Stalins tro
av Paul G. Humber, USA
originalens tittel: Stalin’s Brutal Faith
http://www.icr.org/article/276/
av Paul G. Humber, USA
originalens tittel: Stalin’s Brutal Faith
http://www.icr.org/article/276/
oversatt av Odd S.
Beverfjor
Noen har den feilaktige oppfatning at tro og religion er uatskillelig forbundet med bekjennelsen av et høyere vesen. Men mange har troen knyttet til sin egen person eller andre menneskelige vesener – hvor det guddommelige utelukkes. Også dette er religion. Hva som enn tjener som ens eget grunnlag for tro og oppfatning omkring hans eller hennes plass og rolle i universet er så visst tro – i.e. en religion.
Josef Stalin var en troende, selv om han var ateist. Hans religion ga seg utslag i en grusom brutalitet. Allikevel – det var en tro i religiøs forstand. Hva var så hans tro? Hva trodde Stalin, og hvem trodde han på? Hensikten med denne artikkelen er å gi noen svar på disse spørsmål og styrke kjennskapet til Russlands sjels eminente autoritet, nobelprisvinner i litteratur, Alexander Solzhenitsyn.
STALINS TRO – HVA VAR DEN?
Det enkelte menneskets tro er sterkt knyttet til en bok eller litterært verk av et eller annet slag. Muslimer har Koranen, hinduer sin Veda, og kristne har Bibelen. Verker av Confusius, Buddha, og ikke å forglemme, Mao Tse-Tung, har tjent lignende formål for andre trossamfunn og sosiale grupper. I Stalins tilfelle var det verker av Marx, Engels og Lenin som påvirket ham, men å stoppe her vil være ufullstendig. Der er et menneske hvis forfatterskap kan ha vært mer avgjørende for Stalins tro enn noe annet, særlig i hans unge, lett påvirkelige år. Dette mennesket var Charles Darwin, og boken, ”Artenes opprinnelse”.
For å dokumentere dette henvises det først til en bok utgitt i Moskva med tittelen, ”Landemerker i Stalins liv”. Den ble skrevet på den tid da Stalin var mest beundret og dyrket, og var ment å stille Stalin i et positivt lys. Legg merke til at i de valgte sitater står troen på Darwin og hans bok i sterk kontrast til troen på et høyere vesen – på Gud.
Noen har den feilaktige oppfatning at tro og religion er uatskillelig forbundet med bekjennelsen av et høyere vesen. Men mange har troen knyttet til sin egen person eller andre menneskelige vesener – hvor det guddommelige utelukkes. Også dette er religion. Hva som enn tjener som ens eget grunnlag for tro og oppfatning omkring hans eller hennes plass og rolle i universet er så visst tro – i.e. en religion.
Josef Stalin var en troende, selv om han var ateist. Hans religion ga seg utslag i en grusom brutalitet. Allikevel – det var en tro i religiøs forstand. Hva var så hans tro? Hva trodde Stalin, og hvem trodde han på? Hensikten med denne artikkelen er å gi noen svar på disse spørsmål og styrke kjennskapet til Russlands sjels eminente autoritet, nobelprisvinner i litteratur, Alexander Solzhenitsyn.
STALINS TRO – HVA VAR DEN?
Det enkelte menneskets tro er sterkt knyttet til en bok eller litterært verk av et eller annet slag. Muslimer har Koranen, hinduer sin Veda, og kristne har Bibelen. Verker av Confusius, Buddha, og ikke å forglemme, Mao Tse-Tung, har tjent lignende formål for andre trossamfunn og sosiale grupper. I Stalins tilfelle var det verker av Marx, Engels og Lenin som påvirket ham, men å stoppe her vil være ufullstendig. Der er et menneske hvis forfatterskap kan ha vært mer avgjørende for Stalins tro enn noe annet, særlig i hans unge, lett påvirkelige år. Dette mennesket var Charles Darwin, og boken, ”Artenes opprinnelse”.
For å dokumentere dette henvises det først til en bok utgitt i Moskva med tittelen, ”Landemerker i Stalins liv”. Den ble skrevet på den tid da Stalin var mest beundret og dyrket, og var ment å stille Stalin i et positivt lys. Legg merke til at i de valgte sitater står troen på Darwin og hans bok i sterk kontrast til troen på et høyere vesen – på Gud.
