Kirkedom eller kistendom?

Av Odd S. Beverfjord.

Drives vår tids menigheter etter menneskers tradisjoner eller etter Skriftens prinsipper? Hva er forskjellen på en tradisjonell menighet (statskirken såvel som frikirkelige menigheter) og slik vi finner den blant de kristne i Det Nye Testamentets menigheter? Har vi beveget oss bort fra den menigheten Jesus og apostlene ga oss? 

MENIGHET ETTER MENNESKETS TRADISJONER

Når menigheten er samlet. Menighetens samling er et tilskuermøte hvor ”geistlig” og ”lek” møtes. Den som er ”lek” ser og lytter til den som er ”geistlig”. Den åndelige tjeneste og oppbyggelse av menigheten er kun forbeholdt profesjonelle forkynnere, den ”geistlige”. Lite eller ingen ting er forventet av ”lek”. De troende sitter stilltiende passiv så lenge møtet varer. I Statens religionsvesens møter (luthersk) er det strengt forbudt for tilhørerne å delta bortsett fra allsang og i faste oppsatte ritualer og seremonier, som for eksempel trosbekjennelsen og ”syndsbekjennelsen”.

Menighetsledere. Bare de som er spesielt kalt, opplært, utdannet og ”ordinert” blir betraktet som forstandere, pastorer, eller prester med autorisasjon til å forkynne for menigheten når den er samlet. Predikantene har sin egen predikantforening med lukkede møter, såkalte ”konferanser”, hvor vanlige menighetslemmer ikke har adgang. Prestene i statens religionsvesen har sin egen fagforening.

Menighetens styre. Menigheten styres av en person kjent som ”pastor”. Han har det endelige ord i saker som angår menigheten. Han har det avgjørende ord vedrørende saker som angår menigheten både når det gjelder evangelisering og administrativ virksomhet. Ideer, forslag og fremstøt til forbedringer, disputter, meningsutveksling og all saksgang stopper hos ham.

Lederskap. Menighetens lederskap er delt opp i et hierarki bestående av ”pastor” eller ”forstander”, menighetstjenere, og lekmenn.

Religiøse titler. Menighetsledere blir gitt rang- og ærestitler som ”biskop” eller ”pastor” (i.e. ”hyrde”), ”prest” eller” forstander” . Religiøs drakt, rundsnipp, grå dress og slips er også viktig. Man bruker gjerne deres titler ved tiltale.

Administrasjon. ”Eldste” blir betraktet som forskjellig fra pastorer. De ”eldste” har oppgaven med det arbeide som ikke er ”åndelig” (administrasjon, tilsyn med eiendommer, budsjett og finansiering, etc.), mens pastoren gjør det ”åndelige” arbeidet (i.e. tale, undervisning, bønn, etc.)

Samlingspunkt. En mann (i noen tilfelle en kvinne) alene leverer (forretter) den faste fellesundervisningen søndag formiddag. Han (hun) er det dominerende midtpunktet for forsamlingen. Menigheten holdes sammen ved en mer eller mindre sikker fortrøstning og tro til pastorens veltalenhet og opptreden på talerstolen.

Gudstjenesten. Stor betydning blir tillagt et polert og profesjonelt fremført møte (gudstjeneste) og tale. Talen kommer vanligvis fra den samme personen uke etter uke og følger et monolog format med ingen tilbakemelding (”feedback”). Pastoren velger selv hva han skal tale om uten at noen har stilt spørsmål for å få svar på noe de ikke forstår i Skriften, eller lagt frem et problem de sliter med. På den måten svarer pastoren/predikanten på spørsmål ingen har stilt og unngår på den måten å måtte svare på spørsmål han ikke vet svaret på. Slik unngår han også at hans anseelse som lærer og forkynner blir redusert.

