Av Nordpolen.
Jeg vet ikke om det er bare meg, men har lagt merke til en ting i de siste par årene nå. Når jeg snakker med familie og venner om ulike ting, så hender det oftere og oftere at mange ser seg tilbake og bemerker hvor mye de savner "De gode, gamle dager" osv. Jeg gjør det også selv. Det er som om det ligger en slags stor, kollektiv depresjon over hele landet. Det kan faktisk føles i luften. Det er noe med hele stemningen og atmosfæren. Den har gått fra å være lys, god, optimistisk og trygg, til å bli mørk, usikker, angstfyllt, krevende, forvirrende og ond.
Selv nå i disse førjulstider som inntill for bare noen år siden alltid hadde en sånn ekstra lys glede over seg, så er det nå bare sånn depressiv stemning på en måte. Alt virker så hult og tomt. Det er bare så vidt folk orker å holde oppe en slags fasade for syns skyld.
Så kan kanskje noen argumentere med at "Jammen, slik har det jo alltid vært. At når en generasjon blir eldre så begynner de alltid å lengte tilbake til det som var og man syns at ting var mye bedre før. Man begynner å romantisere fortiden og hopper over at ikke alt var like bra før heller" osv.
Men dette er noe annet. Dette føler jeg stikker mye dypere, og jeg ser det samme også hos ganske unge folk. Ta ett eksempel. Hvis dere liker musikk i "Olden Goldies" sjangeren som jeg kaller det. Altså musikk fra 30, 40, 50 tallet. Gå til Youtube og finn musikk fra denne perioden og dere vil se mange unge som kommenterer under videoene og forteller at de er tenåringer eller unge, og at de misliker sterkt dagens overfladiske popmusikk men de elsker denne gamle musikken som har et hjerte og en sjel. Dette er bare ett eksempel. Dette går langt utover ren nostalgi tror jeg.
Jeg tror mange folk nå lengter tilbake til tidligere tider fordi da var det generellt et mye varmere og bedre samfunn. Ja, livet kunne være hardt og det var hardt arbeid for mange, men det var hardt på en veldig tilfredsstillende måte. Man visste etter arbeidsdages slutt at man hadde gjort noe veldig viktig og nyttig. Man brydde seg om hverandre, støttet og hjalp hverandre når man snublet og falt. Det var mye mer rettferdighet og godhet mellom mennesker. Folk var ikke så egoistiske og kalde som mange er i dag.
Jeg kunne sikkert fortsatt å skrive mye om dette, men håper noen skjønner litt av mine tanker. Er litt nedsauset i influensa så håper det ble litt forståelig :)
Vil bare avrunde med å si at jeg tror mye av dette kommer av som Spikeren og andre her så korrekt påpekte, - at vi har forlatt Gud og kristendommen og at det var velsignelsene som følger som en naturlig konsekvens av det, som gjorde at vi hadde det så bra. Når det blir kastet ut, så flytter satan inn som Amund også korrekt påpeker. Et samfunn eksisterer ikke i et vakuum. Tar man ut noe godt og bra, så kommer det inn noe ondt og mørkt isteden. Det er egentlig helt logisk.
Legger ved en liten videosnutt som illustrerer litt hva jeg mener, med et klipp fra Oslo på søttitallet, fra før masseinnvandringen startet og Norge fremdeles var et trygt og godt land.
Nordpolen