 |
| Salman Rushdie. |
Dette er en indisk forfatter nå bosatt i USA. Som i 1989 utga boken "Sataniske vers" som av islamistene straks ble ansett som blasfemisk. Han fikk sågar en "fatwa" utstedt mot seg over Radio Teheran fra Ayatollah Khomeini personlig, en dødsdom. Rushdie er selv ateist og har siden levd mye i skjul, nødvendigvis.
Dette begynner å bli noen år siden, så selv om saken den gang skapte oppstandelse er der idag mange yngre mennesker som knapt kjenner historien. Derfor tar jeg den her kort opp mest pga Salman Rushdies relativt tidlige og tydlige, men alvorlige advarsel mht sivilisasjons- og religions-konflikter i verden. Som siden har utviklet seg fra vondt til verre. Med tapt ytringsfrihet og borger-krig-lignende farer og økende terror, spesielt i Europa.
Men allerede den gang da jakten på dødsdømte Salman Rushdie var på sitt mest intense uttalte ham, hva vi mange dekadente bør påminnes:
"Den vestlige kultur er sin egen største fiende. Den er så liberal (blitt) at den prøver å forstå (nærmest akseptere) selv de mest motstridende sider av andre kulturer. Samtidig som den er lite villig til å stå opp for sin egen kulturs ubestridte gode sider".
Ja, relativt mildt skrevet, dog dypt korrekt - og jeg sender "utfordringen" videre til den norske kirken. For jeg har problemer med at kirkens ledere bare fortsetter å late som ingenting. Spesielt når demografien og realitetene til de grader er blitt påtrengende - og for kirken potensielt utslettende. Hva venter dere på, en verdenskrig som kan frata dere kalken, dvs frita dere ansvaret mht det å velge, og å velge rett side, mht hvem skal vi kjempe med og for: Enten egen egalitær kultur - eller tillate fremmedes tvangs-kultur å overta, gradvis, til nasjonal destruksjon. Som Rushdie så presist sa det, vi er vår egen verste fiende. Problemet er eksemplifisert i midt-østen og overalt hvor muslimene får fotfeste - hvor ubønnhørlig den for oss tilvante tros- og annen frihet forsvinner. Og konklusjonen til Rushdie er klar, at frihet er det viktigste.
Historisk, gjennom kristne troppers kamp ble muslimene stoppet på vei nordover allerede år 772 ved Poitiers i Frankrike, omtalt som det store slaget ved Tours. Og igjen i 1677 ved Wien da tyrkerne, de forenede Ottomanske styrkene, endelig ble slått tilbake. Idag, er Europas utfordring mest blitt en farlig blanding av liberalisme, sosialisme og islamisme, min påstand. Og det kan knapt lenger underslåes, at kombinasjonen feighet og/eller det onde og/eller det totalt naive sterkt preger dagens Norge.
Som politisk parti står KrF samfunnsmessig nærmest det å måtte stå opp og sloss, ettersom biskopene tilsynelatende har meldt pass... Hvis ikke bør det "kristelige" ut av parti-navnet, for eksempel forandres til HfP -- Hyklerisk Folkeparti eller, bare Folkepartiet. Dette er brutalt sagt, men ment for å provosere. Samt for å minne om at politikk er mye et pretensjons-spill og om retorikk - og slik dårlig forenelig med oppriktig sann kristendom.
Til slutt, Kirkemøtet er ikke kirken. Biskopene har tiltatt seg en makt de slett ikke har. Som ikke-teolog finner jeg det rart å måtte påminne dette enkle. For Ordet er Gud.
Dan Odfjell