Av Hallgeir Oppraak.
Avisen Vårt Land tør ikke svare for en sterkt klanderverdig redaksjonell linje. Mye tyder på at avisen har latt seg korrumpere.
Avisen lukker seg helt for meget overbevisende argumentasjon. Den kan mistenkes for korrupsjon i form av brudd på Redaktørplakaten som skal sikre at redaktører ikke lar seg dupere av eksterne krefter.
Avisen tør ikke å svare på en konkret, velbegrunnet klage og innrømmer dermed indirekte svært kritikkverdige forhold både overfor publikum og innad i avisen.
Etter en gjennomgang av saken, er det ikke tvil om konklusjonen:
Moralsk kollaps i mental korrupsjon i avisen Vårt Land
At islam skaper røre i hjerte og sinn, er et faktum mange ser, men bare få vil innrømme gjelder dem selv, spesielt folk tilhørende «etablissementet». Kall dem gjerne «eliten».
Nei til islam bragte her om Verdidebatt en omtale av en sak som kan illustrer hvor langt «aktørene» er villige til å gå for å fremheve seg selv som «fortreffelige» på andres bekostning og uten hemninger, også i selverklærte kristne miljøer, og da miljøer med stor innflytelse og makt. se dessuten for detaljer og bakgrunn her og her: Vårt Land et gjørmebad.
Saken som vi referer til, har nå fått et etterspill i form av en skriftlig klage til avisen Vårt Land, en avis som skilter med kristennavnet og kaller seg en kristen avis, men som nå heller bedre og mer sakssvarende burde kalles en korrupt mer enn en kristen avis.
En ny innsikt demrer: Kristne er kristne verst. Spesielt når kristne skyver ikkekristne foran seg som «sannhetsvitner» og bruker ateister og humanister som skjold og bøddel mot andre kristne, og ser disse som en større trussel mot egen prestisjen enn angrep på kristentroen fra vantro hedninger.
Vi gjengir klagen nedenfor, innforstått med at samtykke er gitt fra den det gjelder.
Klagen og den manglende respons på den, får frem at det foregår noe råttent i kristenmedia og da spesielt i Vårt Land.
Islam som premissleverandør for alle debatter på nettfora og andre steder gjør seg tydelig gjeldende og avføder alt fra irrasjonelle reaksjoner til direkte angrep som er så ufine og ofte usaklige og løgnaktige, at vi kan spørre oss selv om vi er riktig vel bevarte blitt, noen og enhver av oss, enten vi personlig har dristet oss utpå i kampens hete i det offentlige rom, eller vi sitter likegyldig, men kanskje likevel nummen eller lamslått av hva som foregår på dette teateret.
Det pussige er at folk med høy utdannelse og stor kompetanse og folk som ellers beundres for sin – tilsynelatende - høye moral, faller for fristelsen til å reagere på en måte som vanligvis ikke burde være dem selv verdig, noe som vil fremgå av denne saken, sett i sin helhet, (vi viser til linkene for utdypning for den som orker).
Islam har klart å skape en usalig blanding av mye agg, overreaksjoner, understatements, forstillelse og hysteri blant folk, frykt og gnisninger, det hagler med anklager, bakvaskelser, intriger og folket ser ut til å dele seg i to leire: Islamkritikerne mot resten, dvs venstresiden mot høyresiden, og hvor da grenselinjen ofte går tvers gjennom eller på tvers av alle partipolitiske skillelinjer, (hvis man forutsetter at ærlighet og åpen tale fremdeles bør være en dyd her i landet, sammen med manns mot).
De fleste av oss tvinges imidlertid av ulike grunner i diskursen – i tillegg til ren feighet - til å innta posisjoner som passive grenseboere, engstelig sjeler som er mer opptatt av dyrke sin nøytralitet, forvirring og egen konfliktskyhet enn sitt mot, sin identitet og egentlige lojalitet og sine evner til å konfrontere selve vanviddet i alt dette, enten man nå har falt ned på den ene eller annen side av «grensene».
Dramaet utspiller seg nå på alle samfunnsnivåer og i alle miljøer: Islam har klart å stille Norge på hodet og sette varig splid i folket. Og de fleste gjemmer sitt hode enten i stratosfæren av innbilt, personlig eller narsissistisk følt fortreffelighet, eller i sanden blant mark og utøy, i isolert ensomhet og mørke, - alt i frykt for ikke hva islam er og bedriver, men for hva naboene, kollegaene og de «kondisjonerte» skulle si, hvis man bare ga uttrykk for og sa bent frem og oppriktig hva man så og tenkte.
En ting er imidlertid hva som skjer blant de vanlige enn og kvinner, en annen ting er hva som skjer på toppen av samfunnshierarkiet. Og her dreier det ikke bare om et ømt punkt, eller en inflammasjon, det har slått ut i en fullblods betennelse med påfølgende utbrudd og med et aggresjonsnivå som bare kan forklares ut fra en bakenforliggende sykdomstilstand.
Vi har fått uår i landet og ingenting viser dette tydeligere enn hva som skjer «på toppen» og der hvor makten skjer. Vi ser symptomene på at noe forferdelig kommer til å skje overalt, se for eksempel her hva som er i ferd med å skje i Den norske kirke, nok en kristen bastion som undergraver seg selv, fordi den ikke lenger makter å forsvare kristendommen mot det største angrep på den som har skjedd siden forfølgelsene under romerriket for to tusen år siden.
Klagen som vi her gjengir nedfor ble sendt til Vårt Land v/Styret den 11 september i år, men ble ikke besvart, uvisst av hvilken grunn, men det er jo lov å «spekulere» eller «sannsynlighetsberegne».
At klagen i første omgang ble totalt ignorert, er en sak for seg. Når man så etterlyser et svar på klagen og heller ikke da får svar, kan det gi grunn til en viss bekymring på avisens, dets styre og dens redaksjon.
Klagen og som lyder som følger:
Det er disse fakta (se refererte linker) sett i sammenheng og i seg selv som får meg – klageren - til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.
Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.
Det eneste svar av relevans klageren fikk på sin opprinnelige klage er dette:
From: Per Magne Tveiten Sent: Wednesday, November 9, 2016 8:18 AM To: TF, Cc: Åshild Mathisen Subject: SV: SV: purring på klage:
Til Terje Finne, Jeg viser til din mail 8. november 2016 til Trygve Jordheim, hvor du henviser til din klage rettet til styret i Vårt Land. Jeg er styreleder i Vårt Land, og min vurdering er at dette ikke er en sak for styret. Riktig adressat for en slik klage er sjefredaktør Åshild Mathisen, og hun er satt på kopi i denne mailen. Med vennlig hilsen Konsernsjef i Mentor Medier og styreleder i Vårt Land, Per Magne Tveiten
Klagen til Vårt Land er som følger (gjengitt, som nevnt, med samtykke):
Oslo den 11. september 2016:
Til avisen Vårt Land, v/styret
Grunnen til at jeg sender dette klagebrevet for dårlig behandling til Vårt Land som juridisk person og ikke til avisens Verdidebatt-redaksjon, er at det synes umulig å vinne gehør eller forståelse fra redaksjonen der, (se vedlegg 1). Det er tydelig at redaksjonen har bestemt seg en gang for alle og at dette valget er irreversibelt: Redaksjonen har en gang for alle og for alltid utestengt undertegnede fra å delta som aktør i debattene på Verdidebatt.
