Den norske folkekirke, tidligere statskirken, er en sakral, religiøs institusjon. I folkekirken holdes ikke menighetslemmene sammen først og fremst av lære og bekjennelse, men av liturgi og sakrale handlinger. Religiøse, sakrale samfunn er ikke bundet sammen av lære (doktrine), men av et religiøst tilbedelses-system, ved sakramentale handlinger, ritualer, liturguer, seremonier og gester.
Hvordan man tolker Ordet eller hva som faktisk står skrevet i Bibelen er ikke avgjørende for samholdet i menigheten. Forskjellige syn og meninger og lære om for eksempel ekteskap og homoseksuelle handlinger er således ikke kirkesplittende i et sakralt trossamfunn.
Menighetslemmene har lært at de kan føle seg trygge for utgangen av dette livet så lenge de er døpt, er medlemmer i kirken, og gjerne også går til nattverd en gang i blant. Den sakrale kirke er ikke følsom for avvik i lære, men svært følsom for avvik i kultiske/liturgiske detaljer. Derfor kan en liturgi for homoseksuelle par vedtaes uten at det får følger for menigheten i form av masseutmeldelser.
Forfølgelsen av kristne i de første tre århundrer etter Kristus ble ikke forårsaket av læren om Jesu guddommelighet, forløsningen eller rettferdiggjørelse ved tro eller andre grunnleggende elementer i apostlenes lære. Forfølgelsene oppstod fordi den kristne evangeliske tro og lære ikke var en sakral gudsdyrkelse (Ef 2:8-10) og undergravde derfor homogeniteten i det romerske sakral-religiøse samfunnet, hvor keiseren var øverste religiøse autoritet og tilbedt som gud som guds/gudenes stedfortreder. Ved ikke å akseptere keiseren som den høyeste religiøse autoritet eroderte de kristne samfunnets loyalitet til staten. En slik holdning ble oppfattet som forakt for keiseren. Kristne ble anklaget og forfulgt for helligbrøde og forræderi mot staten fordi de ikke tok del i de hedenske ofringer og sakrale handlinger.
Sakralisme er troen på at bare innvidde prester og religiøse ledere og guruer kan ha kontakt med religionens guddom. Andre som vil ha kontakt med guddommen må gå gjennom presten/guruen. Dette skjer ved diverse offer, sermonier og ritualer. Alle hedenske religioner er sakrale. Gudsdyrkelsen knyttet til tabernaklet og templet i det gamle testamentet var også en sakral religion, men ofringene og seremoniene pekte mot den lovede Frelser og Gjenløser – Messias. Jesus avskaffet sakralisme da forhenget til det aller helligste i templet revnet i det øyeblikk Jesus døde for våre synder på Golgatas kors (Mar 15:38). Vi trenger ikke lenger en prest som mellommann for å komme inn i det aller helligste (Heb 10:19-20). Jesus er vår eneste mellommann (1Tim 2:5). Gud selv er vår yppersteprest.
Overgangen fra evangelisk kristendom til "kristen” sakralisme begynte med kunngjøringen av Milano-ediktet (Toleranse-ediktet, et resultat av en politisk avtale mellom de romerske keiserne Konstantin og Licinius) år 313 AD. Kristendommen ble erklært å være religio licita (en tillatt kult). Kristendommen ble godtatt som en kult på lik linje med andre hedenske religioner i det romerske riket. Anklagen om helligbrøde-forræderi var således ikke lenger mulig og forfølgelsen av kristne opphørte.
Keiser Konstantine favoriserte kristendommen og ble selv yppersteprest (Pontifex Maximus), dvs. den øverste leder både for sin favoriserte religion og for de hedenske religionene i riket. Den delen av den kristne menighet som gikk i ledtog med den nye form for kristendom (ekteskap med staten) ble nå en sakral kirke (sacerdotium) med keiseren som øverste beskytter og leder. Sakrale handlinger og ritualer skulle nå etter hvert bli det som bandt kristne sammen med staten og samfunnet. Untatt var den delen av kristne som skilte lag med de som gikk sammen med den nyopprettede konstantinske kirken.