I
meget ung alder, mens han ennå var elev ved kristelig gymnasium,
utviklet kamerat Stalin en kritisk innstilling og revolusjonære
følelser. Han begynte å lese Darwin og ble ateist.
G. Glurdjidze, en barndomsvenn av Stalin, forteller:
”Jeg begynte å snakke om Gud. Josef lyttet, og etter en stunds taushet, sa han:
”Du skjønner, de holder oss for narr, der finnes ingen Gud...’
”Jeg ble forundret over det han sa. Jeg hadde aldri hørt noe slikt før.’
”Hvordan kan du si slike ting, Soso?’ utbrøt jeg.
”Jeg vil låne deg en bok du kan lese. Den vil vise deg at verden og alt levende er ganske forskjellig fra det du forestiller deg, og alt dette pratet om Gud er tøv,’ sa Josef.
”Hva er det for en bok?’ spurte jeg.
”Darwin. Du må lese den.’ oppfordret Josef meg.
G. Glurdjidze, en barndomsvenn av Stalin, forteller:
”Jeg begynte å snakke om Gud. Josef lyttet, og etter en stunds taushet, sa han:
”Du skjønner, de holder oss for narr, der finnes ingen Gud...’
”Jeg ble forundret over det han sa. Jeg hadde aldri hørt noe slikt før.’
”Hvordan kan du si slike ting, Soso?’ utbrøt jeg.
”Jeg vil låne deg en bok du kan lese. Den vil vise deg at verden og alt levende er ganske forskjellig fra det du forestiller deg, og alt dette pratet om Gud er tøv,’ sa Josef.
”Hva er det for en bok?’ spurte jeg.
”Darwin. Du må lese den.’ oppfordret Josef meg.
Noen sider videre i boken er det en annen person, idet han også reflekterer over Stalins ungdom, som legger til følgende:
...for
å bringe elevenes forstand ut av villfarelse med myten om at verden
ble skapt på seks dager, måtte vi gjøre oss kjent med den
geologiske opprinnelse og jordens alder, og bli i stand til å bevise
det ved argumentasjon. Vi måtte gjøre oss kjent med Darwins
lære.[1]
DELTE MARX, ENGELS OG LENIN SAMME TRO?
Det er allerede kjent at Stalin var påvirket av disse menns lære og forfatterskap. Svekket dette den påvirkning Darwin hadde på ham, eller var disse menn også påvirket av den samme britiske naturalist? Svaret på den annen del av spørsmål er bekreftende. Marx, Engels og Lenin var påvirket av Darwin.
Conway Zirkle, professor i botanikk ved University of Pennsylvania, utga i 1959 en bok med tittelen, Evolution, Marxian Biology, and the Social Scene. I denne boken siterer Zirkle kommentarer utvekslet i korrespondansen mellom Engels og Marx. Så tidlig som i 12 desember 1859 (bare noen måneder etter at ”Artenes opprinnelse” ble utgitt), skrev Friedrich Engels til Karl Marx: ”Darwin, som jeg nettopp har lest, er glimrende.”[2] Omkring et år senere (19 desember 1860), svarte Marx, kommunismens far, slik: ”Under mine prøvelser i de siste ukene har jeg lest alt mulig. Blant annet Darwins bok om det naturlige utvalg. Selv om det er fremstilt i den grusomme engelske stil, så er det denne boken som inneholder det som er grunnleggende for vårt syn på naturens historie.”[2]2 Zirkle pekte også på at Marx ønsket å dedisere Das Kapital til Darwin.[2] Stephen Jay Gold ved Harvard, en ivrig og moderne talsmann for evolusjonsteorien, støtter dette ved å forklare at han så Darwins eksemplar av Marx’s første utgave - hvor Marx hadde skrevet at han var en ”oppriktig beundrer” av den engelske naturalisten.[3]
Pseudonymet Ruis godskriver Vladimir Lenin for følgende kommentar om Darwin:
Darwin
gjør slutt på den tro at dyre- og plantearter ikke har noen
relasjon til hverandre annet enn ved tilfeldigheter, samt at de er
skapt av Gud og således uforanderlig.[4]
Det tyvende århundre har vært et århundre med tyranni og massedrap og folkemord. Man trenger bare å minnes de to millioner kambodianerne som ble slaktet under Pol Pot, de seks millioner jøder som ble utryddet av Hitler, og de mangfoldige millioner av hjelpeløse liv verden over som er blitt abortert. Men den som topper listen av menneskeforakt, brutalitet og avskyeligheter kan like godt være de millioner av det russiske folk som ble eliminert under Josef Stalins morderiske regime.
