De gamle salme- og sangbøkene inneholdt evangeliet om frelse, bønn, lovsang, takksigelse, vitnesbyrd, kamp og seier, misjon, Guds forsyn og kjærlighet og trofasthet, tro og tillit, veiledning, håp – kort sagt, evangeliet om frelse og hele Guds råd. Det er de hellige bøkene som den moderne, frafalne kirke har kastet i søppelbøtta, og har erstattet de salvede og inspirerte sangene med oppramsing av ord og tom smiger, sunget av et lovsangsteam som tilber en imaginær gud som lar seg smigre, manipulere og imponere.
Hva sier Herren om de tomme ordene og frasene som gjentas og gjentas i de moderne ”lovsangene”? Jesus sier,
Og når dere ber, så bruk ikke unyttige gjentagelser, slik hedningene gjør; for de tror at de blir bønnhørt fordi de bruker mange ord. Mat 6:7 (KJV: But when ye pray, use not vain repetitions, as the heathen do: for they think that they shall be heard for their much speaking.)
Det som Landstad, Kingo, Grundtvig, Brorson, Wesley, Sandell, Crosby, og nærmest utallige andre har skrevet er nå blitt bare søppel. Våre dagers kristenledere og karismatiske lovsangsforfattere og den moderne, korrupte ”kristne” musikk-industrien har sørget for at de guddommelig inspirerte sangene er blitt kastet og erstattet med overfladisk babbel.
Kan noen tenke seg at vår nasjonalsalme eller ”Vår Gud han er så fast en borg” på noe tidspunkt skulle passe inn i et karismatisk møte? Ville sangen ”Blott en dag, et øyeblikk om gangen” eller ”Hin time i Getsemane” passe sammen med ”kristen” black metal?
Bildet øverst i artikkelen er ikke fra en rockefestival. Det er fra et moderne kristent møte med ”lovsang’ og ”kristen” rockemusikk.
Kanskje vi bør lese hva Herren sier gjennom profen Jesaia om den nye form for sakralisme og ”lovsang”,
Min sjel hater deres nymåner og fester, de er blitt meg en byrde; jeg er trett av å bære dem. Når dere strekker ut deres hender, skjuler jeg mine øyne for dere; Ja, hvor mye dere enn ber, vil jeg ikke høre; deres hender er fulle av blod. Jes 1:14-15
I mange av våre dagers menigheter tilbes en gud som lider av mindreverdskompleks, med et stort behov for oppmuntring for å styrke sin selvfølelse, en gud som trenger å bli smigret av den som vil bli bønnhørt eller bli betalt (tiende) for å velsigne. Dette er den avgud som lovsangsteamet og pastorene (leiekarene, Joh 10:12-13) i de moderne karismatiske menighetene tilber – en gud de har skapt i sitt eget bilde. Slik de selv er, tror de Gud er. Gud skal kunne la seg smigre og manipulere. Og menighetslemmene og de besøkende skal ha underholding. Det skal være gøy og underholdende å bli frelst. Ellers kan det være det samme med hele frelsen fra fortapelse. Det er filosofien.
Før den nye typen lovsang og den kjødelige rockemusikken ble introdusert i Guds menighet av den karismatiske bevegelsen på slutten av 80-tallet var hele menigheten aktiv i tilbedelse og sang. Men ingen klappet i hendene etter at salmen eller sangene var sunget. For hva og for hvem de skulle klappe? Skulle de bli imponert av sin egen prestasjon og applaudere sin egen sang? Er det Soli Deo Gloria?
Når menigheten i Det nye testamente var samlet så var det et møte der alle deltok. Enhver troende bidrog til oppbyggelse med sin åndelige gave til kirkens felles gode. De troende var aktive deltakere i tilbedelsen. Kirkens lederskap, de eldste og åndelig modne, underviste og lærte opp "de hellige" til Herrens tjeneste, til oppbyggelse av Kristi legeme (Ef 4:12).
Vår tids menighet lytter kun, og publikum blir underholdt av musikkbandet mens de står oppreist og applauderer og tilber lovsangsteamet og musikken. Hvis det er slik at det er budskapet i lovsangen og musikken de applauderer, og de ønsker å uttrykke sin glede og takknemlighet – hvorfor applauderer de ikke da når pastoren har avsluttet sin preken? Er ikke prestens eller pastorens preken like mye å glede seg over og applaudere for som ”lovsangen” og popmusikken som de kaller lovsangsmusikk?
Det er ikke frelsens glede menigheten gir uttrykk for når de klapper i hendene vendt mot rockebandet med popmusikken som framfører den kjødelige lovsangsmusikken. For frelse finnes kun i ordet om korset. Og ordet om korset – evangeliet om Jesus Kristus – regnes nå som uønsket doktrine (lære) og er følgelig blitt abortert.
I sitt første brev til "Guds menighet i Korint", minner apostelen Paulus "de som er helliget i Kristus Jesus" om evangeliet han forkynte til dem: "at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han sto opp den tredje dag etter Skriftene." Paulus skriver til de hellige i Kristus at ved dette evangeliet blir de frelst, om de holder fast på ordet om korset som han forkynte.
