Siden over 50% igår svarte "Ja" på spørsmålet "Er det jødene og Israel som er årsak til all verdens elendighet?" føler vi at det kan være passende med en oppfølging til gårsdagens artikkel.
I kommentarer og debatter om konflikten mellom Israel og palestinere og Israels kamp mot terrorisme, anvendes stadig ordene ”okkupasjon” og ”folkerett”. Men det er tydelig at ingen (eller svært få) av debattantene og kommentatorene vet hva de snakker om. Det plapres i vei med den argumentasjon de har tilegnet seg etter å ha lest nazipropaganda og formidlet av Main Stream Media (MSM) år etter år og blitt fóret med løgner om jødene av den politisk korrekte pressen.
MSM’s presentasjon av nyhetene fra den geopolitiske arena er den eneste virkeligheten de kjenner. Maktelitens propagandakanaler er som en guru og guddommelig orakel og seerne elsker å la seg manipulere og hjernevaskes av de islamofile venstrefascistenes propaganda- og manipulasjonsmaskineri og berømmer guruens og oraklets formidable balanserte nyhetsformidling og innsikt.
Det finnes to slags former for “okkupasjon”, 1) okkupasjon av områder som ikke tilhører noen stat, "terra nullius" eller "res nullius", et territorium over hvilket eventuell tidligere suverenitet uttrykkelig eller implisitt er oppgitt og 2) okkupasjon som resultat av væpnet konflikt over områder som tilhører suverene stater.
Okkupasjon av territorium som ikke tilhører noen stat handlet før 1928 om territorier som ble ansett for å være ubebodd. På den tiden inngikk i konseptet også territorier bebodd av det som ble kalt “usiviliserte mennesker”, for eksempel i Afrika og Asia. Slik kunne koloniseringen av “usiviliserte” land gjennomføres, hvilket altså folkerettslig sett var helt legitimt.
Ser vi på okkupasjonen som følge av en væpnet konflikt, så fastslår Haag-konvensjonens artikkel 42 at et område regnes som okkupert når det faktisk er satt under myndighet av en fiendtlig hær. Okkupasjonen gjelder bare området der slik myndighet er etablert og kan opprettholdes.
Art. 42. Territory is considered occupied when it is actually placed under the authority of the hostile army. The occupation extends only to the territory where such authority has been established and can be exercised.
Artikkel 43 beskriver når et område er blitt okkupert: Når den legitime maktens styre har de facto gått over til okkupanten, skal sistnevnte treffe alle tiltak som står i dens makt for å gjenopprette og sikre, så langt som mulig, offentlig orden og sikkerhet, og samtidig respektere lovene i dette landet med mindre det er ugjennomførbart.
Art. 43. The authority of the legitimate power having in fact passed into the hands of the occupant, the latter shall take all the measures in his power to restore, and ensure, as far as possible, public order and safety, while respecting, unless absolutely prevented, the laws in force in the country.
Det kreves altså først å avgjøre hvem som hadde den legitime makten og myndigheten i området, før vi kan avgjøre om en okkupasjon har skjedd eller ikke. Ved å se hvordan de tidligere erobringer av området har skjedd og på hvilket rettslig grunnlag de er blitt gjort, kan man finne ut hvem som har rett til et omstridt (okkupert) område.
Etter muslimenes forsøk på å utrydde jødene i mai 1948 (noe som den norske statskanalen, NRK og PK-media og deres hjernevaskede og manipulerte seere/lesere vurderer som ikke i strid med den mystiske ”folkeretten” de stadig nevner) okkuperte Transjordan de jødiske områdene Judea og Samaria, mens Egypt okkuperte Gaza. Transjordan skiftet deretter navn til Jordan da de hadde utvidet sitt landområde ved okkupasjonen av Judea og Smaraia, som nå ble kalt ”Vestbredden”, hvor muslimene drepte de jødiske innbyggerne eller fordrev dem bort fra sine hjem. Jordans okkupasjon og anektering av Judea og Samaria ble anerkjent kun av Pakistan og Storbritannia(!). Hverken okkupasjonen av Gaza eller de jødiske områdene, Judea og Samaria og arabernes angrepskrig mot Israel og slakting av jøder er i følge PK- media og antisemittistene og deres papegøyer noe som er i strid med den mystiske ”folkeretten”. Jøder skal ikke ha noen rettigheter. Det er det kun arabere og muslimer (islamister) som skal ha, etter PK-media omtaler og reportasjer om konflikten i Midtøsten å dømme.
