Andakt av Odd S. Beverfjord.
Dersom mitt folk, som er kalt med mitt navn, vil ydmyke seg, be og søke mitt åsyn og vende om fra sine onde veier, da vil jeg høre fra himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. 2Krøn 7:14
Erling, en av mine venner på 80-tallet, som gikk hjem til Jesus for mange år siden, var med i et internasjonalt fellesskap av alkoholikere som gjennom å dele erfaring, styrke og håp holder seg selv edru og hjelper andre til å bli friske etter alkoholisme.
Fellesskapet er ikke tilknyttet noen sekt, trosretning, organisasjon, institusjon eller noen politisk retning, og tar ikke stilling til noe religiøst eller politisk spørsmål. Deres eneste formål er å holde seg edrue og hjelpe andre til edruelighet. De arbeider med seg selv og andre gjennom et åndelig program (”De tolv trinn”), hvor de legger sin vilje og sitt liv i Guds varetekt. Men hver enkelt velger selv hva han eller hun legger i gudsbegrepet, ”Vi bestemte oss for å legge vår vilje og vårt liv i Guds varetekt, slik en hver av oss selv forstod ham.” (Det tredje trinn)
Etter et par år i fellesskapet ønsket Erling å kjenne den eneste, sanne Gud (Joh 17:3) og søkte åndelig fellesskap i en kristen menighet. Han fant Gud og kom til tro på sin Frelser og Herre Jesus Kristus. Men det kristne fellesskapet var ikke slik som Erling hadde trodd og forventet. Jesus sier at ”på dette skal de kjenne at dere er mine disipler, at dere elsker hverandre.” Slik var det ikke. Erling lærte heller ikke noe om ærlighet og troverdighet. Det gikk snart opp for ham at kristne ikke var ærlige folk. De praktiserte både fusk og løgn. Han stolte ikke på noen av de bekjennende kristne, minst av alle de som var ledere. For en alkoholiker er ærlighet den viktigste kvalitet for å holde seg edru. Så Erling forlot det kristne fellesskapet etter en stund og gikk tilbake til det gamle fellesskapet, skuffet og desillusjonert. Men det bør selvsagt ikke forbause noen om kristne gir offeret skylden når de hører slike vitnesbyrd om en kristen forsamling. Det er ikke selvransakelse som er den mest ettertraktede egenskap hos de gjennomsnittlige kristne i vår tid, men selvrettferdighet. De har glemt at de er syndere som er frelst av Guds nåde. En alkoholiker som ønsker å holde seg edru og lære hva edruskap er, må holde seg borte fra alle typer miljø og sosiale forbindelser der alkohol er en del av det sosiale livet. På samme måte som en mann som ønsker å lære om ydmykhet og ærlighet, kan det ofte se ut som han må holde seg borte fra kristne menigheter og organisert religion. Erling gikk aldri tilbake til menigheten, men han mistet ikke troen på sin Frelser som tok vår plass på Golgatas kors, døde for våre synder og gjenoppstod fra de døde til vår rettferdiggjørelse.
En annen av mine bekjente for 15-20 år siden var en middelaldrende mann med en høy stilling i den offentlige helsesektoren. Han hadde forlatt en esoterisk losje og søkte Gud og meningen med livet, ønsket å bli kristen og søkte et kristen fellesskap. Etter en tid fikk han se at kristne gjorde hverandre vondt, utnyttet hverandre og tjente penger på andre kristne. Han noterte seg også at de ikke var ærlige og visste lite om ærlighet og ydmykhet. Han var med i cirka tre år – inntil han brøt all kontakt med kristne, idet hans konklusjon var at kristne bare hadde utnyttende interesse for andre og bare gjorde hverandre vondt. Siden hørt jeg ikke mer fra ham.
