På spanske mynter fra 1400-tallet sto disse ordene å lese: Non plus ultra. Ikke noe bortenfor. Og på andre siden av disse myntene var det et bilde av Herkules’ støtter, de store klippeformasjonene ved Gibraltarstredet. Alt dette var et uttrykk for det de fleste spanjoler og andre europeere trodde på denne tiden: At det ikke fantes noe land lenger vest enn Spania. Her var det bare hav. Ikke noe bortenfor! Men så kom italieneren Cristopher Columbus og forandret hele situasjonen.
Den 3.august 1492 gikk han om bord i skipet Santa Maria, og allerede på den første av sine fire store sjøreiser oppdaget han øygruppen Bahamas, og dermed også Amerika. Det var altså ikke bare hav vest for Spania. Det var noe bortenfor!
Oppdagelsen av Amerika forandret også myntene i Spania. På spanske mynter fra 1500-tallet sto det bare to ord å lese: Plus ultra. Noe bortenfor!
Historien om de gamle spanske myntene har flere viktige ting å lære oss. Ikke først og fremst om penger, men om livet. Ikke om timelige ting, men om åndelige verdier.
For det første: Flertallet har sjelden rett. Vil du finne sannheten, spør aldri etter flertallsvedtakene. De fleste i Spania trodde ikke at det var noe land i vest. Men flertallet tok feil. Det var et land i vest, et land fullt av rikdom og muligheter. Men dette var det bare noen få som trodde på.
De fleste i dag synes å fornekte Guds eksistens, i alle fall som en kjærlig og personlig Gud. Og de fleste avskriver Bibelen, både som Guds ord og som eneste rettesnor for lære og liv. Men flertallet tar feil. Det finnes en stor og god Gud. Og det finnes èn eneste bok, med sann og usvikelig veiledning til fred: Bibelen.
For det andre: Det finnes et liv etter døden. Mennesket er skapt av den evige Gud, til evig liv og fellesskap med seg. Men mange fornekter livet etter døden. De tror heller på non plus ultra. Ikke noe bortenfor. Men de tar feil. Bibelen sier: - Også evigheten la han ned i deres hjerter. Pred 3,11. Det finnes et plus ultra. Det finnes noen bortenfor. Vårt liv i denne verden skulle være som et forberedelsesliv for det egentlige livet: Et evig liv i Guds evige verden.
Hva med deg som leser dette? Hvordan ser du på livet? Er det non plus ultra eller plus ultra?
For det tredje: Hvordan ser du på dine muligheter som kristen i verden? Eller, sagt på en annen måte: Hvordan ser du på Guds muligheter, både i ditt eget liv og i andres? Jeg tror de fleste av oss har lett for å begrense Gud. Vi ser begrensningene og glemmer mulighetene. Eller vi beregner mulighetene med menneskelige mål. Og andre muligheter finnes ikke. Men hør hva Paulus skriver i Ef 3,20:
- Men han som kan gjøre med enn alt, langt utover det vi ber og forstår, etter virksomheten av hans veldige kraft…
Gud er større enn vår forstand. Gud kan mer enn å oppfylle våre bønner. Han kan gjøre mer enn alt! Det er nemlig ikke våre krefter det handler om. Det er Guds kraft og Guds muligheter.
Slå ikke teltet ditt opp på området Non plus ultra, når Guds land heter Plus ultra!
Johnn R. Hardang