“Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren." Jer 31:31-32
Under det siste påskemåltidet med sine nærmeste disipler natten før han skulle korsfestes, sa Jesus, ”Dette beger [med vin] er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”
Den nye pakt med forløsningen i Kristus omtales første gang allerede i 1Mos3:15, før forbannelsen over jorden. Siden går den som en rød tråd på forskjellige måter gjennom mosebøkene og profetene, og gjennom hele bibelen, men det er kun i profeten Jerimas’ bok den kalles en ny pakt.
”Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.” (Jer 31:31) Det var en ny pakt som skulle opprettes med både Israels og Judas hus (slekt). Hva var denne nye pakt, og hva var den gamle pakt som den nye skulle ertatte?
Et løfte er en erklæring, en uttrykt forsikring, om at noe vil eller ikke vil skje, gitt av en part, betinget eller ubetinget. Når en som har gitt et løfte ikke oppfyller det, gjør han seg selv til løgener, med mindre løftebruddet skyldes ”force majeure”, i.e. uforutsette omstendigheter som løftegiveren ikke er herre over som mot giverens vilje hindrer at løftet kan oppfylles. En pakt er en avtale mellom to eller flere personer eller parter om å gjøre eller ikke gjøre det som er avtalt i pakten. Grensen mellom hva som kan være et betinget løfte og en pakt (avtale) er flytende og overlappende.
Pakt, i betydningen kontrakt, eller ed, eller noe man binder seg til (slik man binder seg til f.eks. gjeldsbrev), er ofte det vanlige ord som er brukt til å oversette det hebraiske ordet 'berith' slik det brukes i den hebraiske teksten i det gamle testamentet. I Bibelen er en pakt de betingede løftene gitt til menneskene av Gud, slik åpenbart i Skriften. Det er også en betinget avtale mellom Gud og israelittene, hvor Gud har gitt løfte om å beskytte dem hvis de holder hans lov og er trofaste (oppfyller betingelsene for løftene i pakten). En pakt i bibelsk tid ble ofte beseglet med slakting av et dyr hvor dyret ble kutted i to deler (1Mos 15:9-10), som innebærer at den som bryter pakten vil lide en lignende skjebne. Det hebraiske ’berith’ (pakt) betyr å kutte i to deler.
Guds løfter til Abraham i 1Mos 12:2-3, at Gud vil gjøre Abraham til et stort folk (nasjon); velsigne Abraham og gjøre hans ætt tallrik; gjøre Abrahams ætt til velsignelse for alle verdens nasjoner; velsigne dem som velsigner og hans ætt og forbanne de som forbanner dem, ser ut til å være ubetingede løfter. For omskjærelsens pakt i jødedommen, som var betinget, kom på et senere tidspunkt (1Mos 17). Gud har også gitt israelittene mange andre løfter gjennom Moses og profetene. Beviset for at Herren, Israels Gud, ikke har glemt sine løfter er gjenopprettelsen av staten Israel i 1948. I dag er Gud i ferd med å samle sitt utvalgte folk i Eretz Yisrael – løftets land (5Mos 30:4-5). Gud bryter aldri sin del av en pakt. Den evige Gud holder sine løfter. Han er ingen løgner og han har kontroll over ”force majeure”.
Partene i pakten med de betingelsesløse løftene til Israel (Israel er det samme som Jakob, Abrahams barnebarn) var Gud og Abraham. I denne pakten representerte Abraham hele Israels folk, både de av naturlig fødsel og adopsjon, ikke hele menneskeheten (nasjonene).
Den neste pakt Gud gjorde med Israels etterkommere var Sinaipakten (eller mosepakten) og tabernaklet. Både den abramittiske pakt og mosepakten var del i Guds gjenløsningsplan etter syndefallet. Gud hadde hele frelsesplanen klar i det øyeblikket de første menneskene, Adam og Eva, syndet (1Mos 3:15). Gud lever i evighet (ikke i tid og rom) og ser hele sitt skaperverk i ett eneste ’nå’. Intet kommer uventet på ham – heller ikke når vi synder. Han kjenner også djevelens planer. Han er allvitende og allmektig og vil alltid seire.
Det var denne pakten, sinaipakten, eller mosepakten, som den nye pakt i Jesu blod skulle erstatte – ikke Guds løftene til Abrahams og hans ætt – israelittene. Gud holder sine løfter. Han våker over sitt ord, så han fullbyrder det (Jer 1:12). Gud er ikke som svikefulle mennesker som bryter løfter og derved gjør seg selv til løgnere.
