 |
| Charles XI, by Ehrenstrahl, c. 1691. |
Kilde: Hjemmets venn
Det var på Stockholm slott 16 desember 1696 at Carl XI hadde sitt syn, en «spådom» om en fryktelig blodbad under den sjette etterfølger av ham på tronen.
Kongen har nedtegnet det slik:
Jeg, Carl XI, har i dag den 16 desember vært mer enn vanlig plaget av min melankolske «sykdom.»
Natten mellom 16. og 17. våknet jeg klokken halv tolv. Da jeg kastet et blikk mot vinduet, ble jeg var et sterkt skinn i rikssalen. Jeg sa da til riksdrott Bielke som var inne hos meg :
- Hva er det for skinn i rikssalen? Jeg tror det er ildbrann.
- Å nei, Deres Majestet, det er bare månens skinn som spiller på vinduet.
Jeg lot meg nøye med dette svar og vendte meg mot veggen for å prøve å få noen hvile, men jeg var i ubeskrivelig angst av meg. Jeg vendte meg atter om og så skinnet på ny. Jeg sa da igjen:
- Her må det aldrig stå rett til!
- Jo! Svarte den store og elskede riksdrott Bielke, det er ikke noe annet enn månens skinn.
I det samme kom riksråd Oxenstierna inn, og jeg spurte denne hederlige mann om han la merke til noen ildsvåde i rikssalen. Etter en stunds taushet sa han :
- Nei, Gud skje lov, det er bare månens skinn, som gjør at alt ser ut som det skulle være lys i rikssalen.
Jeg ble på ny beroliget, men da jeg atter så dit, la jeg merke til at det så ut som om det var folk der. Jeg sto da opp, kledde meg og gikk bort til vinduet og åpnet det. Jeg så da hele rikssalen var helt opplyst, og jeg sa da :
- Gode Herre! Her er det noe som er galt! Jeg vil gå dit og undersøke hva det kan være.
Jeg befalte de tilstedeværende å gå med meg for å undersøke. Vi gikk til vaktmesteren for å få tak i nøkkel. Og gikk over værelse mitt til høyre for Gustav Erichsons sengekammer. Da vi nådde dit befalte jeg vaktmesteren å låse opp døren, men han var ute av seg av redsel og ba om å få slippe. Jeg ba da riksdrotten å gjøre det, men han vegret seg. Det samme gjorde Oxenstierna. Denne svarte :
- Jeg har engang svoret å våge liv og blod for Deres Majestet, men aldri å åpne denne dør.
Jeg begynte selv å bli bange, men tok mot til meg å åpnet selv døren. Vi fant da hele salen kledd i sort over det hele. Også golvet. Jeg satte foten ned på golvet, men trakke den hastig til meg av skrekk. Jeg ventet en stund og sa:
- Gode herrer, vil I følge meg, så skal vi finne ut hvordan dette forholder seg. Muligens vil den gode Gud åpenbare noe for oss.
Med skjelvende stemmer svarte alle sammen : - Ja!
Og så gikk vi sammen innenfor. Da så vi alle sammen der inne et meget stort bord omringet av seksten verdige menn - alle med store bøker foran seg. Mellom dem satt en ung konge. På hodet hadde han en krone og et septer i hånden. På hans høyre side satt en høy, vakker herre på om lag firti år med et ærlig ansikt og på venstre en gammel mann på om lag sytti.
Vi la merke til at den unge kongen ristet på hodet da disse mennene slo hardt på bøkene med den ene hånden. Jeg vendt blikket til siden av bordet og ble var halshoggings blokker og skarprettere med oppbrettede skjorteermer. Bødlene hogg av det ene hodet etter det andre, så blodet strømmet ut over golvet. Gud skal vite at jeg var overmåte bange. Jeg så på tøflene om de var blitt blodstenkte, men det var ikke kommet noe på dem.
De fleste som ble halshogde var unge menn. Jeg vendte da blikket bak bordet, og fikk se en trone som var veltet og ved siden av den en mann på om lag firti år. Han så ut til å være riksforstander. Bange og skjelvende dro jeg meg tilbake til døren og ropte høyt:
- Å, Gud når skal dette skje?
Men det kom ikke noe svar. Jeg ropte da igjen :
- Å, Gud, når skal dette skje?
Men ingen svarte meg. Jeg så bare kongen riste på hodet når de ærverdige menn slo hardt på bøkene sine. Jeg ropte da enda høyere enn før :
- Å, Gud, når skal dette? Du store allmektige Gud, vær oss nådige og si meg hvorledes vi skal forholde oss?
Da svarte kongen meg: Dette skal ikke skje i din tid, men i den sjette regents tid etter deg, og han skal være på samme alder og samme stilling som du ser meg nå! Og den som står her, viser at hans formyndere skal være lik denne. Og tronen skal nettopp på formynderenes siste år nær gå over ende på grunn av noen unge adelsmenn. Men formynderene som under deres regjering har forfulgt denne konge, vil da ta seg av hans sak og befeste Sveriges trone sterkere enn noen sinne før, og hverken før eller siden vil det ha hersket en så stor konge, og Sveriges folk vil i hans tid bli lykkelige, og han vil selv oppnå en høy alder. Han vil forlate sitt rike uten gjeld, ja med flere tusen milioner i Riksbanken. Men før han bestiger tronen, skal det bli et stort blodbad, hvis make man aldri har sett og ei heller aldri vil få se. Derfor - forman nå ham som er konge i Sverige!
Da han hadde sagt dette, forsvant alt. Vi gikk derfra i den dypeste forundring og fant siden alt i den vanlige orden. Vi gikk da opp til mine værelser og jeg gikk straks igang med å skrive ned dette så godt jeg kunne. Alt dette jeg skriver er sant, det bekrefter jeg med min salighets ed:
- Så sant hjelpe meg Gud og Hans hellige ord! Amen!
CARL XI
I dag Sveriges konge.
Vitner:
CARL BIELKE U. B. BIELKE A. OXENSIERNA PETTER GRANSTEN
Riksdrott. Riksråd. Riksråd. Vaktmester.
1696.