Grunnen til dette, slik redaksjonen, ved Johannes Morken, fremstiller den, vil fremgå av en grundig redegjørelse basert på en lengre kompilasjon av relevante fakta, fakta som hentes direkte ut fra hva som ble skrevet i løpet av den tid denne saken varte på Verdidebatt selv, se vedlegg 2.
I og for seg er det i prinsippet ingenting å si på at redaksjonen på sitt nettsted, dvs på Verdidebatt, kan sile innlegg og debattanter etter helt private preferanser og at ingen kan kreve en rett til, hverken juridisk eller mer uformelt, til å få innlegg «på trykk» på forumet, forståelig nok. Dette er helt kurant og ikke problematisk prinsipielt sett.
Redaksjonen har en selvpålagt «plikt», en klar makt og en velbegrunnet myndighet til å utestenge enhver uønsket ytring og enhver person som har forsøkt seg som aktør på Verdidebatt og det er ingen som bestrider redaksjonens legitimitet til å treffe de tiltak den finner nødvendig og fatte de beslutninger den gjør uten at det foreligger en tilsvarende «plikt» til altfor dype forhåndsanalyser og begrunnelser i etterkant for hvorfor man har kommet frem til det vedtaket man nå engang har kommet frem til.
Når jeg skriver «plikt» i hermetegn, bety dette at man må skille mellom en juridisk plikt og en mer estetisk, sedvane- og etikettebegrunnet plikt eller etisk eller moralsk begrunnet plikt, noe som vil fremgå av det følgende.
Det denne klagen imidlertid handler om, er derfor noe annet enn bare en anmodning om at redaksjonen omgjør sin beslutning når det gjelder utestengning på livstid. Det denne klagen dreier seg om relaterer seg til uskrevne normer og regler – normal etikette – som antas å finnes og som antas å gjelde også på dette strengt mindre regulerte samfunnsområde. Det dreier seg med andre ord om vanlig skikk og bruk i de relasjoner som etableres i løpet av en periode med direkte eller indirekte gjensidig utveksling av ord, handling og mening i den her relevante konteksten.
Om denne problemstillingen uttaler PFU i et brev til meg av 070515 følgende:
«Sekretariat må få vise til at Vær Varsom-plakaten ikke har noen bestemmelser om hvordan debattfora skal organiseres og om hvilke formål de skal ha. Videre vises det til plakatens punkt 2.1 som tydelig klargjør at et mediums ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. I klartekst betyr dette at Vårt Lands ansvarlige redaktør, og den han bemyndiger til det, bestemmer hva som skal diskuteres og hvem som får adgang til å diskutere. Det er heller ikke noe presseetisk krav at redaksjonen skal begrunne sine beslutninger. At redaksjonen valgte å slette din kommentar, slette debattråden og stenge deg ute fra Verdidebatt er altså et redaktøransvar og en beslutning innenfor presseetikkens rammer. Det registreres at du mener utvalget bør mene noe om debattredaktørens opptreden overfor deg. Det tilligger ikke utvalgets mandat å mene noe om det som synes å falle innenfor det du kaller høvisk adferd».
Siden PFU anser det utenfor utvalgets aksjonsradius eller kompetanseområde å realitetsbehandle en formell klage på saksbehandlingen eller oppførselen i denne saken, finner jeg det rimelig at avisen som eget rettssubjekt selv behandler saken, dette selvsagt for mitt vedkommende å kunne vinne frem med en klage på den behandling jeg har vært utsatt for med sikte på å bi sluppet inn igjen på forumet, trass i redaktør Morkens beskjed til meg om at dette er umulig og gjeldende for alle fremtid.
Hva alt dette dreier seg om? Jo, prinsipielt: Hvilke kriterier for den gode samtale vil avisen som juridisk person legge til grunn for deltakelse på forumet, og hva mener avisens eiere om hvilke kriterier redaksjonen selv skal legge til grunn?
Svaret på dette kan selvsagt ikke formuleres i detalj på forhånd, men hensikten med denne klagen er om mulig å få et svar som bygger på skjønn og med et svar som konkluderer enten med at redaksjonen har handlet i samsvar med hva avisens eiere kan akseptere, eller ikke akseptere.
Selv om det aller meste av faktagrunnlaget i denne saken foreligger i form av kopier jeg selv tok av det som ble skrevet og utvekslet, har det vært umulig å rekonstruere «det som skjedde» i sin helhet og med alle detaljer intakt, ikke minst rent kronologisk, dette fordi tråden jeg initierte ganske raskt ble slettet og fordi jeg rett og slett ikke rakk å få tatt kopier av alle kommentarer, men alt dette lar seg jo rekonstruere ut fra redaksjonenes egen backup, hvis det skulle være behov for dette.
Fullstendig kronologi vil imidlertid kunne danne et ytterligere element i den totalvurderingen som eventuelt måtte foretas, og den konklusjon som blir truffet, hvis alt dette oppfattes som relevant.
Jeg anser det som veldig viktig i den større sammenheng hvordan avisens redaksjon begrunner sine beslutninger og hvilke kriterier som legges til grunn, fordi disse ikke bare gjelder meg, men også andre engasjerte aktører generelt.
Relevant for denne klagen, og for Vårt Land, er selvsagt alt som faktisk ble skrevet av alle de her involverte, men også det som ikke ble sagt, eller ble stående ubegrunnet uten nærmere presisering og da, basert på et rent vilkårlig og følelsesmessig grunnlag forankret i en slags øyeblikkets radikale estetikk, en estetikk som, forhåpentlig, ikke lar seg forsvare i denne saken sett i et større, allment perspektiv.
Før jeg går videre: Kort om hvordan avisens redaksjon ved Johannes Morken ser på saken og hvordan han forsøker å begrunne utestengelsen i en epost av 090316, jeg siterer:
«Hei: Eg må vise til epostvekslinga den gongen. Du er ikkje utestengt berre fordi tråden skapte støy, men fordi du «gjekk av skaftet» i reaksjonar. Det gjorde du etter å ha hatt ein pause og så kome inn att på forumet. Eg slo difor fast at luftepausen ikkje hadde hatt nokon effekt på di framferd på forumet og at det difor var kroken på døra. Etter din epost (der du ikkje beklagar noko som helst, men sklir unnaden reelle grunnen (min uthevn) til at eg stengde deg ute) ser eg ingen grunn til å opne igjen. At du er ute i inneber på den andre sida ikkje at du er i klasse med Terje Tvedt (som du brukar uforklarleg mykje plass på i eposten) – de er ute av høgst ulike grunnar. Beste helsing Johannes Morken Debattredaktør»
Kommentar: Det er lov å bruke metaforer, men å snakke om «å gå av skaftet» og «skape støy» på et «lydløst» forum, påkaller visse spørsmål og en viss komikk, særlig når dette ikke begrunnes ved referanse til konkrete eksempler.
