Brev til professor Grøsgård.
Jeg referer til artikkelen som tv2.no refererer til hvor De uttaler Dem om at 100.000 barn blir utsatt for omsorgssvikt hvert år. Jeg ønsker en dokumentasjon på dette, da dette er tall som er ukjent for oss som jobber med rettssikkerhet og rettferdighet for biologiske foreldre og deres barn.
Er dette andelen av bekymringsmeldinger som kommer inn av potensielle angivere barnevernet betaler? Siden 2011 har barnevernt oppfordret alle ansatte i helseforetak, barnehager, skoler, nabolag til å melde fra om bekymringer. Norge lanserte den 13.02.2011 sitt nye nettsted barnevernet.no, i skikkelig sosialistisk-kommunistisk-fascist ånd utbroderer de sitt ønske om at flest mulig gjør mest mulig ondt mot sin neste, angiversamfunnet, ta sin neste der det svir mest kan en si.
Der står ingenting om hva falskt angiveri skal straffes med. Hevnen er søt, vil de tenke. Det lille positive er at angiverne visstnok må oppgis til fylkesnemda. I Norge er det tverrpolitisk enighet om det marxistiske sosialistiske system som ble praktisert under Lenin og Stalin og i kommunistiske Sovjet og Øst-Tyskland (DDR), som i det nazistiske nasjonal-sosialistiske Vest-Tyskland. Sosialisme alle vegne om den er internasjonal, eller bare nasjonal.
Der er ikke ett eneste parti i Norge som stiller spørsmål ved hvordan Staten bryter inn i menneskers familieliv, enten ved hjelp av påtvungne sosiale institusjoner som barnehager eller skoler, eller ved at barn blir tatt fra foreldrene og overlatt til den «extended familie» – storfamilien, den Statlige omsorg. Dette system var i stor grad ment for det første for at statsoverhodene skulle kunne produsere lydige og trofaste undersåtter, og for det andre at innbyggerne skulle instigeres en slik frykt at de ikke på noe vis skulle si imot Staten og dens beherskere.
Kommunister og fascister er skjønt enige i dette systemets fortreffelighet, av den enkle årsak at begge politiske sider er sosialister. Så i virkeligheten er der bare en side i politikken. Alle statens beherskere i politikken som har plassert sine never i statens pengesekk for sin livslange forsørgelse er skjønt enige om at slik må dette være, for sin egen del. Politikken er for dem, for deres agenda, ikke for folk flest. Angiversamfunnet – big sister – er her.
Jeg fulgte med i Christoffer-saken og jeg og mange med meg har virkelig spurt oss selv om hvorfor ingen grep inn, for ingen kunne vel unngå å se at dette barnet døde langsomt og smertelig det siste året han levde. I mitt brev til statsminister Erna Solberg har jeg tatt opp hvorfor ingen reagerte.
DEN SISTE DAGEN i Christoffer Kihle Gjerstads liv har få lyspunkter. Den starter ille og blir bare verre. Selv om vi ikke kan fastslå hva som skjer med åtte-åringen denne dagen, 2. februar 2005, eller nettene forut, for skadene oppsto ofte etter leggetid, vet vi hvilke skader han senere på kvelden blir funnet for.
De er massive, ifølge rettsmedisinerne som obduserte ham: «Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte, samt på begge lår og legger. Flere steder går fargen over i rødt, grønt og gult. Det er hudavskrap i venstre tinning, på høyre panne/tinning, på begge skuldre, på innsiden av venstre overarm, på venstre side av lenderyggen, samt fortil på knær og venstre legg. Og: Mønsteret i hudavskrapet kan ligne mønsteret i tapetet på barnerommet.
Flere i den lille Vestfold-bygda Kodal har den siste tiden bekymret seg over Christoffers merkelige skader og hvor forandret han virker. Han er kjent som en aktiv gutt, han er høyt og lavt, han bygger hytter og klatrer i trær, og som andre barn får han skrubbsår og blåmerker. Men fra høsten 2004 er det annerledes: Blåveiser i ansiktet. Sår på ryggen. Hevelser og kuler i hodet. Når folk spør ham hva som har skjedd, får flere en ubehagelig følelse.
