Av Odd S. Beverfjord.
For muslimer er verden oppdelt i to hovedområder, dar-al-islam og dar-al-harb. Som dar-al-harb (”krigens hus” – krigsområde) betegnes territoriene som grenser til dar al-islam (”fredens hus” – islamsk territorium). Det er også et territorium som ikke har en avtale om ikke-aggresjon eller fred med muslimer. De som har en slik avtale kalles dar al-ahd eller dar al-sulh. Muslimske jurister fører konseptet tilbake Muhammed, hvis budskap til persiske, abyssiske og bysantinske keisere krevde at de valgte mellom konvertering til islam og krig. Når lederne av dar-al-harb aksepterer islam, blir landet eller territoriet en del av dar al-islam, der islamsk lov hersker.
Før jeg går videre la meg utheve at det norske kongehuset, statsministeren og de politiske partilederne og partienes stortingsgrupper har akseptert islam (ideologien og religionen godtatt, og godkjent og dens religiøse og juridiske overhøyethet er anerkjent). Det gjenstår å avskaffe kristendommen, forfatningen og demokratiet, og innføre sharia og islamsk diktatur. I arbeidet for å nå dette målet anvender politikere det samme bedragerske strategiske prinsipp som de anvendte for å få Norge inn i EU etter at folket to ganger sa nei til medlemskap. Sosialistenes og globalistenes forakt for folkets vilje og valg kan vanskelig bli dypere.
Våre politikere VET at islam ikke lar seg forene med demokrati, rettsstat, menneskerettighetene og en sivilisert, kristen og humanistisk styreform (Grunnlovens §2). Våre politikere bruker Grunnloven som dopapir. De er hegelianere og mener at de som gir loven ikke plikter å følge den. Loven er til kun for ”folket”.
Slik som eldre tiders oppdagelsereisende planted sitt nasjonalflagg i det nye landet de oppdaget, og erklærte området for å være deres konges eiendom, slik planter muslimene moskéer i områder av dar-al-harb hvor de slår seg ned og bosetter seg, og tar landet i eie i Allahs navn. Det sier seg selv at integrering og fellesskap mellom muslimer og den etniske, opprinnelige befolkningen er utelukket. Muslimer har ingen tanke om å la seg integrere. De skal kun være herrefolk og undertrykke ikke-muslimer som dhimmier. (ref. Rights of Non-Muslims in an Islamic State)
Hele jorden tilhører Allah og han har gitt hele verden til muslimer. I det øyeblikk muslimer setter foten på jorden i et landområde i dar-al-harb, det vil si land som ikke er styrt av muslimer, regnes dette for intatt av muslimer. Når muslimer setter opp moskéer og organiserer seg i islamske råd, kultursenter, o.a. så regnes dette landet for hærtatt av muslimer, i Allahs navn.
Muslimer oppfatter Norge som tilhørende Allah og muslimer. Nordmenn er derfor å betrakte som inntrengere som ikke har rett til å bo i landet med mindre de blir muslimer. Moskéer og kleskoder (hijab, niqab, burqa, o.l.) brukes for å markere at det er muslimsk land eller område, og at muslimer er det rette herrefolket. Når en moské settes opp markeres det at området er overtatt av muslimer i Allahs navn (i.e. i samsvar med Allahs vilje). Alle offentlige ressurser og penger tilhører muslimer. For eksempel har NAV etter islamsk oppfatning plikt til å forsørge muslimer som en del av jizyah (beskyttelsesskatt). Muslimer skal ikke takke for den hjelp som (sekulære eller kristne) nordmenn gir dem. Det muslimer mottar er noe som de har rett til. Det muslimer får av stønader og trygder og annen sosial velferd er noe som nordmenn plikter å gi dem. For muslimer er herrefolket. De har krav på jizyah. Nordmenn er dhimmier og slaver.
Voldtekter, kriminalitet og terrorangrep er en del av krigføringen mot det folket i det hærtatte området som ikke er muslimer. Befolkningen i dar-al-harb skal ydmykes og det skal plantes frykt i deres hjerter inntil de underkaster seg. Muslimer har rett til å voldta ikke-muslimske kvinner. I det siste har vi sett at retten har frikjent muslimer for voldtekt på grunn av kulturell og religiøs bakgrunn og tilhørighet. Rettsvesenet har anerkjent muslimers overhøyethet og begynt å implementere sharia i domstolene (jfr strategien Arbeiderpartiet og Høyre anvendte for å få Norge med i EU etter at folket sa nei).