Det er også nokså underlig å lese følgende setning, myntet på undertegnende: «du beklager ikkje noko som helst, men sklir unna … «, når det jo er en gåte for meg at jeg kan ha gjort noe som helst galt, i og med at jeg ikke kan se at jeg har brutt retningslinjer for korrekt prosedyre. (Prosedyreregler kan sjelden dekke alle tvilstilfeller og der det er tvil må hva disse går ut på, hva de begrenser og ikke tillater og hva de kan la passere til enhver tid, må begynne på skjønn i hvert enkelt tilfelle).
Generelt beklager man ikke en oppførsel som helt og holdent konstrueres opp for tilfellet, av den «fornærmede», her debattredaktør Morken. Han kan med andre ord ikke belegge sin reaksjon ved å vise til konkrete prosedyreregler som han riktig nok klart innbiller seg foreligger, men som rent faktisk ikke gjør det.
Fra min side virker det som om Morken forsøker å skjule noe og at det har gått prestisje i Morkens beslutning, og at å innrømme feil, vil få ham til å miste ansikt.
Hvis man derimot forsøker å finne en annen intensjon bak utestengelsen, en uuttalt begrunnelse, vil man finne at det fins en mer policy-begrunnet begrunnelse, men da en begrunnelse Morken ikke tør å formulere i klartekst, nemlig at han personlig har gitt etter for press og en direkte trussel fra en annen flittig aktør på Verdidebatt og ellers i avisen, nemlig humanist, nå agnostiker, lege og forsker Andreas Morten Horn om å slutte å skrive på forumet hvis jeg fikk fortsette.
Tar man dette i betraktning, vil begrunnelsen fra Morken fremtre som nokså tydelig og forståelig, men da selvsagt desto mer «farlig» avslørende, idet den ville ha vist at Morken selv bryter Vær Varsom Plakaten, hvilket for ham og andre antakelig vil oppfattes som direkte diskvalifiserende for funksjonen han innehar som moderator. (Se : VVP: 1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. 2.1 … Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet).
Selve begrunnelsen for utestengelsen burde ut fra dette med andre ord begrunnes klarere enn den er blitt til nå, for om mulig å unngå det inntrykket at det her er blitt fattet en beslutning mer på et irrasjonelt rent ideologisk grunnlag basert på personlige sympatier, enn på et veloverveid rasjonelt, objektivt og saklig grunnlag.
Slik begrunnelsen nå engang foreligger, kan den oppfattes som vilkårlig og ja, til og med uforståelig. Men dessuten kan begrunnelsen - utrolig nok - basere seg på at debattredaksjonen har latt seg presse eller latt seg påvirke utillatelig eller utilbørlig av utenforstående og da slik at redaksjonen har latt seg presse til å konkludere som den gjorde. Begrunnelsen kan med andre ord reelt ha vært et direkte resultat av dette presset utenfra – og den frykt et slikt press kan fremkalle - i og med at begrunnelsen ellers henger i løse luften idet den forsøkes forklart eller bedre: bortforklart - ved rent prosessuelle eller rent formelle «overtramp», og fordi disse «overtrampene» i seg selv ikke kan sies å være brudd på de retningslinjer forumet selv har satt opp for deltakelse på forumet. Motivet for utestengelsen på dette grunnlag kan med andre ord bunne i et forsøk på at redaksjonen forsøker å skjule et brudd på pressens egen Vær Varsom Plakaten, (om ikke å la seg utnytte pga press utenfra).
Grunnen til at jeg mener redaksjonen har latt seg presse, er at Morten Horn truet med å slutte å skrive på Verdidebatt – og i avisen i det hele tatt - hvis undertegnende fikk lov til å fortsette å delta på forumet. Grunnen til at Morten Holm ikke ville fortsette, var at innholdet i min kommentar til Hadja Tajiks julekronikk i desember 2014 var utålelig for ham, og ble oppfattet som moralsk forkastelig av ham, - han bruker ord som nedrig osv, (jeg viser her til vedlegg 2 med fyldig, supplerende og mer klargjørende dokumentasjon) - ikke at jeg skulle ha overtrådt formelle retningslinjer eller at jeg skulle ha «gått av skaftet», som redaktør Johannes Moren formulerer det, i sin begrunnelse.
Redaksjonen forklarte da også i et svar til Horn at utestengelsen i seg selv ikke hadde noe med innlegget eller kommentaren min å gjøre, men, underforstått, helt andre ting. Morten Horn opplyser da skuffelse over denne begrunnelsen og fortsetter med å true med for fremtiden å avslutte all sin aktivitet på forumet. Horn kan med andre ord ikke se at det her foreligger noen annen grunn enn at min kommentar var så uutholdelig og forkastelig at han selv ikke kunne fortsette å produsere for VL. Horn mener tydeligvis at noe brudd på prosedyrer i seg selv ikke kan gi grunn til utestengelse, hvilket derimot er det nettopp Morken gjør, i og med at han begrunner sin avgjørelse med prosessuelle «overtramp» fra min side, og ikke noe annet. Horn og Morken har dermed stikk motsatt oppfatning av hvordan innholdet i min kommentar til Tajik skal oppfattes rent moralsk.
Det er disse fakta sett i sammenheng og i seg selv som får meg til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.
Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.
Og i dette har jeg flere med meg som mener at jeg er blitt utsatt for urimelig og unødvendig hard behandling, dette desto mer som om det i kommentarene som Horn la inn om min kommentar til Tajik faktisk finnes mange direkte løgnaktige påstander som undertegnede av redaksjonen ble hindret fra å tilbakevise, i og med utestengelsen. Horns påstander her er klart ærekrenkende, men redaksjonen lar Horns innlegg likevel bli stående, i all offentlighet, så å si, mens jeg da altså gjøres forsvarsløs i og med at utestengelsen da allerede er skjedd.
Dette er kanskje den mest alvorlige «brøden» redaksjonen gjorde seg skyld i, etter min mening. Redaksjonen burde derfor ikke bare beklage, men hilse meg velkommen tilbake idet det ryddes opp i dette og ved å ta ned eller slette Horns postering der han ærekrenker og kommer med direkte løgn. (I skrivende stund kan jeg ikke se at Horns posteringer her er slettet).
Redaksjonen har strengt tatt ikke pålagt seg selv noen plikt til å begrunne avgjørelser om utestengning av personer og innlegg på forumet. Men begrunnelse «by default» er jo selvsagt også en form for begrunnelse, men neppe en begrunnelse man generelt vil finne tilfredsstillende, i og med at Verdidebatt jo utøver en betydelig innflytelse i dagens offentlige debatt på riksplanet, en innflytelse som de fleste derfor vil kreve kan grunnes på allmenne normer og regler som allment vil oppfattes som gode og verdige og derfor sterkt beskyttelsesverdige.
Verdidebatt er avhengig av et godt image, akkurat som alle andre offentlige aktører er det, spesielt siden man vil gå foran som et godt eksempel, og Verdidebatt burde derfor beflitte seg på å begrunne sine disposisjoner på en saklig og god måte, selv om den ikke har noen formell juridisk eller sedvanemessig plikt til det. Minstemålet må jo være at det opptres redelig, saklig og sannferdig. Redaksjonen anseelse vil i motsatt fall kunne svekkes på sikt, i og med at tilliten til den faglige side av driften også vil kunne svekkes, og dette er jo selvsagt ikke noe som bør skje, så lenge man kan gjøre noe for å forhindre en slik utvikling.