Herrens nattverd. Herrens måltid, nattverd, brødsbrytelse m.m. er et omhyggelig innstudert, svært alvorlig og mystisk rituale. Det er kun den ”ordinerte” eller ”sertifiserte” prest, pastor, forstander, eldste etc. eller den som er bemyndiget til det som har rett til å dele ut ”elementene”. En kjeks, et lite stykke flatbrød, oblat e.l. og et lite glass eller miniatyrbeger med saft eller vin, eller en liten slurk saft eller vin fra et fellesbeger (felleskalk) utgjør hele måltidet.

Menighetens lokale (kirkebygningen). Det tillegges stor betydning til en bygning og alt som følger med den, som talerstol, kulisser, utsmykning etc. Den typiske lokale menighet lider av et ”forsamlingshus-kompleks”. Pastorer konkurrerer ofte med hverandre både om den største menigheten og det største møtelokalet. Umåtelig store beløp av Herrens midler blir brukt til å sikre eiendom, bygningsprosjekter, og vedlikehold. Bygningsrelaterte investeringer går foran nødlidendes behov i menigheten.


DET NYE TESTAMENTETS MENIGHET

Når menigheten er samlet. Menighetens samling er en møte hvor alle deltar. Hver troende bidrar til oppbyggelse med sin åndelige nådegave til menighetens felles gode. De troende er aktive deltakere når menigheten er samlet (gudstjenesten).

Menighetsledere. I den Nye Pakt er hver kristen en prest for Gud med autoritet til å forkynne og bygge opp de hellige i Kristus. Det Nye Testamente kjenner ikke til noe slags ”geistlig-lek” klasseskille, heller ikke er ”forkynning” forbeholdt noen få utvalgte. I den Nye Pakt er tjenerprinsippet rådende. En hver setter andre høyere enn seg selv. Den som er størst tjener de andre. Ingen skiller seg ut fra andre i en spesiell predikant-klasse. De er alle medtjenere. Menighetens ledere, de eldste og åndelig modne, skal lære og bygge opp de hellige så de kan bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.

Menighetens styre. En gruppe eldre, modne kristne, aktet som ”eldste” eller ”eldstebrødre” har styreansvar og oppsyn med menigheten. Lederskapets vedtak og beslutninger blir fattet gjennom en ikke-autoritær saksprosess hvor menigheten, det vil si de frelste, er tilstede og gir sin tilslutning til den endelige avgjørelse.

Lederskap. DNT kjenner ikke til en slik hierarkisk rangordning blant brødre. Dog kan det kan være noen som utmerker seg som ledere (”ledende menn blant brødrene”). Eldste kan være utrustet med forskjellige nådegaver eller åndsutrustning (talenter, begavelser, evner, etc.), men det er ikke behov for spesielle titler og stillinger blant dem.

Titler. Fine titler gir ikke bare næring til menneskets stolthet og skiller det kristne broderskap, det strider også imot Jesu ord hvor han lærer at slike ærestitler ikke skal kjennetegne hans etterfølgere og at vi ikke skal kalle noe menneske for ”mester”, ”rabbi”, ”far”, ”pastor”, ”prest”, eller ”eldste - for i Kristus alene er disse titlene gitt. Religiøs påkledning er uheldig. Det trekker oppmerksomheten til personen og ikke til Ordet og Kristus alene.

Administrasjon. Ord som ”eldste”, ”hyrde” (”pastor”), ”tilsynsmann” blir brukt vekselsvis i NT om menighetsledere. Alle eldste er eldre menn som er hyrder, pastorer, tilsynsmenn etc. og er involvert i det åndelige tilsynet med den lokale menighet såvel som den administrative.

Samlingspunkt. Ingen menighet bør være avhengig av en eneste persons ytre opptreden for rettledning og lære, uansett hvor veltalende og begavet han måtte være. Der er også en felles læredimensjon i menigheten som hver troende skal bidra til. 