I den senere tid har jeg spurt kristne som har gått regelmessig i kirken og på møter i 40-50 år om hvordan de ble frelst, uten at de har kunnet svare. Heller ikke har de kunnet svare på spørsmålet om hva de vil si dersom en synder som søkte frelse spurte dem om hva han skulle gjøre for å bli frelst. Det siste er forståelig. Vet man ikke hvordan men selv ble frelst så er det vanskelig å forklare andre hvordan man blir det. Andre har fortalt meg at de har vært kristne hele livet. De tror de ble født kristne og har følgelig aldri tatt et oppgjør med sin synd og lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse. Slike kristne lever på et selvbedrag idet de tror det finnes en religionsfilosofisk vei til frelse utenom Golgatas kors. Det gjør det ikke. Der finnes ingen vei til frelse fra fortapelse utenom Golgatas kors (Joh 3:16). En parallell til den troen, at man er kristen når man er født av kristne foreldre og har vært ”kristen hele sitt liv”, finner vi hos muslimer. Islam lærer at en person som er født av muslimske foreldre, eller hans far er muslim, er født muslim. Slik blir både kristne og muslimer oppfattet som en rase, jf. strl. § 135a, ”rasismeparagrafen”. Sekulære lovgivere skiller således ikke mellom religion og rase. Fornærmer (kritiserer) man en religion, så fornærmer man ”rasen”. (Imidlertid er kristne og kristendom i praksis unntatt beskyttelse i ”rasismeparagrafen”. Kristne og deres tro kan man håne og spotte og gjøre narr av og lyve om så mye man lyster, uten å risikere strafferettslig forfølgelse. Det er kun muslimer og islam det er intensjonen at loven skal beskytte mot kritikk.)
Det grunnleggende og sikre tegn på om en menighet er en kult er hvem de sier Jesus er. De som fornekter Jesu guddommelighet, som har gjort hans frelseverk til en fotnote eller helt fornekter det, som fornekter den treenige Gud og rettferdiggjørelsen i Kristus, kan betegnes som kultisk, eller en kult. For slike ”kristne” er kristendom blitt til en religiøs ideologi som man elsker å diskutere uten å komme til sannhets erkjennelse – at man er en synder som trenger å forsones med Gud i Kristus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.
I et brev til menigheten i Korint skriver apostelen Paulus om splittelsen blant brødrene: ”For det er av Kloes folk blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er tretter iblant dere. Jeg mener dette at enhver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet for dere, eller var det til Paulus' navn dere ble døpt?” 1Kor 1:11-13
Dersom Paulus skulle adressere problemet med splittelse i dag og skrive et felles brev til hele den kristne menighet, så ville det inkludert cirka 40 tusen navn på personer, organisasjoner etc. som kristne holder seg til og som er årsak til slik splittelse som i Korint. Utviklingen har ikke gått slik som Paulus ønsket. Det kan se ut som termodynamikkens 2. lov gjelder også for den kristne menighet. Det kan se ut som systemet (hver enkelt menighet) er blitt så isolert at den kan ikke utveksler energi (informasjon) med omverdenen – hverken med andre menigheter eller med kirkens Herre. Menigheten forfaller og blir til en sosial country club for spesielt interesserte, for hyggelig samvær, reiser og turer og festlige samlinger med sang og musikk og sosiale aktiviteter.
Det er ikke noe galt med disse ting i seg selv. Kristne skal glede seg sammen i Herren både i og utenfor forsamlingens lokale. Men dersom festlig samvær blir eneste hensikten med det kristne fellesskapet og Den Hellige Ånds samfunn, da blir det ille. En vederstyggelighet for Herren blir det når menighetens ledere bringer inn ”kristen” hard rock og death metal som lovssangsmusikk, strekker opp armenen og viser mano cornuto (som jeg personlig har sett) og annen satanisk musikk og ditto tegn når de står frem for Herrens åsyn når menigheten er samlet. Da er menigheten død. Lysestaken er tatt bort og mørket råder. Menighetens ledere har ført lemmene på Kristi legeme bort fra Herren.
Er ikke tiden inne for å lære om Jesus? Det er Jesus som er vår Gjenløser og Frelser – ikke Luther eller Wesley eller Barratt eller noen av de andre 40 tusen menn og kvinner som kristne følger idag. Evangeliet om Jesus Kristus er viktigere enn evangeliet om grunnleggere av trossamfunn og sektledere. Det er Jesus vi skal følge og ikke mennesker. Herren er vår hyrde (Salme 23) – ikke Luther eller Barratt eller bispemøtet.
"Når en sivilisasjon eller samfunn går til grunne er det én faktor som alltid er til stede – de glemte hvor de kom fra." (Carl Sandburg)
En gartner må stadig stelle plantene, beskjære frukttrærne, klippe gresset og vanne hagen og påse at plantene og trærne holder seg grønne og friske. Sitatet av Sandburg bør minne dagens og fremtidige generasjoner av kristne om å holde fellesskapet grønt og passe på at det ikke visner. Når budskapet vannes ut og det gjøres endringer og menigheten følger mennesker i stedet for Kristus fører det til slutt til havari og åndelig død.
