Rettigheter
for ikke-muslimer i en islamsk stat
Av
Samuel Shahid
Originalens
tittel: Rights of Non-Muslims in an Islamic State
oversatt
til norsk av Odd S. Beverfjord
Oversetters
innledning
I
artikkelen "Rettigheter for ikke-muslimer i en islamsk stat",
som ligger på den kristne nettsiden answering-islam.org,
er oversatt fra engelsk. Forfatteren, Samuel
Shahid beskriver og forklarer forholdet
mellom muslimer og kafirer (”vantro”, inkl. kristne) i en islamsk
stat.
Artikkelen
gir et innblikk i hva som er det "partiprogrammet" og den
felles målsetting som muslimer i norsk politikk forholder seg til og
arbeider for, likegyldig om disse representantene for islam seiler
under Høyre, Ap-, Venstre- eller SV-flagg, eller under hvilken som
helst annen fane. Muslimer er islamister (de tror på Koranen og
Hadith og tjener islams sak) enten de anvender den ene eller den
andre politiske plattform for å nå sitt mål, som er avkristning av
Norge og opprettelse av en islamsk stat.
Det
er nyttig å ha klart for seg at det er dette samfunnet våre
politikere, med noen få hederlige unntak, arbeider for å opprette
med ubegrenset innførsel
av muslimer og islamiseringen som medfølger
deres innvandringspolitikk.
Det
er også verdt å merke seg at muslimer i Norge ikke anerkjenner kong
Harald som sin konge. Det er ikke tillatt for en muslim å tilale en
ikke-muslim (dhimmi) med titler som“min sjef”, “min herre”.
Muslimer kan ikke være underordnet noen som ikke er muslim og de kan
ikke godta et statsoverhode som ikke er muslim. Islamsk lov (sharia)
forbyr det. Det er således forbudt for muslimer å tiltale Norges
konge som ”kong Harald” eller ”Deres Majestet”. Muslimer er
borgere av Ummah (det kollektive fellesskapet av islamske folk) –
de er ikke borgere av en ikke-muslimsk stat. De kan derfor heller
ikke integreres i en ikke-muslimsk stat hvor de må innrette seg
etter ”u-islamsk” lov og underordne seg andre styreformer enn det
islamske.
På
grunn av artikkelens lengde er den oppdelt i tre deler for å
tilpasses SC’s format. Dette er første del.
--Odd
S. Beverfjord
Rettigheter
for ikke-muslimer i en islamsk stat
Del
1
Forord
Begrepet ”islamsk stat”
Klassifisering av ikke-muslimer
Islamsk lov og dhimmier
Jizya (beskyttelsesskatt)
Dhimmier og religiøs praksis
Forord
Det
er nylig blitt skrevet noen få bøker om rettigheter til
ikke-muslimer som er påtvunget lydighet til den islamske lovs
forskrifter. De fleste av disse bøker presenterer det islamske syn
på en fordelaktig måte, uten å avdekke den negative siden som
ligger i disse lover.
Dette
korte studiet forsøker å eksaminere disse lovene slik de er lagt
frem av de fire Fiqh-skolene (rettslæreskoler). Det tar sikte på å
vise leseren de negative implikasjonene av disse lovene uten å
ignorere moderne reformatorers mer tolerante syn.
Det
er vårt inderlige håp at dette studiet vil åpenbare den nakne
sannhet i både dens positive og negative aspekter.
Begrepet “islamsk stat”
“En
islamsk stat er i hovedsak en ideologisk stat, og er således
radikalt skilt fra en nasjonal stat.” Dette utsagnet fra Mawdudi
legger det elementære grunnlaget for det politiske, økonomiske,
sosiale og religiøse systemet i alle islamske land som er pålagt
islamsk lov. Dette ideologiske systemet diskriminerer med hensikt
mennesker etter deres religiøse tilhørighet. Mawdudi, en fremsående
pakistansk muslimsk forsker, oppsummerer den grunnleggende forskjell
mellom islamske og sekulære stater slik:
- En islamsk stat er ideologisk. De mennesker som er bosatt i den er delt i muslimer, som tror på dens ideologi, og ikke-muslimer, som ikke tror.
- Ansvar for politikk og administrasjon i en slik stat ”skulle i første rekke hvile på de som tror på den islamske ideologi.” Ikke-muslimer kan derfor ikke bli bedt om å påta seg eller bli betrodd ansvaret for den politiske utforming.
- En islamsk stat er forpliktet til å holde atskilt (i.e. forskjellsbehandle, diskriminere) muslimer og ikke-muslimer. Imidlertid garanterer den loven, ”shari’a”, ikke-muslimer ”visse særskilte rettigheter utover i hvilke de ikke har tillatelse til å blande seg inn i statens anliggender fordi de ikke slutter seg til dens ideologi.” Straks de går over til den islamske tro, vil de ”bli likestilte deltagere i alle henseender angående stat og styre”.
Ovenstående
synspunkt er representativt for hanifitene, en av de fire islamske
skolene i rettslære. De tre andre skolene er malakitene, hanbilitene
(den strengeste og mest fundamentalistiske av alle) og shafi’tene.
