Det er advent og Spikeren bad meg om en andakt. Men jeg hadde motstand, for jeg følte at jeg bare gjentar meg selv. Ikke noe problem, sa Spikeren (se avslutningen).
Dette blir således ikke noen vanlig andakt i advent. Jeg er bare en lek-kristen, som relativt nylig har kommet til tro. Derfor har jeg ikke så mye å tilby, annet enn noe helt personlig, før og etter jeg kom til tro.
Som troende må vi alltid holde den samme fokus: Vi må vite hvorfor Gud ble inkarnert som menneske (for vår Frelses skyld og for å gi oss Evangeliet).
Jesus ble født som menneske inn i de enkleste av omstendigher som tenkes kan. Ikke på slottet, hvor vismennene dro først for å finne barnet. Nei, de fant ham i en stall. Knapt uten noen jordiske fasiliteter, ”fordi det ikke (engang) var rom for dem i herberget.”
Slik ble vi også gjenfødt I Kristus (legeme), ved å gi avkall på alt hva verden har å tilby, dvs. alt det som ikke gir livet mening, sant og evig innhold. For det er alt illusjoner, og derfor møter mennesker veggen – og vi vet alle hva det betyr. Ta det som en mulighet for gjenfødelse, til noe stort, enormt og EVIG.
Materielt står vi ikke tomhendt tilbake i denne verden, langt i fra. La oss derfor takke Gud for alt, for vårt kjære Norge og hva Han har gitt oss av overflod. Essensen er; vi tror bare ikke at verdens ”goder,” vil gi oss Frelse og sant (evig) liv. Bare døden, og gjenfødelse med Jesusbarnet kan gi oss det – Han er den førstefødte, men vi er også Jesusbarn (Guds barn) i vår fulle rett.
Så la oss minnes og be for alle våre kristne trosfeller som synes å ha mistet alt i disse tider, selv livet for Jesu navns skyld, med trøsten at de er med Ham i all evighet.
Enhver må minnes sin frelse/ gjenfødelse. Min kom som en klar realisasjon om alt jeg hadde og higet etter i denne verden var tomhet, jag etter vind. Selv om jeg hele veien var på søken etter noe ”åndelig” (se nedenfor), men smerten ville ikke forsvinne. For smerten er også gitt oss av Gud, for at vi skulle vende hjem til Faderhuset (Lukas 15.11...)
Jeg hadde en 60m2 leilighet helt alene, med alle fasiliteter, men jeg kunne like gjerne ha bodd i en stall eller vært hjemløs under en bro midtvinters, for alt var håpløst og mørkt rundt meg.
Gud lot sin sønn bli født av en jomfru inn i denne verden, befruktet av den Hellige Ånd. Slik ble også vi gjenfødt i den totale renhet og sannhet. Vi fikk den Hellige Ånd, og nytt liv oppsto, i våre Hjerter. Et utvilsomt bevis - for Guds Kjærlighet og trygghet er der, selv i de verste stormer. Her må hver og en av oss vitne til dem som ennå ikke har tatt i mot Jesus. Tro meg/ oss; ”nothing compares.”
Gud satte sin lenge annonserte plan (fra GT) ut i livet i Betlehem, i den fullkomne renhet og sannhet: ”For å befri oss ut av mørkets makt og sette oss over i sin elskede Sønns rike.” (fritt fra Kol 1.13), og Jesus ble født i en stall for denne grunn, og for å gi oss Evangeliet.
Jeg er ingen teolog, jeg kan ikke annet enn å bidra med mitt personlige møte med Jesus, men også med mitt møte med Juleevangeliet. Fortellingen om Jesu fødsel, som er nedskrevet i Bibelens evangelium etter Lukas, kapittel 2, vers 1 til 20.
Fra første klasse på folkeskolen på 50-tallet, må jeg ha hørt det hver jul, og det må ha sunket inn, ja de første bildene har jeg ennå med meg. Så har jeg et klart minne som ung sjømann. En sjøreise (1967) fra Coshin Karela, India (last - frosne skalldyr fra et norsk bistandsprosjekt), en 30 døgns sjøreise rundt Afrika, til New York, fordi Suez kanalen var stengt det samme år.
Før den tradisjonelle julemiddagen, med ”noko attåt,” var offiserer og mannskaper samlet i dagrommet til de siste. Kapteinen kom ned og leste juleevangeliet for oss. Dette var skikkelig norske sjøfolk fra det ganske land. Jeg kan ennå huske mange av dem fordi jeg ”stod” 26 måneder. Mange stod enda lengre, fra de var 15 år gamle, den gang menn var menn.