I Salme 84 sier "Korahs sønner" (de korahitiske levittene), ”For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller være dørvokter i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.” (Sal 84:11) Tabernaklet (Guds ”bolig”, 2Mos 258) hadde to forgårder, den ytre og den indre. Den ytre var den som omga hele tabernaklet. Den indre forgården var det første kammeret i sammenkomstens telt. Inngangen til den indre forgård het ”døren”. Derfra gikk ypperstepresten inn gjennom forhenget til det indre kammeret Det alle helligste med nådestolen – Golgatas kors.
Har vi kommet inn på i en blindvei, da er det kun en vei å gå – tilbake til hovedveien. Det menigheten trenger i dag er ikke reformatorer og revisjonister eller oppfinnere av all slags nye metoder og teknikker for det de kaller evangelisering, men edruelige restauratører som Gud kan bruke til å føre menighetene tilbake til Herrens indre forgård, det hellige, og derfra til det aller helligste – Golgatas kors.
Er det noen som har spurt seg selv (eller andre) hvorfor ledere i kristne kirkesamfunn, trossamfunn, menigheter, organisasjoner, etc. har så vanskelig for å samarbeide med hverandre? Hvorfor er de så splittet? Det står jo skrevet at det er ett legeme og én Ånd, og at vi ble kalt med ett håp i vårt kall, at det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef 4:4-6) Så hva kommer det av at det er så mange menigheter som ikke kan samarbeide? Er vi ikke lemmer på det samme legemet?
Hva slags vitnesbyrd er det når de som ikke er omvendt ser kristne som bare strides om lære og diskuterer teologi og tro, og som oftest uten å vite hva de snakker om? Det er ikke vår tro, mening eller oppfatning vi skal vitne om, men vår Frelser og Herre Jesus Kristus, og vi skal ta oss av hverandre i kjærlighet.
En som er syk trenger ikke å få høre hvor frisk han er, men at at det finnes legedom. En synder trenger å få høre hvor det er syndenes forlatelse.
Fordi mitt folks datter knuses, er jeg også knust. Jeg sørger. Forferdelse har grepet meg. Er der ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folks datter? Jer 8:21,22
Kjøpmenn dro i handelskarsvaner fra Gilead til Egypt med krydder, balsam, og myrra. Det var til en slik karavane Josef ble solgt til av sine brødre. Gilead var et område som lå like øst for Jordan nær Galilea, og var berømt for sin medisinske balsam. Når Jeremias ropte til Gud for sitt folks helbredelse, da så han etter en kur i Gilead, men fant ingen. Nå var deres sykdom ikke en fysisk sykdom, men en åndelig. De var falt fra Herren. Jeremias forkynte og kalte til omvendelse mens han minnet om Guds vrede og dom. Men ingen ville høre.
Sykdommens navn er synd. Vi kan ikke leve et fullkomment og rettferdig liv. Dette er den menneskelige tilstand, plagen som kommer av Adams forbannelse – en dødelig sykdom. Jeremias spør metaforisk om det finnes balsam og en lege i Gilead som kan helbrede vår sykdom. Nå er svaret på profetens spørsmål, ja. Der er balsam i Gilead, og det hviler på den enkle sannhet at Jesus tok vår plass på Golgatas kors og døde for våre synder, og han alene kan tilgi synd og helbrede sjelen, han som bar våre synder på sitt legeme opp på korset – og ved hans sår har vi fått legedom for sjelen og fred med Gud. Der finnes en sann Gud som hører bønner og tilgir synder, for Golgatas skyld. Det er Kristus, vår rettferdighet, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.
Innledningsvis nevne jeg Erling og det fellesskapet hvor han fant sitt edruskap. En historie fra dette fellesskapets pionertid kan stå som eksempel for vår tids kristne menigheter og hvordan vi skal møte de som trenger vår hjelp.
To år etter stiftelsen av dette fellesskapet var det to grupper av alkoholikere som kjempet for å holde ansiktet opp til lyset. En nykommer kom til en av disse gruppene, banket på døren og ba om å få komme inn. Han snakket åpent med gruppens eldste medlem. Det ble snart klart at han var i en desperat situasjon, og ønsket fremfor alt å bli frisk. Men, sa han, vil dere la meg bli med i gruppen? Siden jeg også er offer for en annen avhengighet som er enda verre stigmatisert enn alkoholisme, så kanskje dere ikke ikke vil ha meg blant dere. Eller vil dere?
Det var dilemmaet. Hva skulle gruppen gjøre? Det eldste medlemmet fikk med seg to andre, som under streng fortrolighet fikk de eksplosive fakta lagt i fanget. Vel, sa han, hva gjør vi? Hvis vi viser denne mannen bort, vil han snart dø. Hvis vi lar ham bli med, vet bare Gud hvilke problemer han vil skape for oss. Hva skal svaret være – ja eller nei?
