Andakt av Odd S. Beverfjord.
I de fire ukene før jul har mange kristne markert adventstiden. Ordet advent kommer fra det latinske adventus, av verbet advenire, som betyr å komme. Adventus Domini betyr, ”Herren kommer”.
I likhet med julen så har markering av adventstiden sin opprinnelse fra tiden etter 313 AD, da kirken ble splittet, med en statskirke, ”Regnum et Sacerdotium” på den ene siden og donatister og andre evangeliske trossamfunn, oldkirken, på den andre siden. Adventstiden går tilbake til omkring det sjette århundre. I begynnelsen var markeringen nesten utelukkende fokusert på Jesu gjenkomst.
Advent er ment å være en tid med faste og refleksjon – og forventning. Verdens vold og ondskap får oss til å rope til Herren, vår Gud om å sette alle ting i stand og drive ondskapens og dødens mørke skygger på flukt.
Håpet for Israels folk og håpet for kristne er Jesus Kristus, han som er og som var og som kommer, den Allmektige. Vårt eksil i denne tiden får oss til se frem til vår utfrielse fra denne verden – vårt fremtidige exodus. Og vår synd og behovet for nåde får oss til å be om å bli likedannet med Guds Sønns bilde og fornye oss etter vår Skapers bilde, ved Den Hellige Ånd.
Evangeliet om vår Frelsers fødsel ble ikke forkynt til en konge i et palass, ikke til en prest i et tempel, ikke til de velstående, og ikke til mektige og framstående personer i landet. De som først fikk høre budskapet fra den himmelske hærskare at den lovede Messias var født, Guds Sønn, som skulle vokse opp for å dø på et kors for verdens synder, det var noen gjetere på markene utenfor Betlehem.
Gjetere var ansett som noen av de laveste på samfunnets sosiale og religiøse skala. Herren Jesus, vår Frelser og kongenes Konge, den evige, allmektige Gud, evige Fader, Fredsfyrsten ble født i en stall og lagt i en krybbe, og sosialt utstøtte ble valgt som de første til å forkynne budskapet om at Ordet var blitt menneske – for å vise mennesker at Guds rike ikke er av denne verden.
Det var ikke religiøse ledere og teologiprofessorer om var de første som høre budskapet om Jesus fødsel. Heller ikke var det konger og statsledere og intellektuelle akademikere som først fikk høre budskapet.
Gjetere var bannlyst av presteskapet og religiøse autoriteter fra å kommer inn i tempelet for å tilbe, fordi de var seremonielt urene. Dette var de menn som Gud valgte til å være de første som høre at vår Frelser var født. De var religiøst og sosialt utstøtte og ble ofte mistenkt for å være involvert i ulovlige aktiviteter - og plutselig viste Herrens engel seg for dem, og Herrens herlighet lyste om disse menneskene.
Budskapet om Messias’ fødsel, han som skulle vokse opp til å dø på Golgatas kors for verdens synder (1Mos 3:15) for at alle mennesker skulle lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og arve det evige liv, ble forkynt av Herrens engler til en gruppe fattige og religiøst urene gjetere.
Det er også et symbol for hva Gud ville gjøre i Kristus. Den første preken Jesus holdt begynte slik: "Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren." (Luk 4:18-19)
Selv om juleevangeliet beskriver omstendighetene omkring vår Herres fødsel, kan det også tjene som illustrasjon for vår tid.
Det var natt da Herren ble født. Det er også natt i vår verden, og det åndelige mørket er så dypt at vi kan knapt se hvilken vei vi skal gå. Det er usikkerhet i den politiske verden, usikkerhet i den økonomiske verden, bedrag og forførelse både i den materielle og verdslige og i den åndelige verden – og usikkerhet i vår personlige verden. Verdens politiske ledere har sviktet mennesker og etterlatt mange i en tilstand av åndelig og sjelelig mørke. Det er natt.
Men i dette nattemørket hører vi fra den evangeliske kirkes prekestoler det evige budskap som først ble forkynt til verden av den himmelske hærskare – til ære for den eneste, sanne Gud. Kristus, vår Gjenløser ble født, han som ble korsfestet for våre synder og stod opp igjen fra de døde, for at vi, ved troen på ham, idet vi forsones med Gud ved syndenes forlatelse, skal tilregnes Kristi rettferdighet og ha fred med Gud og mennesker – og arve det evige liv.
I adventstiden og i julen har vi sett tilbake på Jesu fødsel, liv, korsfestelse, død, oppstandelse, og det fullbrakte frelsesverk på Golgatas kors – og vi ser frem til hans gjenkomst når han kommer med Guds rike og setter alle ting i stand. Idet vi kommer i hu Guds frelseverk i Kristus Jesus og hans himmelfart, er vårt sinn vendt mot den Jesu gjenkomst, vårt velsignede håp, da Herren skal komme med skyene, og i takknemlighet for utfrielsen fremstiller vi våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag (Rom 12:1-2).