Det er sharia som råder og sekulære lover har ingen gyldighet for muslimer. Dette forklarer også den forakten muslimer viser for politiet. De har kun forakt for nordmenn, norsk historie, folk og kultur. F.eks. når muslimske kvinner vil ha hijab til norske bunader, så er dette en del av islamiseringen, krigføringen. Det er ikke fordi de er glad i norsk kultur. Det siste deler muslimene med venstrefascistene og femtekolinistene blant de islamofile sosialistene og deres propagandamaskineri – media og journalistene.
Kongefamilien, statsministeren og de fleste andre av våre politiske ledere, samt bispekollegiet og de religiøse ledere i den apostate folkekirken, har ved besøk i moskéer tilkjennegitt at de akseperer islam og dhimmistatus (status som annenrangs borgere i sitt fedreland), og ved import av strydsdyktige muslimer og ISIS-veteraner via Tyrkia og Nord-Afrika har de vist at de ønsker landet avkristnet og islamisert. Dette har vært med på å styrke motsetningene, idet i en slik aksept har gitt muslimene styrket visshet om at de har den politiske ledelsen, politiet og rettsapparatet (femtekolonistene og quislingene) på sin side. På den måten øker volden, kriminaliteten og terroren i islams krigføring mot den vestlige sivilisasjon. Ved sin innvandringspolitikk blir terrorister uten ID gitt opphold, mens kristne flyktninger, som er blitt forfulgt av de terroristene myndighetene slipper inn, blir avvist.
Statsministeren og hennes meningsfeller (eller skal vi heller si ’medsammnensvorne’?) mener det er riktig å ofre andre (nordmenn) for selv å få makt. For å skjule sine virkelige hensikter må de lyve i en ekstrem grad. Uhyrlige løgner som at ”islam er en fredens religion” og at ”terror har ikke noe med islam å gjøre” når muslimer begår terrorhandlinger slik islam og koranen pålegger gode muslimer å gjøre, er eksempel på ekstreme løgner som stadig går igjen. De er så ivrige etter å få denne politiske ”sannheten” ut at de endog svarer før noen har stilt spørsmålet.
Sykeligjøring av meningsmotstandere for å få folk til å tro disse er mentalt lidende er vanlige angrep fra maktelitens propagandamaksineri, NRK og pressen. Maktelitens meningsmotstandere og islamkritikere er sinnssyke pga. deres meninger og/eller handlinger. Islamofob, rasist, høyreekstrem og kristen fundamentalist er vanlige invektive og injurierende ord beregnet på å skape skyldfølelse og således svekke motstanden.
Maktelitens og medias forakt for norske tradisjonelle sosialetiske verdier, manglende dybde av følelser for andre, hensynsløs likegyldighet for borgernes sikkerhet, er tydelige karaktertrekk vi ser hos våre ledere. Muslimsk kriminalitet, vold og terrorangrep i Allahs navn skal forties for at folk skal tro det er trygt å importere muslimske terrorister. Vi skal tro at muslimsk terror er noe som følger med en moderne tidsalder. Det er noe vi må akseptere. Dessuten, det er flere som blir drept i traffikkulykker enn i terrorangrep. Derfor skal vi slå oss til ro med at muslimsk terror ikke er så farlig. Det som er farlig er imaginære høyreekstremister og kristne fundamentalister. Dette følger av at politikerne mener det er rett å ofre andre for seg selv, og da spiller det ingen rolle hvordan de som blir ofret oppfatter virkeligheten. Politikerne bryr seg rett og slett ikke om andres følelser og sosiale trygghet annet enn når de skal manipulere velgerne. Det skjer hvert valgår. Glatthet og overfladisk sjarm, løftebrudd uten anger, manipulering, og utnyttende interesse for velgerne er andre psykopatiske karaktertrekk som kjennetegner våre politiske ledere. For islamofile venstresosialister og deres venstrefascistiske pøbel er velgerne kun ”nyttige idioter” (Lenin).
Politikerne markerer tydelig en manglende respekt for forpliktelser overfor etniske norske velgere og deres sosiale og juridiske trygghet. Kald likegyldig og endog forakt for nasjonale og patriotiske følelser uttrykt som i Forsvarets gamle motto, ”For konge, fædreland, og flagets hæder!” kjennetegner islamofile politikere, multikulturister og globalister som er uten kjærlighet til sitt land og til sitt folk.
