Det faktum at Jesus oppstod fra de døde er meget godt bevitnet. Det var faktisk en nødvendighet at det skulle være udiskutabelt, siden oppstandelsen er selve grunnlaget for vår hellige tro, og det er trøstende å tenke på at det er så, for dermed er trosgrunnlaget vårt det aller sikreste.
Etter sin oppstandelse var Jesus nøye med å vise seg for de som kjente ham best før hans bortgang, slik at de ville være i stand til å vitne om at dette var den virkelige Jesus som de hadde vandret sammen med i over 3 år. Han som de 3 dager tidligere hadde sett bli naglet til et kors, og etter 6 timers lidelse stukket med et spyd slik at blod og vann rant ut av hans side.
Hvis Jesus bare hadde vist seg til fremmede som ikke kjente ham fra før, kunne det sådd tvil om identiteten hans. Derfor viser han seg for menn som Thomas, og byr ham å stikke fingeren i naglegapet og hånden i hans side. Dermed gav han oss de absolutt beste bevis på at han virkelig var oppstått, og vi fikk de mest troverdige vitner på at oppstandelsen ikke var noe bedrag.
"Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har." sier Jesus i Lukas 24,39. Dette var en utfordring som var desto mer avgjørende for å bevise sin identitet fordi det var adressert til de menn som hadde kjent ham tett under hele perioden av hans guddommelige gjerning.
Disse vitnene var menn som ikke hadde noe å vinne ved å gi sine vitnesbyrd, men alt å tape. De var ulærde menn, helt uegnet til å svindle både presteskap og myndigheter. Likevel ble deres bevis på Jesu oppstandelse så klare at prestene og myndighetene fant det nødvendig å lage røverhistorier for å skape tvil rundt apostlenes vitnesbyrd.
I 1Kor 15.5-8 gir Paulus oss en oppsummering av de gangene Jesus viste seg:
"Han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg."
Ut fra evangeliserings rapportene er vi ledet til å tro at Jesus viste seg ikke mindre enn tolv ganger for disiplene sine, for noen av disse tilfellene som Paulus nevner kan omfatte to eller tre ganger, som for eksempel, “og deretter for de tolv” kan betegne to besøk til apostlene, for vi husker jo at Jesus først viste seg for dem når Thomas var fraværende, og etterpå når Thomas var til stede.
Isaac Ambrose gir oss også en oppsummering av disse hendelsene. Jesus viste seg først for Maria Magdalena alene, så for alle Maria'ene. Så viste han seg for Simon Peter alene, etterpå for de to disiplene reiste sammen til Emmaus. Så til de ti apostlene når dørene var stengte. Deretter til alle disiplene da Thomas var med dem. Han viste seg for Peter, Johannes og andre mens fisket på Tiberias sjøen. Deretter viste han seg for fem hundre brødre på en gang. Så til Jakob (Herrens bror), så til de elleve disiplene i Galilea. Han viste seg for alle apostlene og disiplene på Oljeberget før han steg opp til himmelen og til slutt viste han seg for apostelen Paulus på veien til Damaskus. Det kan også ha vært flere tilfeller enn disse, for det er ikke sikkert alle er nedtegnet. Men uansett har vi mer enn nok av øyenvitner som kunne bekrefte at Jesus virkelig var stått opp fra de døde.
Så klare er bevisene for Jesu oppstandelse, at når Gilbert West - en berømt ateist - valgte dette temaet som angrepspunkt, så endte det opp med at han ble så overveldet av hvor rikelig Jesu oppstandele var bevitnet, at han selv ble en kristen. Full av fordommer satte han seg ned for å veie bevisene for og imot oppstandelsen, og han har etterlatt oss den mest verdifulle arv med sine avhandlinger i boken “Observations on the history and evidence of the resurrection of Jesus Christ”. Gilbert West er altså historien om ateisten som forlot sin vantro og til slutt ble professor i kristendom.
Er det ikke slående å se hvordan historiske hendelser, som bare har en tiendel av vitneutsagn i forhold til Jesu oppstandelse, blir trodd av alle uten spørsmål? Signeringen av kjente traktater som påvirket nasjoner, fødsler av konger og fyrster, bemerkninger av statsråder, prosjekter av sammensvorne, gjerninger av snikmordere og enhver hendelse som har vært vendepunkter i historien blir det aldri stilt spørsmål ved, selv om det bare var noen få til stede for å bevitne det som skjedde.
Viktige historiske vitneutsagn viser seg altså å inneholde langt færre vitner enn de som så Jesus etter at han hadde oppstått og ble overbevist om at dette var Jesus fra Nasaret som ble korsfestet, og som nå var stått opp fra de døde. Hvis alle disse vitnesbyrdene om Jesu oppstandelse skal bli fornektet, da kan vi like gjerne fornekte alt som heter vitneprov. Da må hver mann bli så skeptisk til sin neste at han aldri vil tro noenting som helst, uten at han selv har sett det med egne øyne.
Jeg vil derfor påstå at det aller best bekreftede faktum i historien er Jesu oppstandelse fra de døde. Historiske fakta som eksistensen av Napoleon Buonaparte, eller knivstikkingen av Julius Caesar, eller den normanniske erobringen, ville være likeså rimelig gjenstand for tvil som Jesu Kristi oppstandelse. Likevel har ingen av disse sakene så mange vitneutsagn som de som vitner om Jesu oppstandelse. Og dette var vitner som var åpenbart sannferdig, siden de led for sitt vitnesbyrd. De fleste av dem ble utsatt for en ydmykende og smertefull død som resultat av sine vitnesbyrd. Vi har faktisk flere og bedre bevis for Jesu oppstandelse enn for noe annet som er skrevet i historien, enten det kommer fra hellige eller profane skrifter.
Å, hvor vi skal glede oss, vi som setter vår lit til Jesus Kristus, siden det utover enhver tvil er slått fast at “nå er Kristus oppstått fra de døde.” (1Kor 15,20)
Spikeren