Av Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant Frp.
Det foregår en snikinnføring av overnasjonalitet på bekostning av nasjonalstaten.
Og med mediene som lojale heiagutter fortsetter den politiske eliten sitt globaliseringsprosjekt.
Handel over landegrensene skaper økonomisk vekst. Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft gjør at ressursene allokeres mest mulig effektivt slik at landene kan dra fordel av sine komparative fortrinn.
Med dette som bakteppe forsøker land eller ansamling av land å fremforhandle handelsavtaler med færrest mulige nasjonale hindringer og hvor likt regelverk skal legges til grunn for samhandel.
Den mest omfattende av disse er Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) som fremforhandles mellom EU og USA. Avtalen omhandler handel med varer, tjenester, offentlige innkjøp og investeringer. USA har også fremforhandlet en avtale med Stillehavslandene kalt Trade-Pacific Partnership (TPP). Felles for avtalene er at handelspolitikken liberaliseres og rettsliggjøres. Dermed fratas nasjonalstatene politisk spillerom.
I etterkrigstiden har dette vært en villet politikk. Ideen er at bindende internasjonale avtaler vil gjøre landene gjensidig avhengighet av hverandre og redusere potensielle spenninger.
Markedsstyrt økonomisk vekst har trumfet all politisk debatt. Midlene har vært noe ulike, men målet har vært det samme. Begge sider i politikken søker høyere nasjonal økonomisk vekst basert økt internasjonal handel.
Mens en verden uten nasjonale grenser tidligere har vært forbeholdt idealistiske drømmere på politikkens venstrefløy, er den langsiktige konsekvensen av dagens stadig mer globaliserte handel den samme. Et paradoks verdt å reflektere over.
I dag blir folk fortalt at globaliseringen er av det gode og at den ikke lar seg stanse. En samlet politisk elite rasjonaliserer den frie flyten av arbeidskraft og belærer europeere flest at fravær av globalisme fører til økt fattigdom, økonomisk vanstyre, interne konflikter og større klimaendringer.
Uten snev av ironi blir vi fortalt at grensekontroll og å sette eget land først fører til nøyaktig det samme som dagens globalisering har ført til. Det blir bare enda verre.
Få betviler at fri konkurranse basert på markedets prinsipper samlet sett vil skape høyere økonomisk vekst. Adam Smiths «usynlige hånd» er like relevant i dag som den var ved introduksjonen av liberalismen på 1700-tallet. Men i dag er ikke teorien kun en skrivebordsøvelse, den implementeres. Nå dukker uante problemstillinger opp. Varsellampene blinker.
Men globaliseringen fortsetter ufortrødent videre. Man tør ikke annet. Renasjonalisering av politikken blir fremstilt som sært og usolidarisk. Brexit er et foreløpig unntak. Historien som blir fortalt av politikere, tenketanker og det organiserte arbeidslivet er fremdeles at den frie flyten av arbeidskraft er en naturlig del av handel og derfor en nødvendig drivkraft for økt økonomisk vekst. Skråsikkerheten er imidlertid ikke lenger like markant.
Jo visst avholdes det stadig konferanser og seminarer med utgangspunkt i fri flyt, men samtidig arrangeres det stadig oftere seminarer med det stikk motsatte budskapet.
Her advares det om at den frie flyten kan føre til kollaps av Europas velferdsstater. Begge deler kan ikke være riktig samtidig. Fri flyt lar seg ikke forsvare ved bruk av teoretiske økonomiske modeller. Slike teorier bryter med erfaringene et økende antall mennesker gjør seg, og misnøyen brer seg.
Stadig flere europeere får ikke ta del i den økonomiske veksten den frie bevegelsen arbeidskraft medfører. Makroøkonomisk suksess gir ikke nødvendigvis mikroøkonomisk gevinst. Arbeidsgivere vil naturlig nok følge intensjonene i handelsavtalene og søke seg til markeder der de får best avkastning på investert kapital. Importert arbeidskraft vil kunne gi flere tjenester og lavere priser, men den bringer samtidig en rekke utfordringer som samfunnseliten ikke er villig til å ta innover seg.
Press på lønninger i regulerte bransjer kan til en viss grad styres gjennom politiske vedtak. Derimot er det langt verre å stanse svart arbeid og utlendingers overtakelse av hele bransjer. Økt automatisering bidrar også til redusert etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft og mulighetene for fast arbeid blir mindre. Det hjelper lite at de importerte varene i butikken blir billigere dersom pengene man har til rådighet kommer fra ytelser fra det lokale Nav-kontoret.
I kombinasjon med et stadig vanskeligere arbeidsmarked opplever mange at nabolaget gradvis endres. Innflyttere reduserer samholdet og tilliten. Det stabile og trygge forsvinner. Lite kompatible kulturer gjør at folk føler seg fremmedgjort. Samtidig øker kriminaliteten. Dette er deres hverdag. Eliten opplever en helt annen virkelighet. For disse er den økonomiske oppsiden betydelig, og i deres nabolag lever man akkurat som før. Muligens med en nyinnflyttet ingeniør fra India eller IT-guru fra Kina som nabo.
Nettopp derfor ønsker de enhver ny global handelsavtale velkommen. For vinnerne finnes det ingen nedside. Foreløpig.
Globaliseringens tapere møter ingen forståelse hos globaliseringens vinnere. Vinnerne måler globaliseringen i nasjonal økonomisk vekst og personlig økonomisk vinning, mens taperne registrerer at gapet mellom fattig og rik øker. Når taperne protesterer blir de raskt stemplet som innvandringsfiendtlige, nasjonalister eller høyrepopulister.
Mens man i andre sammenhenger utviser forståelse for folkelige opprør, blir enhver mistrivsel knyttet til innvandring møtt med elitens forakt. Og med mediene som lojale heiagutter fortsetter den politiske eliten sitt globaliseringsprosjekt. Mot folkets vilje.
Dessverre går utviklingen fra vondt til verre. Vi må derfor evne å tenke nytt. Globalisering er ikke naturgitt, men basert på bevisste politiske beslutninger. Beslutninger fattet i et skjæringspunkt mellom politisk idealisme og ønske maksimering av økonomisk vekst. Politikkens venstre og høyreakse har funnet hverandre i et felles middel for å oppnå to kontrastfylte mål. Det foregår en snikinnføring av overnasjonalitet på bekostning av nasjonalstaten.
Tilbake står et økende antall desillusjonerte borgere som opplever demokratiet som en illusjon. Politikere av ulik valør må ta alvoret innover seg. Britene har vist vei, andre bør følge etter.
Christian Tybring-Gjedde