Det er snart nyttår, og tid for å høre på kongens nyttårstale etterfulgt neste dag av Statsminister Erna Solbergs tale.
Nei, jeg har ingen forventninger på noen opptur når det gjelder Kong Haralds tale. Han har jeg friskt i minne fra talen i fjor. Ikke minst fra hans famøse tale under sommerens store fest i Slottsparken.
Trolig mener han fortsatt at vi skal lytte mer til Pippi Langstrømpe? Og ikke minst, være ganske likegyldig til hva vi tror på? Ja, om det gjelder Gud, intet, Allah eller hva han nå mente med det? Han som skal være kristendommens store beskytter…
For når en konge ikke engang veit hva norske verdier er, hva vår kultur består av, og at Norges befolkning er innvandret fra Somalia, Pakistan og Afghanistan, ja da kan man like godt la være å lytte. Kongesangen og kongens motto; ”ALT FOR NORGE” har omtrent mistet alt av verdi. Og da er jeg ferdig med alt som smaker av kongelighet for all framtid!
Og noe stort bedre tale blir det neppe fra Erna Solberg heller. For det er lite å skryte av i disse tider. Sannheten er at Norge er blitt til et land som man snart ikke kjenner igjen. Der de mørke sidene ved globalistenes maktsystem kommer tydeligere og tydeligere fram for hvert år som går. Og det i land etter land. Ikke minst hos våre stakkars naboer i øst, som er i ferd med å miste sitt land. Problemene kan ikke lenger forties, selv om myndighetene gjør alt de kan for å sensurere oss som ønsker å opplyse folket om hva også vi har i vente…
Innvandringen har splittet det norske folk. Vi stoler ikke lenger på hverandre i dette landet. Samholdet er borte. Folk er blitt redde for å si sin mening slik det var i Norge fra 1940 til 1945. For sier folk hva de mener, da kommer rasismestemplet. Eller man er høyrepopulist, rasist eller fascist. For det er ett fett for dem som mobber.
Det landet jeg ble født i, det landet finnes snart ikke lenger. For Norge er ikke lenger mitt land. Og den følelsen bunner i en djup sorg som jeg deler med titusentalls andre nordmenn. For vi er mange som føler oss fremmede i vårt eget land. Et land som ikke er til å kjenne igjen. Ja, kroppen er her, men sjela er på flukt. Og det eneste man sitter igjen med er ei stor sorg, en angst, ensomhet, depresjon og et sinne man ikke får utløp for. For man tvinges nesten til å holde kjeft, fordi alternativet strir imot alt vi har lært og alt vi tror på.
Likevel håper jeg at virkelighetsbildet som i disse dager viser seg, der tusenvis av IS-terrorister som er født og oppvokst i Europa, nå returnerer tilbake. Og som blir som et bilde av en dramatisk forandring, ja et Europa som et TITANIC, i full fart på vei mot isberget og den visse undergang. Ført av en ledelse som ikke evner å se farene som venter der framme.
Derfor er det ikke mulig for meg å ønske ”Godt Nytt år”. Da det blir som et hån og et hykleri. Må Gud likevel fortsatt bevare vårt land og vårt folk!
ANKENES, 31.12.2016 AMUND GARFORS