Det er kun én ting vi kan gjøre for å stoppe utviklingen og reversere den – det er å gjøre med islam som vi gjorde med nasjonalsosialismen (nazismen). Men da må de islamkristiske ateistene som elsker sitt fedreland avslutte krigen mot kristendommen og den judeo-kristne kulturarv. ”The first step to victory is to recognize the enemy.” (Corrie ten Boom)
”For konge, fædreland og flagets hæder”?
For fedreland og flaggets heder, JA. Men for konge? Jeg er ikke lenger så sikker.
Odd S. Beverfjord
For muslimer er verden oppdelt i to hovedområder, dar-al-islam og dar-al-harb. Som dar-al-harb (”krigens hus” – krigsområde) betegnes territoriene som grenser til dar al-islam (”fredens hus” – islamsk territorium). Det er også et territorium som ikke har en avtale om ikke-aggresjon eller fred med muslimer. De som har en slik avtale kalles dar al-ahd eller dar al-sulh. Muslimske jurister fører konseptet tilbake Muhammed, hvis budskap til persiske, abyssiske og bysantinske keisere krevde at de valgte mellom konvertering til islam og krig. Når lederne av dar-al-harb aksepterer islam, blir landet eller territoriet en del av dar al-islam, der islamsk lov hersker.
Våre politikere VET at islam ikke lar seg forene med demokrati, rettsstat, menneskerettighetene og en sivilisert, kristen og humanistisk styreform (Grunnlovens §2). Våre politikere bruker Grunnloven som dopapir. De er hegelianere og mener at de som gir loven ikke plikter å følge den. Loven er til kun for ”folket”.
Slik som eldre tiders oppdagelsereisende planted sitt nasjonalflagg i det nye landet de oppdaget, og erklærte området for å være deres konges eiendom, slik planter muslimene moskéer i områder av dar-al-harb hvor de slår seg ned og bosetter seg, og tar landet i eie i Allahs navn. Det sier seg selv at integrering og fellesskap mellom muslimer og den etniske, opprinnelige befolkningen er utelukket. Muslimer har ingen tanke om å la seg integrere. De skal kun være herrefolk og undertrykke ikke-muslimer som dhimmier. (ref. Rights of Non-Muslims in an Islamic State)
Hele jorden tilhører Allah og han har gitt hele verden til muslimer. I det øyeblikk muslimer setter foten på jorden i et landområde i dar-al-harb, det vil si land som ikke er styrt av muslimer, regnes dette for intatt av muslimer. Når muslimer setter opp moskéer og organiserer seg i islamske råd, kultursenter, o.a. så regnes dette landet for hærtatt av muslimer, i Allahs navn.
Muslimer oppfatter Norge som tilhørende Allah og muslimer. Nordmenn er derfor å betrakte som inntrengere som ikke har rett til å bo i landet med mindre de blir muslimer. Moskéer og kleskoder (hijab, niqab, burqa, o.l.) brukes for å markere at det er muslimsk land eller område, og at muslimer er det rette herrefolket. Når en moské settes opp markeres det at området er overtatt av muslimer i Allahs navn (i.e. i samsvar med Allahs vilje). Alle offentlige ressurser og penger tilhører muslimer. For eksempel har NAV etter islamsk oppfatning plikt til å forsørge muslimer som en del av jizyah (beskyttelsesskatt). Muslimer skal ikke takke for den hjelp som (sekulære eller kristne) nordmenn gir dem. Det muslimer mottar er noe som de har rett til. Det muslimer får av stønader og trygder og annen sosial velferd er noe som nordmenn plikter å gi dem. For muslimer er herrefolket. De har krav på jizyah. Nordmenn er dhimmier og slaver.
Voldtekter, kriminalitet og terrorangrep er en del av krigføringen mot det folket i det hærtatte området som ikke er muslimer. Befolkningen i dar-al-harb skal ydmykes og det skal plantes frykt i deres hjerter inntil de underkaster seg. Muslimer har rett til å voldta ikke-muslimske kvinner. I det siste har vi sett at retten har frikjent muslimer for voldtekt på grunn av kulturell og religiøs bakgrunn og tilhørighet. Rettsvesenet har anerkjent muslimers overhøyethet og begynt å implementere sharia i domstolene (jfr strategien Arbeiderpartiet og Høyre anvendte for å få Norge med i EU etter at folket sa nei).