Først kunne de eldste se bare det som talte imot. Vi har kun med alkoholikere å gjøre, sa de. Burde vi ikke ofre denne ene for de mange? Slik pågikk diskusjonen mens nykommerens skjebne lå på vektskålen. Da talte en av de tre med en helt annen røst. Det vi virkelig er redd for, sa han, er vårt rykte. Vi er mye mer redd for hva folk vil si om oss enn de vanskelighetene som denne fremmede alkoholikeren kan gi oss. Mens vi har diskutert, har fem ord gått gjennom hodet mitt. Noe gjentas inne i meg: ’Hva ville Herren ha gjort?’
Det ble ikke sagt flere ord. Hva mer var det å si?
Dersom mitt folk, som er kalt med mitt navn, vil ydmyke seg, be og søke mitt åsyn og vende om fra sine onde veier, da vil jeg høre fra himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. 2Krøn 7:14
Erling, en av mine venner på 80-tallet, som gikk hjem til Jesus for mange år siden, var med i et internasjonalt fellesskap av alkoholikere som gjennom å dele erfaring, styrke og håp holder seg selv edru og hjelper andre til å bli friske etter alkoholisme.
Fellesskapet er ikke tilknyttet noen sekt, trosretning, organisasjon, institusjon eller noen politisk retning, og tar ikke stilling til noe religiøst eller politisk spørsmål. Deres eneste formål er å holde seg edrue og hjelpe andre til edruelighet. De arbeider med seg selv og andre gjennom et åndelig program (”De tolv trinn”), hvor de legger sin vilje og sitt liv i Guds varetekt. Men hver enkelt velger selv hva han eller hun legger i gudsbegrepet, ”Vi bestemte oss for å legge vår vilje og vårt liv i Guds varetekt, slik en hver av oss selv forstod ham.” (Det tredje trinn)
Etter et par år i fellesskapet ønsket Erling å kjenne den eneste, sanne Gud (Joh 17:3) og søkte åndelig fellesskap i en kristen menighet. Han fant Gud og kom til tro på sin Frelser og Herre Jesus Kristus. Men det kristne fellesskapet var ikke slik som Erling hadde trodd og forventet. Jesus sier at ”på dette skal de kjenne at dere er mine disipler, at dere elsker hverandre.” Slik var det ikke. Erling lærte heller ikke noe om ærlighet og troverdighet. Det gikk snart opp for ham at kristne ikke var ærlige folk. De praktiserte både fusk og løgn. Han stolte ikke på noen av de bekjennende kristne, minst av alle de som var ledere. For en alkoholiker er ærlighet den viktigste kvalitet for å holde seg edru. Så Erling forlot det kristne fellesskapet etter en stund og gikk tilbake til det gamle fellesskapet, skuffet og desillusjonert. Men det bør selvsagt ikke forbause noen om kristne gir offeret skylden når de hører slike vitnesbyrd om en kristen forsamling. Det er ikke selvransakelse som er den mest ettertraktede egenskap hos de gjennomsnittlige kristne i vår tid, men selvrettferdighet. De har glemt at de er syndere som er frelst av Guds nåde. En alkoholiker som ønsker å holde seg edru og lære hva edruskap er, må holde seg borte fra alle typer miljø og sosiale forbindelser der alkohol er en del av det sosiale livet. På samme måte som en mann som ønsker å lære om ydmykhet og ærlighet, kan det ofte se ut som han må holde seg borte fra kristne menigheter og organisert religion. Erling gikk aldri tilbake til menigheten, men han mistet ikke troen på sin Frelser som tok vår plass på Golgatas kors, døde for våre synder og gjenoppstod fra de døde til vår rettferdiggjørelse.
En annen av mine bekjente for 15-20 år siden var en middelaldrende mann med en høy stilling i den offentlige helsesektoren. Han hadde forlatt en esoterisk losje og søkte Gud og meningen med livet, ønsket å bli kristen og søkte et kristen fellesskap. Etter en tid fikk han se at kristne gjorde hverandre vondt, utnyttet hverandre og tjente penger på andre kristne. Han noterte seg også at de ikke var ærlige og visste lite om ærlighet og ydmykhet. Han var med i cirka tre år – inntil han brøt all kontakt med kristne, idet hans konklusjon var at kristne bare hadde utnyttende interesse for andre og bare gjorde hverandre vondt. Siden hørt jeg ikke mer fra ham.