Harrison E. Salisbury i New York Times, beskriver det sovjetiske system med fangeleirer som ”et helt kontinent med terror. . . Sammenlignet med de som utførte de hundreder av tusener henrettelser og de millioner av drap i Sovjets terrorsystem, synes Tsaren å være nærmest snill og god . . . Vår forstand og fornuft sjokkeres ved tanken på et systematisert, rutinert djevelskap, hvor tre-fire eller flere millioner menn og kvinner årlig ble dømt til tvangsarbeide og ytre eksil – og det på en måte så tilfeldig at fangene ofte ikke engang fikk vite hva dommen var.[5]
SOLZHENITZYNS INNSIKT
I London i 1983 forsøkte Alexander Solzhenitzyn, vinner av Nobelprisen i litteratur for 1970, å forklare hvorfor så mye ondt hadde tilstøtt hans folk.
For
over et halvt århundre siden, mens jeg ennå var barn, kan jeg huske
at jeg hørte flere eldre mennesker gi følgende forklaring på den
store lidelse som var kommet over Russland: ”Menneskene har glemt
Gud, derfor har alt dette skjedd.”
Siden den gang har jeg brukt nesten femti år på å arbeide med vår revolusjons historie. I denne prosessen har jeg lest hundrevis av bøker, samlet hundrevis av personlige historier og har allerede bidratt med åtte bind av min egen i forsøket på rydde bort de ødelagte fragmentene etter omveltningen. Men dersom jeg ble spurt i dag om å formulere så korrekt som mulig selve hovedårsaken til den ruinerende revolusjonen som slukte om lag 60 millioner mennesker av vårt folk, så kunne jeg ikke si det mer korrekt enn ved å repetere: ”Mennesker har glemt Gud, derfor har alt dette skjedd.”[6]
Siden den gang har jeg brukt nesten femti år på å arbeide med vår revolusjons historie. I denne prosessen har jeg lest hundrevis av bøker, samlet hundrevis av personlige historier og har allerede bidratt med åtte bind av min egen i forsøket på rydde bort de ødelagte fragmentene etter omveltningen. Men dersom jeg ble spurt i dag om å formulere så korrekt som mulig selve hovedårsaken til den ruinerende revolusjonen som slukte om lag 60 millioner mennesker av vårt folk, så kunne jeg ikke si det mer korrekt enn ved å repetere: ”Mennesker har glemt Gud, derfor har alt dette skjedd.”[6]
Men har Solzhenitzyn vurdert noen relasjon vedrørende Sovjetisk undertrykkelse, Stalins terror, og Darwins teorier om opprinnelse? I sin fremragende bok, Arkipelag Gulag, beskriver Solzhenitzyn en hendelse som etter alt å dømme fant sted i 1937-38 på et regionalt partimøte i Moskva provinsen. Sekretæren (som nettopp hadde erstattet en som var arrestert) priste kamerat Stalin. Møtedeltagerne, inkludert den nye sekretæren, reiste seg opp og applauderte deres opphøyde Leder. Selv bare et eneste minutt med energisk klapping forbruker energi, men i dette tilfellet var det viktig å bevare ”entusiasmen” mye lengre. Tre, fire, fem minutter gikk og enda mere! Armer ble trette – men hvem våget å slutte? Syv, åtte, og ni minutter forløp. Det var helt absurd! Til slutt, etter elleve minutter, var det en lokal direktør på en fabrikk som avsluttet klappingen og satte seg ned. Alle fulgte etter, men den natten ble han som først hadde sluttet å klappe arrestert og gitt en dom på ti år. Det ble sagt til ham: ”Vær aldri noen gang den første som slutter å applaudere.” Solzhenitzyn spør: ”Hva er det så egentlig det er forventet at vi skal gjøre? Hvordan er det forventet at vi skal stoppe?”[7] I harmoni med den posisjon denne artikkelen inntar, tilføyer Solzhenitzyn:
”Det
er nettopp hva Darwins naturlige utvalg er. Og det er også hvordan
man avstumper og fordummer mennesker med idioti.”[7]
KONKLUSJON
Paul Humber ved Institute for Creation Research har i artikkelen, ”The Ascent of Racism” (Impact, februar 1987) dokumentert tesen at Hitler var en fanatisk tilhenger av evolusjonslærens myter. Det ble vist at det språk og den terminologi som utviklingslærens tilhengere bruker ble brukt av Hitler i Mein Kampf. Sir Arthur Keith summerte opp: ”Hitler [var] en kompromissløs evolusjonist, og vi må søke etter forklaring i utviklingslæren for å kunne forstå hans handlinger.”[8]
Denne artikkelen relaterer Stalin, sammen med kommunismens fedre, til det samme konsept. Disse menns tilknytning til Darwin er tydeliggjort, og igjen, det ville være klokt å inkludere dogmatiske forklaringer fra utviklingslærens doktrine dersom vi ønsker å forstå deres handlinger fullt ut. Om Hitler kan det sies at han drepte millioner, men om disse menn – og spesielt Stalin – at de drepte titalls millioner.