Jeg husker at alle - uten unntak - var respektfulle og lyttet til fortellingen om da Jesus ble født, som menneske - for vår skyld. Kanskje et bidrag og minne om at vi da var èn nasjon på alle hav, med en kristen kulturarv, selv om resten av julekvelden hadde lite kristent preg, men slik var det bare.
Neste jul på samme båt lå vi i tørrdokk i Singapore, og ”gutta” var intet sted å se. Selv om det ble tilbredt til jul og jeg var om bord, for oppe i salongen (kapteinens kvarter) kom rederens representant på besøk.
Kapteinen (skipperen, som vi sa) hadde et typisk norsk sen-navn, pluss et særdeles sjeldent navn. En journalist i en av nettavisene hadde de samme to navn. Ja, hun var faktisk et barnebarn, og hun takket for at jeg tok kontakt og fortalte om ham, med hilsen begge veier til hele familien.
Tro meg: Jeg var alltid på søken etter noe mer (i essens for å bli gjenfødt) enn hva verden kunne tilby, helt fra jeg var tenåring. Ja, jeg hadde sterke religiøse opplevelser, som jeg alltid tilegnet Jesus, så hvorfor skulle jeg bli 60 + før jeg tok i mot Jesus? Jeg endte opp i Himalaya (34 år gammel) i tre år sammen med en hindu guru og ca 70 andre, for det meste noe hippiaktige nord amerikanere, som endog tok seg ”en blås,” som vokste villt rundt oss.
Og gjett hva: En kanadisk alenemor med en sønn, Karen F. fra Montreal, og jeg lagde en dukketeaterforestilling over juleevangeliet. Jeg har en skoeske full av bilder, et par som viser Jesusbarnet fra front, bli lagt ned i krybben. Og bilde av Karen F. og Kirkehøyden som fremfører forestillingen fra innsiden av den trange scenen. Kirkehøyden i hvit bomullsskjorte og gul lokal skreddersydd ullvest, som ennå henger i skapet. Jeg får ikke kneppet den igjen, av en aller annen grunn.
Forestillingen ble tatt imot med stor begeistring fra alle og jeg kunne høre flere sukke der ute, særlig kvinnene, som bare de kan. Guruen var både imponert og begeistret. For mine venner kjente alle fortellingene fra de var barn. Vi var flest med kristen bakgrunn, men relativt mange med jødisk bakgrunn, og de var heller ikke fremmede for julens budskap, for de gikk i de samme skolene.
De var der alle ironisk nok, som meg, på søken etter ”noe mer,” ja, for å si det rett ut; for å bli gjenfødt, som er det eneste motiv for all søken. Vi feiret alltid hverandres helligdager, inkluderte de hinduiske, så klart. Jeg fant ikke Frelsen, men dette er opplevelser jeg ikke ville vært foruten, fordi de ledet meg mot Jesus og gjenfødelsen i Ham - uansett.
Jeg forteller dette, fordi Jesus kom etter meg hele livet, uansett på hvilket kontinent jeg befant meg på, og jeg har mange andre historier. For et kristent kanadisk par (hun finsk), kom også til ashramen vår i Himachel Pradesh, India. Mannen leste kjente bibelvers for hele gruppen, og guruen tolket dem ad hoc, på en måte ”that blew my mind.” Kanadieren ble også sterkt berørt. Ja, han ble så rørt at han begynnte å gråte og måtte ta noen pauser.
Skjulte meninger og innhold jeg kan bekrefte i skrivende stund. Og guruen sa følgende om Jesus, som jeg aldri glemmer: ”You just have to claim that same status,” og med så mange ord betyr det, ta imot (”claim”) gaven:
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. Ef 2.8-9
Jeg hadde en KJV reisebibel med glidelås i bagasjen, kjøpt i Akersgaten, til venstre for Aftenposten (har den fortsatt her), og begynte å studere den etter møtet med det kristne paret. Ja, jeg endog valgte å forlate ashramen alene, tok buss opp i mot den tibetanske grensen. Bodde på enkle vertshus, samt steinhytter, ofte betjent av tibetanere og andre fjellfolk.
