Guds nåde

Andakt av Odd S. Beverfjord.

Vi har nettopp feiret vår Frelsers fødsel og hørt budskapet som den himmelske hærskare først forkynte til gjeterne på marken utenfor Betlehem, om fred blant mennesker som har nåde hos Gud.

Fred oppnås ved forsoning hvor fiendskap har hersket. Forsoning og fred med Gud og mennesker oppnåes ved syndenes forlatelse. Gud gir oss sin fred ved nåden og forsoningen i Kristus Jesus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse, Guds enbårne Sønn som ble gitt til soning for våre overtredelser og oppreist fra døden til vår rettferdiggjørelse.

På grunn av vår synd var vi fiender av Gud (Rom 5:10). Men Gud har elsket oss så høyt at han ga oss sin enbårne Sønn til soning for våre synder. Gud forlikte oss med seg selv i Kristus. Ordet om korset er budskapet om forsoning og fred med Gud (2Kor 5:19). 

Ved troen tar vi imot Jesus som vår Frelser og får syndenes forlatelse av Guds nåde, og del i Guds frelseverk på Golgatas kors - i Jesu død og oppstandelse. Vi er forsonet med Gud, i Kristus, han som er blitt vår fred med Gud, Faderen (Ef 2:14-18).

Slik som kjærlighet og rettferdighet er også nåde og miskunnhet noe som kjennetegner Guds egenskaper – noe av hans natur. Nåde er også Guds Ånds kraft som virker i den enkelte gjenfødte kristne til fornyelse, styrke, rettferdiggjørelse og helliggjørelse (åndelig vekst og modning). Det vi får av Guds nåde er noe som vi ikke har gjort oss fortjent til, i motsetning til hva vi mottar som lønn for en utført tjeneste, for eksempel salær eller betaling for et utført arbeide – arbeidslønn.

Loven gir ingen nåde. Heller ikke gir den noen belønning for å gjøre det som den krever. Det gis ingen lønning eller påskjønnelse for å gjøre det som loven krever. En som står for retten, siktet og tiltalt for drap og blir funnet skyldig, kan ikke påberope seg frifinnelse eller straffereduksjon ved å vise til alle de mennesker han har latt være å drepe. Heller ikke kan vi påberope oss frifinnelse for å ha kjørt for fort ved å vise til alle de gangene vi har kjørt samme strekningen uten å ha overskredet fartsgrensen. Det samme gjelder for alle lovbrudd, overtredelser og synder – enten de er små eller store. Ved å gjøre det loven krever slipper vi straff og får et harmonisk forhold til våre medmennesker og omgivelser. Annen belønning gis ikke. Ved å betale strømregningen unngår vi at strømmen stenges. Men vi får ikke billigere strøm fordi vi betaler regningen før forfallsdato.

Alle religioner har til felles at den troende må kvalifisere seg til frelse. Religionens guddom krever at mennesket skal ha oppnådd en viss grad av hellighet før han eller hun kan forvente å bli lagt merke til av den tilbedte guddommen. Guden eller gudene krever et (udefinert) mål av perfeksjon før det kan vurderes om den religiøst troende har oppnådd en slik grad av hellighet at han kan aksepteres som verdig til å få inngang til paradiset eller nirvana eller hva nå de ulike religioner gir som belønning til den som lykkes i å kvalifisere seg eller unngå straff for ikke å tilfredsstille kravene til frelse. 

Buddhismen har de fire edle ”sannheter”, som beskriver livet som en lidelse, og den åttedelte edle vei, et sett med religiøse aktiviteter og leveregler den troende skal utføre og etterleve for å komme ut av lidelsen. Makter han det ikke så får han en ny sjanse til å forbedre seg i det neste liv. Andre religioner har sine spesielle ordninger og bud som beskriver hva den troende må gjøre og ikke gjøre for å kvalifisere seg til frelse. Religiøse øvelser, ritualer, aktiviteter, seremonier, ferdigskrevne bønner, foreskrevne bønnestillinger, etc., etc. skal blidgjøre guddommen. Når den guden som blir dyrket og tilbedt mener den aktive troende har kvalifisert seg gjennom alle disse religiøse c-momentene og øvelsene, ritualene og bønnene, vil guden eller gudene akseptere den troende til frelse og la ham komme til paradis eller bli opptatt i nirvana eller annet oppholdssted i evigheten. Det er en belønning for vel utført (religiøst) arbeide i samsvar med de regler og påbud de respektive guddommer angivelig har gitt i de forskjellige hellige skrifter eller gjennom sine guruer. Alle disse religøse skriftene kan betegnes som en ”Code of Proper Bahaviour”. Begrepene ”nåde” og ”miskunnhet”, slik vi kjenner det i Bibelens nye testamente, eksisterer ikke.