Paul Humber ved Institute for Creation Research har i artikkelen, ”The Ascent of Racism” (Impact, februar 1987) dokumentert tesen at Hitler var en fanatisk tilhenger av evolusjonslærens myter. Det ble vist at det språk og den terminologi som utviklingslærens tilhengere bruker ble brukt av Hitler i Mein Kampf. Sir Arthur Keith summerte opp: ”Hitler [var] en kompromissløs evolusjonist, og vi må søke etter forklaring i utviklingslæren for å kunne forstå hans handlinger.”[8]
Denne artikkelen relaterer Stalin, sammen med kommunismens fedre, til det samme konsept. Disse menns tilknytning til Darwin er tydeliggjort, og igjen, det ville være klokt å inkludere dogmatiske forklaringer fra utviklingslærens doktrine dersom vi ønsker å forstå deres handlinger fullt ut. Om Hitler kan det sies at han drepte millioner, men om disse menn – og spesielt Stalin – at de drepte titalls millioner.
Selvsagt hverken beviser eller motbeviser noe av dette selve evolusjonsteorien, men det gir tydelige indikasjoner på at meget ondt har kommet inn i verden autorisert av Darwins teorier om artenes opprinnelse.
Henry Fairfield Osborn skrev en gang: ”Det etiske prinsipp innfelt i evolusjonslæren er at kun den best skikkede har rett til å overleve. . .”[9] Jesus var på den annen side opptatt av å helbrede de syke og deformerte. Han viste medfølelse for de svake og de som var dårligst skikket. Han var ikke akkurat noen tilhenger av utviklingslærens [u]etiske prinsipper om det naturlige utvalg, men det kunne man vel neppe forvente av universets Skaper.
”Mennesker
har glemt Gud,
derfor har alt dette skjedd.”
derfor har alt dette skjedd.”
Ref.
[1]E.
Yaroslavsky, Landmark in the Life of Stalin (Moscow: Foreign
Languages Publishing 033House, 1940), pp. 8-12.
[2]
Conway Zirkle, Evolution, Marxian Biology, and the Social Scene
(Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1959), pp. 85-87.
[3]
Stephen Jay Gold, Ever Since Darwin (New York: W. W. Norton and Co.,
Inc., 1977), p. 26
[4]
Eduardo del Rio (pseudonym=”Rius”), Marx for Beginners (New York:
Pantheon Books, 1976) Glossary. n.p.
[5]
Harrison E. Salisbury, ”Reading The Gulag Archipelago is like no
other reading experiences of our day,” Book of the Month Club NEWS,
Midsummer, 1974, pp. 4, 5.
[6]
Edward E. Ericson, Jr. ” Solzhenitzyn – Voice from the Gulag.,”
Eternity, October 1985, pp.23, 24.
[7]
Alexander I. Solzhenitzyn, The Gulag Archipelago (New York Harper &
Row, 1973), p. 7.
[8] Sir
Arthur Keith, Evolution and Etichs (New York: G.P. Putman’s Sons
1974), p. 14.
[9]
Henry Fairfield Osborn, Evolution and Religion in Education (London:
Charles Scribner’s Sons, 1926), p. 48.