Guds pakt med israelittene (hebreerne) gjennom Moses ble opprettet etter utgangen fra slaveriet i Egypt, ”da [Yahweh] tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land” (Jer 31:32).
Gud kalte Abraham fra Ur i Mesopotamia for å gi han og hans etterkommere landet Kana’an. Det ble kalt ”løftets land” fordi Gud hadde gitt Abraham løfte om å gi det til ham og hans etterkommere. Abaham ble far til Isak og Isak fikk sønnene Esau og Jakob. Gud ga Jakob navnet Israel. Jakob fikk tolv sønner. Den nest yngste, Josef, ble solgt av sine brødre til slaveri i Egypt. Men Gud var med Josef og gjorde ham til hersker i Egypt ved siden av Farao. Da det oppstod en stor hungersnød i landene kalte Josef sin slekt til Egypt, hvor der var overflod av korn og føde. Så døde Josef og hele slektsleddet som først var kommet til Egypt. Men israelittene var fruktbare og ble tallrike. En ny farao som ikke kjente til Josef og Israels folk gjorde dem til slaver. Israelittene bygde byer for Farao under hardt slaverarbeid.
Israels barn sukket over sin trældom og klaget. Gud, Yahweh hørte deres sukk, og kalte Moses til å føre dem ut av slaveriet.. Gud sendte Moses til hebreerne og sa til dem at Gud ville føre dem ut fra egypternes tunge byrder og utfri dem fra slavearbeidet, og han ville ”forløse dem med utrakt arm og ved store straffedommer”. Og Gud ville ta dem til sitt folk og være deres Gud, og de skulle få kjenne at han er Herren [Yahweh] deres Gud [elohim], som førte dem ut fra egypternes tunge byrder. (2Mos 6:6-7)
Moses sa til Farao at Herren [Yahweh elohim ], hebreernes Gud, har sendt ham med bud om at farao skal la hans folk fare: “La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen!” (2Mos 7:16) De skulle tjene Gud ved tabernaklet i ørkenen. Men Farao ville ikke la folket fare.
Egypt var et polyteistisk samfunn og tilba over 80 avguder. Da Farao ikke ville la Israels folk fare, sendte Gud, Yahweh, ti plager over landet for å holde dom over alle Egyps avguder (2Mos 12:12). Ved den tiende og siste plagen holdt Gud dom over alle Egypts guder. Israels Gud, Yahweh, himmelens og jordens Skaper gjorde alle Egypts avguder til intet med eneste slag. Herren sa: ”Ved midnatts tid vil jeg gå midt gjennom Egypt, og alle førstefødte i Egypts land skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trælkvinnen, som står bak håndkvernen, og alt førstefødt blandt buskapen. Og det skal i hele Egypts land bli et stort skrik som det ikke har vært og heller ikke mere skal bli.”
Men hebreerne skulle slakte et lam og stryke blodet på dørkarmen for beskyttelse mot dødsengelen. (2Mos 12:5-14) Ved å stryke blodet på dørstolpene og på det øverste dørtreet gjorde de (uten at de forstod det) korsets tegn. Ingen bein skulle brytes på lammet som ble slaktet, og de skulle stryke lammets blod på dørstolpene og dørtreet med en isopkvast. (se Joh 19:29,33)
Den kvelden var det første påskemåltidet. Det skulle bli en jødisk høytid som minnet dem om utfrielsen av slaveriet, men som pekte frem mot Guds frelseverk i Kristus Jesus på Golgatas kors – i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.
Yahweh sa. ”Denne dag skal være en minnedag for dere, og dere skal holde den som en høytid for Herren; det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt efter slekt. (2Mos 12:14) ”I den første måned, på den fjortende dag i måneden, mellem de to aftenstunder, er det påske for Herren [Yahweh]. Og på den femtende dag i samme måned er det de usyrede brøds høytid for Herren; i syv dager skal dere ete usyret brød. På den første dag skal dere holde en hellig sammenkomst; dere skal ikke gjøre noen arbeidsgjerning. I syv dager skal dere ofre ildoffer for Herren; på den syvende dag skal det være en hellig sammenkomst, dere skal ikke gjøre noen arbeidsgjerning.” (3Mos 23:5-8)
“La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen!” De vandret 40 år i ørkenen, for å testes og prøves, før de kom inn i løftets land, Kana’an.
”La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil ta bolig blant dem.” (2Mos 25:8) Tabernaklet i ørkenen var den helligdomen de skulle bygge, Guds bolig hos hans folk, israelittene. Ved tabernaklet (senere templet) skulle de tjene Yahweh, Israels Gud.