Utallig såsom sand og uden måde,
som havets dybe vand er Herrens nåde,
som han mit hoved daglig overgyder:
hver morgen i min skål, en nåde uden mål
til mig nedflyder.

--Thomas Kingo

I religioner finnes ikke begrepet ”Herrens nåde”. I religion finnes det ingen forsoning mellom gud og mennesker uten at den troende ved sine egne gjerninger og religiøse prestasjoner anses som gode nok og tilstrekkelig for frelse fra lidelse og reinkarnasjon eller hva nå straffen måtte være.

Så kommer kristendommen med sitt budskap og sier at ingen kan gjøre seg selv i stand til å bli akseptert av Gud, hvor mye vi enn anstrenger oss for å bli ”god” og kvalifisere oss til frelse. Skal vi kvalifisere oss selv for å komme inn i Guds rike så betinger det at vi er like fullkommen som Gud selv. Det hjelper ikke om vi gjør ”vårt beste”. Det finnes heller ingen som gjør ”sitt beste”. Dersom vi er oppriktig og gjør det vår samvittighet krever, så vil samvittigheten stadig kreve mer av oss. Det er som med kjerringa som gikk ut i skogen for å sanke ved. ”Klarer jeg den, så klarer jeg den,” sa hun. Til slutt ble byrden så tung at hun klarte ikke å bære det hun hadde samlet. Dersom vi lyder vår samvittighet og gjør det vår samvittighet krever, så vil vi til slutt segne om. Loven blir som Sinai berg. Fjellet kan ikke flyttes. Loven blir for tung å bære. Vi sengner om. Og enda vil ikke våre gjerninger være gode nok til å kvalifisere oss til å bli akseptert av Gud. Dette er det som Bibelen kaller ”lovtrelldom” eller ”lovens forbannelse”.

Vår egen rettferdighet, dvs. våre egne ”gode” gjerninger, er som skitne filler, sier Herren (Jes 64:6). Våre egne gjerninger vil alltid være urene – besmittet av selvrettferdighet. Det blir avlat. Det er det umulig for det falne mennesket å unngå. Når vi er kommet så langt i vårt arbeide for å oppfylle loven at vi har forstått dette og gir opp vårt forsøk på å kvalifisere oss til frelse, da har loven gjort sitt verk. Da er vi kommet dit Guds ønsker oss. Loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Da kan evangeliet og Herrens nåde overta arbeidet. ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.” Mat 11:28. Uten Kristus kan vi intet gjøre (Joh 15:4-5).

Frelsen er noe vi ikke har gjort oss fortjent til. Det er en gave av Guds nåde.”For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave.” Ef 2:8

Ordet som er oversatt til nåde i Det nye testamentet er karis (charis). Strong’s Concordance forklarer det slik: graciousness (as gratifying), of manner or act (abstract or concrete; literal, figurative or spiritual; especially the divine influence upon the heart, and its reflection in the life; including gratitude): - acceptable, benefit, favour, gift, grace (-ious), joy liberality, pleasure, thank (-s, -worthy).

Nåde kan også uttrykkes som Guds tilgivende miskunnhet. Nåde og miskunn er noe vi får del i når vi har syndet. Når vi synder bryter vi med en etisk og moralsk normgivende standard. Men Gud har en gave til oss som kalles tilgivelse. Det gis av Guds nåde og miskunn. Nåden er ikke gaven, men den utløsende egenskap ved Gud som gir gaven. Vi blir tilgitt av Guds nåde og miskunnhet.

For å kunne få tilstrekkelig forståelse av nåde må vi gå tilbake til tabernaklet i det gamle testamentet. Slik som Guds frelseverk i Kristus på Golgata er evangeliets hjerte og sentrum i den nye pakt (Luk 22:20), slik var tabernaklet (og senere templet) sentrum i den gamle pakt.