Jesus befalte at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag (ethnos, etniske grupper). De som hadde sett og møtt Herren etter oppstandelsen skulle vitne om det de hadde sett og rørt ved. Det første Paulus og apostlene forkynte var budskapet om den korsfestede og oppstandne Frelser og Forløser, vår Herre Jesus Kristus.
På Golgata tok Herren Jesus vår plass på korset. Han tok våre synder på sitt legeme og bar dem til korset og stenket "nådestolen" med sitt eget blod. Han døde for våre synder og stod opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse, så at vi, ved troen på Guds frelsesverk i Kristus Jesus, skal lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og stå rettferdiggjort i Kristus for Guds og Lammets trone på Herrens dag, og arve Guds rike og det evige liv.
Dette er evangeliet som frelser. Dette er hjertet av evangeliet som holder kirken i live. Dette er hjertet som gjør at blodet sirkulerer i kirkens lemmer og holder de troende i live. Det er dette budskapet som djevelen hater, og som han (og leiekarene) ikke ønsker menigheten skal få høre. Og dette er det budskap som nå betraktes som uønsket lære i vår tids frafalne kirker.
Ordet om korset er den fred og det bånd og den kjærligheten som binder sammen alle sanne kristne – de som er beseglet med Den Hellige Ånds løfte i sitt hjerte og er blitt gitt kraft til å bli Guds barn. De er forløst med Jesu blod som ble utgytt da Gud gav sin Sønn, den enbårne, tok vår plass på korset og kjøpte oss til frihet med sitt blod. Han gjorde oss fri fra forfengelige ritualer og religiøs sakralisme, fra religiøs trelldom og slaveri – fra lovens forbannelse. Han gjorde oss fri til å tjene den ene sanne Gud og tilbe ham alene – i ånd og sannhet.
Når hjertet er fjernet fra kroppen, stopper blodet og legemet dør. Når ordet om korset, evangeliets hjertet, blir tatt ut av kroppen, da opphører kirken å være en evangelisk kirke. Den blir til en kult og går i oppløsning – eller fortsetter som en kult, ”som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.” Den nye, kjødelig inspirerte form for lovsangsmusikk er tomme ritualer og religiøs sakralisme.
Mesteparten av den nye typen lovsang banaliserer sannhetene om frelse eller utelater den helt. De nye lovsanger framføres i en stil som ikke er egnet for den hellige åndelighet som verdig vår Gud. Den typiske nye lovsangen er svært selvsentrert i sin uttrykksform. Den uttrykker en besettende musikalsk forherligelse av meg og mine vidunderlige følelser, i stedet for Herren og hans underfulle verk. Den nye lovsangstilen er designet for å sette menigheten i en tilstand av ”salig” ekstase – særlig når den blir sunget gjentatte ganger (”vain repetitions” –Mat 6:7 KJV), som de som oftest blir. Dette er for å indusere en pre-hypnotisk tilstand, for å gjøre forsamlingen lettere mottakelig for de forventninger og sterke suggesjoner og manipulering av predikanten (leiekaren) som etter bearbeidingen av forsamlingen trer fram på scenen.
Var det slik på pinsedagen da tre tusen sjeler ble frelst? Bablet Peter og apostlene i vei med tungetale på et språk som ingen forstod og et ”kristent” rockeband med lovsangsmusikk som fikk tilhørerne i skikkelig ekstase slik at de ble mottakelig for budskapet som apostlene forkynte?
Selv under Herrens minnemåltid spiller bandet den kjødelig inspirerte musikken, men nå i en myk stemning, for å skape en tilstand av ”hellig” hengivenhet og ærefrykt, som ikke er annet enn en kvasi-hengivenhet, som om den Hellige Ånd skulle trenge hjelp av kjødelig inspirert musikk for å overbevise forsamlingen om synd, rettferdighet og dom (Joh 16:8) og minne menigheten om Guds frelsesverk i Kristus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse (Ef 1:3-7).
Jesus sier: "Jeg er døren" (Joh 10: 9). Jesus referer her til 4Mos 27:17 og 2Sam 5:2 og til døren inn til det hellige i sammenkomstens telt. Derfra gikk ypperstepresten inn gjennom forhenget til det aller helligste – det indre kammeret i sammenkomstens telt med paktens ark og nådestolen. Denne porten inn til det hellige og til det aller helligste er korset på Golgata. Der går synderen inn og blir frelst ved nådestolen i det aller helligste (Heb 10:19-20) som i Den nye pakt er korset – deretter går han ut og finner føde i den kristne menighet, i det hellige, hvor evangeliet blir forkynt og Herren blir lovprist for hans mektige gjerninger og frelsesverk i Kristus på Golgata.
Den nye formen for lovsang og musikk, kombinert med abortering av Ordet om korset, hjertet av evangeliet om frelse, som vår tids leiekarer (Joh 10: 9-11) betrakter som uønsket doktrine, leder nå Guds menighet på en vei som går utenom døren og forhenget og til baksiden av sammenkomstens telt, og befinner seg fortsatt i tabernaklets (og templets) forgård. Deres vei er en vei som fører til splittelse og til slutt ødeleggelse.
Veien til frelse og Guds nåde begynner ved korsets fot på Golgata. Der går ingen vei til frelse utenom Golgatas kors.
Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette. (Luk 24:46-48)
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å gi akt på alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28:19-20 )
Odd S. Beverfjord