Tabernaklets telt (helligdommen) bestod av to kamre – det hellige og det aller helligste. De var skilt med et forheng. Innenfor forhenget som skilte Det aller helligste fra Det hellige, stod paktens ark med nådestolen. Dette var Guds hjerte, Faderens barm og hans skjød (Joh 1:18), Yahwehs bolig blant Israels folk – livets kilde. Nådestolen var lokket på arken, på hebraisk kaporet, som betyr å ta (tørke) bort (Joh 1:29). Det viser til renselse fra synd gjennom syndenes forlatelse ved Guds nåde i Kristus Jesus.
“Kjerubene skal skygge over nådestolen med sine vinger . . . mot nådestolen skal kjerubenes ansikter være vendt.” (2Mos 25:20)
På nådestolen var det to kjeruber av gull. Kjerubene var vendt mot hverandre og skygget over nådestolen (lokket) med sine vinger. Deres ansikt var vedt ned mot nådestolen. Ypperstepresten gikk en gang i året gjennom forhenget og inn til det aller helligste. Der stenket han blodet fra offerlammet på nådestolen, under kjerubenes ansikter. Kjerubenes vinger er et bilde på den evige Guds guddommelige beskyttelse og omsorg, og hans frelsende makt (Sal 17:8; 61:4). At kjerubenes ansikt var vendt mot blodet på nådestolen viste at det eneste offer Gud ville se og den eneste gjerning han ville godta som tilgivelse for synd, og deretter rettferdiggjørelse, var det offer Guds Sønn bar frem da han ga sitt liv og døde for våre synder på Golgatas kors.
“For kjødets liv er i blodet, og jeg har gitt det til dere på alteret for å gjøre soning for deres sjeler; for det er blodet som gjør soning for sjelen.” (3Mos 17:11)
Blodet av lammet som ble stenket på nådestolen, under kjerubenes vinger, korresponderte med blodet som ble stenket på dørkarmene for å beskytte mot dødsengelen da Herren sendte den tiende landeplage over Egypt – den natten da den førstefødte døde. Kjerubenes vinger var et bilde på Guds beskyttelse og omsorg for sitt utvalgte folk.
Johannes sier at Jesus har forklart Faderen, dvs. han har åpenbart mysteriet (hemmeligheten) med tabernaklet (Joh 1:18; Kol 1:26). I paktens ark var stentavlene med de ti bud (”Loven”), en potte med manna (”Livets brød”) og Arons stav (”Herrens menighet”). Lokket på paktens ark, nådestolen, dekket Guds vilje og lov, som mennesket ikke kan oppfylle. Loven ble oppfylt i Kristus. Slik er Kristus, ved tro, blitt vår rettferdighet for Gud.
Og mens de åt, tok han et brød, takket, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det, et! Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg. Og han tok en kalk, etter aftensmåltidet, og takket, gav dem og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere. Dette er mitt blod, paktens blod. Drikk alle derav. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse, gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg! Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mere drikke av vintreets frukt før den dag jeg skal drikke den ny i Guds rike. (Matt 26:26-29; Mark 14:22-25; Luk 22:17-20; 1 Kor 11:23-26)
Jesu legeme ble et offer for synd idet våre synder ble lagt på ham. Han var Guds Lam som skulle bære vår synd til nådestolen. “Ved hans vilje er vi helliget ved Jesu Kristi legeme en gang for alle. I den gamle pakt stod hver prest daglig og gjorde tjeneste og bar mange ganger frem de samme offer, som aldri kunne ta bort synder . . . men ved ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. (Heb 10:10-14). Han tar det første bort for å innsette det andre (Heb 10:9).
Blodet var syndenes forlatelse (Ef 1:5-7). Korset på Golgata er nådestolen i den nye pakt. Som nådestolen var hjertet av Tabernaklet og den gamle pakt, så er Guds frelsesverk på Golgatas kors hjertet av Evangeliet og Den nye pakt i Jesu blod. I det øyeblikket Jesus døde revnet i forhenget i templet, det som skilte det syndige mennesket fra den hellige Gud. Det revnet i to, fra øverst til nederst - fra "himmelen" til "jorden" – fra Gud, til mennesket. Veien til Gud er ikke lenger begrenset til noen få utvalgte prester, men er åpen for alle som vil følge Herren Jesus Kristus, vår Frelser og Gjenløser. Vi er blitt forløst gjennom Jesu Kristi blod. Han betalte den ytterste prisen for vår frelse, da Gud viste sin kjærlighet til mennesker.