PK-media, antisemittistene og den politisk korrekte makteliten har for vane å kreve at Israel skal “gi tilbake” Judea og Samaria (”Vestbredden”), samt Gaza og Øst-Jerusalem til palestina-araberne, nå kjent som “palestinere”. Innen 1967 var alle som bodde i Palestina (i.e. Israel, inkludert Judea og Samaria) kalt palestinere. Man skilte mellom jøder og arabere som bodde i Palestina ved å refere til de arabaiske innvånerne som palestina-arabere. Palestinere var jøder. Det var ikke noe som het ”palestina-jøder”. Det ville være som å refere til en norsk borger bosatt i Norge som ”norsk nordmann fra Norge”. (Den jødiske avisen, Jerusalem Post het den gangen ”Palestine Post”, og under siste verdenskrig hadde engelskmennene en palestinsk divisjon som bestod av jøder.)
Nå er imidlertid saken den at de “palestinske” araberne hadde ingen suverenitet og statlig kontroll over områdene Gaza, Judea og Samaria da Israel overtok områdene etter en forsvarskrig (“seksdagers-krigen”) i 1967. Områdene Gaza, Judea og Samaria var ingen “palestinsk” eller suveren stat (en suveren “palestinsk” stat har heller aldri eksistert), og følgelig fantes det heller ikke noe legitimt “palestinsk” herredømme og styre som man kunne ta områdene fra ved en okkupasjon som var i strid med ”folkeretten”. I tillegg var det de arabiske muslimene i de omkringliggende stater som angrep Israel med det mål for øyet å utrydde jødene i landet og utslette staten Israel. Stadig i samsvar med ”folkeretten”, slik FN, nazistene, sosialistene og andre antisemittister tydeligvis tolker denne ”retten”.
Det faktum at det ikke fantes noe legitimt styre over de såkalte ”okkuperte” områdene, gjør det logisk og folkerettslig umulig å hevde at områdene tilhørte “palestinerne” (jødene?) og dermed også feil å hevde at områdene “gis tilbake”. Øst-Jerusalem, Gaza, Judea og Samaria tilhører Israel etter folkeretten. Den israelske stat er den eneste som har rett til å utøve myndighet i områdene som av antisemittister påståes å være ”okkupert” av Israel. Dersom araberne og muslimene i områdene ikke makter, eller ikke vil, leve i fred med jøder, så står de fritt til å flytte til Jordan, som var det landområdet som ble gitt palestina-araberne. I Gaza, Judea, Samaria og Øst-Jerusalem er det de jødiske myndigheter som har rett til og skal styre. Ingen andre.
Jordan og Egypt, som Isreal tok makten over områdene fra i 1967, representerte ikke den legitime makt og herredømme over områdene.
Britene erobret det som ble kalt “Palestina-mandatet” under første verdenskrig. På dette tidspunkt var Midtøsten ansett for å være “terra nullius” og den humanitære “jus ad bellum”-doktrinen var gjeldende. Dermed var ikke erobringen av territoriet forbudt. Både den franske og britiske okkupasjonen av områdene i Levanten var mao folkerettslig legitime. Dette ble også bekreftet av Folkeforbundet, som godkjente delingene og grenseoppgangene og endringene i kartet som ble gjort ved etableringen av de respektive mandater.
I 1947 utgjorde Transjordan 78% av det britiske mandatet, og da britene besluttet å overlate spørsmålet om det resterende 22% (Israel) av mandatet til avgjørelse i FN, ble FN’s resolusjon 181 om deling av Israel vedtatt. Arabere avviste delingsplanen og resolusjonen ble således ikke bindende. Heller ikke kan den betraktes som en avtale mellom to parter idet en av partene (araberne, i.e. ”palestina-araberne”) forkastet forslaget. Dermed har resolusjon 181 ikke noen folkerettslig relevans. Å fremme krav om at resolusjon 181 blir gjort gjeldene flere tiår etter at man har forkastet forslaget og staten Israel er blitt opprettet (egentlig gjenopprettet) hører ingen steds hjemme, hverken i ”folkeretten” eller noe annet sted. For de såkalte palestinerne (PA) er toget gått.
Da britene den 14 mai 1948 valgte offisielt å forlate det gjenværende mandatet fikk området status som “res nullius”, dvs. uten juridisk status. Palestina-araberne hadde forkastet delingsplanen (FN Res. 181) fordi de motsatte seg at jødene skulle ha en egen stat. Hele området skulle tilhøre mulsimene og jødene skulle kastes på havet, det vil si utryddes. Det vakuum som oppstod etter britenes tilbaketrekning ble fylt ved Israels uavhengighetserklæring, og i kraft av å være en stat, har Israel rett til territoriell integritet og politisk uavhengighet, som alle suverene stater har rett til.