Det er sharia som råder og sekulære lover har ingen gyldighet for muslimer. Dette forklarer også den forakten muslimer viser for politiet. De har kun forakt for nordmenn, norsk historie, folk og kultur. F.eks. når muslimske kvinner vil ha hijab til norske bunader, så er dette en del av islamiseringen, krigføringen. Det er ikke fordi de er glad i norsk kultur. Det siste deler muslimene med venstrefascistene og femtekolinistene blant de islamofile sosialistene og deres propagandamaskineri – media og journalistene.
Kongefamilien, statsministeren og de fleste andre av våre politiske ledere, samt bispekollegiet og de religiøse ledere i den apostate folkekirken, har ved besøk i moskéer tilkjennegitt at de akseperer islam og dhimmistatus (status som annenrangs borgere i sitt fedreland), og ved import av strydsdyktige muslimer og ISIS-veteraner via Tyrkia og Nord-Afrika har de vist at de ønsker landet avkristnet og islamisert. Dette har vært med på å styrke motsetningene, idet i en slik aksept har gitt muslimene styrket visshet om at de har den politiske ledelsen, politiet og rettsapparatet (femtekolonistene og quislingene) på sin side. På den måten øker volden, kriminaliteten og terroren i islams krigføring mot den vestlige sivilisasjon. Ved sin innvandringspolitikk blir terrorister uten ID gitt opphold, mens kristne flyktninger, som er blitt forfulgt av de terroristene myndighetene slipper inn, blir avvist.
Statsministeren og hennes meningsfeller (eller skal vi heller si ’medsammnensvorne’?) mener det er riktig å ofre andre (nordmenn) for selv å få makt. For å skjule sine virkelige hensikter må de lyve i en ekstrem grad. Uhyrlige løgner som at ”islam er en fredens religion” og at ”terror har ikke noe med islam å gjøre” når muslimer begår terrorhandlinger slik islam og koranen pålegger gode muslimer å gjøre, er eksempel på ekstreme løgner som stadig går igjen. De er så ivrige etter å få denne politiske ”sannheten” ut at de endog svarer før noen har stilt spørsmålet.
Sykeligjøring av meningsmotstandere for å få folk til å tro disse er mentalt lidende er vanlige angrep fra maktelitens propagandamaksineri, NRK og pressen. Maktelitens meningsmotstandere og islamkritikere er sinnssyke pga. deres meninger og/eller handlinger. Islamofob, rasist, høyreekstrem og kristen fundamentalist er vanlige invektive og injurierende ord beregnet på å skape skyldfølelse og således svekke motstanden.
Maktelitens og medias forakt for norske tradisjonelle sosialetiske verdier, manglende dybde av følelser for andre, hensynsløs likegyldighet for borgernes sikkerhet, er tydelige karaktertrekk vi ser hos våre ledere. Muslimsk kriminalitet, vold og terrorangrep i Allahs navn skal forties for at folk skal tro det er trygt å importere muslimske terrorister. Vi skal tro at muslimsk terror er noe som følger med en moderne tidsalder. Det er noe vi må akseptere. Dessuten, det er flere som blir drept i traffikkulykker enn i terrorangrep. Derfor skal vi slå oss til ro med at muslimsk terror ikke er så farlig. Det som er farlig er imaginære høyreekstremister og kristne fundamentalister. Dette følger av at politikerne mener det er rett å ofre andre for seg selv, og da spiller det ingen rolle hvordan de som blir ofret oppfatter virkeligheten. Politikerne bryr seg rett og slett ikke om andres følelser og sosiale trygghet annet enn når de skal manipulere velgerne. Det skjer hvert valgår. Glatthet og overfladisk sjarm, løftebrudd uten anger, manipulering, og utnyttende interesse for velgerne er andre psykopatiske karaktertrekk som kjennetegner våre politiske ledere. For islamofile venstresosialister og deres venstrefascistiske pøbel er velgerne kun ”nyttige idioter” (Lenin).
Det er kun én ting vi kan gjøre for å stoppe utviklingen og reversere den – det er å gjøre med islam som vi gjorde med nasjonalsosialismen (nazismen). Men da må de islamkristiske ateistene som elsker sitt fedreland avslutte krigen mot kristendommen og den judeo-kristne kulturarv. ”The first step to victory is to recognize the enemy.” (Corrie ten Boom)
”For konge, fædreland og flagets hæder”?
For fedreland og flaggets heder, JA. Men for konge? Jeg er ikke lenger så sikker.
Odd S. Beverfjord