I den senere tid har jeg spurt kristne som har gått regelmessig i kirken og på møter i 40-50 år om hvordan de ble frelst, uten at de har kunnet svare. Heller ikke har de kunnet svare på spørsmålet om hva de vil si dersom en synder som søkte frelse spurte dem om hva han skulle gjøre for å bli frelst. Det siste er forståelig. Vet man ikke hvordan men selv ble frelst så er det vanskelig å forklare andre hvordan man blir det. Andre har fortalt meg at de har vært kristne hele livet. De tror de ble født kristne og har følgelig aldri tatt et oppgjør med sin synd og lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse. Slike kristne lever på et selvbedrag idet de tror det finnes en religionsfilosofisk vei til frelse utenom Golgatas kors. Det gjør det ikke. Der finnes ingen vei til frelse fra fortapelse utenom Golgatas kors (Joh 3:16). En parallell til den troen, at man er kristen når man er født av kristne foreldre og har vært ”kristen hele sitt liv”, finner vi hos muslimer. Islam lærer at en person som er født av muslimske foreldre, eller hans far er muslim, er født muslim. Slik blir både kristne og muslimer oppfattet som en rase, jf. strl. § 135a, ”rasismeparagrafen”. Sekulære lovgivere skiller således ikke mellom religion og rase. Fornærmer (kritiserer) man en religion, så fornærmer man ”rasen”. (Imidlertid er kristne og kristendom i praksis unntatt beskyttelse i ”rasismeparagrafen”. Kristne og deres tro kan man håne og spotte og gjøre narr av og lyve om så mye man lyster, uten å risikere strafferettslig forfølgelse. Det er kun muslimer og islam det er intensjonen at loven skal beskytte mot kritikk.)
Det grunnleggende og sikre tegn på om en menighet er en kult er hvem de sier Jesus er. De som fornekter Jesu guddommelighet, som har gjort hans frelseverk til en fotnote eller helt fornekter det, som fornekter den treenige Gud og rettferdiggjørelsen i Kristus, kan betegnes som kultisk, eller en kult. For slike ”kristne” er kristendom blitt til en religiøs ideologi som man elsker å diskutere uten å komme til sannhets erkjennelse – at man er en synder som trenger å forsones med Gud i Kristus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.
I et brev til menigheten i Korint skriver apostelen Paulus om splittelsen blant brødrene: ”For det er av Kloes folk blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er tretter iblant dere. Jeg mener dette at enhver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet for dere, eller var det til Paulus' navn dere ble døpt?” 1Kor 1:11-13
Dersom Paulus skulle adressere problemet med splittelse i dag og skrive et felles brev til hele den kristne menighet, så ville det inkludert cirka 40 tusen navn på personer, organisasjoner etc. som kristne holder seg til og som er årsak til slik splittelse som i Korint. Utviklingen har ikke gått slik som Paulus ønsket. Det kan se ut som termodynamikkens 2. lov gjelder også for den kristne menighet. Det kan se ut som systemet (hver enkelt menighet) er blitt så isolert at den kan ikke utveksler energi (informasjon) med omverdenen – hverken med andre menigheter eller med kirkens Herre. Menigheten forfaller og blir til en sosial country club for spesielt interesserte, for hyggelig samvær, reiser og turer og festlige samlinger med sang og musikk og sosiale aktiviteter.
Det er ikke noe galt med disse ting i seg selv. Kristne skal glede seg sammen i Herren både i og utenfor forsamlingens lokale. Men dersom festlig samvær blir eneste hensikten med det kristne fellesskapet og Den Hellige Ånds samfunn, da blir det ille. En vederstyggelighet for Herren blir det når menighetens ledere bringer inn ”kristen” hard rock og death metal som lovssangsmusikk, strekker opp armenen og viser mano cornuto (som jeg personlig har sett) og annen satanisk musikk og ditto tegn når de står frem for Herrens åsyn når menigheten er samlet. Da er menigheten død. Lysestaken er tatt bort og mørket råder. Menighetens ledere har ført lemmene på Kristi legeme bort fra Herren.
Er ikke tiden inne for å lære om Jesus? Det er Jesus som er vår Gjenløser og Frelser – ikke Luther eller Wesley eller Barratt eller noen av de andre 40 tusen menn og kvinner som kristne følger idag. Evangeliet om Jesus Kristus er viktigere enn evangeliet om grunnleggere av trossamfunn og sektledere. Det er Jesus vi skal følge og ikke mennesker. Herren er vår hyrde (Salme 23) – ikke Luther eller Barratt eller bispemøtet.