Tabernaklet besto av tre hoveddeler: De to første var i tabernaklets telt. Det var det aller helligste og det hellige (som også kaltes den indre forgård). Den tredje delen var den ytre forgård. Det aller helligste inneholdt paktens ark. Et forheng skilte det aller helligste fra det hellige. I det hellige var røkelsesalteret, skue-brødsbordet, og lysestaken (menorah). I den ytre forgård var renselseskaret og brennofferalteret. Tverrsiden av gjerdet som vendte mot øst, mot soloppgangen, med inngangen, kaltes på hebraisk skulder. Den nordlige og den sørlige langsiden kaltes ribber, (som på mennesker) og tverrsiden som vendte mot vest, mot solnedgangen, kaltes hofte. Ordet som ofte er blitt oversatt til "hjerte" i våre bibler, som i Sal 40:9, er ordet for involler på hebraisk, og viser til tabernakelteltet med sin innredning, som er et bilde på Guds ”hjerte" og "sjel", Guds hellighet og hans vesen.

Innenfor forhenget, i det aller helligste, stod paktens ark med nådestolen. Dette var Guds hjerte, Faderens favn og hans skjød livets kilde (Joh 1:18), Yahwehs bolig blant Israels folk.

Lokket på arken ble kalt nådestolen, kaporet, som betyr å tørke bort. Det viser til renselse fra synd gjennom syndenes forlatelse ved Guds barmhjertighet og nåde i Kristus. Nåde og miskunn (eng. ’grace’ og ’mercy’) er nært beslektede begreper og er brukt vekselsvis i King James Version (KJV). Nådestolen, som i KJV er oversatt til ’mercy seat’, var det sentrale i tabernaklet. Derfor kalles det kristne evangeliet også Guds nådes evangelium (Apg 20:24).

Kjerubene skal skygge over nådestolen med sine vinger . . . mot nådestolen skal kjerubenes ansikter være vendt. 2Mos 25:20

Bare ypperstepresten hadde adgang til det aller helligste. Det skjedde en gang i året, på forsoningsdagen (Hebr 9:6-7). Da stenket han blod fra offerlammet på nådestolen. Det var et bilde på det som skulle skje på Golgatas kors (1Mos 3:15; Jes 53:5). Kjerubenes ansikter var vendt mot blodet på nådestolen. Dette pekte frem mot Guds frelsesverk på Golgata. Ved dette viste Gud at det eneste offer han ville se og den eneste gjerning han ville godta som tilgivelse for synd, og deretter rettferdiggjørelse, var det offer Jesus bar frem da han tok våre synder på sitt legeme og som Guds lytefrie offerlam sonet straffen for våre synder på Golgatas kors.

I paktens ark var stentavlene med de ti bud, en potte med manna og Arons stav (4Mos 17:8). Lokket på paktens ark, nådestolen, dekket Guds vilje og lov, som mennesket ikke kan oppfylle. Loven ble oppfylt i Kristus. Slik er Kristus blitt vår rettferdighet for Gud.

Hele tabernaklets konstruksjon var et bilde av Kristus og Guds frelsesplan på Golgatas kors for menneskets forløsning, og det var et bilde på Kristus i menigheten, fellesskapet mellom Jesus Kristus, vår Frelser og Gjenløser, og alle de troende. I evangeliet etter Johannes står det skrevet: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblandt oss ..." og "av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud, men den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.” (Joh 1:14a,16-18)

Ordene "tok bolig iblant oss" betyr egentlig "tabernaklet (verb) iblant oss". "Loven" er budene og forskriftene, inkludert renselses- og offerseremoniene og ritualene for tabernaklet (og senere templet). "Sannheten" referer til 2Mos 34:6 hvor det står skrevet, "Herren [Yahweh], Herren [Yahweh] Gud [el] er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet." Ordet "sannheten" i Joh 1:17 betyr her forsikring, troverdighet, visshet. "Faderens skjød" er det aller helligste med paktens ark og nådestolen i tabernaklet. Jesus var i det aller helligste - i Faderens skjød - Guds ”hjerte”. At Jesus har ”forklart” (ham), betyr at Jesus har åpenbart Guds mysterium, det vil si Guds frelsesplan, som var skjult i tabernaklet/templet. At "sannheten" kom ved Jesus Kristus, betyr at Jesus "bekreftet" og beviste at det som Gud hadde talt gjennom Moses og profetene var sant. Tabernaklet, som var et bilde på Kristus, ble levende. Den kristne menighet som består av alle kristne som er født på ny og har fått Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant på at de er Guds barn (Ef 1:13; Joh 1:12-13) er nå Guds levende tempel, dvs. hans tabernakel (1Kor 3:16).

