Andakt av Odd S. Beverfjord.
Hvert år, som julen nærmer seg, kan vi se artikler i forskjellige tidskrift, både sekulære og kristne, som forklarer den berømte stjernen som ledet ”de vise menn” til Betlehem hvor vår Frelser ble født. For julen 2013 presenteres en slik ”forklaring” i Dagsavisen.
Det
er grunn til å være skeptisk når en sekulær, kristendomsfiendtlig
avis trykker slike artikler. Dagsavisens redaksjon, som alle andre
fiender av Kristi kors, er ikke interessert i evangeliet om var
Frelser, og de trykker ikke stoff som kan styrke den kristne tro.
Derfor bør vi stille spørsmålet om hvorfor sekulære tidsskrifter liker slike ”forklaringer” hvert år ved juletider. Sekulære redaksjoner tror ikke på Bibelens mirakler, men er interessert i ”vitenskapelige” forklaringer.
Det er derfor grunn til å tro at artikler som skal ”forklare” at fenomenet med ”Betlehemstjernen” har en naturlig forklaring er skrevet for å bryte ned de kristnes tro.
Derfor bør vi stille spørsmålet om hvorfor sekulære tidsskrifter liker slike ”forklaringer” hvert år ved juletider. Sekulære redaksjoner tror ikke på Bibelens mirakler, men er interessert i ”vitenskapelige” forklaringer.
Det er derfor grunn til å tro at artikler som skal ”forklare” at fenomenet med ”Betlehemstjernen” har en naturlig forklaring er skrevet for å bryte ned de kristnes tro.
Betlehemstjernen
”Vi
har sett hans stjerne i Østen.”
I
det nye testamente er to ord brukt om stjerne. Disse er astēr
og astron.
Ordet
som er brukt om stjerne
i Matteus’ fortelling om vismennene fra øst er astēr.
Det er en enkeltstående stjerne eller planet (man skilte ikke
mellom stjerner og planeter). Ordet stjerne (aster) i bibelen er
brukt også illustrativt. I Judas 1:13 brukes planetene illustrativt
for falske lærere ”villfarende
stjerner”, gr. asteresplanētai
. Ordet planet kommer fra det greske verbet planan
som betyr å vandre. I motsetning til
fixstjerner skifter planeter posisjon (timevinkel og deklinasjon) på
himmelhvelvingen etter som de beveger seg i forhold til jorden.
Beskrivelsen ”villfarne stjerner” i
Judas 1:13 om falske lærere er ordrett oversatt ”vandrende
stjerner”, dvs. planeter. Ordet astēr
kan ikke bety en konjunksjon eller konstellasjon.
Det
andre ordet som er brukt om stjerne er astron.
Det er brukt i Apg 7:43 om guden Remfans stjerne. Det kan bety en
stjernekonstellasjon (man skilte ikke mellom konstellasjoner og
kunjunksjoner), men kan også bety en enkelt stjerne (Strong’s
Dictionary). I Apg 7:43 (ref. Amos 5:26)
er astron en constellasjon som referer til de avgudsbildene som var
blitt laget som forestilte guden Remfan
(hebr. Kı̂yûn). De forskjellige
versjoner av avgudsbildene av Remfan, var Remfans ”stjerne”.
Stjernen i Apg 7:43 er Remfans ”bilde”.
I
den messianske profetien i 4Mos 24:17, ”. . en
stjerne stiger opp av Jakob [Israel] . .”
er ”stjerne” brukt i betydningen ”Prins” (Strong’s), dvs.
fyrste eller konge. I Åpenbaringsboken beskriver Kristus seg selv
som ”den klare morgenstjerne.” (22:16)
I
Matt 2:2 sier vismennene at de hadde sett ”hans stjerne”, dvs.
Kongens stjerne, i øst. Kan det ha vært Jesu ”bilde” de hadde
sett? Hadde de sett Jesus – hans engel, i en eller annen skikkelse?