Alle fire skolene er dogmatisk enige om islams grunnleggende
troslærer, men skiller seg fra hverandre i sine tolkninger av
islamsk lov, som er hentet fra fire kilder:
- Koranen (lese eller resitere): Den hellige bok i muslimsk samfunn som inneholder direkte sitat fra Allah slik de angivelig ble diktert av Gabriel [engelen Gabriel, overs. anm.].
- Hadith (narrativ): Samlingen av islamske tradisjoner inkludert Muhammeds ord og gjerninger slik de ble hørt av hans samtidige, første, andre og tredje hånd.
- Al-Qiyas (analogi og komparasjon): Den rettslige beslutning fattet av islamske jurister basert på tidligere saker [av tilsvarende art, –overs. anm.]
- Ijma’ (konsensus): Tolkningen av islamske lover som er overlevert ved ansette islamske lærdes konsensus i et bestemt land.
Tekstmessige
beskrevne lover er få i Koranen. Døren er blitt holdt åpen for
fremstående lærde som er kyndige i Koranen, Hadith og annen islamsk
disiplin til å presentere sin fatwa (juridiske mening), som vi skal
se senere.
Klassifisering av ikke-muslimer
I
sin artikkel “"The Ordinances of the People of the Covenant
and the Minorities in an Islamic State" (Forordninger for
forlikets folk og minoritene i en islamsk stat), anmerker sheik Najih
Ibrahim Ibn Abdullah at rettslærde klassifiserer ikke-muslimer eller
infidels [de som ikke bekjenner seg til islam, i.e. “vantro”
–overs.anm.]
i to kategorier: Dar-ul-Harb eller krigens hushold, som referer til
ikke-muslimer som ikke er bundet av en fredsavtale, eller forlik, og
hvis blod [i.e. liv, –overs. anm.]
og eiendom ikke er beskyttet gjennom loven om blodhevn eller
gjengjeldelse; og Dar-es-Salam eller fredens hushold, som referer til
de som kommer inn under tre klasser:
- Dhimmier (de om er i varetekt) er ikke-muslimske undersåtter som lever i muslimske land og har samtykket i å betale Jizya (tributt) i bytte for beskyttelse og sikkerhet og være underlagt islamsk lov. Disse nyter godt av en permanent overenskomst. [Jizya er en ”skatt” som ikke-muslimer må betale for ikke å bli drept eller få sin eiendom konfiskert av muslimer. Jizya tilsvarer beskyttelsespenger som Mafiaen i sin tid krevde av sine ofre for at de ikke skulle bli drept, eller få sin forretning ranet eller på annen måte bli trakassert eller lide overlast. –overs. anm.]
- Mennesker i Hudna (våpenhvile) er de som har undertegner en fredsavtale med muslimer etter å ha blitt beseiret i krig. De samtykker i å bo i sitt eget land, men samtidig være underlagt islamsk lovgivning og rettspraksis på samme måte som dhimmier, forutsatt at de ikke fører krig mot muslimer.
- Musta’min (en som er beskyttet) er personer som kommer til et islamsk land som sendebud [f.eks. utsendinger fra andre lands regjeringer. –overs. anm.], handelsmenn, besøkende eller student som ønsker å lære om islam. En musta’min må ikke føre krig mot muslimer. Han er ikke forpliktet til å betale jizya, men han vil bli oppfordret til å slutte seg til islam. Dersom en musta’min ikke aksepterer islam, har han tillatelse til å reise trygt tilbake til sitt eget land. Muslimer har forbud mot å skade ham på noen måte. Når han er tilbake i sitt eget hjemland er han å betrakte som en som tilhører krigens hushold [Dar-ul-Harb, –overs.anm.].
Dette
studium vil fokusere på de lover som gjelder for dhimmier.
Islamsk lov og dhimmier
Muslimske
muftier (juridiske myndighetspersoner) er enige om at reglene som
gjelder dhimmier skal i første rekke tilbys Bokens folk, det vil si
kristne og jøder, deretter til magier og zoroastrianere. De er
imidlertid uenige om hvorvidt en overenskomst med andre grupper kan
undertegnes, som for eksempel kommunister og ateister. Hanbalitene og
shafi’ititene mener at ingen avtale skal inngåes med de ugudelige
eller de som ikke tror på den høyeste Gud [”Gud” er her
”Allah”, som ikke må forveksles med Yahweh, den eneste, sanne
Gud. –overs. anm.]
Hanifitene og malikitene hevder at jizya må aksepteres av alle
vantro uten hensyn til deres livssyn eller tro på Gud. Men Abu
Hanifa ønsket imidlertid ikke at hedenske arabere skulle ha denne
valgfriheten ettersom de er profetens folk. De må bli gitt kun to
valg: akseptere islam eller bli drept.
Jizya (beskyttelsesskatt)
Jizya
betyr, direkte oversatt, forelegg, d.v.s. bot. Det er en
beskyttelsesskatt som er ilagt ikke-muslimer som lever under islamske
styresett og stadfester deres juridiske status. Mawdudi hevder at
”aksepteringen av jizya opprettholder deres livs og eiendoms
ukrenkelighet, og deretter har hverken den islamske stat eller den
muslimske allmennhet noen rett til å krenke deres eiendom, ære
eller frihet.” Betaling av jizya er et symbol på ydmykelse og
underkastelse, fordi dhimmier ikke er å betrakte som medborgere av
den islamske stat, selv om de er, i de fleste tilfeller, innfødt og
naturlig hjemmehørende i landet.