"Når en sivilisasjon eller samfunn går til grunne er det én faktor som alltid er til stede – de glemte hvor de kom fra." (Carl Sandburg)
En gartner må stadig stelle plantene, beskjære frukttrærne, klippe gresset og vanne hagen og påse at plantene og trærne holder seg grønne og friske. Sitatet av Sandburg bør minne dagens og fremtidige generasjoner av kristne om å holde fellesskapet grønt og passe på at det ikke visner. Når budskapet vannes ut og det gjøres endringer og menigheten følger mennesker i stedet for Kristus fører det til slutt til havari og åndelig død.
I Salme 84 sier "Korahs sønner" (de korahitiske levittene), ”For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller være dørvokter i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.” (Sal 84:11) Tabernaklet (Guds ”bolig”, 2Mos 258) hadde to forgårder, den ytre og den indre. Den ytre var den som omga hele tabernaklet. Den indre forgården var det første kammeret i sammenkomstens telt. Inngangen til den indre forgård het ”døren”. Derfra gikk ypperstepresten inn gjennom forhenget til det indre kammeret Det alle helligste med nådestolen – Golgatas kors.
Har vi kommet inn på i en blindvei, da er det kun en vei å gå – tilbake til hovedveien. Det menigheten trenger i dag er ikke reformatorer og revisjonister eller oppfinnere av all slags nye metoder og teknikker for det de kaller evangelisering, men edruelige restauratører som Gud kan bruke til å føre menighetene tilbake til Herrens indre forgård, det hellige, og derfra til det aller helligste – Golgatas kors.
Er det noen som har spurt seg selv (eller andre) hvorfor ledere i kristne kirkesamfunn, trossamfunn, menigheter, organisasjoner, etc. har så vanskelig for å samarbeide med hverandre? Hvorfor er de så splittet? Det står jo skrevet at det er ett legeme og én Ånd, og at vi ble kalt med ett håp i vårt kall, at det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef 4:4-6) Så hva kommer det av at det er så mange menigheter som ikke kan samarbeide? Er vi ikke lemmer på det samme legemet?
Hva slags vitnesbyrd er det når de som ikke er omvendt ser kristne som bare strides om lære og diskuterer teologi og tro, og som oftest uten å vite hva de snakker om? Det er ikke vår tro, mening eller oppfatning vi skal vitne om, men vår Frelser og Herre Jesus Kristus, og vi skal ta oss av hverandre i kjærlighet.
En som er syk trenger ikke å få høre hvor frisk han er, men at at det finnes legedom. En synder trenger å få høre hvor det er syndenes forlatelse.
Fordi mitt folks datter knuses, er jeg også knust. Jeg sørger. Forferdelse har grepet meg. Er der ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folks datter? Jer 8:21,22
Kjøpmenn dro i handelskarsvaner fra Gilead til Egypt med krydder, balsam, og myrra. Det var til en slik karavane Josef ble solgt til av sine brødre. Gilead var et område som lå like øst for Jordan nær Galilea, og var berømt for sin medisinske balsam. Når Jeremias ropte til Gud for sitt folks helbredelse, da så han etter en kur i Gilead, men fant ingen. Nå var deres sykdom ikke en fysisk sykdom, men en åndelig. De var falt fra Herren. Jeremias forkynte og kalte til omvendelse mens han minnet om Guds vrede og dom. Men ingen ville høre.
Sykdommens navn er synd. Vi kan ikke leve et fullkomment og rettferdig liv. Dette er den menneskelige tilstand, plagen som kommer av Adams forbannelse – en dødelig sykdom. Jeremias spør metaforisk om det finnes balsam og en lege i Gilead som kan helbrede vår sykdom. Nå er svaret på profetens spørsmål, ja. Der er balsam i Gilead, og det hviler på den enkle sannhet at Jesus tok vår plass på Golgatas kors og døde for våre synder, og han alene kan tilgi synd og helbrede sjelen, han som bar våre synder på sitt legeme opp på korset – og ved hans sår har vi fått legedom for sjelen og fred med Gud. Der finnes en sann Gud som hører bønner og tilgir synder, for Golgatas skyld. Det er Kristus, vår rettferdighet, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.
Innledningsvis nevne jeg Erling og det fellesskapet hvor han fant sitt edruskap. En historie fra dette fellesskapets pionertid kan stå som eksempel for vår tids kristne menigheter og hvordan vi skal møte de som trenger vår hjelp.