(jfr. Åp 1:1, ”. . han sendte bud ved
sin engel . .”)
Astrologer
og stjernetydere fantes både i Østen og Midtøsten. Dersom en
spesiell konjunksjon av planeter varslet om at en konge skulle bli
eller var blitt født, er det rimelig å anta at det var blitt kjent
både i Jerusalem og Roma, og Herodes og mange andre ville rimeligvis
være interessert i å vite hvem og hvor dette kongebarnet var.
Det
virker ikke sannsynlig at vismennene, dersom de var kyndig i
astronomi, ville kalle en gruppe stjerner for ”hans stjerne”.
Planetariske konjunksjoner forekommer forholdsvis hyppig, og kyndige
astronomer kunne lett ha regnet det ut fra planetenes kjente baner.
Det var ikke noe mirakuløst med disse konjunksjonene. (Institute for
Creation Research)
Men
først og fremst, slike ting – å assosiere stjerner og det
planetariske og posisjoner i Zodiac med begivenheter på jorden –
er et element i den okkulte og hedenske kulten, astrologi, som
Bibelen fordømmer (Jes 47:13-15; m.fl.). Det synes ikke akkurat
rimelig å tro at Gud ville assosiere noe som angikk hans kommende
inkarnasjon med en hedensk, okkult praksis som han hadde advart sitt
folk om å holde seg borte fra. Fortellingen i Matteus om de ”vise
menn” og budskapet om Kristus som var født tyder på at dette var
noe helt annet enn astrologi og stjernetydning.
Hvem
var disse ”vise menn”?
Ordet
som er brukt i den greske teksten for vismenn er magos (magi).
Strong’s Dictionary: a Magian, that is, Oriental
scientist; by implication a magician: - sorcerer, wise
man.
Bibelteksten
sier at de kom fra østen, men ikke noe om hvilket land eller region
vismennene kom fra. Østen eller øst, gr. anatolē,
er en geografisk retning (Strong’s). De ”vise menn” kom fra
retning øst. De lærde er imidlertid enige
om at de kom fra Partia (Persia), den delen av det partiske riket som
i dag er Irak.
Magiene
var en prestelig kaste tilknyttet de kongelige hoff i Babylon og
Persia og endog til mer fjerntliggende hoff som i Arabia og India,
som konsulenter og rådgivere for adelsklassen i disse landene.
Profeten Daniel tilhørte denne klassen av vismenn i Persia.
Statsreligionen
i Persia på den tiden var en sakral religion, som også jødedommen
var, dvs. folket kunne ha kontakt med sin guddom kun gjennom
presteskapet. Prestene var mellomledd mellom den høyeste makt og
mennesker, på samme måte som vi ser det i muslimske land i dag, og
andre land med sakrale statsreligioner. Magiene var både prester og
de som godkjente den som skulle bli konge. De var religiøse og
sekulære stormenn i landet. De var drømmetydere og
astronomer/astrologer (på den tiden var det ikke noe skille mellom
astronomi og astrologi). Som religiøse prester og kongens rådgivere
var magiene de mektigste ved siden av kongen. Omtrent som den rollen
ayatollahene har i dagens Iran.
Ankomsten
til Jerusalem
Herodes og folket i Jerusalem ble forferdet over
magienes besøk. Hva var grunnen?
Julekortene framstiller følget fra Østen som tre
”vise menn” eller ”konger”. De reiser uten følge. Det ville
være ganske utrolig at et besøk av tre omreisende ”vismenn”
ville skape et slikt oppstyr i Jerusalem som vi får inntrykk av i
Matteus’ fortelling. Hvorfor ble de trodd? Hvordan kunne disse
fremmede utlendingene og religiøse tullingene, som hadde sett en
stjerne og fått budskap om at han som skulle bli jødenes konge var
født, i det hele tatt få foretrede og komme inn til selveste kong
Herodes og snakke med ham? Hva var det ved deres tilstederværelse og
spørsmål som gjorde at kong Herodes ”og hele Jerusalem” ble
”forferdet”?