Gudstjenesten. Uten å underslå nødvendigheten av lære i forsamlingen, så er Det nye testamentet ukjent med et profesjonelt møte eller gudstjeneste slik vi oppfatter det. Undervisning i den urmenigheten var mindre formell og fulgte et dialogformat, slik det var vanlig på Jesu tid og som også Jesus og hans disipler fulgte.  I motsetning til vår tids lukkede kommunikasjonsform, hvor talerens ord ikke skal besvares eller diskuteres, så hadde de en åpen form som påbød undervisning (lære) og profetisk tale og tungetale ble evaluert (prøvet) av alle. Kristne med nådegave til å prøve ånder (1Kor 12:10) og evne til å bedømme, forstår betydningen av tilbakemelding. Evangelisk opplæring blir mer fullstendig gjennom tankevekkende dialog, spørsmål, og endog divergerende synspunkter blant menighetens medlemmer.  1Kor 11:19.

Herrens nattverd. Herrens måltid er en uformell og gledelig anledning i forbindelse med et fullt måltid. NT taler aldri om en eliteklasse som alene har autoritet til å dele ut brødet og kalken. Slik tanke fornekter i praksis det allmenne presteskap. Herrens måltid, brødsbrytelsen, nattverden er et felles måltid til minne om Guds frelsesverk i Kristus, uten mystiske, sakrale ritualer. De satt benket ved et bord. Bordet symboliserer og skaper fellesskap.

Menighetens lokale (kirkebygningen). De første møtene fant sted i Salomos buegang i tempelgården. Siden møttes de nærmest utelukket i private hjem, ikke i store, prangende religiøse byggverk eller møtelokaler. Kirken, d.v.s. menigheten (ekklesia), består av Guds utvalgte folk, ikke betongvegger eller murstein. Penger blir brukt til tjenester rettet mot mennesker (i.e. de fattige, misjon, trengende troende, etc.) isteden for kjøp av store forsamlingshus som ofte blir brukt en eller to ganger i uken.


Konklusjon

Er det ikke helt klart at vi har arvet tradisjoner som ikke har basis i Skriften? Er det ikke helt klart at vi har gått bort fra Det Nye Testamentes enkelhet (2Kor 1:12; 11:3)? Er vi villig til å tenke gjennom, revurdere og prøve vårt egen syn på menigheten og det pastorale lederskap i lys av Skriften? Eller er vi tilfreds med menneskers tradisjoner?

Hva ønsker vi - kristendom eller kirkedom? Åndelig liv eller åndelig død? 

Odd S. Beverfjord

Ref.
Når menigheten er samlet: Rom 12:4-8; 1Kor 12:4-11; 14:12,26; Kol. 3:16; Heb. 10:24-25; 1Pet 4:10-11
Tjenerprinsippet: Matt 20:25-28; 23:10-11; Mark 10:42-45; Luk 22:24-26).
Menighetsledere: (Ef 4:12) 1Pet 2:5,9; Åp 1:6; 5:10 Ef 4:12-16.
Menighetens styre: Apg 6:1-6; 14:23; 20:17.28; Fil 1:1; 1Tess 5:12-13; 1Tim 5:17; Titus 1:5; Heb 13:17; 1Pet 5:1-4; 1Pet 5:3; Apg 15:22-25
Titler: Matt 23:6-12; Mark 10:35-45; Joh 10:1-18
Administrasjon: Apg 20:28; 1Tim 5:17; Jakob 5:14; 1Pet 5:1-4
Samlingspunkt: Rom 12:7; 1Kor 14:26; Kol 3:161; Kor 11:19
Lærere: 1Tess 5:12; 1Tim 4:13; 5:17
Kommunikasjon: Matt 17:19; 24:3ff; Mark 4:10; 7:17; 8:27-30; 9:11ff; Mark 10:10,17; Luk 21:27; Apg 20:7
Evaluering: Apg 17:11; 1Kor 14:29-32; 1Tess 5:20-21; 1Joh 4:1; Åp 2:2
Brødsbrytelsen: Apg 2:46; 1Kor 11:18-34
Møtelokalet: Joh 10:33; Apg 3:11; 5:12; 20:20; Rom 16:19; Kol 4:15; Filem 2; 2Joh 10
Kirken: 1Kor 3:9, 16-17; Heb 3:6; 1Pet 2:5