Jeg kan ikke se at Vårt Land som avis og Verdidebatt som avisens forum har levd opp til forventingene om å bruke allment aksepterte eller omforente normer og regler som kan oppfattes som gode og beskyttelsesverdige i denne saken, snare tvert om. Dette desto mer som det her ikke er snakk om brudd på klart formulerte regler eller retningslinjer for når, hvor og hvordan innlegg skal se ut eller formes rent konkret. At undertegnede falt litt utenfor det som redaksjonen ellers forventet av prosedyre i denne sammenheng, er nå så sin sak, men som sagt: Her foreligger ingen konkrete brudd hverken på formulerte eller uformulerte eller stilltiende regler eller retningslinjer notorisk og konkret eller spesifisert gitt på forhånd og som man derfor kunne forholde seg til helt konkret.
Når det f eks påstås at «du – (altså undertegnende) - gjekk heilt av skaftet», så vil vel de fleste som leser et slikt utsagn, selv med god kjennskap til detaljene i utvekslingen av synspunkter, stille seg nokså uforstående til utsagnet, hvis det ikke begrunnes på en skikkelig måte og på en troverdig måte som kan overbevise eller underbygges med henvisning til et konkret hendelsesforløp .
Jeg vil tro at dette gjelder som en allmenn regel eller prima facie-plikt i de fleste allmennmenneskelige relasjoner uansett kontekst. Når slik konkret begrunnelse uteblir eller blir hengende i luften uten tilknytningspunkter andre enn de som måtte «finnes» i den parten som fremsetter påstanden eller anklagelsens hode og ut fra hva denne, situasjonsbestemt, måtte «føle» der og da. At man rent subjektivt har oppfattet hele konteksten og den reaksjon som fremkommer fra den «anklagedes» side som svært uforstandig aggressivt, pågående eller truende, kan ikke være god nok grunn for å fremsette påstanden nærmest uten å kunne vise til faktabasis i det hele tatt. Dette gjelder desto mer som det her dreier seg om et offentlig rom, hvor allmenheten inviteres inn, på et nettforum, altså, som selv vil stimulere til saklig og frisk debatt og som inviterer til en anstendig og tillitsvekkende og skriftlig ordveksling hvor forumet selv forutsetter kommunikasjon på høyt nivå både kognitivt og verdimessig i form av ytringer som holder seg innenfor sømmelighetens, det høviske og lovlydighetens grenser, både juridisk og hva angår konvensjonell etikette.
Verdidebatt har i så måte på mange måter vært et forbilde for mange andre fora og et eksempel til etterfølgelse, men uten at dette betyr at forumet etter min mening har klart å opprettholde denne noble standard i denne saken, dette desto mer som denne min mening nå deles av flere, som jeg har forelagt dokumentene for og som har satt seg inn i hendingsforløpet og som dessuten har vurdert min kommentar med hensyn til mulig krenkende eller umoralsk innhold. (Jeg er som tidligere nevnt utestengt på livstid!).
Og alt dette desto mer som redaksjonen på Verdidebatt også selv innrømmer at det jeg skrev i form av angjeldende kommentar til en kronikken av tidligere statsråd Hadja Tajik i avisen, i desember 2014, i seg selv ikke var uakseptabelt, krenkende eller «over grensa» for hva man i ytringsfrihetens navn kan tillate seg å ytre både på forumet selv og ellers.
Saken koker derfor ned til et spørsmål hva det var av prosessuelle faktorer som fikk redaksjonen til å reagere i form av en slik drastisk avgjørelse som den gjorde, hvilket bekreftes av debattredaktør Johannes Morken i et svar til meg etter at jeg henvendte meg til redaksjonen for å få vite om utestengelsen sto ved lag litt over et år etter at utestengelsen første gang ble meddelt meg.
Jeg kunne med andre ord i min villeste fantasi ikke få meg til å tro at selve den måten og den formen mine innlegg i sakens forbindelse fikk, kunne medføre en så sterk reaksjon som Morken kom med. De formelle feilene jeg begikk, synes bagatellmessige, særlig fordi de i Verdidebatts egne retningslinjer ikke nevnes noe om hvordan og eventuelt når innlegg kan eller ikke kan sendes inn eller hvordan de utformes og disponeres. Da det helt i begynnelsen av prosessen oppsto noen spørsmål, ble det først utvekslet noen mailer med Rimehaug hvor jeg la frem saken sett fra min side og hvor Rimehaug godtok forklaringen min og lot meg fortsette.
Noe senere og innenfor et kort tidsrom, oppsto det, objektivt sett, flere misforståelser om helt konkrete «prosessuelle» forhold uten at det ved noen anledning ble antydet at dette kunne innebære utestengelse eller noe om at mine kommentarer innholdsmessig på noen måte var kritikkverdige i den forstand at de i seg selv kunne begrunne en utestengelse
Når Morken så senere bruker min kommunikasjon med Rimehaug som et kumulativt element i sin egen begrunnelse, virker det forhastet og lite gjennomtenkt. Misforståelsene var jo blitt oppklart mellom Rimehaug og meg og klarsignal gitt om at jeg kunne fortsette i debatten. Dette faktum synes imidlertid ikke å anfekte Morken, han bruker i stedet «frifinnelsen» av meg som nok en begrunnelse for å utestenge meg, hvilket jo i seg selv ikke akkurat vitner om særlig god dømmekraft, eller forståelse av hva saken i sin kjerne dreide seg om og de underliggende personlige implikasjoner.
Fra publikums side ble tvert imot min kommentar mottatt med stor åpenhet og stor velvilje, - noen ble riktig nok slettet umiddelbart - så lenge kommentarfeltet var åpent. Det som snudde opp ned på det hele var etter min mening et innlegg fra Morten Horn hvor han går til frontalangrep ikke bare på selve innholdet i min kommentar til Tajiks kronikk, men i tillegg også på meg og min person og derfor min ære. Dessuten – og dette er viktig, slik jeg ser det – legger Horn ut posteringer som viser at han har vært i personlig kontakt med Morken angående saken og så vidt jeg husker besvarte Morken også denne kontakten åpent på forumet.
Alt i alt må jeg derfor be Vårt Land som eier å vurdere saken i det håp at avisen som eget rettssubjekt uttaler seg om Morkens beslutning Vårt Lands eiere bør, slik jeg ser det, på selvstendig grunnlag gjøre seg opp en formulert mening om hvorvidt behandlingen av meg i denne saken er en behandling avisen kan underskrive på og fastholde som et eksempel på en oppførsel som faller innenfor avisens eget normgrunnlag og oppfatning av hva som bør være tillatelig eller ikke sett i forhold til avisens generelle policy hva måtte angå åpent og offentlig inviterte gjester og aktører på avisens Verdidebatt.
Hallgeir Oppraak
Avisen Vårt Land tør ikke svare for en sterkt klanderverdig redaksjonell linje. Mye tyder på at avisen har latt seg korrumpere.
Avisen lukker seg helt for meget overbevisende argumentasjon. Den kan mistenkes for korrupsjon i form av brudd på Redaktørplakaten som skal sikre at redaktører ikke lar seg dupere av eksterne krefter.