Under keiser Konstantins organisering av kristendommen som en favorisert statsreligion ble den kristne menighet splittet. På den ene siden var de evangeliske (apostoliske) menigheter som var i mot ekteskapet mellom stat og kristendom (Regnum & Sacerdotium). På den andre siden var de som var for den nye statsreligionen og gikk med keiser Konstantin. I den konstantinske kirken (Regnum & Sacerdotium), det som etter hver skulle bli kjent som den romersk-katolske kirke (pavekirken), ble det nå sakrale handlinger og ritualer som bandt kristne sammen med staten og samfunnet. Den andre delen av kristenheten, de som var imot den nye statskirken, de evangeliske, apostoliske kristne ble forfulgt av den konstantinske kirken. De ble anklaget for kjetteri.
Ved romersk lov var keiseren Pontifex Maximus, yppersteprest i pontifikalkollegiet (Collegium Pontificum) for alle anerkjente (hedenske) religioner i det gamle Roma. Dette var den viktigste posisjonen i den gamle romerske religion. Kollegiet av pontifikaler (paver) var ansvarlig for administrasjonen av jus divinum, dvs. den delen av sivil lov som regulerte samfunnets forhold til de gudene som staten hadde anerkjent.
Konstantin utnevnte biskoper, og de som ikke godtok hans avgjørelser ble henrettet. Dette var særlig tilfellet med de evangelske kristne (”donatistene”) i Nord Afrika. De godtok ikke ekteskapet mellom stat og kirke og ble stemplet som kjettere og forfulgt. Under hele sin regjeringstid beholdt Konstantin tittelen og funksjonen som Pontifex Maximus (leder for for både hedenske religioner og for den delen av kristenheten som fulgte med på lasset til ”kristen” statsreligion. Også de keiserne som etterfulgte Konstantin beholdt tittelen, inntil midten av 400-tallet da pave Leo I (440-461) overtok tittelen, Pontifex Maximus, den hedenske tittelen for yppersteprest.
Pontifex betyr brobygger. Som hedensk yppersteprest, bygde keiseren "bro" mellom de religionene som han anerkjente, det vil si førte dem sammen (synkretisme). Vi har i våre dager hørt paven og andre religiøse ledere, inkludert biskoper i Dnfk, samt gjennom diverse kvasikristelige programmer og artikler i riksmedia, snakke om å bygge bro mellom kristendom og islam og andre religioner. Kristendom skal likestilles og parres med alle hedenske religioner som en del av globalistenes agenda (https://parliamentofreligions.org). Dette er den store skjøgen i Åpenbaringsboken kapitel 17.
”Og på hennes panne var skrevet et navn, MYSTERIUM, BABYLON DEN STORE, mor til skjøgene og til styggdommene på jorden.” (Åp 17:5)
År 381 ble kristendom lovfestet statsreligion i det romerske riket. All annen religion ble forbudt. Forbudet inkluderte de kristne som ikke lot seg innlemme i den nye institusjonaliserte, sakrale statskristendom. Kristne ble splittet. På den ene siden var de evangeliske (apostoliske) menigheter som var i mot ekteskapet mellom stat og kristendom (Regnum & Sacerdotium). På den andre siden var de som var for den nye statsreligionen og gikk med keiser Konstantin. De som ble opptatt i den nye kirken med keiseren som leder, var den delen av kristenheten som etter hvert skulle bli kjent som den romersk-katolske kirke – pavekirken. De kristne som før var blitt forfulgt, skulle nå begynne å forfølge de evangeliske kristne som var imot den romerske statskirken med keiseren som kirkens leder og beskytter. Dette var de kristne som fortsatte å ”stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige” (Jud 1:3).
Etter hvert som det vest-romerske imperiet ble svekket politisk og militært, fikk pavekirken større makt og pave Leo I (pave 440-461) overtok tittelen, Pontifex Maximus, den hedenske tittelen for yppersteprest.