De tilberedte dal med trykkoker (grunnet høyden 1500 m +), chapati, og ris, rundt den samme varmen/ gruven som jeg leste Bibel, med lys fra en parafinlampe. Dalen (godt krydret bønnestuing) smakte fortreffelig med alt attåt, inkludert ”chai” te på indisk vis. Det kunne ikke bli bedre. For jeg gikk også lange strekninger til fots, og disse måltidene var altid ”a treat.” Og ikke sjeldent møtte jeg flotte og interessante mennesker, også på søken etter noe. Ironien er at mange drar verden rundt, og så er det så nært. Kanskje bare en liten biltur til bedehuset. - Om vi bare hadde fattet hvor nær Gud er.
Og jeg leste fra min KJV med glidelås, ble fyldt av noen helt stort, bad Fader Vår på 1600 talls engelsk – i sannhet jeg levde, og jeg opplevde Guds Kjærlighet velle opp i meg. Kanskje dette var del av det håpet jeg hadde i meg, at det fantes en sann vei, hvor Faderen ville komme meg i møte:
Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Lukas 15.20. Det er mitt vitnesbyrd. For slik tar Faderen imot enhver som vender hjem, og min personlige søken var over.
Og takket være en hiduistisk guru, åpnet versene seg opp for meg. Igjen kan det bekreftes nå, og særlig etter at Gud svarte min bønn og sendte min venn, mentor og broder i Troen Ronald/ Spikeren, min vei.
En grepa vestlending fra bibelbeltet/ bedehusmiljøet, 10 år yngre, oppvokst i samme fylke som meg. Han vendte hjem 25-30 år før meg og ble en sann student av Guds Ord, til min fordel. Han kan som guruen ta det ad hoc, med noe vi kaller spontane bibeltimer. Helt enormt, og jeg føler meg så velsignet, selv om jeg tok mange omveier før jeg vendte hjem og fant et sant kristent felleskap.
Hvert ord i juleevangeliet er full av symbolikk som andre kan trekke frem mye bedre enn meg. Jeg ville med dette bare bidra med noe helt personlig og slå fast at alt dreier seg om å bli ”gjenfødt i en stall,” ikke en gang på herberget, hvor det alltid er fullt. Og hver dag kan verdens galskap være overveldende, påføre oss frykt, sjelesmerte og depressive tanker. Derfor ville jeg være personlig, juleevangeliet, og hvert Guds Ord er der for at vi skal bli gjenfødt hver dag, for å vekke oss til vår sanne identitet I KRISTUS. Vissheten om at den opprinnelige Frelsen er sikret i pakt med dette vers:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. Joh 5.24.
Det er beviset på at vi skal alltid søke oss til en daglig andakt i en eller annen form, ”and keep it simple.” På sanskrit kalles andakt Satsang = ”tuning into the truth.” Og gjett hva: Guruen gav sanne bibeltolkninger, ”that blew my mind.”
Det dreier seg kontinuerlig om å bli ”gjenfødt i en stall,” ikke på noe slott eller herberge, les; i den totale ydmykhet. Her er noe som traff meg rett i mellomgulvet for en tid tilbake, fra en andakt (dere kan abonnere her http://www.verseoftheday.com/) :
"Every time that we consciously resist evil, fear and choose good, we are offering, pleasing- and we are worshipping God." Og hver gang vokser vi I Krisus og avtar i det forgjengelige, så lenge det varer - uansett.
Om Jesus ble født i stallen og gjenfødt den tredje dag, så er døden (på korset) og gjenfødelse den kristne essens, og dagen lang vårt ene fokus. En 80 år gammel kvinne bad om forbønn mot depresjon her på SC (hun er på min bønneliste). Og kjenner vi ikke alle på onde dager? Min depresjon syntes helt uoverkommelig.
Vel, som troende kristne skal vi huske ”we can consciously resist,” og bli gjenfødt for nte gang i vår ene sanne identitet I Kristus. Og sjelesmerten vil bli lindret, tåken (depresjonen) vil lette. Les noen faste og nye ord fra Bibelen hver dag, be og takk, bli gjenfødt her eller i en steinhytte i Himalaya, det slår aldri feil. Kol 2,7: Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå faste i troen etter det dere har lært, rike på takk til Gud!
Igjen; min venn Ronald/ Spikeren bad meg om en andakt, og jeg strittet i mot, fordi jeg føler at jeg hele tiden gjentar meg selv. Helt OK, sa han og minnet meg om noe han sa til nyfrelste mor (han kan fortelle det seg selv, for det går rett til essensen, som mange kristne faktisk glemmer). Så la meg vise til ett vers jeg ofte gjentar (smør på flesk), som jeg har lett synlig hver dag:
Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. Rom 8.1-2.
Kirkehøyden