Avisen tør ikke å svare på en konkret, velbegrunnet klage og innrømmer dermed indirekte svært kritikkverdige forhold både overfor publikum og innad i avisen.
Etter en gjennomgang av saken, er det ikke tvil om konklusjonen:
Moralsk kollaps i mental korrupsjon i avisen Vårt Land
At islam skaper røre i hjerte og sinn, er et faktum mange ser, men bare få vil innrømme gjelder dem selv, spesielt folk tilhørende «etablissementet». Kall dem gjerne «eliten».
Nei til islam bragte her om Verdidebatt en omtale av en sak som kan illustrer hvor langt «aktørene» er villige til å gå for å fremheve seg selv som «fortreffelige» på andres bekostning og uten hemninger, også i selverklærte kristne miljøer, og da miljøer med stor innflytelse og makt. se dessuten for detaljer og bakgrunn her og her: Vårt Land et gjørmebad.
Saken som vi referer til, har nå fått et etterspill i form av en skriftlig klage til avisen Vårt Land, en avis som skilter med kristennavnet og kaller seg en kristen avis, men som nå heller bedre og mer sakssvarende burde kalles en korrupt mer enn en kristen avis.
En ny innsikt demrer: Kristne er kristne verst. Spesielt når kristne skyver ikkekristne foran seg som «sannhetsvitner» og bruker ateister og humanister som skjold og bøddel mot andre kristne, og ser disse som en større trussel mot egen prestisjen enn angrep på kristentroen fra vantro hedninger.
Vi gjengir klagen nedenfor, innforstått med at samtykke er gitt fra den det gjelder.
Klagen og den manglende respons på den, får frem at det foregår noe råttent i kristenmedia og da spesielt i Vårt Land.
Islam som premissleverandør for alle debatter på nettfora og andre steder gjør seg tydelig gjeldende og avføder alt fra irrasjonelle reaksjoner til direkte angrep som er så ufine og ofte usaklige og løgnaktige, at vi kan spørre oss selv om vi er riktig vel bevarte blitt, noen og enhver av oss, enten vi personlig har dristet oss utpå i kampens hete i det offentlige rom, eller vi sitter likegyldig, men kanskje likevel nummen eller lamslått av hva som foregår på dette teateret.
Det pussige er at folk med høy utdannelse og stor kompetanse og folk som ellers beundres for sin – tilsynelatende - høye moral, faller for fristelsen til å reagere på en måte som vanligvis ikke burde være dem selv verdig, noe som vil fremgå av denne saken, sett i sin helhet, (vi viser til linkene for utdypning for den som orker).
Islam har klart å skape en usalig blanding av mye agg, overreaksjoner, understatements, forstillelse og hysteri blant folk, frykt og gnisninger, det hagler med anklager, bakvaskelser, intriger og folket ser ut til å dele seg i to leire: Islamkritikerne mot resten, dvs venstresiden mot høyresiden, og hvor da grenselinjen ofte går tvers gjennom eller på tvers av alle partipolitiske skillelinjer, (hvis man forutsetter at ærlighet og åpen tale fremdeles bør være en dyd her i landet, sammen med manns mot).
De fleste av oss tvinges imidlertid av ulike grunner i diskursen – i tillegg til ren feighet - til å innta posisjoner som passive grenseboere, engstelig sjeler som er mer opptatt av dyrke sin nøytralitet, forvirring og egen konfliktskyhet enn sitt mot, sin identitet og egentlige lojalitet og sine evner til å konfrontere selve vanviddet i alt dette, enten man nå har falt ned på den ene eller annen side av «grensene».
Dramaet utspiller seg nå på alle samfunnsnivåer og i alle miljøer: Islam har klart å stille Norge på hodet og sette varig splid i folket. Og de fleste gjemmer sitt hode enten i stratosfæren av innbilt, personlig eller narsissistisk følt fortreffelighet, eller i sanden blant mark og utøy, i isolert ensomhet og mørke, - alt i frykt for ikke hva islam er og bedriver, men for hva naboene, kollegaene og de «kondisjonerte» skulle si, hvis man bare ga uttrykk for og sa bent frem og oppriktig hva man så og tenkte.
En ting er imidlertid hva som skjer blant de vanlige enn og kvinner, en annen ting er hva som skjer på toppen av samfunnshierarkiet. Og her dreier det ikke bare om et ømt punkt, eller en inflammasjon, det har slått ut i en fullblods betennelse med påfølgende utbrudd og med et aggresjonsnivå som bare kan forklares ut fra en bakenforliggende sykdomstilstand.
Vi har fått uår i landet og ingenting viser dette tydeligere enn hva som skjer «på toppen» og der hvor makten skjer. Vi ser symptomene på at noe forferdelig kommer til å skje overalt, se for eksempel her hva som er i ferd med å skje i Den norske kirke, nok en kristen bastion som undergraver seg selv, fordi den ikke lenger makter å forsvare kristendommen mot det største angrep på den som har skjedd siden forfølgelsene under romerriket for to tusen år siden.
Klagen som vi her gjengir nedfor ble sendt til Vårt Land v/Styret den 11 september i år, men ble ikke besvart, uvisst av hvilken grunn, men det er jo lov å «spekulere» eller «sannsynlighetsberegne».
At klagen i første omgang ble totalt ignorert, er en sak for seg. Når man så etterlyser et svar på klagen og heller ikke da får svar, kan det gi grunn til en viss bekymring på avisens, dets styre og dens redaksjon.
Klagen og som lyder som følger:
Det er disse fakta (se refererte linker) sett i sammenheng og i seg selv som får meg – klageren - til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.
Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.
Det eneste svar av relevans klageren fikk på sin opprinnelige klage er dette:
From: Per Magne Tveiten Sent: Wednesday, November 9, 2016 8:18 AM To: TF, Cc: Åshild Mathisen Subject: SV: SV: purring på klage:
Til Terje Finne, Jeg viser til din mail 8. november 2016 til Trygve Jordheim, hvor du henviser til din klage rettet til styret i Vårt Land. Jeg er styreleder i Vårt Land, og min vurdering er at dette ikke er en sak for styret. Riktig adressat for en slik klage er sjefredaktør Åshild Mathisen, og hun er satt på kopi i denne mailen. Med vennlig hilsen Konsernsjef i Mentor Medier og styreleder i Vårt Land, Per Magne Tveiten
Klagen til Vårt Land er som følger (gjengitt, som nevnt, med samtykke):
Oslo den 11. september 2016:
Til avisen Vårt Land, v/styret
Grunnen til at jeg sender dette klagebrevet for dårlig behandling til Vårt Land som juridisk person og ikke til avisens Verdidebatt-redaksjon, er at det synes umulig å vinne gehør eller forståelse fra redaksjonen der, (se vedlegg 1). Det er tydelig at redaksjonen har bestemt seg en gang for alle og at dette valget er irreversibelt: Redaksjonen har en gang for alle og for alltid utestengt undertegnede fra å delta som aktør i debattene på Verdidebatt.
Grunnen til dette, slik redaksjonen, ved Johannes Morken, fremstiller den, vil fremgå av en grundig redegjørelse basert på en lengre kompilasjon av relevante fakta, fakta som hentes direkte ut fra hva som ble skrevet i løpet av den tid denne saken varte på Verdidebatt selv, se vedlegg 2.