Hellighet er en tilstand som gjenspeiler karaktertrekk som igjen forholdes til en etisk og moralsk normgivende standard. Denne standarden er forskjellig for de ulike religioner. Noen har kanskje lest boken ”Peace Child” (av Don Richardson) eller sett filmenversjonen om Sawi-stammen på Ny-Guinea, hvor bedrageri og forræderi var regnet som attraktive karaktertrekk. Da misjonæren fortalte om Jesus og kom til fortellingen om Judas, klappet tilhørnerne i hendene og beundret Judas. Så dypt hadde dette folkeslaget sunket. Andre kjenner til islams gudommelige påbud om å drepe Allah’s fiender (dvs. alle som ikke tror på Allah og Mohammed). Å drepe vantro som har spottet Allah vil gjøre den troende fullt kvalifisert til å bli akseptert av Allah og sikre inngang til denne guddommens imaginære paradis.

Tilbedelsen og gudstjenesten i hedenske religioner inkluderer ofring for å blidgjøre guddommen og hindre at guden eller gudene sender ulykke over menneskene eller økonomisk uår og hungersnød eller annen elendighet. Det er en rekke ritualer og forordninger, krav og bud som må iaktaes for å sørge for guddommens velbefinnende. Dersom menneskene ikke oppfyller guddommens krav, kan det få alvorlige følger. For eksempel måtte aztekerne ofre en jomfru hver kveld for at sola skulle stå opp neste morgen. De norske vikingene ofret treller for blidgjøre gudene.

Noen av disse religiøse guddommenes fellestrekk er at de trenger mennesker til å ta vare på seg. Tenk bare på lover som blir vedtatt i vår tid. Blasfemilover blir vedtatt for å beskytte religionens gud. Islams gud, Allah påbyr muslimer å drepe de som spotter ham. Han tar seg selv svært høytidelig og blir lett fornærmet, men han er ikke så mektig at han kan beskytte seg selv. Mennesker (dvs. troende muslimer) må ta vare på hans interesser og sørge for at han har det bra. I andre religioner må de hengivne også gi gudene mat, som om de var små, hjelpeløse barn. Dette skjer i vår tid i moderne stater med en skolert og opplyst befolkning. Mennesker har skapt gud i sitt eget bilde. Slik de selv er, tror de Gud er. De gir Gud sine egne personlige karaktertrekk og etiske og moralske kvaliteter. De dyrker en avgud.

I Jobs bok leser vi om hans tre venner som anklaget Job for å ha syndet og at det var derfor ulykkene kom over ham. Det var Guds straffedom. Men de kunne ikke fortelle Job hva det var han hadde gjort galt. Job tilbakeviste deres anklager og mente han ikke hadde gjort noe som fortjente de ulykker han ble utsatt for. Da diskusjonen mellom Job og hans tre venner var over, kom den fjerde personen, Elihu inn på scenen og satte tingene på plass (kap. 32-37). Elihu forklarte hvem som ble skadelidende av våre synder.

De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øyne. Da opptentes Elihus vrede -- han stammet fra Bus og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job opptentes hans vrede, fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud, og mot hans tre venner opptentes hans vrede, fordi de ikke fant noe svar og allikevel dømte Job skyldig. (- - -) Og Elihu tok atter til orde og sa: Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud, at du sier: Hva nytter det meg, hva gagn har jeg av at jeg ikke synder? Jeg vil gi deg svar, og dine venner med deg. Vend ditt øye mot himmelen og se, gi akt på skyene høyt over deg. Om du synder, hva gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hva skade volder du ham? Er du rettferdig, hva kan du gi ham, hva mottar han av din hånd? Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet. Job 32:1-3; 35:1-8

Dersom noen sier, Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror. 1Joh 4:20-21

Mennesket er ikke til for lovens skyld. Loven er til for menneskets skyld (Mat 2:27). Straffeloven i et sivilisert samfunn er til for å beskytte mennesker – ikke for å beskytte Gud. Gud skapte ikke menneskene fordi han hadde behov for underholdning og omsorg, eller for å ha noen å herske over og gjøre livet vanskelig for og derved styrke sin selvfølelse. Men mange tilber en gud som er så liten at han trenger menneskers beskyttelse. For eksempel har de islamske stater krevd at FN forbyr kritikk av deres religion, islam. Andre stater med offentlig statsreligion har også slike lover. Norge hadde en slik lov (strl § 142) inntil mai 2015.

