Av Odd S. Beverfjord.
Drives
vår tids menigheter etter menneskers tradisjoner eller etter
Skriftens prinsipper? Hva er forskjellen på en tradisjonell menighet
(statskirken såvel som frikirkelige menigheter) og slik vi finner
den blant de kristne i Det Nye Testamentets menigheter? Har vi
beveget oss bort fra den menigheten Jesus og apostlene ga oss?
MENIGHET
ETTER MENNESKETS TRADISJONER
Når
menigheten er samlet. Menighetens
samling er et tilskuermøte hvor ”geistlig” og ”lek” møtes.
Den som er ”lek” ser og lytter til den som er ”geistlig”. Den
åndelige tjeneste og oppbyggelse av menigheten er kun forbeholdt
profesjonelle forkynnere, den ”geistlige”. Lite eller ingen ting
er forventet av ”lek”. De troende sitter stilltiende passiv så
lenge møtet varer. I Statens religionsvesens møter (luthersk) er
det strengt forbudt for tilhørerne å delta bortsett fra allsang og
i faste oppsatte ritualer og seremonier, som for eksempel
trosbekjennelsen og ”syndsbekjennelsen”.
Menighetsledere.
Bare de som er spesielt kalt, opplært, utdannet og ”ordinert”
blir betraktet som forstandere, pastorer, eller prester med
autorisasjon til å forkynne for menigheten når den er samlet.
Predikantene har sin egen predikantforening med lukkede møter,
såkalte ”konferanser”, hvor vanlige menighetslemmer ikke har
adgang. Prestene i statens religionsvesen har sin egen fagforening.
Menighetens
styre. Menigheten styres av en person
kjent som ”pastor”. Han har det endelige ord i saker som angår
menigheten. Han har det avgjørende ord vedrørende saker som angår
menigheten både når det gjelder evangelisering og administrativ
virksomhet. Ideer, forslag og fremstøt til forbedringer, disputter,
meningsutveksling og all saksgang stopper hos ham.
Lederskap.
Menighetens lederskap er delt opp i et hierarki bestående av
”pastor” eller ”forstander”, menighetstjenere, og lekmenn.
Religiøse
titler. Menighetsledere blir gitt rang-
og ærestitler som ”biskop” eller ”pastor” (i.e. ”hyrde”),
”prest” eller” forstander” . Religiøs drakt, rundsnipp, grå
dress og slips er også viktig. Man bruker gjerne deres titler ved
tiltale.
Administrasjon.
”Eldste” blir betraktet som forskjellig fra pastorer. De ”eldste”
har oppgaven med det arbeide som ikke er ”åndelig”
(administrasjon, tilsyn med eiendommer, budsjett og finansiering,
etc.), mens pastoren gjør det ”åndelige” arbeidet (i.e. tale,
undervisning, bønn, etc.)
Samlingspunkt.
En mann (i noen tilfelle en kvinne) alene leverer (forretter) den
faste fellesundervisningen søndag formiddag. Han (hun) er det
dominerende midtpunktet for forsamlingen. Menigheten holdes sammen
ved en mer eller mindre sikker fortrøstning og tro til pastorens
veltalenhet og opptreden på talerstolen.
Gudstjenesten.
Stor betydning blir tillagt et polert og profesjonelt fremført møte
(gudstjeneste) og tale. Talen kommer vanligvis fra den samme personen
uke etter uke og følger et monolog format med ingen tilbakemelding
(”feedback”). Pastoren velger selv hva han skal tale om uten at
noen har stilt spørsmål for å få svar på noe de ikke forstår i
Skriften, eller lagt frem et problem de sliter med. På den måten
svarer pastoren/predikanten på spørsmål ingen har stilt og unngår
på den måten å måtte svare på spørsmål han ikke vet svaret på.
Slik unngår han også at hans anseelse som lærer og forkynner blir
redusert.