I og for seg er det i prinsippet ingenting å si på at redaksjonen på sitt nettsted, dvs på Verdidebatt, kan sile innlegg og debattanter etter helt private preferanser og at ingen kan kreve en rett til, hverken juridisk eller mer uformelt, til å få innlegg «på trykk» på forumet, forståelig nok. Dette er helt kurant og ikke problematisk prinsipielt sett.
Redaksjonen har en selvpålagt «plikt», en klar makt og en velbegrunnet myndighet til å utestenge enhver uønsket ytring og enhver person som har forsøkt seg som aktør på Verdidebatt og det er ingen som bestrider redaksjonens legitimitet til å treffe de tiltak den finner nødvendig og fatte de beslutninger den gjør uten at det foreligger en tilsvarende «plikt» til altfor dype forhåndsanalyser og begrunnelser i etterkant for hvorfor man har kommet frem til det vedtaket man nå engang har kommet frem til.
Når jeg skriver «plikt» i hermetegn, bety dette at man må skille mellom en juridisk plikt og en mer estetisk, sedvane- og etikettebegrunnet plikt eller etisk eller moralsk begrunnet plikt, noe som vil fremgå av det følgende.
Det denne klagen imidlertid handler om, er derfor noe annet enn bare en anmodning om at redaksjonen omgjør sin beslutning når det gjelder utestengning på livstid. Det denne klagen dreier seg om relaterer seg til uskrevne normer og regler – normal etikette – som antas å finnes og som antas å gjelde også på dette strengt mindre regulerte samfunnsområde. Det dreier seg med andre ord om vanlig skikk og bruk i de relasjoner som etableres i løpet av en periode med direkte eller indirekte gjensidig utveksling av ord, handling og mening i den her relevante konteksten.
Om denne problemstillingen uttaler PFU i et brev til meg av 070515 følgende:
«Sekretariat må få vise til at Vær Varsom-plakaten ikke har noen bestemmelser om hvordan debattfora skal organiseres og om hvilke formål de skal ha. Videre vises det til plakatens punkt 2.1 som tydelig klargjør at et mediums ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. I klartekst betyr dette at Vårt Lands ansvarlige redaktør, og den han bemyndiger til det, bestemmer hva som skal diskuteres og hvem som får adgang til å diskutere. Det er heller ikke noe presseetisk krav at redaksjonen skal begrunne sine beslutninger. At redaksjonen valgte å slette din kommentar, slette debattråden og stenge deg ute fra Verdidebatt er altså et redaktøransvar og en beslutning innenfor presseetikkens rammer. Det registreres at du mener utvalget bør mene noe om debattredaktørens opptreden overfor deg. Det tilligger ikke utvalgets mandat å mene noe om det som synes å falle innenfor det du kaller høvisk adferd».
Siden PFU anser det utenfor utvalgets aksjonsradius eller kompetanseområde å realitetsbehandle en formell klage på saksbehandlingen eller oppførselen i denne saken, finner jeg det rimelig at avisen som eget rettssubjekt selv behandler saken, dette selvsagt for mitt vedkommende å kunne vinne frem med en klage på den behandling jeg har vært utsatt for med sikte på å bi sluppet inn igjen på forumet, trass i redaktør Morkens beskjed til meg om at dette er umulig og gjeldende for alle fremtid.
Hva alt dette dreier seg om? Jo, prinsipielt: Hvilke kriterier for den gode samtale vil avisen som juridisk person legge til grunn for deltakelse på forumet, og hva mener avisens eiere om hvilke kriterier redaksjonen selv skal legge til grunn?
Svaret på dette kan selvsagt ikke formuleres i detalj på forhånd, men hensikten med denne klagen er om mulig å få et svar som bygger på skjønn og med et svar som konkluderer enten med at redaksjonen har handlet i samsvar med hva avisens eiere kan akseptere, eller ikke akseptere.
Selv om det aller meste av faktagrunnlaget i denne saken foreligger i form av kopier jeg selv tok av det som ble skrevet og utvekslet, har det vært umulig å rekonstruere «det som skjedde» i sin helhet og med alle detaljer intakt, ikke minst rent kronologisk, dette fordi tråden jeg initierte ganske raskt ble slettet og fordi jeg rett og slett ikke rakk å få tatt kopier av alle kommentarer, men alt dette lar seg jo rekonstruere ut fra redaksjonenes egen backup, hvis det skulle være behov for dette.
Fullstendig kronologi vil imidlertid kunne danne et ytterligere element i den totalvurderingen som eventuelt måtte foretas, og den konklusjon som blir truffet, hvis alt dette oppfattes som relevant.
Jeg anser det som veldig viktig i den større sammenheng hvordan avisens redaksjon begrunner sine beslutninger og hvilke kriterier som legges til grunn, fordi disse ikke bare gjelder meg, men også andre engasjerte aktører generelt.
Relevant for denne klagen, og for Vårt Land, er selvsagt alt som faktisk ble skrevet av alle de her involverte, men også det som ikke ble sagt, eller ble stående ubegrunnet uten nærmere presisering og da, basert på et rent vilkårlig og følelsesmessig grunnlag forankret i en slags øyeblikkets radikale estetikk, en estetikk som, forhåpentlig, ikke lar seg forsvare i denne saken sett i et større, allment perspektiv.
Før jeg går videre: Kort om hvordan avisens redaksjon ved Johannes Morken ser på saken og hvordan han forsøker å begrunne utestengelsen i en epost av 090316, jeg siterer:
«Hei: Eg må vise til epostvekslinga den gongen. Du er ikkje utestengt berre fordi tråden skapte støy, men fordi du «gjekk av skaftet» i reaksjonar. Det gjorde du etter å ha hatt ein pause og så kome inn att på forumet. Eg slo difor fast at luftepausen ikkje hadde hatt nokon effekt på di framferd på forumet og at det difor var kroken på døra. Etter din epost (der du ikkje beklagar noko som helst, men sklir unnaden reelle grunnen (min uthevn) til at eg stengde deg ute) ser eg ingen grunn til å opne igjen. At du er ute i inneber på den andre sida ikkje at du er i klasse med Terje Tvedt (som du brukar uforklarleg mykje plass på i eposten) – de er ute av høgst ulike grunnar. Beste helsing Johannes Morken Debattredaktør»
Kommentar: Det er lov å bruke metaforer, men å snakke om «å gå av skaftet» og «skape støy» på et «lydløst» forum, påkaller visse spørsmål og en viss komikk, særlig når dette ikke begrunnes ved referanse til konkrete eksempler.
Det er også nokså underlig å lese følgende setning, myntet på undertegnende: «du beklager ikkje noko som helst, men sklir unna … «, når det jo er en gåte for meg at jeg kan ha gjort noe som helst galt, i og med at jeg ikke kan se at jeg har brutt retningslinjer for korrekt prosedyre. (Prosedyreregler kan sjelden dekke alle tvilstilfeller og der det er tvil må hva disse går ut på, hva de begrenser og ikke tillater og hva de kan la passere til enhver tid, må begynne på skjønn i hvert enkelt tilfelle).