To år etter stiftelsen av dette fellesskapet var det to grupper av alkoholikere som kjempet for å holde ansiktet opp til lyset. En nykommer kom til en av disse gruppene, banket på døren og ba om å få komme inn. Han snakket åpent med gruppens eldste medlem. Det ble snart klart at han var i en desperat situasjon, og ønsket fremfor alt å bli frisk. Men, sa han, vil dere la meg bli med i gruppen? Siden jeg også er offer for en annen avhengighet som er enda verre stigmatisert enn alkoholisme, så kanskje dere ikke ikke vil ha meg blant dere. Eller vil dere?
Det var dilemmaet. Hva skulle gruppen gjøre? Det eldste medlemmet fikk med seg to andre, som under streng fortrolighet fikk de eksplosive fakta lagt i fanget. Vel, sa han, hva gjør vi? Hvis vi viser denne mannen bort, vil han snart dø. Hvis vi lar ham bli med, vet bare Gud hvilke problemer han vil skape for oss. Hva skal svaret være – ja eller nei?
Først kunne de eldste se bare det som talte imot. Vi har kun med alkoholikere å gjøre, sa de. Burde vi ikke ofre denne ene for de mange? Slik pågikk diskusjonen mens nykommerens skjebne lå på vektskålen. Da talte en av de tre med en helt annen røst. Det vi virkelig er redd for, sa han, er vårt rykte. Vi er mye mer redd for hva folk vil si om oss enn de vanskelighetene som denne fremmede alkoholikeren kan gi oss. Mens vi har diskutert, har fem ord gått gjennom hodet mitt. Noe gjentas inne i meg: ’Hva ville Herren ha gjort?’
Det ble ikke sagt flere ord. Hva mer var det å si?
Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Evangeliet er kun for syndere, ikke for rettferdige (Luk 18:9-14), og vi skal vitne til syndere om Guds frelsesverk i Kristus Jesus på Golgatas kors. Kommer ikke forkynnelsen først? Hva er viktigst – troen, oppfatninger, meninger, eller sannhetens ord, evangeliet om vår frelse? Det er frelsens evangelium vi skal formidle til de fortapte – vi skal vitne om vår Frelser og Gjenløser, ikke vår tro eller mening om Guds Ord eller en eller annen ”kristen” gurus lære eller ”tolkning”. Vi skal vitne om hvordan vi selv møtte Herren og kom til tro – om hvordan vi selv ble frelst. Vi må kunne si som Job, ”før talte jeg det rykte meldte [det vil si, det jeg hadde lest og hørt pastoren eller presten si og lært på bibelskoler og seminar, etc.], men nå har mine øyne sett deg.”
[For] dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Joh 17:3
Vi lever i de siste tider og vi ser verdens maktelite forberede antikrists rike. Jesus sier at da skal det bli trengsel og kristne skal falle fra og angi hverandre.
Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder ihjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre; og mange falske profeter skal oppstå og føre mange vill. Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste. Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Mat 24:9-13
The Pulpit Commentary (24:9): The Lord passes to the fate of his followers, or the corporate Church. Then. St Mark does not note the time; St. Luke writes, "before all these things." Hence we gather that the calamities now announced will precede, accompany, and follow those before mentioned. That which befell the apostles and early believers is an emblem of what Christianity will undergo at the hands of an antagonistic world. St. John, in the Revelation, has shadowed forth these things as doomed to fall upon the Church in the latter days. Shall they deliver you up to be afflicted (comp. Mat_10:17, Mat_10:18). Christ is speaking, not only of the apostles, but of disciples generally. They shall deliver you over to the authorities, civil and religious, to be punished.
Og da det åpnet det femte segl, så jeg under alteret deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld, og for det vitnesbyrd skyld som de hadde; og de ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det blev gitt hver av dem en lang hvit kjortel, og det blev sagt til dem at de ennu skulle slå sig til ro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som herefter skulle slåes ihjel likesom de selv, blev fullt. Åp 6:9-11
Og jeg så troner, og de satte sig på dem, og det blev gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var blitt halshugget for Jesu vitnesbyrd og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets billede, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de blev levende og regjerte med Kristus i tusen år. Åp 20:4
Kom snart, du soloppgang fra Gud,
Gled øyet med ditt purpurskrud.
De mørke nattens skyer spred,
Jag dødens skygger langt av sted.
Å fryd! Å fryd! Immanuel
skal komme til sitt Israel!
De troende kristnes håp, det som vi ser frem til – det er vår Herre Jesu Kristi gjenkomst. Dette salige håp er åpenbarelsen av vår Frelser, som ga seg selv for oss og tok vår plass på Golgatas kors – når Menneskesønnen kommer i sin herlighet for å hente de hellige. Det er Guds løfte og vårt salige håp som vil oppfylles.