Kom snart, du soloppgang fra Gud,
Gled øyet med ditt purpurskrud.
De mørke nattens skyer spred,
Jag dødens skygger langt av sted.
Å fryd! Å fryd! Immanuel
skal komme til sitt Israel!
Adventstiden og minnedagen om inkarnasjonen minner oss i dag om de troendes håp som vi ser frem til. Det er vår Herre Jesu Kristi gjenkomst. Dette salige håp er åpenbarelsen av vår Frelser, som gav seg selv for oss og tok vår plass på Golgatas kors, når Menneskesønnen kommer i sin herlighet for å hente de hellige. Det er Guds løfte og vårt salige håp som vil oppfylles.
Den store, hvite flokk, vi se,
som tusen berge full av sne,
med skog omkring, av palmesving,
for tronen - hvem er de?
Det er den helteskare som,
fra verdens store trengsel kom,
og har seg todd, i Lammets blod,
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang,
med uopphørlig jubelklang,
i høye kor, hvor Gud han bor,
blant alle englers sang.
And once again the scene was changed,
New earth there seemed to be.
I saw the Holy City
Beside the tideless sea.
The light of God was on its streets,
The gates were open wide,
And all who would might enter,
And no one was denied.
No need of moon or stars by night,
Or sun to shine by day;
It was the new Jerusalem
That would not pass away,
It was the new Jerusalem
That would not pass away.
Jerusalem! Jerusalem!
Sing for the night is o'er!
Hosanna in the highest!
Hosanna forevermore!
“The light of God was on its streets,
The gates were open wide,
And all who would might enter,
And no one was denied.”
Guds velignelse over høytiden.
Fred væremed alle som elsker Herrens åpenbarelse.
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med oss alle.
Odd S. Beverfjord
I de fire ukene før jul har mange kristne markert adventstiden. Ordet advent kommer fra det latinske adventus, av verbet advenire, som betyr å komme. Adventus Domini betyr, ”Herren kommer”.
I likhet med julen så har markering av adventstiden sin opprinnelse fra tiden etter 313 AD, da kirken ble splittet, med en statskirke, ”Regnum et Sacerdotium” på den ene siden og donatister og andre evangeliske trossamfunn, oldkirken, på den andre siden. Adventstiden går tilbake til omkring det sjette århundre. I begynnelsen var markeringen nesten utelukkende fokusert på Jesu gjenkomst.
Advent er ment å være en tid med faste og refleksjon – og forventning. Verdens vold og ondskap får oss til å rope til Herren, vår Gud om å sette alle ting i stand og drive ondskapens og dødens mørke skygger på flukt.
Håpet for Israels folk og håpet for kristne er Jesus Kristus, han som er og som var og som kommer, den Allmektige. Vårt eksil i denne tiden får oss til se frem til vår utfrielse fra denne verden – vårt fremtidige exodus. Og vår synd og behovet for nåde får oss til å be om å bli likedannet med Guds Sønns bilde og fornye oss etter vår Skapers bilde, ved Den Hellige Ånd.
Nå var det noen gjetere på det stedet som oppholdt seg ute på markene og voktet sine hjorder om natten. Og se, Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble skrekkslagne. Da sa enegelen til dem: Frykt ikke, for se, jeg kommer til dere med et stort gledesbudskap, som skal som skal være for alle mennesker! For idag er det født dere en Frelser i Davids by, han er Kristus, Herren! Luk 2:8-11
Evangeliet om vår Frelsers fødsel ble ikke forkynt til en konge i et palass, ikke til en prest i et tempel, ikke til de velstående, og ikke til mektige og framstående personer i landet. De som først fikk høre budskapet fra den himmelske hærskare at den lovede Messias var født, Guds Sønn, som skulle vokse opp for å dø på et kors for verdens synder, det var noen gjetere på markene utenfor Betlehem.
Gjetere var ansett som noen av de laveste på samfunnets sosiale og religiøse skala. Herren Jesus, vår Frelser og kongenes Konge, den evige, allmektige Gud, evige Fader, Fredsfyrsten ble født i en stall og lagt i en krybbe, og sosialt utstøtte ble valgt som de første til å forkynne budskapet om at Ordet var blitt menneske – for å vise mennesker at Guds rike ikke er av denne verden.
Det var ikke religiøse ledere og teologiprofessorer om var de første som høre budskapet om Jesus fødsel. Heller ikke var det konger og statsledere og intellektuelle akademikere som først fikk høre budskapet.
Gjetere var bannlyst av presteskapet og religiøse autoriteter fra å kommer inn i tempelet for å tilbe, fordi de var seremonielt urene. Dette var de menn som Gud valgte til å være de første som høre at vår Frelser var født. De var religiøst og sosialt utstøtte og ble ofte mistenkt for å være involvert i ulovlige aktiviteter - og plutselig viste Herrens engel seg for dem, og Herrens herlighet lyste om disse menneskene.