Herrens
nattverd. Herrens måltid, nattverd,
brødsbrytelse m.m. er et omhyggelig innstudert, svært alvorlig og
mystisk rituale. Det er kun den ”ordinerte” eller ”sertifiserte”
prest, pastor, forstander, eldste etc. eller den som er bemyndiget
til det som har rett til å dele ut ”elementene”. En kjeks, et
lite stykke flatbrød, oblat e.l. og et lite glass eller
miniatyrbeger med saft eller vin, eller en liten slurk saft eller vin
fra et fellesbeger (felleskalk) utgjør hele måltidet.
Menighetens
lokale (kirkebygningen). Det tillegges
stor betydning til en bygning og alt som følger med den, som
talerstol, kulisser, utsmykning etc. Den typiske lokale menighet
lider av et ”forsamlingshus-kompleks”. Pastorer konkurrerer ofte
med hverandre både om den største menigheten og det største
møtelokalet. Umåtelig store beløp av Herrens midler blir brukt til
å sikre eiendom, bygningsprosjekter, og vedlikehold.
Bygningsrelaterte investeringer går foran nødlidendes behov i
menigheten.
DET
NYE TESTAMENTETS MENIGHET
Når
menigheten er samlet. Menighetens
samling er en møte hvor alle deltar. Hver troende bidrar til
oppbyggelse med sin åndelige nådegave til menighetens felles gode.
De troende er aktive deltakere når menigheten er samlet
(gudstjenesten).
Menighetsledere.
I den Nye Pakt er hver kristen en prest for Gud med autoritet til å
forkynne og bygge opp de hellige i Kristus. Det Nye Testamente
kjenner ikke til noe slags ”geistlig-lek” klasseskille, heller
ikke er ”forkynning” forbeholdt noen få utvalgte. I den Nye Pakt
er tjenerprinsippet rådende. En hver setter andre høyere enn seg
selv. Den som er størst tjener de andre. Ingen skiller seg ut fra
andre i en spesiell predikant-klasse. De er alle medtjenere.
Menighetens ledere, de eldste og åndelig modne, skal lære og bygge
opp de hellige så de kan bli gjort i stand til tjenestegjerning, til
oppbyggelse av Kristi legeme.
Menighetens
styre. En gruppe eldre, modne kristne,
aktet som ”eldste” eller ”eldstebrødre” har styreansvar og
oppsyn med menigheten. Lederskapets vedtak og beslutninger blir
fattet gjennom en ikke-autoritær saksprosess hvor menigheten, det
vil si de frelste, er tilstede og gir sin tilslutning til den
endelige avgjørelse.
Lederskap.
DNT kjenner ikke til en slik hierarkisk rangordning blant brødre.
Dog kan det kan være noen som utmerker seg som ledere (”ledende
menn blant brødrene”). Eldste kan være utrustet med forskjellige
nådegaver eller åndsutrustning (talenter, begavelser, evner, etc.),
men det er ikke behov for spesielle titler og stillinger blant dem.
Titler.
Fine titler gir ikke bare næring til menneskets stolthet og skiller
det kristne broderskap, det strider også imot Jesu ord hvor han
lærer at slike ærestitler ikke skal kjennetegne hans etterfølgere
og at vi ikke skal kalle noe menneske for ”mester”, ”rabbi”,
”far”, ”pastor”, ”prest”, eller ”eldste - for i Kristus
alene er disse titlene gitt. Religiøs påkledning er uheldig. Det
trekker oppmerksomheten til personen og ikke til Ordet og Kristus
alene.
Administrasjon.
Ord som ”eldste”, ”hyrde” (”pastor”), ”tilsynsmann”
blir brukt vekselsvis i NT om menighetsledere. Alle eldste er eldre
menn som er hyrder, pastorer, tilsynsmenn etc. og er involvert i det
åndelige tilsynet med den lokale menighet såvel som den
administrative.
Samlingspunkt.
Ingen menighet bør være avhengig av en eneste persons ytre
opptreden for rettledning og lære, uansett hvor veltalende og
begavet han måtte være. Der er også en felles læredimensjon i
menigheten som hver troende skal bidra til.
Gudstjenesten.