På denne tiden hadde angrepskrig blitt forbudt gjennom et forslag utarbeidet av Frankrike og Storbritannia i 1928 og som var blitt innlemmet i FN-paktens artikkel 2 og 51. Dette betyr at kun selvforsvarskrig ble tillatt. Det kan ikke gjøres (folke)rettslig krav på territorium som erobres i angrepskrig, noe som gjenspeiles i prinsippet ”ex injuria jus non oritur” (fra ulovligheter skal lovgivning ikke oppstå). Dette gjelder uavhengig av hvilken internasjonal rettslig status området hadde før erobringen, res- eller terra nullius, eller om området utgjorde en stat.
Men antisemittistenes og jødehaterners propaganda- og manipulasjonsmaskineri tolker ”folkeretten” slik at angrepskrig er tillatt når det blir gjort av muslimer for å utslette Israel. Ellers ville vi ha fått høre om alle angrep på Israel som nærmest daglig blir gjort fra Gaza av muslimske palestina-arabere. Eller ville vi ikke? Når Israel finner det timelig å forsvare sine innbyggere mot rekettangrepene fra Gaza, da går MSM opp i fistel akkompagnert av hylekoret fra antisemittistene og de islamofile venstrefascistene og vi får høre at Israel angriper Gaza og palenstinerne og skyter på kvinner og barn. Men at muslimske arabere dreper jødiske kvinner og barn anfekter ikke venstresiden, jødehaterne og MSM. Det er som det skal være, slik de tolker ”folkeretten”.
De territorier som Jordan og Egypt erobret under den første arabisk-israelske krigen i 1948 var ugyldige erobringer på grunn av deres aggressive angrepskrig mot den nyopprettede jødiske staten for å utslette jødene og Israel. Hverken Jordan eller Egypt kan legge frem juridisk (forkerettslige) gyldige krav på områdene. Så hvilken suveren stat er det Israel har okkupert landområder fra? Hvem har krav på disse landområdene som Israel angivelig okkuperer?
Jordan frasa seg alle krav til Judea og Samaria i 1988, og Egypt har gjort det samme angående Gaza. Dermed er den såkalte ”Vestbredden” og Gaza tilbake til statusen som ”terra nullius” og Israel står helt fritt til å ta områdene i bruk for bosetninger, uten å bryte internasjonale avtaler og konvensjoner, dvs. ”folkeretten”.
Judea og Samaria, eller det som politisk korrekte velger å kalle “Vestbredden” for å omskrive historien, og Gaza var i 1967 betraktet som “res nullius” (uten eierskap) fordi de som kontrollerte områdene da Israel erobret dem i 1967 manglet folkerettslig krav på områdene. Fordi selvforsvar rettslig sett er den eneste legitime vold ifølge internasjonal rett (folkeretten), har Israel gjennom sine erobringer i 1967 rett til områdene, noe som de tidligere okkupantene - Jordan og Egypt – ikke hadde da de i 1948 okkuperte områdene i angrepskrig for å utrydde jødene i landet og utslette staten Israel.
Siden Israel under Oslo-prosessen ga arabere selvstyre i A-områdene, fikk araberne også den legitime makt over A-områdene, men kun disse. Den legitime makt som Israel ga de palestinske selvstyremyndighetene (PA) kan settes til side på grunnlag av Wien-konvensjonen, en internasjonal traktat om diplomatisk samkvem mellom uavhengige stater, og vil dermed være i stand til å fjerne den “legitim makt” som PA fikk under den såkalte fredsprosessen.
I B- og C-områdene er ikke den legitime autoritet tilkjent PA. Disse områdene kan derfor ikke på noen måte klassifiseres som okkuperte, og krav om at de skal gis tilbake er ikke relevant. For hvem skal de i så fall gis tilbake til? Jordan? Storbritannia? Engelskmennene har trukket seg ut og det engelske mandat opphørte å eksistere for 68 år siden, og Jordan har frasagt seg makten over de områdene som de ulovlig okkuperte i 1948. Heller ikke kommer Genevekonvensjonen til anvendelse for B- og C-områdene. Dermed bryter ikke bosetningene gjeldende folkerett. Men MSM’s reportere og jødehatere plaprer stadig om Israels brudd på en mystisk ”folkerett”.
Antisemittistene og den politisk korrekte makteliten og deres propagandister og manipulatorer vet at muslimene, som de kaller ”islamister”, har som målsetting å utrydde jøder og utslette Israel. Derfor støtter de palestinernes terrorvirksomhet mot jødene. De er så besatt av jøde- og kristendomshat at de er villig til å samarbeide med hvem som helst – med selveste djevelen om det skulle være nødvendig – for å utrydde kristendommen og jøder.
Israel (jødene) står i frontlinjen i kampen mot islamsk terror og islamisering – og antisemittistene går islams og terroristenes ærende. Så la oss være spart for antisemittisme, stinkende nazistisk kloakk og jødehat på SC. Det påkaller kun avsky.
Odd S. Beverfjord