Budskapet om Messias’ fødsel, han som skulle vokse opp til å dø på Golgatas kors for verdens synder (1Mos 3:15) for at alle mennesker skulle lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og arve det evige liv, ble forkynt av Herrens engler til en gruppe fattige og religiøst urene gjetere.
Det er også et symbol for hva Gud ville gjøre i Kristus. Den første preken Jesus holdt begynte slik: "Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren." (Luk 4:18-19)
Selv om juleevangeliet beskriver omstendighetene omkring vår Herres fødsel, kan det også tjene som illustrasjon for vår tid.
Det var natt da Herren ble født. Det er også natt i vår verden, og det åndelige mørket er så dypt at vi kan knapt se hvilken vei vi skal gå. Det er usikkerhet i den politiske verden, usikkerhet i den økonomiske verden, bedrag og forførelse både i den materielle og verdslige og i den åndelige verden – og usikkerhet i vår personlige verden. Verdens politiske ledere har sviktet mennesker og etterlatt mange i en tilstand av åndelig og sjelelig mørke. Det er natt.
Men i dette nattemørket hører vi fra den evangeliske kirkes prekestoler det evige budskap som først ble forkynt til verden av den himmelske hærskare – til ære for den eneste, sanne Gud. Kristus, vår Gjenløser ble født, han som ble korsfestet for våre synder og stod opp igjen fra de døde, for at vi, ved troen på ham, idet vi forsones med Gud ved syndenes forlatelse, skal tilregnes Kristi rettferdighet og ha fred med Gud og mennesker – og arve det evige liv.
Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! Åp 5:12
Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, sier Gud Herren, han som er, og som var, og som kommer, den Allmektige. Åp 1:8
I adventstiden og i julen har vi sett tilbake på Jesu fødsel, liv, korsfestelse, død, oppstandelse, og det fullbrakte frelsesverk på Golgatas kors – og vi ser frem til hans gjenkomst når han kommer med Guds rike og setter alle ting i stand. Idet vi kommer i hu Guds frelseverk i Kristus Jesus og hans himmelfart, er vårt sinn vendt mot den Jesu gjenkomst, vårt velsignede håp, da Herren skal komme med skyene, og i takknemlighet for utfrielsen fremstiller vi våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag (Rom 12:1-2).
Kom snart, du soloppgang fra Gud,
Gled øyet med ditt purpurskrud.
De mørke nattens skyer spred,
Jag dødens skygger langt av sted.
Å fryd! Å fryd! Immanuel
skal komme til sitt Israel!
Adventstiden og minnedagen om inkarnasjonen minner oss i dag om de troendes håp som vi ser frem til. Det er vår Herre Jesu Kristi gjenkomst. Dette salige håp er åpenbarelsen av vår Frelser, som gav seg selv for oss og tok vår plass på Golgatas kors, når Menneskesønnen kommer i sin herlighet for å hente de hellige. Det er Guds løfte og vårt salige håp som vil oppfylles.
Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilbad Gud og sa: Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Ap. 7:9-14
Den store, hvite flokk, vi se,
som tusen berge full av sne,
med skog omkring, av palmesving,
for tronen - hvem er de?
Det er den helteskare som,
fra verdens store trengsel kom,
og har seg todd, i Lammets blod,
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang,
med uopphørlig jubelklang,
i høye kor, hvor Gud han bor,
blant alle englers sang.
Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; Og han viste meg en elv med livets vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone. Mellom stadens gate og elven, på begge sider, stod livets tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til legedom for folkeslagene. Og ingen forbannelse skal være mere, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet. Og han sa til meg: Disse ord er troverdige og sanne, og Herren, den Gud som utdeler sin Ånd til profetene, har sendt ut sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje. Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok. Åp 21:10; 22:1-7
And once again the scene was changed,
New earth there seemed to be.
I saw the Holy City
Beside the tideless sea.
The light of God was on its streets,
The gates were open wide,
And all who would might enter,
And no one was denied.
No need of moon or stars by night,
Or sun to shine by day;
It was the new Jerusalem
That would not pass away,
It was the new Jerusalem
That would not pass away.
Jerusalem! Jerusalem!
Sing for the night is o'er!
Hosanna in the highest!
Hosanna forevermore!
Det skal komme en dag, Herren kjenner den. Det skal hverken være dag eller natt, men mot aftens tid – da skal det bli lys. Sak 14:7 Da skal din sol ikke mere gå ned, og din måne ikke miste sitt skinn; for Herren skal være et evig lys for deg, og din sorgs dager skal være til ende. Jes 60:20
“The light of God was on its streets,
The gates were open wide,
And all who would might enter,
And no one was denied.”
Guds velignelse over høytiden.
Fred væremed alle som elsker Herrens åpenbarelse.
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med oss alle.
Odd S. Beverfjord