Før var han nesten litt pysete og overdrev gjerne hvis han hadde slått seg. Nå vil han ikke fortelle hvordan skadene har oppstått. Og han er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge. Men ingen varsler sine bekymringer. Skolen vurderte det faktisk dagen før han døde, da de oppdaget enda en skade på Christoffer. Men de valgte heller å kalle inn moren til bekymringsmøte.
Og i dag, 2. februar 2005, er Christoffer Kihle Gjerstads siste dag i live. Lærere på skolen skal ha varslet rektor om alle skadene på Christoffer. Men rektor varslet aldri videre til Barnevernet. Christoffer er så dårlig at han holdes hjemme fra skolen. Ifølge morens politiforklaringer kaster sønnen opp frokosten. Han er så slapp at han må ligge i sengen, han forsøker å lese Donald, men klarer ikke. Han virker uvanlig sliten, sier moren senere i avhør. Men på ettermiddagen blir gutten med på middag. Han skal ha vært svært sulten. Mens de spiser, oppdager mor og stefar enda en kul på guttens hode. Kulen er så stor at de ser den over middagsbordet. Den rettsmedisinske rapporten kan forklare hva de ser: «Et 17 cm langt skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midte skallegrop. På hjernen ses knusningsskader på utsiden av begge tinninglapper samt på begge isselapper.» Etter middag er han så svimmel at han må støtte seg til veggen. Han er blank i øynene og kaster opp igjen. Men selv om mor og stefar ser at gutten er syk, kjører de ham ikke til legevakten.
Til politiet sier de at planen var å gjøre det hvis han ikke ble bedre. Ca. klokken 19.30 skal moren ha sagt at Christoffer bør sove. Kort tid etterpå, ifølge politiforklaringene, skal guttens stefar ha oppfordret henne til å gå en liten tur, fordi hun fortjener frisk luft etter å ha vært inne hele dagen. Mens hun er borte, tenner stefar stearinlys, sier han i avhør, for at de skal ha det koselig etter en strevsom dag. Men litt før klokken 21.00 finner de Christoffer livløs i sengen. De sier at de finner ham med tørkepapir i nese og svelg. Politiet varsles rutinemessig, om et mulig selvmord.
I hele denne tiden var barnevernet på hjemmebesøk mellom 1-2 ganger pr. uke uten å foreta seg annet enn at de sørget for at Christoffers biologiske far ble nektet samvœr med sin sønn. Hvilken mor kunne se dette uten å reagere?
Jeg nevner i samme forbindelse den lille gutten som ble drept av sin fosterbror, der også barnevernet var tilstede.
For ca. 1 år siden viste nrk 1 et interju med 3 søsken som forgjeves hadde søkt hjelp hos barnevern og politi, faktisk i 5 år hadde de ringt fortvilt for å få hjelp mot sin voldelige far uten noen reaksjon. Men ingen brydde seg denne gangen heller. Dagen etter var det en debatt på NRK der Linda Helleland fra Høyre og Abid Raja fra Venstre satt tilsynelatende sjokkerte og tørket tårer etter innslaget. Dessverre er ikke dette det eneste tilfellet norsk barnevern gjør seg skyldige i og ingen av de 167 representanter som sitter på stortinget kan si at de ikke har kunnskap om hva som skjer med barn under barnevernets grusomme omsorg.
Uførhet og dødelighet i perioden 1990-2002
Rapporten gir resultater fra en analyse av barnevernbarnas helse i Norge. Det er benyttet spesialbestilte data fra SSB for perioden 1990-2002. Prosjektets design er longitudinelt. I alt var 99.000 barn og unge i barneverntiltak i løpet av denne perioden. Analysen beskriver varighet av og hovedtyper av barneverntiltak i løpet av denne perioden. Barneverndata ble bl.a. koblet mot data om uførhet og data om dødsfall og dødsårsaker. Rapporten indikerer at barnevernbarna og foreldrene deres har betydelige helseproblemer. I alt døde 702 barnevernbarn i perioden 1990-2001.
Har Professoren noen empati med alle barn som blir utsatt for omsorgssvikt i fosterhjem og barnevernsinstitusjoner eller er det kun hets mot biologiske foreldre som er aktuelt?