Reisefølget
fra østen bestod rimeligvis av noe mer (og noe annet) enn tre
fremmede ”astrologer” (som flere moderne oversettere velger å
kalle de ”vise menn”). Det var nok helt sikkert mange flere enn
tre magier i følget. De hadde kommet fra ”østen”, og var
representanter fra en mektig nasjon, og reiste med en militær
eskorte og et anselig antall tjenere. Det var sikkert minst 100
sjeler i følget. Likevel, hvorfor skulle dette opprøre en mektig
konge som handlet etter fullmakt fra det store romerske imperium som
angivelig hersket over hele den, på den tiden, kjente verden?
Herodes var blitt utnevnt som ”jødenes konge” av ingen mindre
enn selveste Cæsar Augustus, så hvorfor skulle Herodes og hele
Jerusalem bli opprørt over disse ubetydelige ”vismennene” fra
øst?
Faktum
er at det romerske imperiet ikke var dominerende i hele datidens
kjente verden. De forskjellige nasjoner øst for Judea, som Persia,
Babylon, Assyria, etc., var ikke en del av det romerske imperium, men
en del av det store og mektige partiske riket, som var en rival til
Rom, en rival som hadde slått tilbake flere av de romerske
legionærenes forsøk (inkludert et som var ledet av Herodes selv,
før han ble konge) på å underlegge seg det partiske riket. Det er
grunn til å tro at parterne (i.e. perserne) på denne tiden faktisk
truet Rom langs grensene til det romerske riket. Når Jerusalem nå
fikk besøk av representanter fra dette riket, dignitærer med
tjenere og militær eskorte, da var det grunn til å føle uro. Det
kunne tyde på at krig var i emning.
Herodes
var blitt innsatt av Rom som konge, med “jødenes konge” som den
offisielle tittel, men her var en delegasjon fra et mektig, fiendtlig
imperium som ba om informasjon om ”den jødenes konge som er født”
(Matt 2:2). Ikke å undres over at Herodes var opprørt og urolig.
Dessuten, disse fremstående personene og deres følge reiste ikke på
kameler (slik julekortene gjerne fremstiller dem), men på staselige,
sterke hester (for det var slik persiske adelige reiste) og de var
temmelig sikker på at den kongen som skulle komme var allerede i
landet og at hans tilstedeværelse var blitt bekjentgjort av Gud selv
ved at denne kongens ”stjerne” hadde vist seg for dem. De hadde
”sett hans stjerne i østen” og var ”kommet for å tilbe ham.”
En
virkelig stjerne?
Fra
”hans stjerne” hadde magiene på en eller annen måte fått vite
at jødenes Messias var født. Under hebreernes fangenskap i Babylon
hadde kong Nebukadnesar opphøyet profeten Daniel til øverste leder
av magiene, og Daniels lære ble siden offisiell statsreligion.
Daniels Gud ble dyrket i Babylon (Dan 4:34–37). Magiene var således
kjent med de bibelske skrifter og profetier. Det er således
sannsynlig at magiene ikke søkte etter en sekulær kongesønn , men
etter kongenes Konge, Messias – Guds salvede. De visste at en
jomfru skulle bli med barn og føde en sønn (Jes 7:14) – Guds
Sønn. Nå hadde de sett hans stjerne og var kommet for å ære og
tilbe ham. De hadde ikke detaljert opplysning om hvor i Judea barnet
var blitt født. De drog derfor til Jerusalem, som var hovedstaden.
Det
tok rimeligvis tid å organisere en så lang reise for adelsmenn.