Det står skrevet at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Når du påkaller Herren Jesus, lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, og overgir ditt liv og din vilje til Guds omsorg, til hans nåde og kjærlighet og setter din lit til ham, da utsletter han dine overtredelser for Golgatas skyld, og dine synder vil han ikke komme i hu. Men søk ikke gavene – søk Giveren.
Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Mat 6:33
Rett blikket til deg selv, og du vil i det lange løp finne bare hat, ensomhet, fortvilelse, sinne, ruin og forfall. Men løft blikket og se til Kristus og du vil finne ham, og med ham alt annet i tillegg. (--C. S. Lewis)
Herren selv skal stige ned fra himmelen med en erkeengels røst, og med Guds trompet. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Så skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp samtidig [gr. hama] med dem for å møte Herren, og for alltid bli hos ham. (1Tes 4:16-18).
Dette er vårt salige håp og Guds løfte til alle som elsker hans åpenbarelse. Vår forløsning stunder til. Kristus, vår Herre og vår Gud, kommer!
Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg kommer snart. Amen, ja kom, Herre Jesus! Åp 22:20
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Åp 22:21
Odd S. Beverfjord
[For] dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Joh 17:3
Vi lever i de siste tider og vi ser verdens maktelite forberede antikrists rike. Jesus sier at da skal det bli trengsel og kristne skal falle fra og angi hverandre.
Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder ihjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal forråde hverandre og hate hverandre; og mange falske profeter skal oppstå og føre mange vill. Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste. Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Mat 24:9-13
The Pulpit Commentary (24:9): The Lord passes to the fate of his followers, or the corporate Church. Then. St Mark does not note the time; St. Luke writes, "before all these things." Hence we gather that the calamities now announced will precede, accompany, and follow those before mentioned. That which befell the apostles and early believers is an emblem of what Christianity will undergo at the hands of an antagonistic world. St. John, in the Revelation, has shadowed forth these things as doomed to fall upon the Church in the latter days. Shall they deliver you up to be afflicted (comp. Mat_10:17, Mat_10:18). Christ is speaking, not only of the apostles, but of disciples generally. They shall deliver you over to the authorities, civil and religious, to be punished.
Og da det åpnet det femte segl, så jeg under alteret deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld, og for det vitnesbyrd skyld som de hadde; og de ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det blev gitt hver av dem en lang hvit kjortel, og det blev sagt til dem at de ennu skulle slå sig til ro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som herefter skulle slåes ihjel likesom de selv, blev fullt. Åp 6:9-11
Og jeg så troner, og de satte sig på dem, og det blev gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var blitt halshugget for Jesu vitnesbyrd og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets billede, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de blev levende og regjerte med Kristus i tusen år. Åp 20:4
Kom snart, du soloppgang fra Gud,
Gled øyet med ditt purpurskrud.
De mørke nattens skyer spred,
Jag dødens skygger langt av sted.
Å fryd! Å fryd! Immanuel
skal komme til sitt Israel!
De troende kristnes håp, det som vi ser frem til – det er vår Herre Jesu Kristi gjenkomst. Dette salige håp er åpenbarelsen av vår Frelser, som ga seg selv for oss og tok vår plass på Golgatas kors – når Menneskesønnen kommer i sin herlighet for å hente de hellige. Det er Guds løfte og vårt salige håp som vil oppfylles.
Det står skrevet at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Når du påkaller Herren Jesus, lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, og overgir ditt liv og din vilje til Guds omsorg, til hans nåde og kjærlighet og setter din lit til ham, da utsletter han dine overtredelser for Golgatas skyld, og dine synder vil han ikke komme i hu. Men søk ikke gavene – søk Giveren.
Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Mat 6:33
Rett blikket til deg selv, og du vil i det lange løp finne bare hat, ensomhet, fortvilelse, sinne, ruin og forfall. Men løft blikket og se til Kristus og du vil finne ham, og med ham alt annet i tillegg. (--C. S. Lewis)
Herren selv skal stige ned fra himmelen med en erkeengels røst, og med Guds trompet. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Så skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp samtidig [gr. hama] med dem for å møte Herren, og for alltid bli hos ham. (1Tes 4:16-18).
Dette er vårt salige håp og Guds løfte til alle som elsker hans åpenbarelse. Vår forløsning stunder til. Kristus, vår Herre og vår Gud, kommer!
Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg kommer snart. Amen, ja kom, Herre Jesus! Åp 22:20
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Åp 22:21
Odd S. Beverfjord