Alle kristne som ikke ville godta det nye kirkeordningen og sakralismen, det vil si de evangeliske kristne, eller ”frikirken”, ble stemplet som kjettere og vranglærere. De ble forfulgt, torturert og drept. Regnum & Sacerdotium, staten og pave-kirken, begikk folkemord i langt større skala enn vi har sett i moderne tid, kanskje med unntak av Stalin, Mao og Hitler. Med inkvisisjonen stod ikke pavekirken tilbake fra våre dagers muslimske terrorister og islamske jihadister i menneskeforakt, råskap, ondskap og djevelskap. Det hedenske Roma gjorde en sport av å kaste til løvene, brenne og drepe tusenvis av kristne og mange jøder. Men det "kristne" Roma slaktet et mange ganger større antall av både kristne og jøder. Foruten ofrene for inkvisisjonen ble hugenotter, albigensere, waldensere og andre kristne massakrert, torturert og brent på bålet i hundretusentall kun fordi de nektet å rette seg etter den romersk-katolske kirke og dens korrupte og kjetterske dogmer og sakralisme. De ønsket å følge Kristi og apostlenes lære, og for denne "kriminelle" praksisen de ble forfulgt, fengslet, torturert og drept. I sin bok, The Trail of Blood, hevder J.M. Carrol at 50 millioner evangeliske kristne er blitt drept av pavekirken i dens historie. Luther og reformatorene kalte paven for antikrist. Det er en korrekt betegnelse.
Allerede i tidlig middelalder var det innført dødsstraff for ikke å delta i eucharist (nattverden), for ikke å la seg døpe, for ikke å døpe sine barn og for ikke å møte opp og overvære diverse prosesjoner omkring eucharist (Kristi legemsfest). De som ikke fulgte kirkens påbud ble henrettet. Særlig var nattverden et stridstema under reformasjonen. Pavekirken hadde tillagt nattverden magiske evner som bl.a. formidlet Guds nåde. Nattverden opphørte å være et minnemåltid (Luk 22:19; 1Kor 11:24), men ble gjort til et ”nådemiddel”, et ”sakrament” som angivelig formidlet Guds nåde. Luther beholdt mye av denne romersk-katolske sakralismen i sin lære. Men Guds Ord kjenner bare ett nådemiddel, det er Herren Jesus Kristus.
Det nye testamentet opererer ikke med grupperinger av kristne som konservative eller liberale, åpen eller lukket(?) ”folkekirke”, osv. En kristen er en som følger Jesus og apostlenes lære, og alle frelste er prester i den nye pakt (”det allmenne prestedømme”). Vi trenger ikke en presteklasse som mellomledd mellom Gud og mennesker, slik som hedenske religioner trenger for å få kontakt med den gud de dyrker. Kristus alene er vårt mellomledd. Den nye pakt kjenner ikke til prester – hverken kvinnelige eller mannlige.
I den nye pakt i Jesu blod består menighetens lederskap av et eldsteråd – en gruppe modne kristne menn som vekselsvis fungerer som tilsynsmenn (”biskoper”), tjenere og hyrder (”pastorer”). I menigheten er det også lærere og evangelister, og alle tjener slik de er kalt og utrustet av Herren. Religiøs rangordning eksisterer ikke. Religiøse stillinger og titler som biskop, prest, ”pastor”, o.a. finnes ikke i det nye testamentets menighet. Skillet mellom ”geistlig” og ”lek” er ukjent, for de er alle medtjenere (Åp 19:10; 22:9). Tjenerskapets ånd er rådende (Matt 20:25-28: Åp 22:9). De som er ”ledende menn blant brødrene” tjener de andre. De eldste er hyrder (”pastorer”) og lærere og tilsynsmenn (biskoper) etter behov og er involvert i det åndelige tilsynet med den lokale menighet så vel som den administrative. Menighetens ledere er betrodde tjenere – de hersker ikke, men tjener Herren og de som den Hellige Ånd har satt dem som tilsynsmenn over, for å skjøtte Guds menighet som Kristus vant seg ved sitt eget blod (Apg 20:28). Kristus alene er kirkens Herre og Hyrde (”Pastor”) og samlingspunkt, og alle gjenløste og gjenfødte troende er lemmer på Jesu Kristi legeme ̶ kirken. Institusjonalisert og autorisert statsreligion som sådan er ikke Herrens menighet.
Den norske kirke er en betegnelse som er feil. Kirken (ekklēsia) består av alle frelste. De gjenløste i pinsekirkene og baptistkirkene, de frie evangeliske forsamlinger og andre frie, kristne kirker i Norge er like mye den norske kirke som kristne i statskirken/folkekirken. Den riktige betegnelse vil være Den kristne kirke i Norge. Det omfatter alle gjenløste og gjenfødte kristne. Det er disse som er kirken – de som hører Herren til og ved troen på evangeliet har fått den Hellige Ånd i sitt hjerte (Ef 1:13) som pant på at de er Guds barn i Kristus og skal arve evig liv. Biskoper og kristenledere som forakter Guds Ord og forfører Herrens menighet er ikke en del av den kristne kirken.