Betraktelig tid krevdes for å samle sammen et følge av tjenere og
soldater og offiserer, hester, kameler, vogner og trekkdyr, proviant
og forråd til hele følget og gaver til barnet. La oss anta at
forberedelsene til reisen tok kanskje en måneds tid. Selve reisen,
langs Eufrat til Aleppo og derfra sørover langs kysten til Jerusalem
(”Den fruktbare halvmåne”), var sirka 1600 km. En romersk legion
på Jesu tid tilbakela 32 km per dag. Dersom vi gir magiene og deres
følge en tilbakelagt distanse på 25 km per dag, så ville reisen ha
tatt 2-3 måneder, inkludert forberedelsen. Jesus må da ha vært
minst 2 måneder gammel da magiene nådde frem til Jerusalem og
Betlehem, dersom dette skjedde omkring tiden han ble født. Det
utelukker at julekortenes illustrasjon av ”tre vise menn” med
gjeterne og Jesus i krybben har noe med virkeligheten å gjøre.
Imidlertid var Jesus ifølge bibelhistorikere nesten 2 år gammel da
”vismennene” fra østen kom for å tilbe ham (men det er en annen
historie).
Det
står ikke noe om at ”stjernen” ledet dem på veien fra østen
til Jerusalem. Det er heller ikke noe i teksten evangeliet etter
Matteus som kan tyde på det. Teksten sier ikke noe om at stjernen
viste seg for dem under selve reisen. Hadde ”planetkonjunksjonen”
forsvunnet og holdt seg skjult under reisen? Det må i så fall ha
vært en merkelig konjunksjon – et unaturlig og uforklarlig
fenomen. Eller hadde himmelen vært overskyet hver natt (og dag)
under den 2 måneder lange reisen?
Det
som står er at stjernen viste seg for dem (mens de var) i østen. De
spurte seg frem da de kom til Jerusalem. Noen ”konjunksjon” hadde
de altså ikke sett under hele reisen. De trengte heller ikke noen
”stjerne” eller ”planetkonjunksjon” for å dra til Jerusalem.
Handelsveiene var godt kjent og de hadde militær eskorte som kjente
veien. Om så var at ”stjernen” hadde vist seg for dem under
reisen, så hadde ikke denne stjernen eller konjunksjonen gitt noen
detaljert opplysning om hvor barnet befant seg. De bare antok,
naturlig nok, at begivenheten var kjent i Jerusalem og spurte seg for
hos Herodes, siden det var et kongebarn de skulle besøke for å
tilbe.
Neste
gang stjernen viste seg for dem, ifølge bibelteksten, var da de dro
fra Jerusalem til Betlehem. Det er heller ingen opplysning hvilken
tid på døgnet reisefølget forlot Jerusalem, men at det var midt på
natten er lite trolig. Det er sannsynlig at de dro mens det var
dagslys. I så fall ville det være vanskelig å se stjerner og
planeter.
Ankomsten
til Betlehem
Problemet
med teorien om planet/stjerne-konjunksjonen melder seg for alvor når
magiene skal dra fra Jerusalem og ankommer Betlehem (en distanse på
sirka 9 km).
Teksten
indikerer at de ble gledelig overrasket da de nærmet seg Betlehem og
fikk se stjernen igjen. De ble ”overmåte” glade da den viste seg
for dem igjen. Dette bekrefter antakelsen om at stjernen ikke hadde
vist seg for dem på den lange reisen fra Persia til Jerusalem. De
hadde mottatt budskap om at ”jødenes konge” var født. De dro
til Jerusalem, uten ”ledestjerne” på veien, for å tilbe
kongebarnet. Ingen planeter eller stjerne ”gikk” foran dem.