I hymnen ”Rock of Ages” skriver Augustus Montague Toplady (1740–1778), “Not the labour of my hands, can fulfill Thy law's demands; Could my zeal no respite know, could my tears forever flow, all for sin could not atone; Thou must save, and Thou alone.”

Jeg kjenner en mann som i en periode i sitt liv, mange år før han ble kristen, var svært religiøs. Han satte opp en liste hvor han graderte menneskelige egenskaper og karaktertrekk. Til å begynne med var det intelligens som var øverst på listen. Nederst var dårskap og idioti. Han beundret akademikere, særlig leger. Akademikere og professorer var så intelligente og kloke. I en annen skala satte han ærlighet øverst og løgnaktighet nederst. Så endret han listen og satte kjærlighet øverst og menneskeforakt nederst. Disse listene med gradering av menneskelige egenskaper og karaktertrekk brukte han på seg selv. Han var ikke villig til å kutte av så mye som en millimeter på fullkommenhetens målestokk. Det skulle være fullkommen intelligens, fullkommen ærlighet, og fullkommen kjærlighet. Men han fikk snart se at han ikke nådde opp til sin egen hjemmelagde fullkommenhets målestokk. Dess mer han målte sine egne prestasjoner og egenskaper opp mot fullkommenhetens målestokk, dess verre ble hans åndelige og etiske tilstand. Det gikk bare nedover på skalaen. Han foraktet seg selv fordi han kom til kort. Men han brukte også denne målestokken på andre mennesker. Ingen var fullkomne. I hans øyne var alle mennesker idioter og løgnere og full av menneskeforakt. Han begynte å forakte mennesker fordi det var ingen som nådde opp til den målestokken han brukte på seg selv og andre. Men det var sin egen selvforakt han projiserte på andre. Han så sine egne feil og mangler (synder) hos andre, men uten at han forstod det.

Som det gamle ordtaket sier, ”På seg selv kjenner man andre”. Eller som Jesus sier det, ”Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer med, skal dere selv bli dømt, og med det samme mål som dere selv bruker, skal det bli målt opp tilbake til dere. Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta splinten ut av ditt øye; og se, det er en bjelke i ditt eget øye. Hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.” (Mat 7:1-5)

I sin bok, ”Stengrunden” sammenlikner Bo Giertz kampen mot synden og helliggjørelse i egen kraft med en som har bygget seg et nytt hus og går i gang med å rydde på tomten. Han bruker spade og hakke og rydder bort stein og ville busker. Men når mennesket arbeider i sitt hjertes åker, går det etter hvert opp for ham at det blir mer stein dess mer han graver. Han finner stadig nye synder hos seg og det blir vanskeligere å rydde dem bort jo dypere ned han graver. De sitter fast i hans indre. Å bryte med alkoholmisbruk, banning og vanhelligelse av sabbaten – det kan gå på en kveld. Men hovmodet, lysten til å snakke vel om seg selv og finne feil hos andre, slikt sitter fast ennå etter lang tids hard kamp.

Så en dag når han kjemper med synden og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se at det begynner å vokse for alvor, da setter han spaden fast i stein. Han går omkring, graver rundt, skraper og forsøker på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass med løse steiner og tømt dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke klart å få til en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt, hvor det aldri noensinne kan vokse et nyttig tre.

Dette er steingrunnen, den fordervede natur som står igjen når mennesket har kvittet seg med alle sine bevisste synder – de synder som andre mennesker kan se. Steingrunnen gjør at mennesket er en like stor synder for Gud selv om han har tilbudt ham det ytterste han kan makte av lydighet og hengivelse.

Når mennesket står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med rydningsarbeidet som fariséerne. Da plukker han bort de steinene som mennesker kan se. Han blir edruelig, ærlig og samvittighetsfull. Siden sper han på med litt jord av egen rettferdighet og planter slike blomster som lukter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeide i Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en ytterlig strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og anser at arbeidet med helliggjørelsen er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene forlengst visnet.

Mennesket glemmer at våre gode gjerninger er Guds gave til oss – ikke vår gave til Gud. “Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skal vandre i dem.” (Ef 2:10) Det er Gud som gir oss visdom, kunnskap og forstand til å se hva som er hans vilje og som også gir oss midler og styrke til å utføre dem. (Joh 15:4-5)

Roser vel øksen seg mot den som hugger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den? Som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre [dvs. mannen som har den i hånden]. Jes 10:15

Det finnes to ufravikelige sikre tegn på at en har forfalsket målestokken. Det ene er at en anser seg selv, sine gjerninger og sitt liv for å være så bra at en blir stående for Gud. Det andre er at en kaller det for rett som Guds Ord kaller urett.