Generelt beklager man ikke en oppførsel som helt og holdent konstrueres opp for tilfellet, av den «fornærmede», her debattredaktør Morken. Han kan med andre ord ikke belegge sin reaksjon ved å vise til konkrete prosedyreregler som han riktig nok klart innbiller seg foreligger, men som rent faktisk ikke gjør det.
Fra min side virker det som om Morken forsøker å skjule noe og at det har gått prestisje i Morkens beslutning, og at å innrømme feil, vil få ham til å miste ansikt.
Hvis man derimot forsøker å finne en annen intensjon bak utestengelsen, en uuttalt begrunnelse, vil man finne at det fins en mer policy-begrunnet begrunnelse, men da en begrunnelse Morken ikke tør å formulere i klartekst, nemlig at han personlig har gitt etter for press og en direkte trussel fra en annen flittig aktør på Verdidebatt og ellers i avisen, nemlig humanist, nå agnostiker, lege og forsker Andreas Morten Horn om å slutte å skrive på forumet hvis jeg fikk fortsette.
Tar man dette i betraktning, vil begrunnelsen fra Morken fremtre som nokså tydelig og forståelig, men da selvsagt desto mer «farlig» avslørende, idet den ville ha vist at Morken selv bryter Vær Varsom Plakaten, hvilket for ham og andre antakelig vil oppfattes som direkte diskvalifiserende for funksjonen han innehar som moderator. (Se : VVP: 1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. 2.1 … Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet).
Selve begrunnelsen for utestengelsen burde ut fra dette med andre ord begrunnes klarere enn den er blitt til nå, for om mulig å unngå det inntrykket at det her er blitt fattet en beslutning mer på et irrasjonelt rent ideologisk grunnlag basert på personlige sympatier, enn på et veloverveid rasjonelt, objektivt og saklig grunnlag.
Slik begrunnelsen nå engang foreligger, kan den oppfattes som vilkårlig og ja, til og med uforståelig. Men dessuten kan begrunnelsen - utrolig nok - basere seg på at debattredaksjonen har latt seg presse eller latt seg påvirke utillatelig eller utilbørlig av utenforstående og da slik at redaksjonen har latt seg presse til å konkludere som den gjorde. Begrunnelsen kan med andre ord reelt ha vært et direkte resultat av dette presset utenfra – og den frykt et slikt press kan fremkalle - i og med at begrunnelsen ellers henger i løse luften idet den forsøkes forklart eller bedre: bortforklart - ved rent prosessuelle eller rent formelle «overtramp», og fordi disse «overtrampene» i seg selv ikke kan sies å være brudd på de retningslinjer forumet selv har satt opp for deltakelse på forumet. Motivet for utestengelsen på dette grunnlag kan med andre ord bunne i et forsøk på at redaksjonen forsøker å skjule et brudd på pressens egen Vær Varsom Plakaten, (om ikke å la seg utnytte pga press utenfra).
Grunnen til at jeg mener redaksjonen har latt seg presse, er at Morten Horn truet med å slutte å skrive på Verdidebatt – og i avisen i det hele tatt - hvis undertegnende fikk lov til å fortsette å delta på forumet. Grunnen til at Morten Holm ikke ville fortsette, var at innholdet i min kommentar til Hadja Tajiks julekronikk i desember 2014 var utålelig for ham, og ble oppfattet som moralsk forkastelig av ham, - han bruker ord som nedrig osv, (jeg viser her til vedlegg 2 med fyldig, supplerende og mer klargjørende dokumentasjon) - ikke at jeg skulle ha overtrådt formelle retningslinjer eller at jeg skulle ha «gått av skaftet», som redaktør Johannes Moren formulerer det, i sin begrunnelse.
Redaksjonen forklarte da også i et svar til Horn at utestengelsen i seg selv ikke hadde noe med innlegget eller kommentaren min å gjøre, men, underforstått, helt andre ting. Morten Horn opplyser da skuffelse over denne begrunnelsen og fortsetter med å true med for fremtiden å avslutte all sin aktivitet på forumet. Horn kan med andre ord ikke se at det her foreligger noen annen grunn enn at min kommentar var så uutholdelig og forkastelig at han selv ikke kunne fortsette å produsere for VL. Horn mener tydeligvis at noe brudd på prosedyrer i seg selv ikke kan gi grunn til utestengelse, hvilket derimot er det nettopp Morken gjør, i og med at han begrunner sin avgjørelse med prosessuelle «overtramp» fra min side, og ikke noe annet. Horn og Morken har dermed stikk motsatt oppfatning av hvordan innholdet i min kommentar til Tajik skal oppfattes rent moralsk.
Det er disse fakta sett i sammenheng og i seg selv som får meg til å konkludere med at Verdidebatts redaksjon har latt seg presse på en utilbørlig, upassende, krenkende og regelstridig måte, - de klare, objektive fakta burde imidlertid tale for seg selv, noe som i sin tur skulle betinge at jeg for fremtiden ønskes velkommen til fortsatt deltakelse på forumet.
Redaksjonen har etter dette ikke bare brutt mot Vær Varsom Plakatens bestemmelser for redaksjoner om nettopp ikke å la seg underlegge forsøk på å bestemme redaksjonens linje og redigering, men også mot skrevne og uskrevne normer for anstendig behandling av person, dvs undertegnede, og mot vanlig oppfatning av hva som er gangbar mynt i møte mellom mennesker, hvor det nå enn måtte skjer.
Og i dette har jeg flere med meg som mener at jeg er blitt utsatt for urimelig og unødvendig hard behandling, dette desto mer som om det i kommentarene som Horn la inn om min kommentar til Tajik faktisk finnes mange direkte løgnaktige påstander som undertegnede av redaksjonen ble hindret fra å tilbakevise, i og med utestengelsen. Horns påstander her er klart ærekrenkende, men redaksjonen lar Horns innlegg likevel bli stående, i all offentlighet, så å si, mens jeg da altså gjøres forsvarsløs i og med at utestengelsen da allerede er skjedd.
Dette er kanskje den mest alvorlige «brøden» redaksjonen gjorde seg skyld i, etter min mening. Redaksjonen burde derfor ikke bare beklage, men hilse meg velkommen tilbake idet det ryddes opp i dette og ved å ta ned eller slette Horns postering der han ærekrenker og kommer med direkte løgn. (I skrivende stund kan jeg ikke se at Horns posteringer her er slettet).
Redaksjonen har strengt tatt ikke pålagt seg selv noen plikt til å begrunne avgjørelser om utestengning av personer og innlegg på forumet. Men begrunnelse «by default» er jo selvsagt også en form for begrunnelse, men neppe en begrunnelse man generelt vil finne tilfredsstillende, i og med at Verdidebatt jo utøver en betydelig innflytelse i dagens offentlige debatt på riksplanet, en innflytelse som de fleste derfor vil kreve kan grunnes på allmenne normer og regler som allment vil oppfattes som gode og verdige og derfor sterkt beskyttelsesverdige.