Da
de drog fra Jerusalem ”gikk” stjernen, som de hadde sett i østen,
foran dem, inntil den kom til, og ble stående over, det stedet
(huset?) hvor det unge barnet var. Det var ikke noe annet budskap enn
at ”stjernen” stod over der hvor Jesus var. Men de kjente igjen
stjernen som de hadde sett i østen og forstod budskapet, barnet er
her, i dette huset. At en konjunksjon av himmellegemer på himmelen
skulle kunne ”gå” foran dem er utelukket. Det kan også
utelukkes at en konjunksjon på himmelen skulle kunne bevege seg på
en mirakuløs måte for så å stoppe og bli stående over selve
huset hvor barnet var. Det kan ikke ha vært mange meter mellom huset
og ”stjernen”. Teorien om en konstellasjon/konjunksjon av
fysiske himmellegemer som ”Betlehemstjernen” er absurd og
latterlig.
Om
stjerner i Bibelen
Stjerner
opptrer ofte i Bibelen, fra skapelsesberetningen i Genesis til
Åpenbaringen.
I
bibelen brukes stjerner også illustrativt for engler, som i Job’s
bok 38:7 (”alle morgenstjerner jublet”)
og Jesaia 14:13 (”Guds stjerner”). Åpenbaringen 12 taler om
stjerner som engler. De indikerer også menighetens ledelse. Stjerner
(engler) leder mennesker.
I
det hebraiske gamle testamente er alle himmellegemene, med unntak av
solen og månen, beskrevet som stjerner. Stjerner er i hovedsak
knyttet til det (åndelige) lyset som Kristus bringer, samt til
engler og lederskap. At magiene så ”hans stjerne” i østen, kan
også bety at de så ham, hørte ham, og fikk hans ledelse (om å dra
til Judea for å tilbe Kongen). Ifølge Strong’s Dictionary kan
ordet ”se” (gr. eidō) som er brukt i Mat 2:2 også bety å bli
gjort oppmerksom på, skue, betrakte, bli kjent med, få kunnskap om,
oppfatte, se (på), bli sikker, forstå, vite. Hvordan ”hans
stjerne” så ut blir bare ville spekulasjoner og tjener ingen
hensikt. Men to ting er sikkert: 1) Denne ”stjernen” hadde talt
til magiene og informert dem om at jødenes konge var født i Juda
land, og at de skulle dra dit. 2) Dette budskapet kom ikke gjennom
noen form for astrologi.
Jesaia
beskriver djevelens eksistens som vokter av Guds trone, før hovmodet
gjorde ham til djevel. Han var “shining star, son of the
morning” (Jes 14:12 LITV). I den norske
oversettelsen beskrives han som “morgenstjerne, morgenrødens sønn”
(Bibelen 2011). Personlig tror jeg den norske oversettelsen er feil.
For “Morning Star” (Morgenstjernen) er
et figurlig navn
gitt til Kristus.
”Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne for dere om dette i
menighetene; jeg er Davids rotskudd og etterkommer, den klare
morgenstjerne.” Åp 22:16
Kristus
er også beskrevet som morgenstjernen i
2Pet 1:19,
”. . . . inntil dagen lyser frem og
morgenstjernen går opp i deres hjerter . .”
Når Kristus har lovet
at "morgenstjernen"
vil gå opp i våre hjerter, da skal vi
bli slik han er, når det fullkomne kommer. Vi skal skinne som
stjerner (i.e. engler) og få del i Guds
kongerike. Stjernen er
således også et evig
symbol på
kongelighet. Slik kan ”hans stjerne” i
Matt. 2:2 knyttes
til septeret
(”kongestaven”) i 4Mos 24:17 (septer og globus cruciger er symbol
på kongelighet og seier).
Åpenbaringsbokens
kapitel 1 beskriver Herrens engel som holder 'syv stjerner' i sin
høyre hånd. De syv stjerner representerte englene for sju
menigheter. Englene for menighetene er lederskapet, dvs. eldsterådet,
som er ansvarlig for den felles ”ånd”, eller ”livssyn”, om
man vil, som råder i menigheten som et samlet fellesskap (gruppe).