Det er ikke folkekirkemøtets avstemning om hva som er et ekteskap og biskopenes utarbeidelse av liturgi og ritualer som avgjør hva som er sannhet, og det er ikke sakramentale handlinger, prosesjoner, seremonier og gester eller såkalte ”nådemidler” som frelser fra evig fortapelse. En løgn blir ikke sannhet fordi om flertallet tror på løgnen. ”Det lengste sverdet, de sterkeste lungene, og de fleste stemmene, er falske mål på sannheten.” (Benjamin Whichcote)
Det er intet som blir sant fordi man tror. Sannheten kommer først, deretter troen. Vi tror fordi det er sant. En sannhet er ikke sannhet fordi vi tror. Sannheten lar seg heller ikke tro vekk, likegyldig hva biskopene bestemmer og Kirkemøtet vedtar av finurlig liturgi og andre religiøse påfunn. Den nye liturgi vil ikke frelse homoseksuelle. Det er dårskap å late som om Gud har sagt noe annet enn det som står skrevet. Det er forføreri å lede andre til å tro det. Sannheten lar seg ikke tro vekk. Man kan ikke fjerne virkeligheten ved å tro den vekk. Det er selvbedrag. Det endrer heller ikke sakens natur om man bøtelegger eller fengsler de som taler sannhet. Forøvrig, det er bedre å stå i sannheten sammen med de få enn å være forenet i løgnen med de mange.
Det er ekteskapsløftet, avgitt for Gud og mennesker, som binder ektefellene sammen i ektepakten. Religiøs liturgi og andre folkekirkelige festligheter og menneskelige påfunn gjør ikke noe hverken fra eller til. Og det som Gud har sammenføyet, det skal mennesker ikke adskille. Men Gud sammenføyer ikke to mennesker av samme kjønn til ekteskap, selv om biskopene gir kirkens Herre beskjed om å gjøre som de sier. Gud velsigner ikke et slikt ekteskap. Det er imot hans skaperordning. To kvinner eller to menn kan ikke få barn sammen. Det må en mann og en kvinne til for at det skal bli barn og familie. Gud er ikke part i et ekteskapsløfte mellom to av like kjønn, selv om biskopene ønsker å forføre mennesker ved å få menighetslemmene til å tro det. Gud forbanner det. De som velsigner en likekjønnet ekteskapsinngåelse i Herren Jesu Kristi navn, misbruker Herrens navn (2Mos 20:7).
”Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.” Når biskopene ber den bønnen Jesus lærte disiplene å be, mener biskopene da det de sier?
Det er ikke biskoper og religiøse ledere som forteller Gud, Herren hva han skal mene og hva som skal være hans vilje, slik biskopene, religiøse maktmennesker og militante homoseksuelle ledere later til å tro. Det er Herren som forteller menneskene hva som er hans vilje og hva de skal gjøre. Det er Gud som er Herre – ikke biskoper og religiøse ledere som kaller det for rett som Guds Ord kaller urett.
Norge som nasjon står og faller med kristenfolkets egen identitet og kristnes tilstedeværelse i samfunnet og forkynnelsen av evangeliet. Nasjonale stater, organisasjoner, institusjoner etc. som sådan er ikke kristne. Det er mennesker som er kristne (eller ikke kristne). Det er hvert enkelt menneske som blir gjenløst eller kommer for dommen på Herrens dag – ikke organisasjoner, institusjoner eller religioner.
Kristne skal være jordens salt, også innen stat og styre. Men når saltet har mistet sin kraft . . . (Mat 5:13)
Odd S. Beverfjord
Litteratur:
Kulturdepartementet, NOU 2013:1, Del 2; 3.1.1 og 3.1.2
Leonard Verduin, The Anatomy of a Hybrid
Leonard Verduin, Reformers
and Their Stepchildren
John Foxe, Foxe’s Book of Martyrs
James Milton Carroll, The Trail of Blood
Charles Chiniquy, 50
Years in the Church of Rome
Alexander Hislop, The Two Babylons