Verdidebatt er avhengig av et godt image, akkurat som alle andre offentlige aktører er det, spesielt siden man vil gå foran som et godt eksempel, og Verdidebatt burde derfor beflitte seg på å begrunne sine disposisjoner på en saklig og god måte, selv om den ikke har noen formell juridisk eller sedvanemessig plikt til det. Minstemålet må jo være at det opptres redelig, saklig og sannferdig. Redaksjonen anseelse vil i motsatt fall kunne svekkes på sikt, i og med at tilliten til den faglige side av driften også vil kunne svekkes, og dette er jo selvsagt ikke noe som bør skje, så lenge man kan gjøre noe for å forhindre en slik utvikling.
Jeg kan ikke se at Vårt Land som avis og Verdidebatt som avisens forum har levd opp til forventingene om å bruke allment aksepterte eller omforente normer og regler som kan oppfattes som gode og beskyttelsesverdige i denne saken, snare tvert om. Dette desto mer som det her ikke er snakk om brudd på klart formulerte regler eller retningslinjer for når, hvor og hvordan innlegg skal se ut eller formes rent konkret. At undertegnede falt litt utenfor det som redaksjonen ellers forventet av prosedyre i denne sammenheng, er nå så sin sak, men som sagt: Her foreligger ingen konkrete brudd hverken på formulerte eller uformulerte eller stilltiende regler eller retningslinjer notorisk og konkret eller spesifisert gitt på forhånd og som man derfor kunne forholde seg til helt konkret.
Når det f eks påstås at «du – (altså undertegnende) - gjekk heilt av skaftet», så vil vel de fleste som leser et slikt utsagn, selv med god kjennskap til detaljene i utvekslingen av synspunkter, stille seg nokså uforstående til utsagnet, hvis det ikke begrunnes på en skikkelig måte og på en troverdig måte som kan overbevise eller underbygges med henvisning til et konkret hendelsesforløp .
Jeg vil tro at dette gjelder som en allmenn regel eller prima facie-plikt i de fleste allmennmenneskelige relasjoner uansett kontekst. Når slik konkret begrunnelse uteblir eller blir hengende i luften uten tilknytningspunkter andre enn de som måtte «finnes» i den parten som fremsetter påstanden eller anklagelsens hode og ut fra hva denne, situasjonsbestemt, måtte «føle» der og da. At man rent subjektivt har oppfattet hele konteksten og den reaksjon som fremkommer fra den «anklagedes» side som svært uforstandig aggressivt, pågående eller truende, kan ikke være god nok grunn for å fremsette påstanden nærmest uten å kunne vise til faktabasis i det hele tatt. Dette gjelder desto mer som det her dreier seg om et offentlig rom, hvor allmenheten inviteres inn, på et nettforum, altså, som selv vil stimulere til saklig og frisk debatt og som inviterer til en anstendig og tillitsvekkende og skriftlig ordveksling hvor forumet selv forutsetter kommunikasjon på høyt nivå både kognitivt og verdimessig i form av ytringer som holder seg innenfor sømmelighetens, det høviske og lovlydighetens grenser, både juridisk og hva angår konvensjonell etikette.
Verdidebatt har i så måte på mange måter vært et forbilde for mange andre fora og et eksempel til etterfølgelse, men uten at dette betyr at forumet etter min mening har klart å opprettholde denne noble standard i denne saken, dette desto mer som denne min mening nå deles av flere, som jeg har forelagt dokumentene for og som har satt seg inn i hendingsforløpet og som dessuten har vurdert min kommentar med hensyn til mulig krenkende eller umoralsk innhold. (Jeg er som tidligere nevnt utestengt på livstid!).
Og alt dette desto mer som redaksjonen på Verdidebatt også selv innrømmer at det jeg skrev i form av angjeldende kommentar til en kronikken av tidligere statsråd Hadja Tajik i avisen, i desember 2014, i seg selv ikke var uakseptabelt, krenkende eller «over grensa» for hva man i ytringsfrihetens navn kan tillate seg å ytre både på forumet selv og ellers.
Saken koker derfor ned til et spørsmål hva det var av prosessuelle faktorer som fikk redaksjonen til å reagere i form av en slik drastisk avgjørelse som den gjorde, hvilket bekreftes av debattredaktør Johannes Morken i et svar til meg etter at jeg henvendte meg til redaksjonen for å få vite om utestengelsen sto ved lag litt over et år etter at utestengelsen første gang ble meddelt meg.
Jeg kunne med andre ord i min villeste fantasi ikke få meg til å tro at selve den måten og den formen mine innlegg i sakens forbindelse fikk, kunne medføre en så sterk reaksjon som Morken kom med. De formelle feilene jeg begikk, synes bagatellmessige, særlig fordi de i Verdidebatts egne retningslinjer ikke nevnes noe om hvordan og eventuelt når innlegg kan eller ikke kan sendes inn eller hvordan de utformes og disponeres. Da det helt i begynnelsen av prosessen oppsto noen spørsmål, ble det først utvekslet noen mailer med Rimehaug hvor jeg la frem saken sett fra min side og hvor Rimehaug godtok forklaringen min og lot meg fortsette.
Noe senere og innenfor et kort tidsrom, oppsto det, objektivt sett, flere misforståelser om helt konkrete «prosessuelle» forhold uten at det ved noen anledning ble antydet at dette kunne innebære utestengelse eller noe om at mine kommentarer innholdsmessig på noen måte var kritikkverdige i den forstand at de i seg selv kunne begrunne en utestengelse
Når Morken så senere bruker min kommunikasjon med Rimehaug som et kumulativt element i sin egen begrunnelse, virker det forhastet og lite gjennomtenkt. Misforståelsene var jo blitt oppklart mellom Rimehaug og meg og klarsignal gitt om at jeg kunne fortsette i debatten. Dette faktum synes imidlertid ikke å anfekte Morken, han bruker i stedet «frifinnelsen» av meg som nok en begrunnelse for å utestenge meg, hvilket jo i seg selv ikke akkurat vitner om særlig god dømmekraft, eller forståelse av hva saken i sin kjerne dreide seg om og de underliggende personlige implikasjoner.
Fra publikums side ble tvert imot min kommentar mottatt med stor åpenhet og stor velvilje, - noen ble riktig nok slettet umiddelbart - så lenge kommentarfeltet var åpent. Det som snudde opp ned på det hele var etter min mening et innlegg fra Morten Horn hvor han går til frontalangrep ikke bare på selve innholdet i min kommentar til Tajiks kronikk, men i tillegg også på meg og min person og derfor min ære. Dessuten – og dette er viktig, slik jeg ser det – legger Horn ut posteringer som viser at han har vært i personlig kontakt med Morken angående saken og så vidt jeg husker besvarte Morken også denne kontakten åpent på forumet.
Alt i alt må jeg derfor be Vårt Land som eier å vurdere saken i det håp at avisen som eget rettssubjekt uttaler seg om Morkens beslutning Vårt Lands eiere bør, slik jeg ser det, på selvstendig grunnlag gjøre seg opp en formulert mening om hvorvidt behandlingen av meg i denne saken er en behandling avisen kan underskrive på og fastholde som et eksempel på en oppførsel som faller innenfor avisens eget normgrunnlag og oppfatning av hva som bør være tillatelig eller ikke sett i forhold til avisens generelle policy hva måtte angå åpent og offentlig inviterte gjester og aktører på avisens Verdidebatt.
Hallgeir Oppraak