Den storartede danske humoristen Storm P. skrev i sin tid at «Det skal karakterstyrke til for å selge gummistrikk i metervis».
Fyndordet kommer oss i hu når vi har sett hvordan Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre i lengre tid har advart sterkt mot den bekymringsfulle utviklingen i byggebransjen med innleide løsarbeidere, manglende fagorganisering, svart arbeid og vikarbyråer – og så kommer det for en dag at Ap-lederen selv er medeier i et bolig-prosjekt i Oslo hvor alt det han advarer mot er blitt praktisert i full bredde.
Det var Dagbladet som nylig avslørte at Jonas Gahr Støre hadde plassert en del av farsarven i et leilighetskompleks sammen med andre pengefolk. Avisen opplyste at Ap-lederens eierandel var på 3,5 prosent, men det er av mindre betydning. En investor må jo ta ansvar for sin investering selv om den er mindre enn andres. Småaksjonærer i et aksjeselskap har samme rett og ansvar som større aksjeeiere.
Det forteller alt om Jonas Gahr Støre at han først etter at saken ble offentlig kjent fant investeringen så tvilsom at han solgte seg ut av boligprosjektet. En politiker som trenger pressens hjelp til å bli veiledet i etiske spørsmål, har svekket sin moralske autoritet – og dermed også svekket partiet.
Vi er ikke blant dem som ønsker feilfrie politikere. Da ville Norge vært uten politikere. Politikere er som oss andre – utstyrt med en raust tildelt forbedringskvote.
Dette er ikke hovedsaken i Gahr Støre-saken, men at han setter én moralsk standard for andre og en annen for seg selv. Gahr Støre er ingen schizofren fyr med spaltet personlighet og dobbel identitet. Han er én og samme mann enten han er Ap-leder eller investor. Når han forkynner ett evangelium som politiker, men forholder seg til andre budskap for sin private økonomi, skaper han en tillitsbrist. Gahr Støre blir kort og godt en dobbeltmoralist: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
Forfallet i byggebransjen er tilrettelagt av Arbeiderpartiet. Det var Ap-leder Gro Harlem Brundtland og hennes regjering som ledet Norge inn i EØS, slik at folk fra østeuropeiske EU-land kunne komme til Norge, underby norske fagarbeidere og gjøre dem til NAV-klienter. Ap har også vært en pådriver for åpne grenser og at svarte inntrengere har kunnet ta seg svart arbeid og fordrive nordmenn til NAV. Det Gahr Støre tar avstand fra, er fruktene av Arbeiderpartiets egen politikk. At LO syns det er greit at medlemmer lider under EØS avtalens konsekvenser, gjør ikke saken bedre.
Ap driver dobbeltkommunikasjon i kampen mot løsarbeidersamfunnet. Partiet var nemlig i 1998 med på å oppheve forbudet mot utleie av arbeidskraft. Før hadde en vikarbyråer som kunne skaffe vikarer. I stedet for fast ansettelse, fikk vi nå et system hvor folk kom om morgenen for å forhøre seg om dagens arbeid – og deretter gå hjem. Det løsarbeidersamfunnet som Ap kritiserer, er skapt med partiets egen medvirkning.
Jonas Gahr Støre ønsket å berike seg selv ved å gjøre bruk av et arbeidsmarked som han selv tar avstand fra – og som han sluttet med først da forholdet ble kjent. Han fremstår mer og mer som en bremsekloss for Arbeiderpartiets videre vekst – for som det heter i ordtaket «Som man reder, ligger man».
Etiske tillitsbrudd er verre å reparere enn andre rystelser.
Ragnar Larsen