Uten å underslå nødvendigheten av lære i forsamlingen, så er Det
nye testamentet ukjent med et profesjonelt møte eller gudstjeneste
slik vi oppfatter det. Undervisning i den urmenigheten var
mindre formell og fulgte et dialogformat, slik det var vanlig på
Jesu tid og som også Jesus og hans disipler fulgte. I
motsetning til vår tids lukkede kommunikasjonsform, hvor talerens
ord ikke skal besvares eller diskuteres, så hadde de en åpen form
som påbød undervisning (lære) og profetisk tale og tungetale ble
evaluert (prøvet) av alle. Kristne med nådegave til å prøve ånder
(1Kor 12:10) og evne til å bedømme, forstår betydningen av
tilbakemelding. Evangelisk opplæring blir mer fullstendig gjennom
tankevekkende dialog, spørsmål, og endog divergerende synspunkter
blant menighetens medlemmer. 1Kor 11:19.
Herrens
nattverd. Herrens måltid er en
uformell og gledelig anledning i forbindelse med et fullt måltid. NT
taler aldri om en eliteklasse som alene har autoritet til å dele ut
brødet og kalken. Slik tanke fornekter i praksis det allmenne
presteskap. Herrens måltid, brødsbrytelsen, nattverden er et felles
måltid til minne om Guds frelsesverk i Kristus, uten mystiske,
sakrale ritualer. De satt benket ved et bord. Bordet symboliserer og
skaper fellesskap.
Menighetens
lokale (kirkebygningen). De første
møtene fant sted i Salomos buegang i tempelgården. Siden møttes de
nærmest utelukket i private hjem, ikke i store, prangende religiøse
byggverk eller møtelokaler. Kirken, d.v.s. menigheten (ekklesia),
består av Guds utvalgte folk, ikke betongvegger eller murstein.
Penger blir brukt til tjenester rettet mot mennesker (i.e. de
fattige, misjon, trengende troende, etc.) isteden for kjøp av store
forsamlingshus som ofte blir brukt en eller to ganger i uken.
Konklusjon
Er
det ikke helt klart at vi har arvet tradisjoner som ikke har basis i
Skriften? Er det ikke helt klart at vi har gått bort fra Det Nye
Testamentes enkelhet (2Kor 1:12; 11:3)? Er vi villig til å
tenke gjennom, revurdere og prøve vårt egen syn på menigheten og
det pastorale lederskap i lys av Skriften? Eller er vi tilfreds
med menneskers tradisjoner?
Hva
ønsker vi - kristendom eller kirkedom? Åndelig liv eller åndelig
død?
Odd
S. Beverfjord
Ref.
Når
menigheten er samlet: Rom 12:4-8; 1Kor 12:4-11; 14:12,26; Kol. 3:16;
Heb. 10:24-25; 1Pet 4:10-11
Tjenerprinsippet:
Matt 20:25-28; 23:10-11; Mark 10:42-45; Luk 22:24-26).
Menighetsledere:
(Ef 4:12) 1Pet 2:5,9; Åp 1:6; 5:10 Ef 4:12-16.
Menighetens
styre: Apg 6:1-6; 14:23; 20:17.28; Fil 1:1; 1Tess 5:12-13; 1Tim 5:17;
Titus 1:5; Heb 13:17; 1Pet 5:1-4; 1Pet 5:3; Apg 15:22-25
Titler:
Matt 23:6-12; Mark 10:35-45; Joh 10:1-18
Administrasjon:
Apg 20:28; 1Tim 5:17; Jakob 5:14; 1Pet 5:1-4
Samlingspunkt:
Rom 12:7; 1Kor 14:26; Kol 3:161; Kor 11:19
Lærere:
1Tess 5:12; 1Tim 4:13; 5:17
Kommunikasjon:
Matt 17:19; 24:3ff; Mark 4:10; 7:17; 8:27-30; 9:11ff; Mark 10:10,17;
Luk 21:27; Apg 20:7
Evaluering:
Apg 17:11; 1Kor 14:29-32; 1Tess 5:20-21; 1Joh 4:1; Åp 2:2
Brødsbrytelsen:
Apg 2:46; 1Kor 11:18-34
Møtelokalet:
Joh 10:33; Apg 3:11; 5:12; 20:20; Rom 16:19; Kol 4:15; Filem 2; 2Joh
10
Kirken:
1Kor 3:9, 16-17; Heb 3:6; 1Pet 2:5