På
den tiden bestod menighetens lederskap av et eldsteråd – ikke av
en enerådende og ufeilbarlig ”pastor”, i.e. leiekar (Joh
10:12-13), som idag. Eldsterådet var en gruppe modne kristne menn
som vekselsvis ble omtalt som eldste, tilsynsmenn (biskoper) og
tjenere. Det var ikke noe skille mellom ”geistlig” og ”lek”.
Menighetens ledere var betrodde tjenere, de hersket ikke.
Om
engler
Engler
viser seg på mange forskjellige måter for bringe budskap fra Gud og
åpenbare hans vilje. Moses møtte Herrens engel som en brennede
tornebusk (2Mos 3:2). Ved utvandringen fra Egypt viste Herrens engel
seg som en ildsøyle om natten og en sky om dagen (2Mos 14:19).
- Engler er skapt av Gud ved Jesus Kristus (Joh 1:3; Neh 9:6; Kol 1:16)
- Engler er tjenende ånder (1Kong 19:5; Sal 68:18; Sal 104:4; Luk 16:22; Apg 12:7-11; Apg 16:9-10; Apg 22:17-21; Apg 27:23; Heb 1:7,14)
- Gud ga loven ved engler (5Mos 33:2; Sal 68:18; Apg 7:53; Gal 3:19; Heb 2:2).
- Engler tilber Gud (i Kristus) (Neh 9:6; Fil 2:9-11; Heb 1:6)
- Engler formidler Guds vilje (Dan 8:16-17; Dan 9:21-23; Dan 10:11; Dan 12:6-7; Matt 2:13,19-20; Luk 1:19,28; Apg 5:19-20; Apg 8:26; Apg 10:5; Apg 16:9-10; Apg 27:23; Åp 1:1)
- Engler utfører Guds vilje i samsvar med hans forsett (4Mos 22:22; Sal 103:21; Mat 13:39-42; Mat 28:2; Joh 5:4: Åp 5:2)
- Engler fullbyrder Guds dom i samsvar med hans forsett (2Sam 24:16; 2Kong 19:35; Sal 35:5-6; Apg 12:23; Åp 16:1)
- En engel forkynte døperen Johannes’ unnfangelse (Luk 1:13; Luk 1:36)
- En engel forkynte Jesu unnfangelse (Matt 1:20-21; Luk 1.30-31)
- Engler forkynte Jesu fødsel (Luk 2:10-12)
- Engler forkynte Jesu oppstandelse (Matt 28:5-7; Luk 24:23)
- Engler forkynte Jesu hjemreise og hans gjenkomst (Apg 1:10-11)
Engler
blir vekselsvis referert til som “Herren” og “engel”. I 1Mos
18:1-19 opptrer tre engler som tiltales som ”Herren”/”Herre”.
Det er fordi at når en Herrens engel, Guds sendebud taler, da er det
Gud som taler. Tilsvarende finner vi i vår tids diplomatiske
forbindelser mellom nasjonalstater. En ambassadør er utsendt av en
regjering. Han opptrer på vegne av regjeringen. Når mbassadøren
taler på vegne av regjeringen, da er det regjeringen som har utsendt
ham som taler. Ambassadøren formidler det som er hans regjerings
synspunkt, ønske og vilje.
Engler
er åndelige vesener (Heb 1:14) og har ikke noen vesentlig fysisk
form. Men for mennesker framstår de ofte i menneskelig form. Når
engler viste seg for mennesker i Bibelen, lignet de normale menn. De
tre englene som omtales i 1Mos 18:1-19, viste seg som tre menn, og
spiste sammen med Abraham. Det var Yahweh (Gud) som viste seg og
Abraham tiltalte dem som Adonai (”Herre”, brukt kun om Gud). I
Troas viste en engel seg for Paulus som en mann fra Makedonia (Apg
19:9).