Under den første pakt kunne ikke offer av dyr for synd ved det levittiske presteskapet fjerne syndeskyld. Disse ofringene bare minnet dem om synd og var bare typer av et fremtidig offer som skulle ta bort alle våre overtredelser.
Jesus ga sitt liv som løsepenge for alle som tror på evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse. Vår Frelsers blod var den siste stenkning av offerblod stenket på nådestolen over paktens ark under kjerubenes vinger. Jesu forløsende blod, utgytt på korset, er Evangeliets liv. Den gamle pakt opphørte – den nye pakt trådte i kraft.
Den nye pakt i Jesu blod er den pakt som opphevet mosepakten. Denne nye pakten var skjult i Tabernaklet – inntil Jesus åpenbarte (forklarte) den. ”Ingen har nogensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød [i de aller helligste – Guds ”bolig”], han har forklart ham. (Joh 1:18)
“Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mere lære hver sin næste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, både små og store, sier Herren; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.” Jer 31:33-34
Gjennom profeten Esekiel sier Herren, ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre, og jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dere et hjerte av kjøtt. Min Ånd vil jeg gi i deres indre, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” Esek 36:26-27. Gud har ikke opphevet loven – han har oppfylt den for oss og skrevet den på hjertet til de sem er helliget. ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke.” Gal 5:22-23
Bare et godt menneske kan angre og bekjenne sine feil. Men bare et ondt menneske har grunn til å angre og bekjenne sine synder, og bare et godt menneske er i stand til å gjøre det. Bare et dårlig menneske trenger å angre sine synder. Bare et godt menneske kan gjøre det. Jo verre man er, desto mer trenger man det og jo mindre kan man gjøre det. Den eneste som kunne gjøre det fullkomment, ville være en fullkommen person - og han ville ikke trenge det. Han ville ikke ha noen synder å bekjenne. Han ville ikke trenge tilgivelse. Den som skulle betale vår syndeskyld og gjenløse vårt gjeldsbrev (Kol 2:14) måtte være et perfekt menneske, en som var fullkommen. Men bare Gud er fullkommen.
Den eneste fullkomne person som kunne være menneske og i stand til å bekjenne synder fullkomment uten å ha noen synder å bekjenne, måtte være Gud selv ”i syndig kjøds lignelse” (Rom 8:3) – den inkarnerte guddom. Det var det som skjedde da Gud ble menneske i Kristus Jesus, da Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. (Joh 1:14) ”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss . . . for å lære sitt folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse, på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Joh 1:14a; Luk 1:77-79; Joh 1:14b)
”For så sa Herren, Israels Gud, til meg: Ta av min hånd dette beger fylt med min vredes vin, og gi alle de folk jeg sender deg til, å drikke av det.” Jer 25:15
I Getsemane hage drakk Herren Jesus Kristus det Guds vredes beger – det vredens beger som var over oss for våre overtredelser og våre misgjerninger da han ba til sin Fader, ”Skje din vilje”.
”Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte.” Gud forsonet seg med oss i Kristus og vi er tilregnet hans rettferdighet. Og i takknemlighet til forsoningens og gjenløsningens under begynner den frelste sjel å leve til Guds ære. Vi elsker fordi han elsket oss først (Joh 4:19). I sin bok, Stengrunnen forklarer Bo Giertz det slik, ”Et nytt jordsmonn har lagt seg over steinhellen i hjertet, det er troens gode jord som vannes av nåden. Der begynner det langsomt å vokse det som før aldri ville gro.”
Hebreerne feiret påskemåltidet til minne om utgangen av slaveriet i Egypt. Men det var skjult for dem at det viste frem til Jesu soningsoffer på Golgata, men det ble forklart ved Jesus Kristus. (Joh 1:18; Ef 3:1-6) Vi feirer nattverden til minne om forløsningen – Jesu død for våre synder og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Og så ofte som vi eter brødet og drikker kalken, minnes vi Guds frelseverk i Kristus og forkynner Herrens død, inntil han kommer. (1Kor 11:26)
”For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”
I Getsemane tok Jesus mine synder på sitt legeme for å bære dem i sitt blod inn til det aller helligste for å stenke det under kjerubenes ansikt på den nye pakts nådestol – Golgatas kors.
”Og skulle en gang blive kold, min kjærlighet til deg, da minn meg om Getsemane, og om din sved for mig.”
Odd S. Bevefjord