I min barndom og ungdom var det 2 promille av folket som bodde i Finnmark som hadde behov for hjelp fra det offentlige. Hysteriet vedrørende “omsorgsvikt” begynner å ligne faretruende på Bjugn-saken, der hysteriet bredte seg i hele bygda.
Fram til 1980 ble det utbetalt 1,3 milliarder til ofre utsatt for overgrep under barneevrnets omsorg.
Svein Otto Nilsen sier Trondheim kommune har gjort en god jobb med å betale ut erstatning til tidligere barnehjemsbarn. Men han er overbevist om at det fortsatt begås overgrep fra barnevernet i byen. Dessverre skjer det fortsatt overgrep mot barn. Vi må skjerpe oss, for overgrepene skjer. Vi må ikke være stolte over den barnevernspolitikken som kjøres rundt om i landet nå, sier Nilsen til NRK Trøndelag.
Underlig er det at media svelger rått alle udokumenterte tall som blir servert om dette tema. Hvorfor er det ingen som reagerer på at saker som kommer inn for fylkesnemda, vinner kommunen i 98 % av sakene. Det underlige med fylksnemdene er at de skal vœre uavhengige forvaltningsorgan, som administrativt ligger under Barne - og Familiedepartementet, men som i 2010 ble administrativt adskilt fra departementet. Mitt spørsmål er da, hvordan er det mulig at fylkesnemda opptrer som en domstol når det står tydelig beskrevet at dette er en domstollignende førsteinstansbehandling, som foretar de mest alvorlige inngrep mot enkeltmennesket.
I NOU.2005.09 om Ressursbruk og Rettsikkerhet står det følgende: Retten til en rettferdig rettergang finnes igjen i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter. Fokus skal her holdes på Den Europeiske Menneskertsskonvensjon artikkel 6, nr. 1. Bestemmelsene kommer ikke direkte til anvendelse på barne- og sosialnemdenes vedtak. Det er tilstrekkelig at den rettslige prøvingen av barne- og sosialnemdene er i samsvar med bestemmelsen. Staten har altså trukket den slutning at så lenge tingretten er et tribunal, som kan overprøve fylkesnemdas vedtak, så gjør det ingenting selv om den ikke oppfyller kravene til EMK, ARTIKKEL 6, NR. 1.
Den uropeiske menneskerettsdomstolen sier det motsatte. Den sier nemlig at EMK, artiikel 6 (1) dekker hele prossessen som er avgjørende for ens borgelige rettigheter og plikter. Så lenge organet har til behandling en avgjørelse som faller innenfor konvensjonen, så gjelder EMK, artikkel 6 (1) og som vi vet gjelder alle saker som fylkesnemda behandler rundt omsorgsovertakelse, en rettighet som faller innenfor artikkel 8 som er lagt til grunn for respekten for familielivet, inngår det en rett til samvœr mellom barn og sine biologiske foreldre. Norge er forpliktet gjenom undertegnelsen av EMK TIL AT STATEN IKKE SELV KRENKER DISSE MENESKERETTENE. Norge er også forpliktet til å ta i bruk alle de midler staten har til rådighet til å beskytte sine borgere mot krenkelser av EMK. I domstolen er det nesten utelukkende barnevern og sakkyndige som blir hørt, foreldrene blir kjent skyldige fra den dagen bekymringsmeldinger kommer inn og avsenderne blir aldri sjekket uansett hvilke motivasjoner som ligger bak.
Biologiske foreldre er kriminalisert gjennom Raundal-utvalget der det gjelder å la staten overta barna. Jeg vokste opp i etterkrigstidens Finnmark der min betsefar ble skutt av nazistene på grunn av angiveri. Den gangen trodde jeg det skyldes en tilfeldig og vond svakhet, men i løpet av de åerene jeg har jobbet mot barnevernets overgrep, tror jeg at angiveri ligger til nordmenn. Burde ikke noen ta lœring av forskning på adskillelse som har vœrt kjent i over 60 år for å forebygge flere tragedier for barn? Vi nærmer oss jul og det finnes ca. 650.000 familiemedlemmer som ikke får se sine barn i det hele tatt, der barnevernet nekter å avlevere julepakker til barna de muligens bare ser 3-4 ganger i året.
JEG SKREV DETTE FOR 2 ÅR SIDEN, MEN INGENTING HAR FORANDRET SEG.
TVERTIMOT.
May.