Andre
ganger viser engler seg som noe fra annen verden, og deres utseende
var skremmende for dem som møtte dem. Ofte var "frykt ikke"
de første ordene fra disse englene, fordi ekstrem frykt var en
vanlig reaksjon ved synet av dem. Både profeten Daniel og apostelen
Johannes ble så redd at de falt om, nærmest bevisstløse av skrekk,
da den himmelske utsending viste seg for dem (Dan 8:17; 10:8 og Åp
1:17). Hyrdene på markene utenfor Betlehem ble skrekkslagne ved
synet av Herrens engel som stod foran dem (”they feared with a
great fear.” Luk 2:9 LITV) og Herrens herlighet lyste om dem den
natten vår Frelser og Herre Jesus Kristus ble født. Vokterne ved
Jesu grav besvimte av skrekk (”ble som døde”) da de så Herrens
engel (Mat 28: 4).
Engler
framtrer i skikkelse av menn mange ganger gjennom hele Bibelen, men
de viser seg aldri i skikkelse av en kvinne. Engler er aldri
beskrevet som bevinget. De er gjerne hvitkledde, uten vinger.
Kjeruber og serafer har vinger (2Mos 25:20; Jes 6:2). Engler har ikke
vinger. Kjerubene på paktens ark hadde vinger som dekket over
nådestolen. Vinger er symbol på Guds omsorg og beskyttelse (jfr.
Rut 2:12; Sal 91:4; Mat 23:37). Forestillingen om at engler har
vinger er sannsynligvis kommet inn i kristendommen fra hedenske
religioner. Mange av de hedenske guder blir framstilt som bevinget,
som f.eks. Cupido (lat. "begjær"). Hans greske motpart er
Eros, hvorfra vi har ordet erotikk.
Når
Gud leder så er det aldri gjennom vage, esoteriske tegn i stjerner
eller annen mystisk innretning, for at vi skal spekulere på hva det
er han vil si oss, eller lure på om budskapet eller ledelsen i det
hele tatt er fra Gud. Gud vår Far taler klart gjennom sitt Ord, og
ved sanne profeter, og på forskjellige måter klart formidler sin
vilje og ledelse. Gud driver ikke gjøn med mennesker. Når et
budskap er fra Gud, da er det ikke til å misforstå. Vår himmelske
Fader holder oss ikke for narr.
Magiene
hadde fått klar beskjed om hva som var skjedd, ”hans stjerne”
hadde informert dem om at jødenes konge var født i Juda land.
Detaljer omkring kongebarnets fødested var skult inntil tiden da
”hans stjerne” etter Guds råd skulle åpenbare det for magiene.
Det skjedde da de kom til Betlehem.
At
dette budskapet ble forkynt av en planetkonjunksjon er helt
usannsynlig. Gud benytter seg ikke av astrologi for å formidle sitt
budskap og lede mennesker.
Magiene
hadde sett Jesu stjerne – hans engel – hans bilde, i øst. De så
ham igjen da de dro fra Jerusalem til Betlehem. Ikke til å undres
over at de ble ”over all måte glade”
for å se ”stjernen” igjen.
Herren
sender sitt Ord og sine engler. Hans stjerne var en Herrens engel,
men i en skikkelse vi ikke har fått beskrevet. Det er fordi det ikke
er relevant, eller fordi det kunne trekke oppmerksomheten bort fra
det budskapet Herren ville formidle gjennom evangelisten Matteus.
Gud
er vår Far i Kristus. Da vi hørte sannhetens ord, evangeliet om vår
frelse, kom til tro og lærte frelse å kjenne ved syndenes
forlatelse, da fikk vi til innsegl den Hellige Ånd, som var oss
lovt. Vi ble Guds barn i Kristus. Vår himmelske Far leder oss ved
den Hellige Ånd, som Gud har sendt i Jesu navn.
La
oss akte på det profetiske ord, som på et
lys som skinner i mørket, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen
går opp i våre hjerter (2Pet 1:19)
Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt
som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Sal 103:20
Herren
kommer! Maranatha!
Odd
S. Beverfjord