret.

“Hvilken rett har du til henne?”

“Ingen.” Svaret var svakere.

“Er det sannheten for den sanne og levende Gud?”

“Ja,”

“Hun har brukt sin tunge til å opphøye Kristus. Hun gleder seg over å høre Ordet, gjør hun ikke? Hvem sin side er hun på?” forlangte jeg å få vite. Jeg gjorde en pause. ”Svar meg, på hvilken side er hun?”

Så kom svaret i en form som overrasket meg: ”Min fiende!”

“Og hvem er din fende?”

“Jesus Kristus!” Stemmen var fylt med undertvunget forakt.

“Og hva er han for henne?” fortsatte jeg.

Han innrømmet, “Hennes Frelser.”

“Og hva er hun for ham?”

“Hans barn,” kom det enda mer resignerte svaret.

“På det grunnlag befaler jeg deg å forlate hennes kropp og ta med deg alle dine onde ånder. Men først vil jeg du skal bekjenne at Jesus Kristus er din seierherre. Nå!”

Etter er pause kom det fremtvungne svaret, ”Jesus Kristus er min seierherre.”

“Carla er –“ Jeg ville forstsette den vanlige sekvensen.

Demonen avbrøt. “Du er min seierherre, og Carla er min seierherre.” Han hadde hørt setningen i konfrontasjonen med kraften Stolthet. Han svarte frivillig at også jeg var hans seierherre.

“Jeg vil forlate hennes kropp,” tvang jeg ham til å si.

“Jeg vil forlate hennes kropp,” medgikk han.

“Jeg vil gå nå, jeg er fortapt. Jeg gir opp. Si henne det!”

“Jeg er fortapt og gir opp. Jeg vil forlate hennes kropp nå,” gjentok han etter meg i en resignert tone.

“Kom, onde engler; kom, demoner; kom med meg. Si dem det!”

Det kom et skremt sukk og deretter, “Kom, demoner, kom med meg.”

“Jeg drar. Kom, Stolthet; kom, alle myndigheter og makter. Si det til dem alle,” presset jeg på.

“Stolthet og alle myndigheter og makter, kom med meg. Vi drar fra denne kroppen nå.”

“Be de hellige engler å ta deg avsted,” befalte jeg. Og jeg ba til Gud om at han ville sende sine hellige engler for å eskortere demonene under væpnet vakt til avgrunnen. (Jeg tviler på at noen dommer ville la den dømte forbryteren forlate rettsalen uten eskorte!)

Det hørtes et klynk fra demonen.

“Hellige engler, kom og ta oss bort nå.”

Så befalte jeg, “Ja, vel, kom dere ut i den Herre Jesu Kristi navn. Gå der hvor Jesus sender dere. Dra ut av hennes kropp. Dra ut av hennes kropp øyeblikkelig. Herre Jesus, driv dem ut,” ba jeg.

Det var ved det neste møtet alle demonene syntes å ha forlatt henne. I løpet av de neste fem år fortsatte Carla å kjenne og glede seg i sin frihet, men enda mere i sitt fellesskap med Herren Jesus Kristus, hennes utfrier. Jeg har ikke hørt fra henne siden hun skrev til meg et glødende vitnesbyrd om hva Kristus har gjort og gjorde i hennes liv.