Den tredje vei å gå når en står på steingrunnen finnes i nådens evangelium.

Utenfor Jerusalem ligger en klippe av naken, gul stein, stygg og hard som en dødningeskalle. På denne klippen ble det for lenge siden reist et kors. På det korset naglet de fast og korsfestet den eneste som hadde vært rettferdig og oppfylt loven. Dette lot Gud skje, for å vise at han var rettferdig – at synd følges av forbannelse og straff og at han ikke fusker med hellighetens og fullkommenhetens målestokk. Men så forunderlig er Gud at han lot hele ondskapens forbannelse ramme den eneste uskyldige som frivillig gikk i døden. Han ble en forbannelse for vår skyld. Der kjøpte han oss fri og gjenløste oss fra lovens forbannelse. Han ble gjort til synd for oss for at vi, i ham, skulle være rettferdige for Gud. Våre synder tok han på sitt legeme og bar dem opp på korsets tre, og i hans sår har vi fått legedom for vår sjel.

“Også dere, som var døde i deres synder og i deres uomskårne kjød, har Gud gjort levende sammen med Kristus, ved at han har tilgitt dere alle overtredelser, og han har utslettet skyldbrevet som var imot oss, det som vitnet mot oss, det tok han bort idet han naglet det til korset. Og da han hadde avvæpnet maktene og fyrstedømmene, stilte han dem åpenlyst til skue, idet han triumferte over dem på korset.” Kol 2:13-15

Golgata-klippen er verdens helligste sted. Lydighetens vei fører til dens fot. Der står du som en stymper, akkurat som Peter stod der på langfredag og så dem korsfeste den Herre som han ikke hadde klart å følge. Der blir det åpenbart at ikke en gang Herrens beste disipler er ham verdige. De er alle forrædere og frafalne som er medskyldige i hans død. Men der blir det også åpenbart at Herren selv bar fram en forsoning for deres synder.

Der lydighetens vei slutter ved Golgatas fot med dommen over oss, der får hver den som tror på evangeliet om Jesus Kristus – nådens evangelium – komme opp på forsoningsklippen. Der begynner nådeveien, den nye, hellige vei gjennom forhenget inn til det aller helligste som er innviet ved Jesu blod.

Steingrunnen i hjertet behøver derfor ikke bli grunnen til en dom over oss. Den kan bestenkes med Jesu blod, slik som Golgata ble forvandlet fra en galgebakke til en forsoningsklippe den dagen blodsdråpene rant fra Jesu legeme på korset – den nye pakts nådestol. Da tegner Gud korsets tegn over den onde steingrunnen og gjør mennesket rettferdig i Kristus. Hele steingrunnen løftes over og hviler på forsoningsklippen. Steingrunnen forblir hard som stein. Mennesket, slik det er av naturen, forblir en synder i sitt vesen. Men straffen er sonet, syndeskylden er tatt bort, forbannelsen er hevet. Frimodig som et barn kan vi komme inn for Guds åsyn i det aller helligste, til nådestolen i tabernaklets innerste kammer, til Guds hjerte, Faderens skjød, og i takknemlighet over forsoningens under begynner vi å leve til vår Frelsers ære. Da kommer troens frukter fram.

Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og jeg vil gi en ny ånd i deres indre, og jeg vil ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjøtt. Min Ånd vil jeg gi i deres indre, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. Esek 36:26-27

Et nytt jordsmonn har lagt seg over steinhellen i hjertet. Det er troens gode jord som vannes av nåden. Der begynner det langsomt å vokse det som før aldri ville gro. Gud gir vekst.

Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. Da jeg tidde, ble mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Salme 32:1-5

Fred være med hver den som elsker Herrens åpenbarelse og venter på hans gjenkomst.

Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt. Åp 22:17

Med dette ønsker jeg alle SC’s bidragsytere og gjester og besøkende et godt nytt år!

Vår Guds og himmelske Faders kjærlighet og vår Herre Jesu Kristi nåde og den Hellige Ånds samfunn være med alle i det nye året – og i alle årene som kommer – og i evighet.

Herren kommer! Maranatha!

Odd S. Beverfjord