En
slik holdning fjerner dhimmiene fra å være en betydelig del av
samfunnet. Hvordan kan en dhimmi føle seg hjemme i sitt eget land,
blant sitt eget folk, og med sin egen regjering, når han vet at den
jizya som han betaler, er et symbol på ydmykelse og underkastelse? I
sin bok, ”Den islamske lov angående ikke-muslimer” antyder
sheikh Abdulla Mustafa Al-Muraghi at dhimmien kan fritas for jizya
kun dersom han blir muslim eller dør. Shafi’tene gjentar at jizya
ikke automatisk settes til side når dhimmien slutter seg til islam.
Fritak fra jizya er blitt en motivasjon for å oppmuntre dhimmier til
å gi avkall på sin tro og gå over til islam.
Sheik
Najih Ibrahim Ibn Abdulla oppsummerer hensikten med jizya. Han sier,
idet han siterer Ibn Qayyim al-Jawziyya, at jizya iverksetter: ӌ
spare (dhimmienes) blod [d.v.s. deres liv, –overs.
anm.], å være et symbol på de
vantros ydmykelse og som en fornærmelse og straff mot dem og, som
shafi’itene indikerer, jizya tilbys i bytte for å få lov til å
bo i et islamsk land.” Ibn Qayyim gjør denne tilføyelsen:
”Ettersom den hele religion tilhører Allah, bestreber den seg mot
å ydmyke ugudeligheten hos dens tilhengere og håne dem. Allahs
religion krever at etterfølgere av ugudelighet påtvinges jizya og
undertrykkes. Teksten i Koranen antyder denne hensikten når den
sier: ”Bekjemp dem som ikke tror på Allah.....inntil de punger ut
med tributt i ydmykhet.” (Sura 9:29). Det som strider imot dette er
at man lar de vantro nyte sin makt og praktisere sin religion som de
ønsker, slik at de kan ha makt og autoritet.
Dhimmier og religiøs praksis
Muslimer tror at dhimmier [i.e. kristne dhimmier,
–overs. anm.]
er mushrikuner (polyteister) fordi de ser på troen på Treenigheten
som troen på tre guder. Islam er den eneste sanne religion, påstår
de. Derfor, for å beskytte muslimer mot fordervelse, og særlig mot
den utilgivelige synden shirk (polyteisme), er dens praksis forbudt
blant muslimer, fordi den er betraktet som den største
vederstyggelighet. Når kristne praktiserer den offentlig, blir det
en fristelse og forledelse til frafall. Det er viktig her å notere
seg at ifølge Muraghi er dhimmier og vantro polyteister og må
derfor gis den samme behandling.
Ifølge
muslimske jurister må følgende rettslige forordninger bli satt i
kraft overfor dhimmier (kristne og jøder på samme måte) som
residerer blant muslimer:
- Dhimmier har ikke tillatelse til å reise nye kirkebygg, templer eller synagoger. De har tillatelse til å renovere gamle kirker eller bedehus, forutsatt de ikke tillater noen nye tilbygg. ”Gamle kirker” er disse som eksisterte før den islamske erobringen og som er inkludert i en fredsoverenskomst med muslimer. Bygging av kirke, tempel eller synagoge på den arabiske halvøy (Saudi-Arabia) er forbudt. Det er profetens land og bare islam skal råde der. På den annen side har muslimer, om de ønsker det, tillatelse til å rasere og ødelegge alle ikke-muslimske hus innviet for gudstilbedelse i alle land de erobrer.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å be eller lese høyt sine hellige bøker hjemme eller i kirker, for at muslimer ikke skal høre deres bønner.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å trykke sine religiøse bøker eller selge dem på offentlige steder og markeder. De har tillatelse til å publisere dem og selge dem blant sitt eget folk, i kirkene og templene.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å montere eller sette korset på sine hus eller kirker, ettersom det er et symbol på hedenskap.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å kringkaste eller vise sine seremonielle religiøse ritualer i radio eller TV eller bruke media eller publisere noen bilder av sine religiøse seremonier i aviser og tidsskrifter.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å samles på gatene under sine religiøse høytider, men hver og en må gå i stillhet til sin kirke eller tempel på egen hånd uten følge.
- Dhimmier har ikke tillatelse til å gå inn i hæren med mindre det er et absolutt behov for dem. I det tilfellet har de tillatelse til å ta på seg lederstillinger, men er å betrakte som leiesoldater.
Mawdudi,
som er hanifit, gir uttrykk for en mer sjenerøs opfatning når det
gjelder kristne. Han sa:
“I deres egne byer har de tillatelse til å
[praktisere sin religion] med full frihet. I rene muslimske områder
kan imidlertid en islamsk regjering fritt, etter skjønn, pålegge
deres praksis de restriksjoner som den anser nødvendig.